RYKTEFLOM ETTER FORLIS:
En mystisk radiomelding utløste en rykteflom om hva som hadde skjedd med det norske skipet
Den norske frakteskuta forsvant i uværet natt til onsdag 18. november 1970. En mystisk radiomelding utløste en veritabel rykteflom. Hva skjedde med mannskapet om bord?
Mannen satt bøyd foran radioapparatet for å høre nyhetsmeldinger fra sitt gamle hjemland Sovjet. Klokken var 05 om morgenen 25. november 1970.
Utenfor huset ved Kirkenes i Øst-Finnmark var det mørkt, sur vind fra sørvest pep rundt hushjørnene og fikk de små kuldegradene til å virke enda mer utrivelige.
Men meldingen fra nyhetsoppleseren fikk den russiskfødte mannen til å trosse vind, mørke og kulde. Han måtte varsle norsk politi om hva han hadde hørt:
Norske skipbrudne sjøfolk var plukket opp og bortført på et sovjetisk forskningsskip.
Et diplomatisk spill ble utløst på øverste hold mellom norske og sovjetiske myndigheter. Den kalde krigen skulle kaste lange skygger over mysteriet rundt skjebnen til de norske sjøfolkene og forsvinningen til frakteskuta «O. Larsen».
Les også: (+) En dag før påske ble himmelen beksvart – så brøt helvete løs. 78 nordmenn ble aldri sett igjen
Full av stein
«O. Larsen» var et typisk paragrafskip – en betegnelse på skip der volumet av skroget så vidt holder seg innenfor bestemmelser om bemanning, avgifter og lastekapasitet. På 1960- og -70 tallet ble tallrike slike fraktebåter levert til mindre norske rederier. Fellesnevneren var dårlig stabilitet og en stygg havari-statistikk.
Mens den to år gamle skuta vanligvis pløyde blåmyra i nord, hadde rederen i oktober 1970 fått et uventet og eksklusivt oppdrag som besto i å frakte saltet sei fra Ålesund til den franske byen Roquefort, et navn som nordmenn flest forbant med illeluktende saker i ostedisken.
Myndighetene krevde at besetningen på langturen måtte økes fra fem til seks mann, selv om det bare var lugarplass til fem.
Etter å ha kvittet seg med fiskelasten i Frankrike, gikk frakteskuta i den reneste utenriksfart med anløp i både England, Sverige og Danmark.
Ved 15-tiden mandag 16. november 1970 forlot «O. Larsen» havnen i Rønne på Bornholm. Planen var 52 timers gangtid til Stavanger og deretter til norske havner for å losse murstein, belegningsstein og ikke minst dekkslasten med 66 tonn drikkekar som skulle installeres i fjøs i Rogaland.
Skipperen om bord var 29 år gammel og eide halvparten av rederiet Brødrene Larsens Rederi på Lyngseidet i Troms. Han tok en råsjanse og stakk til havs med et skip som var så ustabilt at den vanligvis sindige skipsinspektør Hilmar Dale i Kristiansand i ettertid karakteriserte det som «skremmende».
Les også: (+) Mysteriet er aldri oppklart: Hva skjedde med de to norske superskipene?
Taus seilas
Ingen vet noe om frakteskuta «O. Larsen»s siste seilas. Etter avgangen fra Rønne på Bornholm var ikke skuta i kontakt med omverdenen. Den naturlige seilingsruta var å runde Skagen og deretter sette kursen rundt Lindesnes og så oppover langs Jæren til Stavanger.
Klokken 02 natt til onsdag 18. november noterte fyrvokteren på Songvår fyr overskyet vær, vind fra sørøst og «noe sjø». Men lufttrykket var sterkt fallende og værmeldingen varslet et forrykende uvær.
Seks timer senere, i grålysningen 22 minutter før soloppgang, hadde værgudene slått seg vrange. Firetallet i fyrjournalen fortalte om «megen sjø».
På Oksøy fyr utenfor Kristiansand var forholdene enda verre. Det er ble det målt fem meter høye bølger.
Med sine 199 brutto registertonn holdt «O. Larsen» seg akkurat innenfor en av de gunstige grensene for fraktefarten. De offisielle fraktepapirene ga skipet lov til å seile med maksimalt 376 tonn stabil sandlast som ga maksimal høyde på tyngdepunktet til 2,1 meter. Når skipet fraktet annet enn sand, var myndighetskravet 76,7 tonn vannballast og tilsvarende reduksjon i nyttelasten, altså ca. 300 tonn last.
Ved avreisen fra Rønne var «O. Larsen» sterkt overlastet og hadde hele 395 tonn last om bord. I lasterommet var det langt fra noen stabil sand-last, men paller med murstein. I tillegg var 66 tonn surret fast over dekkslukene, noe som førte til at tyngdepunktet ble ytterligere hevet.
På godt norsk var «O. Larsen» overlastet og ustabil som en balje.
Les også: (+) Båtfolk forsvinner sporløst i norsk ferieparadis
Prøvde på nødmanøver?
Det er få som forbinder sommerglade dager på den bløde kyststribe med forholdene som kan være her en mørk høstnatt. Men de maritime historiebøkene vitner om at Sørlandskysten skjuler en undersjøisk kirkegård.
Én av årsakene er den kraftige kyststrømmen nedover Sørlandskysten. Der landet buer seg mot vest oppstår det skumle og uberegnelige brottsjøer − såkalte trekantbølger, når vindretningen kommer på tvers av strømmen. Selv passasjerene på de store danskefergene har respekt for dette fenomenet som inntreffer når Norskerenna passeres. Da er det bare å holde seg i stolsetet.
Det var akkurat slik forholdene var denne novembernatten. En teori er at «O. Larsen» forsøkte å styre mot den indre kystleden for å komme i ly av uværet. Da ville en kurs mot Songvår fyr være naturlig.
Ingen vet nøyaktig hva som skjedde og hvor «O. Larsen» gikk ned.
Les også: (+) Da Olje-Norge mistet uskylden: – Det var som å se inn i helvete
Lensmannen nølte
Allerede om ettermiddagen onsdag 18. november fant lokale fiskere en redningsvest merket «O. Larsen».
Men det tok 40 timer fra forliset til lensmann Knut Koland i Søgne og Songdalen slo alarm og varslet politiet i Kristiansand. Lensmannens bortforklaring til lokalavisen Fædrelandsvennen var at ingen skip var meldt savnet, og at man rett som det var fant både redningsvester og sågar også livbåter langs strendene i hans distrikt.
Da alarmen først gikk, var alt håp om å finne de seks mannskapsmedlemmene i live, for lengst ute. I det forrykende været blåste det opptil liten storm og temperaturen var ned mot fem grader. «O. Larsen»s redningsutstyr var seks livvester i en kasse på dekk pluss to 16 fots livbåter.
Torsdag ettermiddag drev en livbåt i land ved Ålo. Den var tom og ubrukt; åregaflene lå nede og bunnproppen var ikke satt i.
Samtidig ble det funnet mye vrakgods i en stripe på kyststrekningen mellom Tånes og Songvår/Borøya i Søgne. Også vestover i Mandal kommune ble det gjort funn. I enkelte bukter ble det funnet store ansamlinger av «O. Larsen»s 104 lasteluker. Et mindre oljeflak ble også observert. Fra en lastebåt ble det observert en del vrakgods, blant annet en dyne og en gangvei, ca. tre kilometer syd for Songvår. Det var hersket ingen tvil om at tragedien var et faktum.
Militære fartøy og fly gjennomførte noen dagers leting i området før aksjonen ble trappet ned.
Det store ubesvarte spørsmålet var mannskapets skjebne.
Les også: (+) Hilmar, Isak og Nils ble igjen da 29 mann gikk i livbåtene. Ingen kunne ha forutsett det som skjedde
Mystisk radiomelding
Frakteskutas forlis hadde nok gått ganske ubemerket inn i historien hvis det ikke hadde vært for Josef Jegeroff, bosatt ved Kirkenes.
Jegeroff het Juri til fornavn da han under uklare omstendigheter flyttet fra et sted sør i Russland til Øst-Finnmark rundt 1920. Han slo etter hvert rot i Finnmark og jobbet blant annet på meieriet i Kirkenes.
Om morgenen onsdag 25. november stormet han inn på politivakten i Kirkenes.
Han fortalte at han som vanlig hadde han vært tidlig oppe og lyttet til radiosendingene fra sitt tidligere hjemland. Ved 05-tiden var det blitt lest opp en detaljert melding på radioen, kringkastet fra Murmansk eller Moskva, om en russisk båt som hadde reddet tre sjøfolk fra en flåte, ikke langt fra norskekysten. I meldingen het det at fraktebåten ikke var assurert.
Den russiske båten hadde reddet kapteinen og to andre av besetningen. Det skulle ha vært flere på flåten, men disse var druknet. Russerne hadde ikke anledning til å anløpe norsk havn fordi man skulle på ekspedisjon. Det ble ikke angitt noe tidspunkt for når ulykken hadde skjedd.
Opplysningene utløste alarm hos både politiet og Utenriksdepartementet.
Den norske ambassaden fikk ordre om å straks henvende seg til de sovjetiske myndigheter for å få klarhet i saken. Deretter ble det jobbet iherdig for å hale opplysninger ut av det russiske byråkratiet.
Både politiet og UD forvisset seg om at Jegeroff var en svært troverdig kar. Derfor festet man den største lit til opplysningene.
Les også: (+) Først da nattetåken lettet, ble omfanget av tragedien synlig
Mens man i alle år har trodd at «O. Larsen» havarerte ved skjæret Kniven like ved Songvår fyr, kan det vise seg at skuta gikk ned et ganske annet sted.
Blant annet har medlemmer i den svært aktive Søgne Dykkerklubb i lang tid vært på utkikk etter vraket. Med sitt svært avanserte utstyr har dykkerklubben gjort flere funn av interessante skipsvrak.
Så viser det seg at kanskje løsningen på «O. Larsen»-gåten kan ha blitt løst allerede for 36 år siden. I så fall ligger vraket 6,7 nautiske mil fra det nå nedlagte fyret på Songvår.
I arkivene til Sjøfartsdirektoratet fant Vi Menn en egen mappe der sjøfartsinspektør Hilmar Dale allerede høsten 1985 beskriver funn av en davit som er av samme type som «O. Larsen» var utstyrt med.
Det var rekefisker Audun Pettersen på Langenes i Søgne som gjorde funnet i september 1985. Pettersen hadde selv vært med på leteaksjonen da frakteskuta forliste i 1970. Han dro kjensel på livbåtholderen som fulgte med da han fikk løsnet trålen.
Sjøfartsinspektør Dale tok daviten i nærmere øyesyn og konstaterte at den måtte ha tilhørt et forholdsvis nytt skip, ettersom det var få malingslag på den. «O. Larsen» havarerte kun to år etter overleveringen fra verftet.
Bilder og tegning av daviten ble også forelagt produsenten, som fastslo at «O. Larsen» hadde hatt daviter av samme type konstruksjon.
Det var uaktuelt den gangen å gjøre ytterligere undersøkelser for å finne vraket fordi man antok at det hadde fått store skader i sammenstøtet med havbunnen. Der er hele 397 meter dypt der daviten ble funnet.
Rykteflom om overlevende
I Lørdags-VG 5. desember sprang bomben offentlig over hele førstesiden: «Tre i live på Sovjet-skip? Etter «O. Larsen»s forlis – seks omkommet – så kommer det melding som gir håp».
Det ble fortalt at et russisk skip kunne ha lagt ut på en lengre ekspedisjon med tre overlevende etter et norsk forlis, uten å ha fått gitt beskjed. VG skrev at det var overveiende sannsynlig at tre overlevende fra «O. Larsen» var om bord i et russisk skip på vei mot «et foreløpig ukjent, fjernt farvann».
To dager senere sa ambassaderåd Bucher-Johannessen ved den norske ambassaden i Moskva til VG:
− Det er ikke utelukket at det kan dreie seg om et fartøy som har gått ut fra Østersjøen på et så langt tokt at det er vanskelig å komme i kontakt med, sa han.
Lokalavisen Fædrelandsvennen meldte at norske myndigheter anså det som trolig at det befant seg tre nordmenn om bord på det sovjetiske fartøyet som hadde hatt det så travelt med å komme seg ut av vårt territorium.
− Det er blitt antatt at forskningsskipet var fylt med elektronisk utstyr, skrev avisen uten nærmere kildeangivelse.
− Og imens sitter familiene i Nord-Norge i uutholdelig spenning: Hvilke av de seks lever? Hvilke er døde? skrev avisen.
Deretter ble det ganske stille i mediene.
Les også: I naturskjønne norske omgivelser ligger vraket som et monument over hvor flaks det er mulig å ha
Fortrolig melding
Men UD og Moskva-ambassaden jobbet iherdig videre.
Vi Menn kan avsløre at Moskva-ambassadør Frithjof Jacobsen i en henvendelse til UD 21. desember 1970 ønsket å gi noen opplysninger «underhånden om «O. Larsen»-saken.»
«Man kunne naturligvis på norsk side ikke ignorere de opplysningene en mottok, men det synes lite ønskelig fortsatt å mase på russerne», skrev ambassadøren.
Han føyde til at to nordmenn på en flåte samme sommer var blitt plukket opp en sovjetisk tråler utenfor Sørlandskysten.
Lillejulaften 1970 sendte ambassaden en fortrolig melding til UD om at sakkyndige sovjetiske myndigheter muntlig hadde lest opp et manuskript der de fastslo at intet sovjetisk skip har tatt opp tre skipbrudne nordmenn fra «O. Larsen».
Det het videre at Radio Murmansk om formiddagen 24. november hadde nevnt at et Sovjet-skip sist sommer plukket opp to navngitte norske sjømenn.
Dagen etter forfattet byråsjef Kjell Eliassen i UD en hastemelding som ble sendt med bud til Kriminalpolitisentralen. Her ble opplysningene fra Moskva gjentatt.
Det ble også hengt på en hale om at herr Jegeroff antageligvis hadde hørt om en flere måneder gammel hendelse, kringkastet på formiddagen dagen før han i den beksvarte morgenen sprang til politivakten i Kirkenes.
Dette til tross for at Jegeroff ble ansett som en «vederheftig og troverdig mann».
Les også: (+) Seilasen skulle bli et eventyr for Erling og vennene hans. Den ble et mareritt
Fikk et varsel og trakk seg
Rolf Ole Johnsen (67) fra Finnsnes var 17 år og hadde mønstret på som byssegutt på «O. Larsen» like før havariet.
Click to add image caption Foto: Click to add photographer
Så fikk han plutselig en voldsom uro i kroppen, fikk ikke sove og gikk i ring.
− Jeg fikk en advarsel om ett eller annet. Jeg fikk det klart for meg at jeg ikke skulle om bord.
− Jeg husker at den myndige Paulsen på mønstringskontoret i Tromsø ble kjempesur og forbannet da jeg bakket ut. Jeg fikk klar beskjed om at heretter måtte jeg ordne min egen hyre, forteller Johnsen.
Samme dag fikk han jobb på hurtigruteskipet «Harald Jarl».
− Jeg tenker den dag i dag mye på folkene som omkom på «O. Larsen». En annen måtte jo ta min plass. Det er det jævligste, sier Johnsen.
Kilder: Statsarkivet i Kristiansand, Riksarkivet og Sjøfartsdirektoratets arkiv
Vi Menn har undersøkt omstendighetene rundt hendelsen da to norske sjøfolk ble plukket opp av en sovjetisk tråler i juli 1970.
Det er denne episoden som Utenriksdepartementet offisielt mente kunne blitt forvekslet med radiomeldingen om tre overlevende fra «O. Larsen».
Likhetspunktene er svært få.
Mannskapet på den vesle frakteskuta «Utnøringen» var underveis fra Kristiansand til Karmøy. Utenfor Mandal fikk karene motorstopp.
Og panikk.
De gikk i flåten og drev rundt i timevis før den russiske tråleren dukket opp.
Mennene var senere helt uforstående til funnet av brennevinsflasker i styrehuset.
Om bord i russerbåten fortsatte drikkingen. Det gikk to døgn
før de meldte seg og leteaksjonen kunne avblåses.
