Ansatte saboterte tyskvennlig NSB-ledelse
Lenge var innsatsen til NSB-ansatte under 2. verdenskrig en godt bevart hemmelighet
NSB tjente store penger på å transportere jøder, tyske soldater og krigsmateriell for okkupasjonsmakten. Men mens NSB-ledelsen jobbet for tyskerne, drev ansatte omfattende motstandsarbeid. Og ble tvunget til å tie etterpå.
Gode råd var dyre da to nazi-politimenn dukket opp på Loenga ved Østbanestasjonen i Oslo. Stasjonsformann Harald Johannesen skulle pågripes. Og det passet motstandsbevegelsen dårlig.
For mens NSB-ledelsen samarbeidet tett med nazistene, spilte ansatte i Norges Statsbaner nøkkelroller i motstandsarbeidet, ikke minst som budbringere av vital informasjon om tyskerne og deres bevegelser av folk og utstyr.
Stasjonsformann Harald Johannesen var avslørt. De to politibetjentene ville anholde ham for illegalt arbeid. Johannesen nektet å bli med. Han insisterte på at avløsningen først måtte være på plass. Og siden en tysk transport var på vei, valgte de to politifolkene å bøye seg. Men de fotfulgte arrestanten rundt på området hele natta.
Johannesen fikk gitt andre motstandsfolk diskrete vink om dokumenter og illegale gjenstander som sporenstreks måtte bringes i sikkerhet. Så svingte han seg plutselig om bord på et tog som var på vei ut av stasjonsområdet.
Politifolkene greide ikke å komme seg på vogna, og måtte konstatere at de var blitt ført grundig bak lyset. I befippelsen presterte den ene av dem å skyte den andre i hånda med maskinpistol. En stor politistyrke sto klar da toget med rømlingen trillet inn på Bryn stasjon. Men Harald Johannesen hadde etter bare et par hundre meter hoppet av igjen – og kommet seg i sikkerhet hos kamerater.
Pålagt taushet
I mange tiår var innsatsen til NSB-ansatte under 2. verdenskrig en godt bevart hemmelighet.
Mens selskapets hjul rullet for fienden, satte mange ansatte livene sine på spill som spioner, sabotører og smuglere av informasjoner og mennesker over grensen til Sverige.
– Dette burde vært publisert i hvert fall tidlig i 1950-årene, sier kurator Bjørg Eva Aasen ved Norsk Jernbanemuseum på Hamar og ser litt oppgitt ut:
– Den gangen ville de involverte snakke om det, men de var forhindret av taushetsplikt. Da noen begynte å stille spørsmål, var det nesten ikke folk igjen som var i stand til å svare.
NSBs ikke alltid like ærefulle krigshistorie og samarbeid med okkupasjonsmakten har vært avdekket i flere historiske verk. Under krigen hadde NSB nytte av krigsfanger.
– Krigsfangenes innsats ble også undervurdert og underspilt i mange år og omtalt som et rent tysk ansvarsanliggende. At NSB plasserte krigsfanger på verkstedene i flere tilfeller, er aldri omtalt i bedriftens egne beretninger. Dette viser med all tydelighet at det ikke alltid var okkupanten som utnyttet hjelpeløse mennesker, men også en norsk statsbedrift, påpeker Bjørg Eva Aasen.
En sovjetisk undersøkelse om bruken av krigsfanger og en krigsfanges dagsverk, såkalte «russerårsverk», ble bagatellisert av jernbanedirektør Otto Aubert.
Jernbane-løft
I ettertid er krigen fremstilt som et stort økonomisk tap for landet, og at gjenoppbyggingen av byer, broer og havneanlegg kostet store summer. Søkelyset ble satt på at både skinnegang, lokomotiver og vogner var nedslitt etter fem år med opptil 80 prosent kapasitetsutnyttelse.
Men etter krigen satt NSB igjen med store verdier i nye og/eller moderniserte linjer og rullende materiell. 255 kilometer jernbane der det tidligere bare kunne kjøres damplokomotiver, var elektrifisert. 450 kilometer smalsporet jernbane var rustet opp til normalspor. I tillegg kom mange nye mil på Nordlandsbanen. 74 nye tyske damplokomotiver sto klare til å ta seg av trafikken i etterkrigstiden. Disse utgjorde i mange år en bærebjelke i driften.
Nesten 2000 godsvogner og noen personvogner sto også igjen som krigsbytte. Det meste ble innlemmet i NSBs materiell sammen med tysk og østerrikske anleggsmaskiner for en liten sum, påpeker Bjørg Eva Aasen.
Tjente på alt
Voldsom trafikkøkning ga store overskudd, okkupantene betalte for troppe-, våpen- og ammunisjonstransporten med penger de hadde stjålet fra Norges Bank. Dersom man legger til NSBs fortjeneste fra transport av jøder, krigsfanger til anleggsleirene i Nord-Norge, tyske soldater hit og dit, samt våpen og materielltransporten, fremstår krigen som en gullgruve for NSB.
Også arbeidsstokken økte formidabelt; antall verkstedansatte økte med 50 prosent som en følge av stor trafikkøkning. Men mange av motstandsfolkene og deres heltegjerninger ble feiet under teppet og aldri gjort til gjenstand for heder eller utmerkelser.
– Det var vel slik at ledelsen i NSB skjønte at de ikke hadde noe å skryte av. Derfor holdt de munn og håpet at ingen skulle oppdage deres mørke gjerninger, noe ingen gjorde i 1945. Og heller ikke senere. Men nettopp derfor var det heller ingen som fikk vite om jernbanefolkenes motstandskamp, sier Bjørg Eva Aasen ved Jernbanemuseet.
Topphemmelige oppdrag
Mange av de NSB-ansatte i tjeneste for motstandsbevegelsen, var aktive spioner for den topphemmelige organisasjonen XU (der «X» står for «ukjent» og «U» for « undercover»). Etterretningsgruppen ble først ble bygget opp på Østlandet for senere å bli utvidet til resten av landet i løpet av krigen.
NSB-ansatte agenter sørget for at krigsviktige informasjoner på ulike måter ble fanget opp og sendt over grensen til Sverige.
Også nordover i landet skulle NSB-folkene bli sentrale i motstandsarbeidet, og smuglingen for XU ble nærmest utviklet til en kunst. For eksempel ble det i en lang periode sendt post daglig med tog fra Narvik til Bjørnfjell og videre derfra over svenskegrensen. Viktige opplysninger kunne være hos legasjonen i Stockholm på mindre enn 24 timer.
Etter krigen måtte XU-medlemmene skrive under på et taushetsløfte som ikke ble hevet før i 1988 og avgradert først i 1992.
Smuglet folk og informasjon
En stor del av de 50 000 nordmennene som under krigen flyktet til Sverige, fikk god hjelp av jernbanefolkene. Noen flyktninger ble kamuflert i NSB uniformer, andre ble plassert i plomberte kupeer eller i rom under fyrbøternes kullhauger.
XU drev også regulær spionasje mot tyskerne, og hadde kontakter på samtlige innenlandsruter. Arbeidet var kunnskapskrevende: XU-agentene måtte kjenne betegnelsene på troppestyrker, våpen og annet materiell, slik at de fikk notert mengde, bestemmelsessteder og datoer. På den måten ga de uvurderlige bilder av fiendens logistikk og bevegelser i Norge. Slik kunne Stockholm og London til enhver tid vite hvor de enkelte tyske styrkene oppholdt seg, hvor mange de var – og hvor sterkt bevæpnet.
Etterretningsopplysningen var gull verdt, ikke minst om de allierte ble tvunget til å invadere nazistenes «Festung Norwegen».
Informasjon kunne være skjult i uthulte hæler på damesko. Bokser med torskerogn fra Ålesund kunne inneholde filmruller. Mikrofilm ble smuglet i blyanter, penner og uthulte fyrstikker. Den vanligste måten å smugle film over svenskegrensen var å pakke filmen inn i emballasje for barbersåpe og skjule dem på avtalte steder om bord i togene eller under vognene.
Hvis pakningene ble åpnet på gal måte, ble filmene automatisk antent og gjort ubrukbare – altså rene James Bond-metoder.
Torturert
Også i Trondheim var jernbanen dekke for motstandsgrupper. Under ledelse av Carsten Wæhrdal hadde sympatisører av Norges Kommunistiske Parti bygget opp en illegal gruppe. Ett av medlemmene var Harald Rusten. Selv var han fyrbøter, broren og faren var ansatte ved Marienborg verksted.
Høsten 1943 ble gruppen rullet opp av det tyske sikkerhetspolitiet. Rusten landet på celle i Vollanfengslet sammen med flere andre gruppemedlemmer. Etter tortur ble han først overført til fangeleiren på Falstad og i begynnelsen av desember sendt videre til Møllergata 19 i Oslo.
Selv om det ikke ble funnet andre bevis mot ham enn at det holdt til en dom for å ha ytet «aktiv hjelp til motstandsmenn», ble han etter kort tid ekspedert videre til konsentrasjonsleir i Tyskland. Han visste da at 19 av kameratene fra gruppa var blitt dømt til døden. I bakgrunnen for hele katastrofen lurte Henry Oliver Rinnan – mannen som greide å narre hundrevis av landsmenn til å avsløre motstandsbevegelsens hemmeligheter.
Skulle glemmes
Om bord på fangeskipet «Donau», var Harald Rusten én av dem som forsøkte å holde motet oppe hos de andre fangene under transporten til Tyskland. Selv skulle han overleve to og et halvt år i beryktede leirer som Natzweiler og Neuengamme.
– Ikke rent få ble tatt, og for mange av jernbanefolkene endte krigsinnsatsen med døden eller år i konsentrasjonsleirene i Tyskland, sier Bjørg Eva Aasen.
Harald Rusten veide 41 kilo da de hvite bussene fra svensk Røde Kors i mars 1945 kom og hentet ham. Han nådde hjem til Trondheim den 27. mai. Selv snakket Harald Rusten lite om sin egen innsats under krigen eller om marerittet han gjennomgikk i de tyske leirene.
– Det skyldtes nok at alt som hadde med krigen å gjøre, skulle glemmes så hurtig som mulig. Hvis noen begynte å snakke om heltegjerninger, kunne andre finne på å se etter hvordan NSB-ledelsen hadde forholdt seg til okkupasjonsmakten. Da var det bedre at også de positive sidene ble ignorert, sier Bjørg Eva Aasen.
KILDER: Ragnar Ulstein: Svensketrafikken 2, Det Norske Samlaget 1975. Bjørn Westlie: «Fangene som forsvant», Spartacus forlag 2015. Jan P. Pettersen: «Etterretnings- organisasjonen XU-201», Forlaget Kristiansen, Narvik 2014. Utstillingen «Mørke spor» på Jernbanemuseet i Hamar.
