«Ingen fare», var beskjeden til nordmennene. Det var en fatal feilvurdering

Den norske ubåten var søsterskipet til de alliertes mest effektive ubåt under andre verdenskrig. Ubåtens kapteinen var godt likt av både sine overordnede og sitt erfarne mannskap.

Det relativt enkle oppdraget skulle føre ubåten inn i norske fjorder for å sette av og plukke opp sabotører og utenlandske agenter. Med nylig oppdatert etterretning lå alt klart til et vellykket oppdrag, rett under nesa på tyskerne.

Slik endte det ikke.

I desember måned 1941 overtok en stolt norsk løytnant kommandoen over His Norwegian Majesty’s Ship «Uredd» fra Royal Navy.

Overtagelsen skjedde under tilstedeværelse av sjefen for Sjøforsvarets overkommando, kontreadmiral Elias Corneliussen. Ubåten var en gave fra den britiske marinen til det norske sjøforsvaret – som under krigen hadde sin ledelse i England.

Ubåten var bygget ved Vickers-Armstrong-verftet i Barrow-in-Furness i Cumbria, nordvest i England, sjøsatt 24. august i 1941 og var en del av Royal Navys niende ubåtflotilje i Dundee i Skottland.

Løytnant Rolf Quernheim Røren var skipets kommandør. Ubåten med kjennemerket P41 kunne ha et mannskap på 46, og var bestykket med én 76 mm kanon, tre maskingeværer og fire 533 mm torpedorør. Største dykke­dybde var 62 meter.

Les også: (+) Norske ubåtkapteiner avslører: Slik lekte de katt og mus med de russiske gigantene

Stor krigsinnsats

I mars 1942 befant «Uredd» seg på Frohavet langs Trøndelagskysten på sitt aller første oppdrag. Hovedformålet var å få en observasjon av det tyske slagskipet «Tirpitz» – som ifølge rapporter var på vei nordover. Ingen observasjon ble gjort.

I april var «Uredd» underveis til Murmansk da konvoien ble angrepet av tyske fly. Alliert luftforsvar kom til hjelp.

En av ubåtene i konvoien – polske «Jastrzab» – ble ved en feiltagelse senket av den norske destroyeren «St. Alban»» og den britisk minesveiperen HMS «Seagull», som tok ubåten for å være tysk inntrenger.

Under en av mange konvoier senket «Uredd» det tyske handels­skipet «Libau». Både mannskap og fartøy gjorde en imponerende krigsinnsats på bare noen måneder i tjeneste.

Særlig fikk Røren anerkjennelse for sitt sjømannskap, og han sto høyt i kurs hos mannskapet for sitt reale og omtenksomme lederskap.

Sabotører om bord

I februar fikk Røren et spesial­oppdrag. «Uredd» skulle frakte motstandsmenn til Norge. En sabotørgruppe, ledet av Per Getz, som blant annet deltok i Måløyraidet i 1941, skulle utføre «Operasjon Seagull».

Enheten med Kompani Linge-folk skulle settes i land i området Noviken nær Gildeskål i Nordland, sammen med utstyr til en radiostasjon.

Folkene skulle videre ta seg frem til Sulitjelma gruver for å sprenge gruvenes kraftstasjon. Gruvene produserte store mengder kobber, sink og svovelkis, viktige råstoffer for tysk krigsindustri.

Etter Noviken skulle «Uredd» gå til Mefjorden på Senja for å plukke opp to norske SIS-agenter (Secret Intelligence Service) og to franske agenter som var strandet etter et oppdrag med den franske ubåten «Junon».

På grunn av dårlig vær på yttersiden av Senja hadde ubåten blitt tvunget til å forlate de fire agentene i fjæresteinen. Den ene av de norske agentene var Hugo Munthe-­Kaas, en av de høyest dekorerte norske krigsheltene.

Les også: (+)Kapteinen og mannskapet «forsvant» da ulykken rammet. Heldigvis befant det seg en usannsynlig helt om bord

Siste rapport

Den 5. februar 1943 la «Uredd» fra kai i Lerwick. Seks av det faste mannskapet gikk i land og overlot plassene til Linge-karene og Paul Kristtjern Nygård, som var hyret som maskinist på «Uredd» for å identifisere nordmennene som sammen med franskmennene lå i dekning i en avsidesliggende hytte på fjellet nær Mefjordvær.

Tre briter mønstret også på «Uredd». De skulle fungere som liaisonteam og spesialister på de britiske sambandsprosedyrene.

Før avreise tok løytnant Røren kontakt med kaptein Yngvar Jespersen, sjefen for marinens etterretningstjeneste i London. Røren vil ha britenes siste opplysninger om eventuelle minefelt i området ved Fugløyfjorden.

En rapport beskrev et omfattende tysk minefelt ved Noviken. Den var datert en måned tidligere. Senere var det imidlertid kommet en melding fra Stockholm som hevdet at området var sikkert, siden fjorden daglig var trafikkert av fiskebåter.

I minneskriftet «Undervannsbåten Uredd» fra 1989 av marinehistoriker og kommandørkaptein Jon Rustung Hegland, konkluderer forfatteren med at Røren må ha følt seg overbevist om at «han ved forsiktig navigering skulle kunne trenge inn i leden».

Det skulle gå 43 år før noen så «Uredd» igjen.

Britene tvilte på mineteorien

Den 27. februar 1943 skrev den britiske marineministeren Albert Victor Alexander et hemmelig­stemplet brev til den norske forsvarsministeren i eksilregjeringen:

«Det er med den aller største beklagelse at jeg må informere dem om at His Norwegian Majesty’s Ship «Uredd» er savnet og må ansees tapt. [ …] Vi sender Dem og den kongelige norske marine vår dypeste sympati.»

40 år senere hadde et dykkerfirma i Trondheim begynt å interessere seg for «Uredd» sin skjebne. De mente at ubåten kunne ha gått på en mine – selv om etterretningen under krigen imøtegikk teorien.

I 1982 kontaktet firmaet det britiske forsvarsdepartementets marinehistoriske avdeling. De fikk svar. Men selv etter så mange år åpnet ikke britene for at deres mangelfulle informasjon den skjebnesvangre dagen i 1943 kunne ha ført til forliset.

Ifølge Skipsrevyen fikk dykkerfirmaet følgende svar:

«Når det gjelder tapet av «Uredd» er vi ganske sikre på at det ikke er riktig å tro at hun gikk på en mine mellom Grønøy og Meløy. For det første var det ingen minesperringer mellom de øyene, og for det andre skulle landsettingen foregå i nærheten av Noviken. [ …] Jeg tror derfor at «Uredd» gikk tapt i sperringen ved innløpet til Fugløyfjorden».

Funnet på 105 meters dyp

Andre trodde ikke at vraket lå i det området britene mente: I mange år hadde sjefen for Undervannsbåtinspeksjonen, kommandør Reidar Skarlo, jobbet for å finne vraket av «Uredd». En arbeidsgruppe samarbeidet med Marinemuseet og det britiske marinemuseet, samt Sjø­forsvar­ets forsyningskommando.

Etter lang tids leting i støvete arkiver, også tyske, bestemte gruppen en antatt posisjon der vraket kunne ligge. Da hadde Marinemuseet fått informasjon som bekreftet at det var lagt ut miner i det aktuelle havstykket.

Den 5. november 1985 ankom Sjøforsvarets «KNM Tana» Fugløyfjorden med en miniubåt om bord. Arbeidsgruppen hadde gjort et suverent arbeid: På under en time ble «Uredd» funnet på 105 meters dyp – sørvest for Fugløyvær.

Les også: (+) Norske Alfred fikk skylden for den ufattelige katastrofen – så kom en innrømmelse på dødsleiet

Minesprengt

Kameraet viste et stort hull nær maskinrommet. Halepartiet var bøyd.

« «Uredd» ble sprengt i maskinrommet, slik at cirka 100 kubikkmeter vann fosset inn.Vraket la seg på bunnen i en dybde av 100 meter. Alle om bord må ha omkommet momentant.», skriver Rustung Hegland i minneskriftet.

Vrakets stilling på bunnen tydet på at minen hadde viklet seg i en sveipevaier og ble skrudd nærmere og nærmere ubåten – inntil minen detonerte.

«Uredd» ble ikke forsøkt hevet. Den 13. mars 1986 ble vraket vigslet som krigsgrav ved en minnehøytidelighet om bord i kystvaktskipet «Nordkapp», på posisjonen der ubåten ble funnet.

En bauta over de 42 omkomne ble reist på Haakonsvern, sjøforsvarets hovedbase i Bergen. I 1987 avduket kong Olav sverdfiskmonumentet på Ureddplassen langs fylkesvei i Gildeskål i Salten i Nordland.

Kilder: Brigadeavisen. Skipsrevyen. Jon Rustung Hegland – Undervanns­båten Uredd, 1989 (Nasjonalbiblioteket) Sigurd Valvatne – Norske ubåter i kamp, 1954 (Nasjonalbiblioteket) Baard Helle – Marinen i krig, 1997. (Nasjonalbiblioteket). FB-gruppen «Til minne om ubåten Uredd.»

Én bryter ble skjebnesvanger for de 121 om bord

Den ukjente historien: Her blir norske «Ragna» knust