DØDEN I SOVEPOSEN:
Paul krøp ned i soveposen der hans kamerat Bernt lå død. Han hadde jo lovet å ta vare på ham
I polarnatten krøp Paul Bjørvig ned i soveposen der hans stivfrosne gamle skolekamerat fra Tromsø, Bernt lå. Slik lå de hver natt – i to måneder ...
Den gamle mannen med det lange hvite skjegget var et kjent og kjært syn der han vandret gatelangs i Tromsø. Men den milde fasaden skjulte en usedvanlig hardfør sjel som ikke vek tilbake for å dele sovepose med en død kamerat i månedsvis når han hadde avgitt et løfte.
Tidlig herdet
De ble raskt voksne, guttungene i Tromsø, som allerede i barneårene fikk en dragning mot havet. Det var nede på kaikanten, ved ripa til ishavsskutene, fremtiden, spenningen og eventyrene lå.
Paul Bjørvig var født i Tromsø en januarnatt i 1857. Som for de fleste av hans jevnaldrende, begynte livets alvor tidlig. De aller fleste hadde bare ett alternativ: Ishavet. Her ble sarte barnesinn satt på prøve. Enten krummet man ryggen og gikk på, eller så gikk en under. Allerede som 13-åring fikk Bjørvig den første ishavsturen til Novaja Semlja.
Bjørvig ble herdet av livet i ishavet. Og det i en grad som skulle gjøre unggutten til selvsagt valg da den amerikanske eventyreren Walter Wellmann ville erobre Nordpolen som førstemann.
Klar for eventyret
Walter Wellmann var en amerikansk journalist og rimelig vellykket gründer i USAs avisbransje. I en alder av bare 14 år grunnla han en ukeavis i Nebraska. Syv år senere grunnla han avisen «Cincinnati Evening Post» i Ohio.
Wellmann følte tidlig dragning mot nord, lidenskapelig opptatt som han var av polare forhold. I ung alder hadde han satt seg det noe ambisiøse mål om å nå Nordpolen. I 1894 var han klar for sin første nordpolekspedisjon. Om bord på ekspedisjonsskuta «Ragnvald Jarl» sto Paul Bjørvig.
Fra hekken på den gamle selskuta så 37-åringen lysene fra Tromsø bli svakere. Bjørvig hadde erfaring fra ishavet, hadde tålt fornedrelse og spott, og vokst til en erfaren ishavsgast. Nå hadde han søkt plass på Wellmanns ekspedisjon til Nordpolen over isen fra Svalbard.
Om lag 900 kilometer fra Nordpolen, dypt inne i Pol-havet øst for Svalbard og nordvest for Novaja Semlja, ligger Frans Josef land. Øygruppen, som består av 91 øyer, var ved århundreskiftet kjent for sine store forekomster av isbjørn og hvalross. Det ble utført vitenskapelig kartlegging av overvintrende ekspedisjoner, og flere eventyrere benyttet områdene som utgangspunkt i sine bestrebelser på å nå Nordpolen.
Det er over 100 år siden den første russiske ekspedisjonen til Semlja Frantska Iosifa, eller Frans Josef Land. Mye tyder på at disse øyene ble først sett av mannskapet på den norske selfangstskuten «Spitsbergen» ført av kapteinen, Nils Fredrik Rønnbeck i 1865. Offisielt var det derimot den østerriksk/ungarske Tegetthoffekspedisjonen som «oppdaget» og ga øygruppen navn i 1873.
De kom ikke så veldig langt. Skuta ble skrudd ned i isen ved Waldenøya helt nord på Svalbard.
I skjul
To år senere fikk han plass på en ny Wellmann-ekspedisjon, også denne gang med Nordpolen som mål. Denne gangen var også Bernt Bentsen med. Foruten å være en erfaren polfarer og ishavsseiler etter å ha vært med Fridtjof Nansen på «Fram» fra 1893-96, var han barndomsvenn av Paul Bjørvig.
20. juni 1896 kastet ekspedisjonen loss i Tromsø. Planen var å overvintre på Frans Josef Land som skulle være utgangspunktet for fremstøtet mot Nordpolen. De åtte ekspedisjonsmedlemmene, tre amerikanske og fem nordmennene ble satt i land på Cape Tegetthoff 3. august 1898.
Wellman hvilte ikke. Ekspedisjonens nestkommanderende Evelyn B. Baldwin og fem nordmenn ble sendt nordover fra hovedbasen med hunder og sleder for å etablere fremskutt depot. Telt hadde de ikke med.
– Slikt var unødvendig, mente ekspedisjonslederen.
I begynnelsen av oktober sto et krypinn ferdig på Cape Heller. Dette var fem meter langt og besto av én meter høye steinvegger i trekant-form på en snøfonn. Hvalross-skinn var strukket som tak. Til skorstein hadde de satt opp en blikkboks.
Skjulet skulle være hjem for to personer gjennom en hel vinter. For Baldwin hadde bestemt at to mann skulle overvintre på Cape Heller for å passe de 35 hundene og noe proviant. Han selv og de tre andre skulle reise sørover til hovedkvarteret på Cape Tegetthoff hvor Wellmann ventet.
Les også: (+) En dag før påske ble himmelen beksvart – så brøt helvete løs. 78 nordmenn ble aldri sett igjen
Mistet fire sønner
Bjørvig mistet tre sønner som alle var altmuligmenn på overvintringsekspedisjoner, samt en sønn i Østerisen under krigen. «Nu trur jeg at jeg har hat nok motgang både direkte og indirekte men endnu har jeg to sønner og tre døtre igjen, men jeg vil ikke håpe at noen av dem får en så bratt og voldsom død, som deres 4 brødre har fått».
(Dagbok 1898).
Upopulær sjef
Bjørvig anså det som umulig å komme levende gjennom en vinter under slike forhold, men alle de fem nordmennene meldte seg frivillig. Etter en kort rådslagning med seg selv, pekte Baldwin ut Bjørvig og Bentsen.
«Vi er nødsagen til å gjøre det han befaler oss», skrev Bjørvig i dagboken sin.
Han hadde ikke høye tanker om Baldwin. Baldwin hadde latt de andre spise kjøtt av isbjørn og hvalross mens han selv spiste medbrakt proviant i smug.
«Baldwin var siste sort mann», skrev Bjørvik i sin dagbok.
«(...) og at vi ikke banket ham var rart, for han var ikke større karen enn at en av oss kunne dengt ham. Nu ligger den laban der og spiser i mørket uten at vi kan se det. Men de tomme blikkboksene kan han ikke fortære, og de viser hvor innholdet er blitt av».
Les også: (+) Utrolig drama: Kjell tviholder på hagla mens munnen og luftveiene fylles opp av snø
Ordre om å spare
Eventyrerens Walter Wellmanns navn skulle uløselig være knyttet til fiasko.
Han tok feil da han i 1891 hardnakket hevdet å ha funnet stedet Christofer Columbus gikk i land (øya San Salvador ved Bahamas).
I 1894 forliste han med selskuta «Ragnvald Jarl» ved Sjuøyene i et forsøk på å gå over isen fra Svalbard til Nordpolen. Forsøket i 1906 endte med havari med et franskbygd luftskip før avgang fra Virgohamna. Året etter havarerte han etter et par mil prøveflyging med et nytt amerikanskbygd luftskip.
To år senere gikk det like ens da han med samme skip måtte taues tilbake av «Fram» etter en flytur på bare vel ni mil. Han gjorde også et forsøk på å krysse Atlanteren med luftskipet «America». Etter 33 timer i luften, sviktet motorene. Kondensvann bygde seg opp på skipet som ikke klarte den ekstra vekten. «America» gikk til bunns, men Wellmann og mannskapet hans kom seg i livbåten og ble reddet også denne gang. Tross dette var han ikke nede for telling.
Hans tilsynelatende eneste suksess kom året etter da med samme luftskip satte ny rekord da han fløy 800 miles fra Cape Code til Bermuda. Ingen direkte polarbragd, men med dette forsvant i alle fall Wellmann ut av polarhistorien for godt.
Før Baldwin returnerte, ga han Bjørvig og Bentsen skriftlig ordre:
Kaffe, bjørne- og hvalrosskjøtt kunne de bruke så mye de ville av. Det var rikelig med kjøtt og spekk, for det ble skutt 30 hvalross og 12 isbjørner i løpet av kort tid. Ut over dette kunne de få én beskjøt (tørr kjeks) pr. dag, og en halv kilo hermetisk kjøtt pr. uke- Tobakk for et par måneder og fire stearinlys skulle vare vinteren igjennom. Ordren var «aa være yderst sparsomlig med dem og ikke benyte denne uden i siste Øyeblikk».
Mel eller sukker måtte de ikke røre, heller ikke flesk, sjokolade eller gryn. «Parafin maa under ingen omstendighed Benytes» sto det i ordren.
Rekved var umulig å oppdrive, og de var henvist til å brenne spekk. Veke lagde de av mose som de fant på steiner.
Overlevelsesdrama: (+) «Jeg gravde meg ned og regnet med jeg var trygg. Det jeg ikke visste, var at helvetet bare så vidt hadde begynt»
Delte kroppsvarme
Bjørvig og hans kamerat fra Tromsø gikk inn i måneder med total isolasjon og ensomhet. «Hytta» kunne knapt vært mer primitiv. Foran døråpningen hengte de et isbjørnskinn som hundene stadig dro ned. Da hulen etter hvert føyket ned, gravde Bjørvig en tunnel i vinkel slik at snøen ikke kom direkte inn.
Temperaturen holdt seg nærmest konstant på 20 kuldegrader i begynnelsen, inne som ute. Bjørvig og Bentsen delte varme i felles sovepose. Den kroppslige hygiene var fraværende. Klærne som var spekket etter fangst av hvalross og isbjørn, hadde de ingen mulighet til å få vasket. Livet i hulen var nærmest en kopi av det Nansen og Johansen hadde under sin overvintring to år tidligere, bare 50 kilometer lengre nordøst.
Sov under ispanser
Hvalrossene som var skutt underveis og beregnet på hundefôr til vinteren, ble partert i passende porsjoner. De hadde nok kjøtt fra ti hvalross-skrotter og to parterte isbjørner. Ensidig og ensformig kost, men bra nok til det viktigste; å berge livet.
Det lille de hadde av brensel ble benyttet til matlaging. For å spare mest mulig, laget de mat to ganger om dagen. Eneste adspredelsen var et eneste magasin de hadde hatt med fra Tromsø, og som de nå byttet om å lese i.
Temperaturen fortsatte å synke. I begynnelsen av november til 30 minus. Soveposen ga begrenset komfort. Mens Baldwin hadde vært på Cape Heller, hadde han sikret seg den tørreste og beste soveplassen i hytta. Bentsen og Bjørvig var blitt henvist til den ytre delen av hulen som var utsatt for snø og fokk. Derfor hadde nordmennenes soveposer vært fuktige helt fra de forlot Cape Tegetthoff, og hadde nå frosset til et ispanser.
Frossen jul
I desember var det like mørkt ute som inne i hula, natt som dag.
«Jeg synes fullmånen lyser klarere her enn hjemme,» skrev Bjørvig i dagboken før han fortsatte:
«Det er et riktig fint syn å betrakte landskapet i månelyset. Av og til har vi et prektig nordlys, så det er jo ikke alltid mørkt selv om solen har forlatt oss».
Så ble Bentsen syk. Det begynte med halsonde. Det var tydelig at han slet med feber, men forsøkte å holde smertene skjult for kameraten.
«Man hører så ofte folk sier at de ligger på smertensleie, men større smertensleie enn det som min kamerat ligger på kan knapt eksistere. Koldt og mørkt uten nogen hjelpemidler til å lindre hans smerter med. Om han bare vil ha en dråpe vann, må han vente til jeg har fyrt opp og smeltet is. Mange klager sig om de ikke på langt nær lider det som min kamerat lider, og har lidt i hvert minutt i denne tid. Men ennu klager han aldri, og ingen har han å klage til», skrev Bjørvig som våket over kameraten døgnet rundt.
For Bjørvig var det fryktelig å se hvordan kameraten ble verre og hvordan magesmerter fikk den kraftige karen til å rulle frem og tilbake. Etter hvert mistet Bentsen følelsen fra underlivet og ned. Snart besto avføringen nesten bare av blod. Bentsen sluttet å ta til seg næring, og det eneste han ville ha der han lå i soveposen, var kaffe.
En dag, tett oppunder nyttårsaften mannet Bernt Bentsen seg opp til å be Bjørvig komme seg til Cape Tegetthoff, og var klar til å ta farvel med sin venn.
«Dette var den tyngste stund jeg har oplevet. Vi har vert kamerater fra Barnen av og reist flere Aar samen efter at vi blev Voksen, og nu skulde vi skilles her i utkanten av verden. Jeg skjemes ikke at sige at jeg Graat som et Barn, og jeg tror at flere vilde have jort det same vist dem hadde vert her nu», skriver han. Bjørvig spurte kameraten om det var noe han ville fortelle de hjemme: «Du vet vordan vi har havt det. Fortæl dem det, det er nok», svarte Bentsen.
Da Bjørvig krøp ned i soveposen natten til 1. januar 1899, så han at kameraten ikke hadde lenge igjen. «Anden nyaarsdags morgen kl. 5 var det siste Gang jeg hørte han snaket, men det var bare i vildelse, og ikke kjente han mig».
Bjørvig hadde lovet å ta vare på sin gamle skolekamerat slik at han ikke skulle bli mat for isbjørn og rev. Bjørvig lot kameraten ligge der han hadde sovnet inn. Så lenge han var på Cape Heller måtte han krype ned i soveposen til sin stivfrosne kamerat når han skulle sove og hvile.
«Det var jo lit trist den første tid at lige sammen med en død, men det gik snart over, men inde i hulen er det nu mere trist og uhygeligt. Ingen har jeg at tale med og ingen faar jeg svar av», skrev han i dagboken.
Les også: (+) Rundt omkring i Norge finnes tusenvis av hemmelige hytter
Fremmed på taket
27. februar 1899 var en av de mange dagene da snøfokket sto så hardt at det var uråd å oppholde seg utendørs. Bjørvig lå ved siden av sin døde venn og tenkte over sin skjebne da hundene utenfor satte i et voldsomt leven, slik de brukte å gjøre når isbjørn var i nærheten. Fra taket hørte han krafselyder.
Bjørvig kom seg ut av posen i en fart, forsøkte å åpne luken i taket, men den lot seg ikke rikke. Han grep riflen og krøp ut av dørtunnelen med geværet foran seg klar til skudd. Utenfor sto bikkjene og stirret mot isblokkene på det provisoriske taket mens de flekket tenner.
Bjørvig rullet seg over på ryggen mens han fikk geværet i anleggsstilling klar til å sende en kule i skallen på det som måtte være en isbjørn. Men det var ingen isbjørn. Foran ham sto en pelskledd skikkelse med et ansikt han syntes dra kjensel på.
«Jeg hadde i over en måned sett etter dem fra Cap Tegetthoff, ja mange ganger om dagen. «Goddag», sa jeg. Mannen hoppet ned fra taket, tok rundt meg og holdt meg fast. «Goddag, Paul! Hvordan har du det, og hvor er Bentsen»?»
Da så han at det var Wellmann som sto foran ham. Wellmann ble fortalt at Bentsen var død, og spurte hvor Bjørvig hadde begravd kameraten:
– Jeg har ikke begravet ham. Han ligger der, sa Bjørvig og pekte på soveposen som lå foran føttene hans.
– Det er to måneder siden han døde.
Wellmann så lamslått ut.
Les også: (+) Torbjørn ble svært overrasket over hva han fant i de forlatte hyttene på Antarktis
En kald grav
På morgenkvisten 28. februar begynte Wellmann og Bjørvig arbeidet med å få sin kjære venn gravlagt. A grave i den hardfrosne bakken, var umulig. Bentsen ble i stedet surret inn i et båtseil og lagt på bakken i klærne han hadde på seg da han døde. Kroppen ble dekket av store steiner. Bjørvig skar inn kameratens navn, fødselsdato og dødsdag på noen tofter surret sammen, slik at det utgjorde et slags kors. «Mer kunne jeg ikke gjøre», skriver han.
Den lille ekspedisjonen forlot Cape Heller i begynnelsen av mars med kurs mot Nordpolen. Planen skulle gjennomføres trass i Bentsens død. De kom helt til 82º 5’ N hvor de måtte snu etter å ha mistet store deler av proviant, utstyr og 14 av hundene i en skruis. 4. april var de tilbake på Cape Tegetthoff hvor Bjørvig fikk sin første varme natt på ni måneder.
Daglig på ølhallen
Paul Bjørvig kom fra strabasene på Frans Josef Land uten fysiske skader og tilsynelatende uten at de ekstreme opplevelsene hadde tatt skade på hans sjel. Han deltok på flere ekspedisjoner til polare strøk i tidsrommet 1901 til 1913. I tillegg dro han stort sett årlig på småfangst- og fiskeekspedisjoner til Svalbard. På sine eldre dager besto hans ekspedisjoner av daglige turer til og fra Ølhallen. Paul Bjørvig sovnet rolig inn 26. juni 1932.
Kilder: Paul Bjørvigs dagbok fra Ishavet. Odd Lønø: Norske fangstmenns overvintringer på Svalbard, Jan Mayen og Frans Josef Land. Norsk Polarinstitutt Meddelelser nr. 102, 103 og 105. Susan Barr: Frans Josef Land. Norsk Polarinstitutts arkiver. Nasjonalbibliotekets bildearkiv. Norsk biografisk leksikon
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 34 2018
