Petters og Eirins mor fortalte aldri hvor arrene på ryggen kom fra

Bergen 2023: Eirin og Petter står på fortauet. Høyt over ­hodet på dem henger et skilt med mammas navn.

Det er ganske nytt og litt uvant, men både Eirin og Petter er med god grunn ordentlig stolte av moren som nå har fått en flott plass oppkalt etter seg.

– Det var nettopp her i nærheten mamma vokste opp på en gård, og her vi trådde våre ­barnesko, forteller søskenparet.

Det var på 1960- og 70-tallet, den gangen ingen av dem visste noe som helst om morens dramatiske fortid. Nancy Landås fortalte nemlig aldri om hvordan hun hadde fått de røde arrene på ryggen, hun nevnte aldri sin egen krigsinnsats med et eneste ord.

Hun var en kjærlig og god mamma som aldri fremhevet seg selv. Først lenge etter at moren døde i en alder av bare 58 år, fikk Petter og Eirin innsyn i den utrolige historien, og de fikk se rapporten med vitne­avhøret moren ga i 1945 der hun beskriver hvordan en av Gestapos verste torturister mishandlet henne.

I dag synes Eirin og Petter at det nesten er ubegripelig hvordan moren tålte alt hun måtte gjennomgå.

Bergen 1944: Hvem kunne vel ha gjettet seg til at den unge vevre piken med det nydelige smilet bak disken hos pelshandler C. Brandt på Torgallmenningen var villig til å risikere livet for fedrelandet? At hun av alle var en viktig brikke for de dristige motstandsfolkene i Osvald-gruppen og deres undergruppe Saborg i Bergen?

Trolig ingen.

Nancy var en stillfaren og pliktoppfyllende ekspeditrise som aldri hadde gjort seg bemerket med noen ekstraordinære meritter. Tidligere hadde hun jobbet som syerske og hushjelp.

Hun mistet begge foreldrene sine i femårsalderen, men fikk en trygg og god ­oppvekst hos en eldre søster.

Skrekkens hus

Nancy var en dyktig og betrodd medarbeider i pelsfor­retningen. Hun både ekspederte og hadde ansvar for å åpne og sortere forretningens post.

Utenfor butikkens vinduer kunne hun se fiendens stramme uniformerte soldater spankulere forbi. Det minnet henne på at like i nærheten, ved siden av Den Nationale Scene, lå det beryktede Skrekkens hus der Gestapo hadde innkvartert seg da de okkuperte landet.

Veiten 3 var et flott og moderne bygg. Før Gestapo okkuperte det, var huset eid av foreningen for Håndverk og Industri.

Alle visste at det nå foregikk hard tortur i huset, og flere hadde kastet seg ut av vinduene fra fjerde etasje i desperat redsel for å sprekke under torturen. Nå hadde tyskerne spikret igjen vinduene der oppe.

En dag kommer en mann inn i pelsbutikken og vil snakke med Nancy. Nancy kjenner ham fra før. Diskret blir hun spurt om hun kan tenke seg å være kurer for motstandsbevegelsen?

Osvald-gruppen, som på daværende tidspunkt går for å være den mest aktive og effektive sabotasjegruppen i landet, trenger en kontakt mellom seg selv og folkene i den bergenske gruppen Saborg.

Dersom de ordnet det slik at hun som åpner butikkens post, også kan ta imot og videreformidle brev som skal til og fra folkene i motstandsgruppene, ville de være dypt takknem­lige.

Han legger ikke skjul på at oppdraget kan innebære fare, men Nancy nøler ikke med å gi ham sitt ja.

Les også: (+) Harry var bankraner under krigen. Én gang holdt det på å gå skikkelig galt

Viktig knutepunkt

I løpet av kort tid blir C. Brandts pelsforretning, bare noen hundre meter fra Gestapo­huset, et viktig knutepunkt for kommunikasjon mellom sentrale motstandsfolk. Nancy gjør en fortreffelig og diskret jobb, snart er hun uunnværlig.

Gestapos ­etterretning er imidlertid ­manisk og nærmest til stede over alt. Nå har de fått tak i opplysninger som kan tyde på at unge frøken Landås er involvert i et eller annet.

En tidlig november morgen banker det på døren hjemme hos Nancys søster, Mathilde. Utenfor står uniformerte soldater med iskalde blikk, de ber Nancy om å kle på seg og følge med.

De tar for sikkerhets skyld også med seg Nancys svoger og nevø på seksten år som begge bor i ­huset.

Nancy er fortvilet – de andre er jo ikke involvert. Nå blir de dratt inn i noe hun er årsaken til. Hvordan skal hun få overbevist Gestapo om at de er uskyldige, og at hun selv ikke egentlig vet noe som helst?

Når hun tvinges til å sette seg inn i bilen, vet hun hvor ferden går. Det er Skrekkens hus som venter.

Snublesteiner

Bergen 2023: – Det var hit mamma kom, sier Petter Bentsen og viser oss den knappe to kvadratmeter store rektangulære cellen som Nancy ble plassert i da hun ankom Skrekkens hus i ­november 1944.

Vi er på besøk i det nesten nyåpnede Gestapomuseet i Bergen. Hit kommer turister og skole­elever for å høre og se.

Utrolig nok er cellene bevart. I mange år fungerte de som vinlager for byggets restaurant. Etter krigen ble Skrekkens hus nærmest et festens hus i Bergen. Både nå og etter krigen rommet huset restauranter. I dag finner man en av Bergens mest populære utesteder, Ricks nattklubb, i første etasje.

Rett overfor cellene ligger forhørskontoret der Nancy ble forhørt, og rekken med vinduer der fire fanger hoppet ut for å ende sitt liv mot asfalten på fortauet uten å ha røpet noen andres navn. I dag har de alle fått hver sin snublestein til minne utenfor huset.

Bergen 1944: Nancy klarer å overbevise tyskerne om at svogeren og nevøen ikke er ­involvert. I løpet av dagen slippes de løs, men med Nancy derimot, har de helt andre planer.

Det er den 36 år gamle stormtroppføreren Willie August Kesting som er på jobb. Kesting jobbet som møbel­snekker før krigen, og allerede i 1932 ble han en ­svoren tilhenger av nazismen.

Da Hitler ble valgt til tysk rikskansler i 1933, ble Kesting medlem i det tyske hemmelige politi, Gestapo. I 1941 blir han stasjonert i Norge og kommer deretter til Bergen.

Han er en dreven forhørsekspert og en nådeløs mann. Nå vil han ha Nancy til å gi ham navnene på de hun har tatt imot brev fra og hvem som har hentet dem.

Nancy innrømmer at hun kan ha formidlet noe post, men sier at hun ikke husker et ­eneste navn. Kesting tror ­henne selvfølgelig ikke, og tar i bruk metoder som merker Nancy for livet.

Les også: (+) Det ble sagt om du kom hit, kom du aldri ut igjen levende

Ble pisket

Forhøret varer i flere timer, og flere dager. Nancy gir ikke fra seg et eneste navn. Heller ikke når Kesting henter pisken.

I vitneforklaringen etter krigen der Nancy forteller om sine opplevelser i Gestapohuset, og senere i fangeleiren Espeland utenfor Bergen, beskriver hun et av forhørene slik:

«Han grep tak i håret mitt, lugget meg og kastet meg ned på ­gulvet. Han dro meg deretter opp fra gulvet etter håret. Jeg begynte å skrike, for det gjorde så vondt. Han presset da hånden over munnen min. Jeg skrek at jeg hadde tuberkulose, da slapp han taket og forlot forhørsrommet for å vaske hendene. Da han kom tilbake, gikk han i gang med å piske meg med en oksereim. Han tildelte meg slag over ryggen, setepartiet og bena.»

– Mamma hadde hatt tuberkulose som liten, men var helt frisk på den tiden. Det var ­antagelig noe hun bare sa fordi alle visste at tyskerne var livredde for smitte, sier Petter, som husker de røde arrene som løp over mammas rygg.

– Men vi spurte aldri, hverken min søster eller jeg. Det var bare ikke vanlig den gangen å snakke så mye om for­tiden. Dessuten var vi ganske unge da hun døde, men vi ­lærte jo om krigen og de ulike motstandsgruppene på skolen. Hadde jeg visst at min egen mor var en av dem, må jeg innrømme at jeg hadde vært stolt av henne, sier Petter, som i dag holder foredrag og tar imot skoleklasser på Gestapomuseet og forteller morens historie.

Nå vil han vise oss Espeland fangeleir, dit moren ble overført etter flere ganger å ha blitt mishandlet av Kesting på Gestapohuset i en måned.

20. desember 1944 blir hun så overført til kvinneavdelingen ved Espeland ­fangeleir.

Også på Espeland er Nancys celle nøyaktig slik den var da hun selv satt der, og her er fangedrakten hennes utstilt. Den tidligere fangeleiren er i dag et krigsmuseum.

Les også (+) Flasken med blåsyre på loftet røpet historien til Norges modigste ektepar

Særdeles sta

Etter diverse avhør av Nancy blir Kesting antagelig lei, og det kan nesten se ut som om han gir henne opp.

Han noterer i rapporten sin at Nancy Landås er en «äusserst ­verstockt» kvinne, det vil si
en særdeles sta kvinne. Han nevner ikke med et ord den ufattelige utholdenheten hun fremviser.

Når Nancy kommer til Espeland, blir hun straks plassert på en ny liten celle der vinterkulda slår imot henne som stikkende istapper. I den store fangebrakken med flere celler på rekke og rad, står det bare en liten vedovn i nærheten av vokternes kontor.

Også her er det flere som blir torturert, men nå får Nancy være i fred. Selv om det er iskaldt, får hun det ­likevel bedre på Espeland. Hun er utenfor cella for å jobbe på kjøkkenet flere timer om dagen.

Men alle vet at Espeland er en såkalt tran­sittleir. De fleste som sitter her skal enten videre til Grini utenfor Oslo for så bli hen­rettet, eller deportert til ulike leire i Tyskland.

Nancy aner ingenting om dagen i morgen. Hun har kun ett antrekk, og det er uniformsjakken med fangenummer 1474 påsydd på brystet.

Under oppropet en morgen i januar blir nummeret hennes kalt opp. Nancy skal av gårde, men til hva? Hun er avkreftet og livredd.

I ren desperasjon tar hun kontakt med en medfange, den tidligere distrikts­legen i Sogn, Peter Frimann Koren, om han kan hjelpe henne? Koren rister på hodet og svarer at selv om han fungerer som fengselslege i leiren, hører tyskerne aldri på ham.

Reddet av allergi

Men når Nancy forteller at hun har melkeallergi, legger de to en snedig plan. Koren får tak i en sprøyte, fyller den med melk og setter den rett i blodet på Nancy. Kort etter får Nancy høy feber, blir rød og oppsvulmet i ansiktet.

Tyskerne med sin sykdomsangst legger henne straks på isolat.

Også neste gang hun blir ropt opp gjør hun og Koren det samme, og slik redder Nancy livet hele to ganger før fredsklokkene slår en vakker maidag i 1945.

– Det var jo et rent mirakel at hun overlevde, sier Petter og Eirin.

Det var en mager og utslitt kvinne som kom ut av fangeleiren den maidagen, men med friheten kom også kjærlig­heten. Nancy treffer Eirin og Petters far. I 1946 giftet hun seg med maskinsjef Ole Haakon Bentsen, som hadde sin egen sterke krigshistorie.

Deretter kom Petter og Eirin, men det ble aldri snakket om personlige krigsopplevelser med barna.

Det hører med til historien at stormtroppfører Willie August Kesting etter krigen blir dømt til døden for krigsforbrytelser. Kesting henrettes på Sverresborg i Bergen 8. august 1946. Han ble 38 år gammel.

Modige Margit holdt på hemmeligheten til sin død

«Skrekkens skole»: – Mange foreldre vet fortsatt ikke hvor barna deres ble av