Norges mann i «The Surrender Commission»
Per overlevde ved et mirakel. Da krigen var over, fikk han et ærefullt oppdrag
Per Askim ble senket to ganger – og overlevde som ved et under. Under krigen ble han en av landets viktigste marineoffiserer.
Det siste store oppdraget var av det ærefulle slaget, og sto i grell kontrast til opplevelsene som hadde innledet 2. verdenskrig for Per Askim fra Moss.
Den 64 år gamle kommandøren sto i stram giv akt mens sjaluppen nærmet seg brygga foran Rådhuset. Kommandør Askim hadde tatt imot kronprins Olav noen uker tidligere. Han hadde tatt imot kapitulasjonen fra tyskerne også. Og nå sto han og ventet for å være førstemann til å ønske Kong Haakon velkommen hjem på Honnørbrygga foran rådhuset i Oslo, omgitt av titusener av skuelystne, feststemte og lettede landsmenn.
Siste akt i Per Askims voldsomme krigsdrama hadde fått sitt klimaks etter fem dager i sentrum for begivenhetene da krigen var over og tyskerne kapitulerte også i Norge.
Per Askim hadde oppnådd det han hadde hatt som overordnet mål i flere år: Å få feid vekk alle spor etter nazistene.
Dramatisk liv
Første akt i «Askims krig» utspilte seg en tåketung, grå og kald morgen den 9. april 1940 på havna i Narvik.
Fremmede skip var på vei inn. Selv om alle tenkte sitt, var det ingen som på dette tidspunktet kunne vite om briter eller tyskere vil dukke opp først.
59 år gamle Per Askim var sjef på det 41 år gamle panserskipet «Norge».
Askim fra Moss hadde vokst opp med sjøen som lekeplass, i og med båt, så å si rett overfor Sjøkrigsskolen i Horten, der han i 1904 skulle bli uteksaminert fra «øverste avdeling». Han husket godt «Norge» fra guttedagene, der hun gled inn og ut Oslofjorden. Kaptein ble han i 1910 og kommandørkaptein 25 år senere.
Askim rakk å tjenestegjøre på begge panserskipene «Eidsvold» og «Tordenskjold» mens de var splitter nye og moderne.
– Kanskje han hadde oppdaget at han ikke var noen kriger, undrer forfatter Egil Ulateig:
– I stedet for å fortsette den militære karrieren, gikk han plutselig over til å bli sivil spesialist på merking og signaler, og fikk jobb som avdelingssjef hos Fyrdirektøren. Han var blitt lei Forsvaret og orket ikke å se nedbyggingen av den stolte Marinen, mener Ulateig.
Makrell og asparges
58 år gammel ble Askim i 1939 uventet innkalt til tjeneste igjen. Nå skulle Per Askim være skipssjef på «Norge» og sjef for Panserskipsdivisjon 1 – som besto av «Norge» og «Eidsvold». Etter hvert ble han også utnevnt til sjef for Ofotendivisjonen – som var resten av det marinen hadde i nord.
Askim nølte, og lurte på hvorfor det akkurat var han som måtte til pers. Svaret fra sjefen for admiralstaben må ha kommet rett fra levra, og var i alle fall åpenhjertet:
«Vi kunne ikke finne noen bedre.»
Tyskerne kommer
Slik havnet han på kommandobroa på «Norge» i Narvik, 9. april 1940. Der fikk han i styggværet øye på konturene av den tyske jageren «Bernd von Arnim» som gled forbi.
Askim rakk ikke å kommandere skudd avfyrt mot tyskeren. Men snart fikk Askim øye på den tyske jageren igjen, og denne gangen fikk han gitt ordre om å fyre av alt «Norge» hadde av 15 centimeter og 21 centimeter-kanoner.
Avstanden var om lag 900 meter, og skuddene falt i sjøen mellom 30 og 100 meter fra tyskeren. Nå svarte både «Bernd von Arnim» og søsterskipet «Georg Thiele».
«Jeg må innrømme at jeg følte et trykk for brystet», noterte Askim senere i dagboka.
«Jeg hørte en gang noen pipende tingester passere meg, og det var sannsynligvis en granat som traff og sprang under forre bro. Det var umulig å skjelne de forskjellige eksplosjonene. Jeg så en vannsøyle stige til værs inne ved bryggene», skrev Askim. Forfatteren Alf R. Jacobsen siterer noen av de saftige beretningene hans i boka «Angrep ved daggry».
Askim beskrev også grufulle scener som utspant seg om bord da panserskipet etter åtte-ti minutters kamp ble truffet midtskips av flere torpedoer. Store deler av mannskapet var hjelpeløst innesperret i skipsvraket som rullet rundt og sank på ett minutt.
Kommandør Askim fant seg selv igjen i sjøen. Han mener selv at han nærmest var bevisstløs da han i siste øyeblikk ble fisket ut av sjøen som en av de ytterst få overlevende.
På sykehuset klarte helsepersonellet å få liv i mannen, men det var på hengende håret. 105 av mannskapet døde, 95 ble reddet.
Dette forble kommandør Per Askims tunge bakteppe under hans videre innsats for Norge i krigen.
Senket i rom sjø
8. juni forlot Per Askim og kona Signe hjemlandet om bord på den gamle hurtigruten «Ariadne» fra Tromsø. Den rakk ut i Nord-Atlanteren mellom Tromsø og Jan Mayen før en sprengbombe fra et Heinkel-fly traff båten, som sank på kort tid.
Etter en iskald svømmetur i Nord-Atlanteren, karret ekteparet seg opp i livbåter og ble senere plukket opp av en britisk destroyer, som fraktet dem inn til Scapa Flow på Orknøyene. Kort tid etter nådde de London, hvor Per Askim ble forfremmet til kommandør og utnevnt til marineattaché i Washington D.C. Det mest meningsfulle han gjorde i stillingen var – ifølge ham selv – å reise rundt i Statene for å holde foredrag om Norge.
Men krigen var ikke over for Per Askim. Den var bare satt på vent i de tre årene det skulle ta før krigen for kommandørens vedkommende endte i triumf og revansje.
Per Askim hadde ikke bare overlevd ett – men to dramatiske forlis i løpet av kort tid. Han var blitt en mann som folk fortalte historier om. Selv var han mest opptatt av andres tap:
Drevet av plikt
«Det er vel ikke så mange som har sett så meget av de direkte og indirekte følgene av tyskernes angrep på Norge som jeg. Jeg mistet 300 mann i Narvik. Jeg har sett byen blitt beskutt, bombet og brent. Jeg har sett små landsens bygder med hvitmalte hus, røde låver og små naust bli gjort til pinneved. Jeg har sett tyske fly skyte med maskingevær på kvinner som lå og svømte langt oppe i Ishavet mens fartøyet sto i flammer fra for til akter. Jeg har lovet meg selv at jeg skal gjøre det lille jeg kan for at Hitler og alt hans vesen skal bli feid vekk fra jordens overflate. Det kan ta tid før vi kommer hjem, men når vi kommer, skal vi kunne si til oss selv: Vi har intet å skamme oss over. Vi har gjort vår plikt mot Norge», sa han kort tid etterpå i en tale som Alf R. Jacobsen siterer i boka «Bitter seier».
– Det er liten tvil om at Per Askim under krigen var en av Norges mest betydningsfulle sjøoffiserer, hvis ikke den viktigste, sier Alf R. Jacobsen.
Egil Ulateig fanger i sin bok opp Askim i England som 64-åring – 1. mai 1945. Han var nylig hentet tilbake til London etter tre år som marineattaché i Washington, og satt inn i en av de viktigste stillingene i Forsvarets overkommando.
Et par dager tidligere hadde han vært på marinebasen Rosyth i Skottland, hvor han ble utstyrt med sin nye tittel «Principal Naval Liaison Officer». Tittelen fulgte stillingen som «øverste marineforbindelsesoffiser» i staben til general Andrew Thorne i Scottish Command; avdelingen som skulle rykke inn og overta Norge.
– De neste dagene ble de mest hektiske han hadde opplevd, forteller Ulateig.
Oppgitt over rot
– Per Askim ble hurtig oppgitt over rotet og forvirringen som rådet under det som – forhåpentligvis – skulle bli den siste operasjon mot Norge. Det store spørsmålet for Askim var hva det norske Forsvaret skulle bidra med. Stadig nye ordre og planer landet på kommandørens skrivebord. Ofte var de selvmotsigende, forteller Ulateig.
Søndagskvelden 6. mai var Per Askim fortsatt i London da han fikk ordre om å innfinne seg i Rosyth i Skottland før klokka 12:00 neste formiddag. Sjefen for luftforsvaret ordnet med fly til ham.
– Det eneste Askim fikk vite, var at det såkalte «Destroyer Party» – eller «Herald Party» – var klar til å ta av for å krysse Nordsjøen og motta tyskernes kapitulasjon i Norge. Men den totale forvirring så ut til å herske, og de fire «destroyerne» kom seg ikke nordover før langt på dag. De landet til slutt i Woodhaven. Der ble Askim tørt informert om at oppdraget, etter anmodning fra Hjemmefronten, var utsatt til neste dag.
«Den natten», skriver Ulateig, «...sov Per Askim dårlig. Han hadde et følsomt sinn og mange mørke stunder, men eide en sterk vilje og en disiplin som var utviklet gjennom et langt liv i marinen. Han hadde problemer med å snakke om Narvik. Og det er jo lett å forstå, for den som kjenner historien.»
Likevel må triumfferden mot Honnørbrygga med den hjemvendte kronprins Olav ha vært som en revansje for kommandøren som hadde mistet så mange menn så tidlig i krigen.
Fire mot 360 000
Per Askim var den eneste nordmannen som fikk være med på å presentere de alliertes krav for den tyske generalstaben på Lillehammer.
En delegasjon bestående av fire offiserer, offisielt kalt «The Surrender Commission». «Overgivelseskommisjonen» er på norsk gått inn i historien som «militærkommisjonen».
Sjefen var brigader Richard Hilton, og foruten Per Askim besto den av oberst Robert Hay og skvadronsjef Pete O’Bennett.
Denne siste allierte aksjonen mot Norge (kalt «The Herald Party») hadde liten eller ingen forankring i regulære styrker da offiserene ankom landet. Amerikanerne hadde sagt rett ut at de ikke hadde folk å avse, og at det tok ennå en måneds tid før andre allierte styrker kunne sendes til Norge for å starte avvæpningen av tyskerne.
De fire kommisjonsmedlemmene landet 8. mai i Sjøflyhavnen på Fornebu og ble tauet til land av tyskerne. Der i leiren rådet nemlig også forvirringen.
Fedrelandet gikk usikre og svært spente dager i møte. Rykter gikk om at tyskerne ville fortsette å kjempe i «Festung Norwegen». Om kvelden 7. mai hadde general Bøhme mottatt en direkte ordre fra sin overkommando i Flensburg om å overgi sine 360 000 mann og seg selv. Han valgte å bøye seg, selv om han strengt tatt var sjef for en ubeseiret og godt utrustet hær.
De aller fleste nordmenn valgte ikke å bry seg om formaliteter – men lot jubelen slippe løs i en heidundrende seiersfest.
– Gatene var stinne av folk, og Per Askim ble slått av hvor velfødde de så ut. Rett etter landingen på Fornebu, fikk han bare så vidt tid til å ringe datteren Siri som sammen med barnebarna kom seg gjennom trengselen på gaten og inn på hotell Bristol. De omfavnet hverandre og gråt, forteller forfatteren Egil Ulateig. Han har skrevet boken «Freden» – et knippe korte historier om hvordan forskjellige mennesker møtte freden på ulikt vis.
Etterpå satte medlemmene av «The Surrender Commission» seg i en tysk Mercedes og kjørte de 18 milene nordover til Lillehammer. Der ble kommandør Per Askim eneste norske vitne til at general Fritz Böhme – klokken 23:30 på Lillehammer 8. mai 1945 – undertegnet den tyske kapitulasjonen i Norge.
Sivil karriere
Etter krigen hadde Per Askim fått nok av Forsvaret. Han vendte tilbake til Fyrdirektørens tjeneste. Og det til tross for at Kongen selv, og mange av hans høytstående kamerater blant sjøoffiserene, ville gjøre ham til admiral.
Helst hadde de sett at det var Per Askim som fikk i oppdrag å bygge opp den nye marinen. Men slik skulle det ikke gå. Nye folk uten kamperfaring fra krigen skulle få jobben med å stable på beina et nytt sjøforsvar. Flere erfarne offiserer enn Per Askim skulle – dypt frustrert – komme til å overlate rorene til folk med langt mindre erfaring.
Kilder: Egil Ulateig: «Freden». Vigmostad & Bjørke, Oslo 2015 Alf R. Jacobsen: «Angrep ved daggry». Vega Forlag, Oslo 2012 Alf R. Jacobsen: «Bitter seier». Vega Forlag, Oslo 2013
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 18 2024
