Birger talte kongeriket midt imot
Norge sikret seg øya knirkefritt, bortsett fra én liten detalj …
Den norske stats annektering av Jan Mayen gikk ganske så sømløst for seg. Helt til fangstmann Birger Jacobsen satte seg på bakbeina.
Gjennom århundrer skjedde det fint lite på øya vi i dag kjenner som Jan Mayen.
«Den lille polarø hadde ført en upåaktet tilværelse i ishavets tåke», slik en skribent formulerte det i 1921 – da det plutselig skjedde en hel del.
Det var det året norske utsendinger kom for å bygge værstasjon.
Og støtte på Birger.
Birger vs. Norge
For 100 år siden var Jan Mayen fremdeles «Terra Nullius» − land uten herre.
Norge hadde sikret seg Svalbard, Bjørnøya og Hopen gjennom Svalbardtraktaten, men Jan Mayen tilhørte ingen. Den fem mil lange øya var blant jordklodens siste ingenmannsland.
Sommeren 1920 kom Birger Jacobsen alle andre i forkjøpet. Han kjøpte den enkle hytta til en av de få andre fangstmennene som hadde overvintret på øya, banket ned noen grensestolper og meddelte det norske Utenriksdepartementet at han hadde tatt den midtre delen av øya, det beboelige eidet mellom de dominerende fjellene i sør og nord, i besittelse.
I tillegg til fangst av ettertraktet blårev, hadde Jacobsen planer om å skjerpe etter verdifulle mineraler. Rutil og bauxitt ble nevnt. Gamle kart antydet sågar diamantforekomster.
Jo, klimaet var brutalt, reneste Djeveløya, men som han selv sa:
– Når kastevindene fra Beerenberg kommer, er det bare å lukke igjen kjeften, så ikke magan revner.
Les også (+): Lille Knut reiste fra Norge med to tomme hender. Dette er historien om «lausungen» som ble legendarisk
Den første trefningen
Jacobsens annektering ble oversett, eller muligens avfeid, av det meteorologiske instituttet.
Året etter, på sensommeren 1921, dro en ekspedisjon ut for å opprette en vær- og telegrafstasjon på Jan Mayen.
Den etablerte metoden for å sikre eiendomsrett over herreløst land, var å ta det i bruk og dokumentere tilstedeværelse, noe som hadde gått smertefritt for Norge på Svalbard.
Det første tegnet på at det kanskje ikke ville gå like lett på Jan Mayen, kom i form av et håndskrevet lite ark som Birger Jacobsen leverte, kort tid etter ekspedisjonens ankomst.
Lederen, Hagbard Ekerold, hadde sendt ut sine menn for å sanke drivtømmer til bygging av radiostasjonen. De hadde oversett, eller muligens avfeid, Jacobsens «claim-skilter».
– Jeg nedlegger herved min mest bestemte protest mot Deres frekke inngripen på min eiendom, og forlanger at De øyeblikkelig henlegger Deres innsamling av trematerialer på mitt område. Man hadde ventet en mer konduitemessig opptreden av en mann betrodd statens midler, skrev Jacobsen.
Steile fronter
Slik startet det som av mange historikere er omtalt som «krigen om Jan Mayen». Ekerolds værmenn mot Jacobsens skjerpere.
Fem andre fangstmenn som hadde overvintret, havnet i hver sin leir, mot løfter om hjemreise.
I første omgang var det en stillingskrig. Jacobsen nektet Ekerolds menn å plukke rekved. Ekerold nektet å dele av provianten de hadde med. En personlig konflikt mellom de to mennene skal ha bidratt til den uforsonlige situasjonen.
– Jacobsen hadde vært ansatt som geolog og vintersjef hos britiske Arctic Coal på Spitsbergen, men han ble erstattet av Ekerold på grunn av forsømmelser i tjenesten, skriver Odd Lønø i boken «Norske fangstmenns overvintringer på Svalbard og Jan Mayen 1795–1973».
Ingen var interessert i å gjøre den andre noen tjenester. Da den nye radiomasten gikk over ende i en storm, var det ingen hjelp å få av Jacobsen. I stedet ba han om mat.
– Det er sjøfugl nok, svarte Ekerold.
Les også: De norske redningsfolkene fikk sjokk da de forsto hva de sto overfor
Mørning av fangstmann
Senere den høsten ble hendelsene omtalt i norske aviser under overskriften «En oppsiktsvekkende og uhyggelig beretning fra Jan Mayen».
– Radiostasjonen hadde proviant for to år, men nektet konsekvent å hjelpe. Han ga Fanden i oss, uttalte Birger Jacobsen, som på det tidspunktet hadde ankommet Tromsø med ishavsskuta «Ringsel».
Ekerold svarte på beskyldningene i et «overmåte langt telegram».
– Jeg var travel med bardunering av masten da Jacobsen anmodet om proviant. Det passet ikke. Det var da overflod av sjøfugl. De led ingen nød, forklarte Ekerold.
Han innrømmet dessuten at det lå mer bak. Han ville ha rivalen vekk fra øya.
– Jeg ville gi Jacobsen en skrekk i livet, slik at han ville påskynde å telegrafere etter unnsetning. Det var «exploreren» jeg ville ha litt mør. De andre kunne godt komme til stasjonen og spise så ofte de ville, skrev Hagbard Ekerold i telegrammet.
Ifølge Birger Jacobsen ble forsyningssituasjonen desperat i hans leir. Fem mann delte på to brukbare par støvler. De skar ut bukselommene for å tygge på restene av skråtobakken.
Måkene forsvant østover og havregrynen tok slutt. Mennene måtte slakte rev de fanget.
– I 10 dager levde vi på revekjøtt og litt rød sago, sa Jacobsen.
Til sist hadde den stridslystne okkupanten mørnet såpass at han gikk med på en byttehandel. Rekved mot proviant.
– Ekerold tvang oss til å bære drivtømmer én mil til statlig grunn, fortalte Jacobsen.
– Jeg ville gi ham anledning til å utføre et samfunnsnyttig arbeid, for én gangs skyld, lød Ekerolds syrlige tilsvar.
Kamp mot overmakten
Jacobsens retrett fra Jan Mayen kunne tolkes som en kapitulasjon. Meteorologisk institutt fortsatte ufortrødent med å sette opp egne skilt.
Værstasjonen var kommet for å bli, og funksjonærene hadde tillatelse til å fangste fjellrev for å spe på inntekten og dessuten få «variasjon under polarnattens ensformighet».
Jacobsen hadde også en kvote for sitt område, men dukket ikke opp de neste årene. Det var for dyrt å utruste en ekspedisjon.
Slagmarken flyttet seg til avisspaltene. Spesielt Dagbladet fattet sympati med den lille manns kamp mot Staten.
– Det virker som om regjeringen tolket Jacobsens annektering som en oppfordring til å forsyne seg selv av rikdommene, påpekte avisen, som støttet hans påstand om at Ekerolds oppførsel var motivert av ønsket om å ha blåreven for seg selv.
– Staten får lov å drive all den jakt de vil, mens øyas eier på en sjikanøs måte ikke får skyte så mye som en rev på egen grunn, skrev Dagbladet.
1920-årene skred frem. Ekerold dro til Amerika. Hallvard Devold erstattet ham som stasjonsbestyrer på «Metten».
– Blant de viktigste oppgavene var å sette opp og etterse anneksjonsskiltene, fortalte Devold, som noen år senere også deltok i den norske okkupasjonen av Øst-Grønland.
Les også (+): Fem mann kuppet Grønland fra danskene. Så startet bråket
Birgers motangrep
I Jacobsens fravær kunne Devold i 1926 melde at «hele Janmayen er herved okkupert».
I 1929, da Jacobsen for første gang vendte tilbake, ble han møtt med nyheten om at øya var underlagt norsk suverenitet og at bare radiostasjonens folk kunne fangste rev.
Året etter ble Jan Mayen offisielt en del av kongeriket.
Men da krigen virket tapt, gikk Birger til motangrep. Han stevnet den norske stat og krevde eiendomsretten til sitt avmerkede område.
Oslo byrett kom frem til at hyttene og skiltene ikke utgjorde en «effektiv okkupasjon» og pekte på at Jacobsen nesten ikke hadde vært der etterpå, kun 10 dager i 1929.
Jacobsen anket til Høyesterett – og vant.
– Jacobsen kan ikke klandres for at han ikke har brukt området mer enn 10 dager, all den tid det hadde blitt annektert av andre, uttalte flertallet i dommen av 1933.
Grensestolpene han hadde banket ned i 1920, sto fortsatt som påler, juridisk sett. Jacobsen ble tilkjent eiendomsretten.
Askedyngen
Problemet var at øya hans ikke var til mye nytte. Han hadde prøvd å selge området, ikke minst til naboen, Norge, men Venstre-statsminister Johan Ludwig Mowinckel takket nei til tilbudet.
Det samme gjorde Norsk Hydro og Norsk Aluminiumskompani og alle andre. Jacobsen måtte, ganske sikkert motvillig, innse at erkefienden Hagbard Ekerold hadde hatt et poeng under kranglingen i okkupasjonsåret 1921:
– Vi skal sikre Norge bruken av øya som stormvarslingsstasjon. Det er det eneste denne aske- og isdyngen duger til, sa Ekerold.
Rikdommene Jacobsen hadde snakket om den gangen, åpenbarte seg aldri. Det fantes ikke noe bauxitt og verdifulle mineraler å utvinne, og definitivt ingen diamanter.
Til og med fjellreven var så godt som borte, etter hard fangst over flere år.
– Mer fangstfolk enn rev, ble det risset inn i en vinduskarm.
Spritkrig
Birger Jacobsen gjorde et siste forsøk, og utrustet en fangstekspedisjon for vinteren 1933/34.
Han røk fort uklar med de tre andre i «Jan Mayen Reveselskap». Jacobsen anmeldte partnerne for underslag.
Trioen svarte med å anmelde Jacobsen for spritsmugling, noe som later til å ha sammenheng med at de i løpet av vinteren ikke maktet å drikke opp de medbrakte 150 literne med sprit, og dermed hadde for mye med båten tilbake til Norge.
Slik kan man si at det endte som det hadde begynt: med krig.
De fikk ikke frem det beste i hverandre, Birger og Jan Mayen. Da han dro, lå den der, Djeveløya – i hans øyne akkurat like vill og ugjestmild som da han kom dit første gangen.
I dag er meteorologene der fremdeles, mens fotavtrykkene Birger Jacobsen hadde satt i historien, nesten var utvisket allerede da han døde i 1942.
10 år senere kjøpte Staten hans del av Jan Mayen av arvingene for 170 000 kroner.
Les også (+): Berge-gigantenes triste skjebne
Fakta: Litt om Jan Mayens historie
På begynnelsen av 1600-tallet etablerte nederlandske hvalfangere flere hvalkokerier på øya, slik at de kunne utvinne olje fra hvalspekket.
Øya er oppkalt etter skipskapteinen Jan Jacobs May van Schellinkhout.
Hollenderne tok knekken på bestanden av grønlandshval, og fangsten rundt Jan Mayen ble avsluttet mellom 1640 og 1650.
Øya lå med noen få unntak forlatt til 1882, da en østerriksk-ungarsk vitenskapelig ekspedisjon oppførte en forskningsstasjon og gjennomførte kartlegging og utforskning av øya.
På begynnelsen av 1900-tallet begynte nordmenn med fangst av fjellrev. Revejakten ble avsluttet i slutten av 1920-årene, da intensiv fangst hadde ført til en sterk nedgang i bestanden. Av de første 13 fangsthyttene står fem fortsatt igjen.
Den første meteorologiske stasjonen ble opprettet i 1921 av Hagbard Ekerold.
Deler av øya ble okkupert av Meteorologisk institutt på vegne av Norge i 1922 og hele øya i 1926, da av Hallvard Devold som var bestyrer for den norske meteorologi- og radiostasjon på Jan Mayen. Øya ble underlagt norsk suverenitet ved kongelig resolusjon 8. mai 1929 og ble en del av kongeriket 27. februar 1930.
De eneste innbyggerne på øya er personell fra Forsvaret og Meteorologisk institutt, i alt 18 personer.
Øya administreres av Statsforvalteren i Nordland, men regnes ikke som en del av Nordland fylke.
Kilde til fakta om Jan Mayen: Wikipedia
