Nina har spilt i over 600 pornofilmer: – Jeg er hatet av radikale feminister

Da Marie Louise Hartmann ankom verden i 1959, ble hun født inn i en politisk engasjert familie med et sekulært livssyn. Moren Blanche jobbet som kjemiker, mens faren Lou var en kjent radiovert og journalist i San Francisco. Begge var sosialister.

To år tidligere var faren blitt svartelistet under senator Joseph McCarthys kampanje mot såkalte uamerikanske individer. I 60-årene fant foreldrene buddhismen og ble ordinert til prester i 1977.

Som barn drømte Marie om å bli som den britiske antropologen Jane Goodall, men etter high school gjorde hun et ganske annerledes karrierevalg.

70-tallsfeminist

Mens hun studerte til å bli sykepleier i San Francisco – eksamen ble avlagt i 1985 – tjente hun til livets opphold som stripper. Til magasinet Cosmopolitan har hun gitt uttrykk for at strippingen kom som en følge av ekshibisjonisme:

– Jeg er en 70-tallsfeminist, og jeg er lært opp til at jeg kan leve ut min seksualitet på mine premisser, men på en ansvarlig og trygg måte. For meg var strippingen en slik arena, et sted der nakne kvinner kunne la seg betrakte innenfor trygge rammer.

I det nye yrket tok hun artistnavnet Nina Hartley. Hun valgte fornavnet fordi det falt i smak hos japanske turister, etternavnet fordi det minnet om slektsnavnet.

Valgte seg pornoen

Noen få kveldstimer på strippeklubber som Sutter Cinema og Mitchell Brothers O’Farrell Theatre innbrakte like mye som mer normale jobber gjorde på en hel uke. Hvilket var greit – men det var ikke pengene som drev Nina Hartley.

– Jeg har alltid vært annerledes. Da jeg fant ut at jeg var bifil, var ikke den første tanken at dette var noe feil eller noe som kunne bli vanskelig. Nei, det var at jeg snarest måtte finne folk som meg selv, har hun sagt i et intervju med HuffPost.

Etter at hun så den pornografiske filmen «The Autobiography of a Flea», regissert av Sharon McNight, kom overbevisningen om at porno skulle bli livsveien.

Les også: BB: Verdens kanskje aller største sexsymbol

40 år med sexfilm

«Educating Nina» kom i 1984 og regnes som debutfilmen. Men ifølge filmdatabasen imdb.com hadde Hartley alt i 1981 en rolle i «Swedish Erotica 12». Hun hadde også rukket å være modell for mannfolkblader som Hustler.

I debutåret rakk hun å spille inn syv filmer. Snart 40 år senere holder hun fortsatt på. Mest som sex-terapeut og veileder i egne filmer om alt fra dirty talk til masturbering og trekantsex.

Hun spilte selv med inntil få år siden – da alderen ubønnhørlig begynte å gi synlige utslag. I et intervju med Las Vegas Weekly sa hun at brystimplantatene hennes var eldre enn skuespillerne i filmene. Da var Hartley 50 år.

– Alle vil se sex mellom vakre, yngre mennesker. Derfor deltar jeg sjeldnere i mine filmer nå, sa hun ti år senere.

Hun bikket 60 i 2019.

På høyden var hun superkjendis innen sjangeren. Nokså tidlig engasjerte hun seg i pornoarbeidernes rettigheter. Som frittalende, intelligent og varm forsvarer for mer åpenhet omkring sex og porno og ivrig forkjemper for å høyne yrkets status, deltok hun stadig i debattprogrammer og talkshows på amerikansk TV – blant annet som gjest hos Oprah Winfrey.

Les også: (+) Såpeserie-stjernen Marilyn ble pornostjerne. Så gjorde hun noe som sjokkerte USA

Hatet av kvinneaktivister

Med erfaring fra over 600 kommersielle pornofilmer kunne hun trygt slå seg på brystene og erklære seg som autoritet på området. Og selv om det var rumpa, den smale midjen og de blå øynene som gjorde henne kjent, har det aldri vært noe i veien med intellektet eller det politiske engasjementet.

Hun har hele livet ansett seg selv som feminist, men har lite til overs for de mest radikale aktivistene.

– Jeg er feminist, men selv om noen av synspunktene mine er radikale, er jeg ikke en radikal feminist, som er en egen subgruppering innen feminismen. Radikale feminister, med alt deres intetsigende tomprat og over-intellektualisering, liker virkelig ikke menn. Punktum. Tankegangen koker ned til at kvinner er gode, mens menn er fæle. Dessverre har denne forestillingen om feminismens natur fått feste i den offentlige bevisstheten. Folk tenker at feminister er personer som hverken liker sex eller menn, noe som er nonsens, uttalte Nina Hartley i et intervju med tidsskriftet The Humanist i 2010.

Hartleys profesjon og synspunkter har vært mildt sagt kontroversielle blant radikale kvinneaktivister.

– Jeg er hatet blant radikale feminister for den angivelige skaden jeg påfører kvinner ved å ha sex foran kamera. Jeg forsøker ikke lenger å gå i dialog med dem, for jeg har innsett at de bare er enda en hatgruppering. De tror virkelig ikke at kvinner kan samtykke til sex, noe jeg kategorisk avviser.

Les også: (+) Hun ble Side 3-pikenes største ikon på 80-tallet

Min kropp, mine regler

Motstanden mot porno har vært sterk i USA. Helt til 1988 var det forbudt å leie inn skuespillere til pornoproduksjon i California. Staten kunne med loven i hånd anmelde produsentene for hallik-
virksomhet.

Hartley har kjempet for pornoens plass, for skuespillernes rett til å bli anerkjent som yrkespersoner som betalte skatt av sin inntekt. Hun gikk i bresjen for homofile og lesbiskes rett til å leve sammen.

– Min kropp, mine regler. Andre kvinner skal ikke fortelle meg hva som er rett for meg, akkurat som ingen imam, rabbiner, prest eller minister skal fortelle meg hva jeg kan gjøre med kroppen min. Du vet ikke bedre enn meg hva jeg trenger, så slutt å tro at du gjør det. Trenger jeg din hjelp, så spør jeg, og mange takk for det, sa Hartley i intervjuet med The Humanist.

Hun deler heller ikke oppfatningen om at porno er en industri som kvinner utelukkende tvinges inn i eller motvillig oppsøker.

– Den utbredte forestillingen om at legal pornoproduksjon er en pøl av mishandling og tvang som utnytter stakkarslige og uskyldige kvinner, er det største angrepet på industrien. Den er en vrangforestilling basert nærmest utelukkende på ubehag og frykt for kvinner, ulike kjønnsrelasjoner, seksualitet og den grafiske fremstillingen av sexakten. Forestillingen om at kvinner med viten og vilje kan velge å delta i pornofilmer av hensyn til seg selv strider intenst mot forestillingen om at vi kvinner på en eller annen måte er ofre for mannlig seksualitet, at vi er skjøre blomster som må beskyttes av en god mann eller loven, uttalte Hartley.

Foredrag på Harvard

I 2010 ble hun tildelt en æresdoktorgrad for sin iherdige kamp for åpenhet om seksualitet fra Institute for Advanced Study of Human Sexuality i San Francisco. Instituttet ble riktignok nedlagt i 2018 og ble aldri offisielt anerkjent som en utdanningsinstitusjon av staten, men dog. Hartley har også holdt foredrag på eliteuniversiteter som Harvard og Berkeley.

Som mange andre pornoskuespillere har også Hartley deltatt i noen «regulære» Hollywood-
produksjoner. Hun spilte med Mark Wahlberg, Julianne Moore og Burt Reynolds i «Boogie Nights» fra 1997, en film som ble nominert til tre Oscar. Hun har også deltatt i flere dokumentarer. Den mest kjente er kanskje «After Porn Ends».

Les også: (+) Supermodellene som skapte trafikkfarlige situasjoner i Norge

Voksenopplæring

Hartley produserer fortsatt sin serie med instruksjonsfilmer under tittelen «Nina Hartley’s Guide». Første guide ble lansert i 1994, omhandlet munnsex, og ble en suksess.

– Jeg fikk en masse nye tilhengere som var tiltrukket av MILFs. Og det er gledelig at jeg kan lære dem opp til å bli gode elskere, har hun uttalt.

Med årene har guidene rettet seg mot publikum på hennes egen alder.

I 2011 ble hun diagnostisert med livmorkreft, og vennene satte i gang med innsamlingsaksjoner på internett for å betale for behandlingen. Hun ble frisk og var i full vigør etter ett års fravær. Og Nina Hartley jobber på fortsatt.

Berømt i bikini

Supermodellene som skapte trafikkfarlige situasjoner og furore i Norge