Polarheltene feiret i mini-kohort
Her foregikk den mest stusselige og kummerlige julefeiringen noen har kommet levende fra
I 1895 siden foregikk den trolig kummerligste og mest selsomme julefeiringen noen har kommet levende fra. Deltagere: Fridtjof Nansen og Hjalmar Johansen. Åsted: En trang og trekkfull steinhytte på Frans Josefs land.
Noe helt spesielt må til for å skape julestemning om det realistisk sett er den siste julen du forbereder deg til.
Hjalmar Johansen vrengte skjorten sin.
Fridtjof Nansen skiftet til ny underbukse, vridd opp i varmt vann. Det var klart for feiring av julen 1895 på Frans Josefs land.
Umenneskelig slit
Ikke godt å si om Nansen og Johansen hadde drømt om å kunne fortelle barn at «nei da, julenissen bor ikke på Nordpolen, for der har vi vært». For alt det de to oppdagelsesreisende visste, kunne det være både det ene og det andre på Nordpolen uten at de visste noe om det.
14. mars 1895 hadde Fridtjof Nansen og Hjalmar Johansen forlatt polarskipet «Fram» på omtrent 84 grader nord i et forsøk på å nå Nordpolen ved hjelp av hunder og ski.
De mislyktes.
På 86 grader og 14 minutter nordlig bredde måtte de snu for å komme seg sørover og hjem før vinteren satte inn. Et umenneskelig slit lå foran de to nordmennene. I slutten av august var de ikke kommet lenger enn til vestkysten av Frans Josefs land.
Nesten oppreist
Fortsatt hadde de tid til å bygge en hytte og skaffe mat for vinteren, og så vente på neste vår. Den 28. september flyttet de inn i steinhytta som det hadde tatt dem flere uker å bygge.
«− Stor var hytta riktignok ikke,» forteller Nansen i boken «Fram over Polhavet».
«− Den var 10 fot lang og 6 fot bred; når en lå tvers over, spente en i veggen på den ene siden og stanget i veggen på den andre; men en kunne da røre seg litt, og så kunne jo selv jeg stå nesten oppreist under mønet. Tenk å ha et sted i le for vinden, hvor vi kunne strekke lemmene litt! Det hadde vi jo ikke hatt siden mars måned om bord i Fram», husket Nansen.
Ødslig og kaldt
Etter innflyttingen begynte et ensformig liv. De to spiste og sov det meste av tiden, bare avbrutt av bitende kalde vandringer frem og tilbake utenfor hytta for å få litt mosjon. Og så talte de dagene som kom og gikk mens de lengtet etter våren.
Men først kom julen.
Julevask
Det var ikke stort de to i steinhytta hadde å holde julefest med, men de forsøkte som best de kunne. Den 22. desember gikk Nansen mosjonstur utenfor, mens Johansen holdt «storvask» inne.
«Den besto mest i å skrape asken fra peisen, samle ben- og kjøttavfall og kaste det ut, og så hakke opp isen, som har frosset sammen med all slags rusk og søppel til et tykt lag på gulvet, så det var blitt vel lavt under taket.»
Reddet av engelskmann
Det tilfeldige møtet med Frederick G. Jackson reddet trolig Nansen og Johansens liv.
Uten hjelp hadde de to nordmennene nøkternt sett fått problemer med å komme seg hjem til Norge. Avstanden fra Kap Flora til Sørkapp på Spitsbergen er om lag 900 kilometer, adskillig lenger enn det Nansen trodde. Mellom de to øygruppene er det åpent hav med farlig drivis. Og øyer som man den gangen mente fantes mellom Frans Josefs land og Svalbard eksisterer ikke. Med sine spinkle kajakker er det derfor høyst tvilsomt om Nansen og Johansen ville ha klart overfarten.
Annen proviant enn den de kunne skaffe seg ved jakt hadde de ikke, og ammunisjonen de hadde å jakte med var begrenset. De kunne kanskje ha maktet en overvintring til, noe de høyst sannsynlig ville ha blitt tvunget til å forsøke. Deretter ville deres eneste sjanse ha vært å bli funnet av en unnsetningsekspedisjon.
Dette kunne for så vidt også ha skjedd allerede sommeren 1896. En britisk ekspedisjon som var kommet til Hammerfest etter en tur til Novaja Semlja, hadde til hensikt å dra en tur nordover for å se etter «Fram». «Fram»s kaptein Otto Sverdrup ville dessuten straks ha seilt nordover igjen for å lete dersom Nansen og Johansen ikke allerede var kommet til Norge da også «Fram» ankom. Frans Josefs land ville i så fall ha vært et naturlig sted å begynne letingen.
Noe triveligere ble det vel, og da de julaften også hadde fått stelt seg selv, var det duket for «fest etter fattig leilighet», som Nansen skriver:
«Johansen har vrengt skjorten, og dertil tatt den ytterste skjorten innerst. Jeg har gjort det samme, men så har jeg også byttet underbukse og tatt på den andre, som jeg hadde vridd opp i varmt vann. Og så har jeg holdt kroppsvask med en kvart kopp vann og med den avlagte underbuksen som svamp og håndkle. Nå føler jeg meg som et nytt menneske, klærne klistrer ikke så mye til kroppen som før», skrev Nansen.
«Tirsdag den 24. desember. Klokken 2 i ettermiddag minus 24 grader, cumulus 2, vinden ost, 7 m. Dette er altså julekvelden. Kaldt og blåsende er det ute, og kaldt og vindig er det inne. Hvor det er ødslig her …» står det i Nansens dagbok.
Tankene fløy av sted:
«Nå ringer de julens høytid inn der hjemme. Jeg kan høre klokkeklangen svinge gjennom luften fra kirketårnene. Hvor vakkert det lyder … Nå tennes lysene på juletrærne, barneflokkene slippes inn og danser rundt i jublende glede. Jeg må holde julegilde for barn når jeg kommer tilbake. Nå er gledens tid, og det er fest i hver hytte der hjemme.»
Stekt i tran
Og herrenes julegilde?
« Tenk å ha et sted i le for vinden, hvor vi kunne strekke lemmene litt!
«Til kvelds hadde vi dernest fiskegrateng av fiskemel og maisgryn, med tran til istedenfor smør, og til dessert hadde vi brød stekt i tran. I morgen tidlig skal vi ha sjokolade og brød.»
Julen var eneste gang under vinteroppholdet at de forgrep seg på det som var igjen av sledeprovianten de hadde tatt med seg fra «Fram». Resten måtte spares til den videre reisen sørover, og hele vinteren for øvrig levde de på en temmelig ensartet diett som besto av bjørnekjøtt, bjørnekjøtt og atter bjørnekjøtt.
Hjemlengsel
1. juledag hadde de et praktfullt nordlys å glede seg over, men ellers gikk tankene også denne dagen helst langt mot sør:
«Nå er det familiemiddager der hjemme. Jeg ser de verdige gamle familiefedre stå smilende og hyggelige i døren og ta imot barn og barnebarn. Ute faller snøen bløtt og stille i store fnokker, ungdommen stormer frisk og rødkinnet inn, tramper snøen av seg i gangen, rister overtøyet og henger det opp. Så bærer det inn i stuen, hvor det knitrer lunt og koselig i ovnen. Fra kjøkkenet dufter det liflig av stek, og inne i spisestuen er et langt bord dekket til en solid, gammeldags middag med god, gammel vin. Så godt og hyggelig det er alt sammen! En kunne bli syk av lengsel etter hjemmet … Men vent, vent! Når sommeren kommer –! »
Hjemme var det ingen som visste om, og eventuelt hvor Nansen og Johansen drømte om julefeiring. De visste ikke helt nøyaktig selv engang. Og om de noen gang virkelig kom hjem igjen, var et åpent spørsmål. Det var da også ved minst et par anledninger nære på at det gikk galt. For sikkerhets skyld etterlot Nansen en beretning i hytta om deres ferd så langt, da de den 19. mai 1896 fortsatte ferden sørover.
Kanskje et godt år
Nansens dagboksnotater fra vinteren på Frans Josefs land kan trygt leses som en manifestasjon av åndelige styrke. Selv i denne forblåste ensomheten der dag og natt en god del av tiden gikk i ett og hvor det ene døgnet ikke skilte seg vesentlig fra det andre, klarte han med blyantstumpen å dele sine inntrykk. Nyttårsaften 1895 skrev han:
«Så svinner også dette året. Underlig var det, men alt i alt var det allikevel kanskje godt. Nå ringer de ut det gamle året der hjemme. Vår kirkeklokke er den isnende vinden (...) Fullmånen seiler stille og langsomt fra det ene året over i det andre. Den skinner både over onde og rettferdige, enser ikke årsskifte, savn og lengsler.
– Ensom, forlatt, hundrer av mil borte fra alt en har kjær – men tankene farer travelt på tause veier. Atter vendes et blad i evighetens bok, en ny, ubeskrevet side blir slått opp, og ingen vet hva som skal skrives på den.»
Reddet av tilfeldig møte
Til sin store overraskelse var ikke Nansen og Johansen alene i is-
ødet. I 1894 hadde nemlig den engelske polarforskeren Frederick G. Jackson reist ut for å utforske Frans Josefs land. I løpet av vinteren 1895–96 hadde han vært like sør for der de to nordmennene lå i sitt vinterhi.
« Til kvelds hadde vi dernest fiskegrateng av fiskemel og maisgryn, med tran til istedenfor smør, og til dessert hadde vi brød stekt i tran.
17. juni 1896 støtte Nansen og Johansen helt tilfeldig på engelskmannen. Vel fremme i Frederick G. Jacksons hovedkvarter på Kap Flora gikk de på engelskmannens medbrakte vekt. Det viste seg da at begge to hadde lagt på seg i vinterens løp. Nansen veide ti kilo mer enn da de forlot «Fram», Johansen var seks kilo tyngre.
«Det er altså virkningen av en vinter på bare bjørnekjøtt og fett i et arktisk klima. Det ligner ikke helt tidligere erfaringer, det er vel dovenskapen som har gjort det,» skrev Nansen etter den kanskje mest fantastiske reisen som noen overhodet har gjort i arktiske strøk, og kommet levende fra.
