nils waltersen aasen
Den norske bondegutten Nils' oppfinnelse var så viktig at han ble satt på tyskernes dødsliste
Du finner ham ikke blant binders og ostehøvler på skrytelistene over de største norske oppfinnerne: Men håndgranatene til bondegutten Nils Waltersen Aasen var så viktige for de allierte at tyskerne satte ham på sin dødsliste.
En novemberdag i 1911 styrte noen dristige, italienske piloter sine spinkle flymaskiner inn over osmanske stillinger ved en oase i ørkenen i dagens Libya. Ettersom de kastet noen håndgranater ned mot fienden, regnes det som tidenes aller første bombeflytokt.
Det de færreste vet, er at granatene som tyrkerne fikk i hodet, var laget av en norsk bondegutt: Den moderne håndgranatens far het Nils Waltersen Aasen, og han ble født på Ytteråsen i Rissa på Fosenhalvøya i 1878.
Granater mot svenskene
Interessen for alt som sa pang skal ha kommet tidlig. Hans søster Ellen, som bodde hele livet på gården Midtsund i Rissa, erindret at Nils som guttunge teljet små trekanoner. Det var ikke et liv som fisker og bonde som fristet, og Aasen fant en vei ut via militæret. Han tilbrakte 1900-tallets første tiår i Kystartilleriet, og var sersjant ved mine- og signalkompaniet på Oscarsborg.
«Der kastet han seg med patriotisk begeistring over studiet av sprengteknikk», kan man lese i en artikkel i Teknisk Ukeblad fra 1926. Teksten ble skrevet av ingeniøren Georg Brochmann etter Aasens død, og er en av svært få kjente skildringer av oppfinnerens liv. Den mest omfattende fortellingen finnes i årboka til Fosen historielag fra 1977, under tittelen «En rissværing med futt».
Den «patriotiske begeistringen» Aasens gode venn ingeniør Brochmann siktet til, hadde utvilsomt med de urolige tidene å gjøre. Unionen med Sverige var under oppløsning – og det må antas at Aasen hadde til hensikt å kaste håndgranatene sine mot svenskene hvis det ble nødvendig.
Nei fra Forsvarsdepartementet
Nils Waltersen Aasen tok i 1906 patent på det som regnes som den første moderne håndgranaten. Selve oppfinnelsen var ikke ny – mennesker har slynget eksploderende bomber mot hverandre helt siden 1400-tallet. Men opp gjennom historien hadde slike våpen vist seg minst like farlig for han som kastet det, og det var dette lille problemet nordmannen ønsket å eliminere.
Hans granat var en ny, tryggere type med tidsforsinkelse, og «den var like enkel som genial», igjen ifølge Brochmann. Sikkerhetssplinten ble festet til et bendelbånd som lå kveilet inne i granaten. Den andre enden ble festet til tommelen med en løkke. Og så var det bare å kaste. Granaten ble armert når båndet tok slutt og røsket splinten ut, opptil 20 meter unna.
Aasen fikk imidlertid nei da han ville selge patentet til Forsvarsdepartementet for 8000 kroner. Og deretter 2000 kroner. Svenskene virket kanskje ikke så skumle lenger.
Heldigvis for Aasen var det andre land som var mer interessert enn Norge. Alle andre land, faktisk. I København fant han pengesterke investorer i «Dansk Rekyl Riffel Syndikat AS», og oppfinneren fra Rissa kunne dermed danne «Aasenske Granatkompani».
Les også: Henrik var en mild og varm familiemann. Få visste om hemmelighetene han bar på
Feilsendt til fienden
Tidspunktet var perfekt for en pioner i granatbransjen. Hele Europa var i krig eller på randen av en. Etterspørselen etter nye, effektive metoder for å sprenge fienden i lufta var formidabel, og Aasen fikk snart rykte på seg for å være blant de beste i kunsten.
– Han dro fra land til land for å demonstrere våpnene sine. Han møtte fyrster og feltherrer, skriver Brochmann, som videre forteller at demonstrasjonene var som «rene sportskonkurranser». I St. Petersburg utkonkurrerte Aasen 19 andre produsenter og fikk en ordre på 5000 morterer og én million håndgranater. Russerne var da, som så mange andre, i gang med blodbadet vi kjenner som 1. verdenskrig.
Hvem paven hadde tenkt å krige mot er mer uvisst, men Aasen solgte 2000 håndgranater til Vatikanet, også.
Det ble i hvert fall mye å holde styr på for en krigens kjøpmann. Et brev som Aasen sendte hjem til familien i Rissa, viser at nordmannen havnet i en lei knipe. Han hadde solgt en stor ordre til Serbia, men på grunn av en feilsending hadde granatene havnet hos tyrkerne – som var i krig med serberne. Aasen dro til Konstantinopel for å hindre at tyrkerne brukte granatene mot serberne. I hvert fall ikke uten å betale. Han lyktes med sin «vanskelige mission», skriver Brochmann.
Brevet hjem inneholdt også opplysninger som neppe var egnet til å dempe familiens bekymringer over Aasens risikable arbeid. Under testing av en ny «signalgranat til å henge på aeroplaner», hadde han tilbudt seg å fly til fronten selv.
«I min her benyttede trøye finnes seks kulehull, uten at jeg så meget som en rift i huden har fått», skrev han.
Men han slapp sjelden like heldig fra all granat-testingen. I Bukarest fikk han et prosjektil i ryggen. Det streifet lungen og havnet i lysken. Han ble operert i en blodpøl på stedet. Etter en opptelling senere i livet, kom Aasen frem til at han hadde 37 arr etter splinter og kuler.
Rik mann
Krigen satte press på våpenprodusentene. Alle ville ha granater. Så fort som mulig. Resultatet ble prøving og feiling, mest det siste.
Aasen, som ble hentet inn for å bidra i den franske krigsindustrien, skrev at 80 av 155 medlemmer i kommisjonen som sjekket alle nye våpenoppfinnelser ble drept i løpet av tre måneder. Han var selv vitne til flere av ulykkene, og beskrev en av dem i et notat:
«Oppfinneren dro ut sikringspinnen, og alt eksploderte i et hvitt lys.
Les også: (+) Bare de døde sjekket ut fra «spøkelseshuset»: – Da jeg var ung, hørte jeg skrikene. Det var «varulven»
En oberst, oppfinneren og ti offiserer ble sprengt i lufta. Jeg ble slått i gulvet, og fikk tre stålsplinter i føttene.»
«Akk, ustanselig blev han såret. Han lå på hospital eller humpet rundt på krykker», skriver Brochmann.
Men først og fremst gjorde verdenskrigen Aasen til en rik mann. I over fire år haglet det Aasen-granater over skyttergravene. En ubekreftet legende forteller at han var så viktig for den franske krigsmaskinen at han sto på tyskernes dødsliste.
Krigens kjøpmann
Ifølge hans egne nedtegnelser hadde han 25 000 ansatte i sving i 14 fabrikker i Frankrike. Han leverte 16,5 millioner granater og 15 000 skyttergravskanoner. Han ble utnevnt til æresoberst av franskmennene, bodde i et slott i Avenue des Bois i Paris og eide et sommerpalass i Nice på Rivieraen.
En amerikansk avisartikkel oppgir en fortjeneste på 75 millioner dollar for Aasen og hans partnere under krigen. Vennen Brochmann nøyde seg med en nøktern faktaopplysning:
«Aasens inntekter var meget store», skriver han.
Men det var ikke bare formuen som vokste. Det gjorde også skyldfølelsen.
Det kostet å være handelsreisende i død og fordervelse.
Les også: (+) Arvid, Ivar og tvillingene Agnes og Aslaug skulle bare ta en snarvei den vakre maikvelden – da skjedde det ufattelige
Søvnløs i Amerika
Da han på begynnelsen av 1920-tallet vendte tilbake til Norge, og tilbrakte mye tid hjemme i Rissa, betrodde han seg til søsteren Ellen.
«Han angret, og kunne drømme stygt om Marne og Verdun», skriver hun.
Men søvnløsheten ga ham også ideen til en ny oppfinnelse, av det mer ufarlige slaget. En «sovemaske», som ifølge salgsbrosjyren til hans nye firma, The Aasen Corporation, var utprøvd i Kristiania til «alle kjøperes store tilfredsstillelse».
Denne oppfinnelsen ville han forsøke å selge på det amerikanske markedet. Aasen forlot derfor hjemlandet. På ett tidspunkt hadde han også forlatt sin hustru gjennom mange år, Anna, og to døtre. Med på amerikabåten hadde han nemlig sin nye, danske kone Annika.
Av hans egne dagboksnotater går det frem at han fridde fire dager etter at de møttes i København. Der drev hun en velkjent klinikk hvor Aasen var innlagt på grunn av tuberkulose. Sykdommen svekket ham mer og mer. De nygifte fikk en datter, men ikke mye tid sammen.
Nils Waltersen Aasen døde i romjula 1925, bare halvannet år etter ankomsten til USA.
«Norges Edison er død», skrev lokalavisen i Stoughton i Wisconsin, der Aasen var i gang med å etablere sovemaskefirmaet sitt. Avisen brakte en fargerik omtale av hans liv, samt sitater fra enken. Hun beskrev ham som «en stor mann, som ikke fullt ut ble verdsatt». Det fremkom også at det var lite igjen av rikdommen. Forklaringen hun ga, var enkel.
– Han var ingen finansmann.
Glemt oppfinnerkonge
Det bekreftes av Georg Brochmann, som i sitt minneord i Teknisk Ukeblad hevdet at Aasen var mest opptatt av velgjørenhet. Det var skapertrangen som drev ham – ikke pengene. Mellom linjene kan man også tolke det som at oppfinneren hadde mange luringer rundt seg som tjente mer på patentene. Aasen døde blakk, og snart ble han glemt.
1917-modellen av granaten hans ble brukt i den norske hæren helt frem til 1940, men særlig mange soldater var det neppe som visste hva initialene i NWA-granatene sto for.
Da Patentstyret markerte sitt 100-årsjubileum i 2011, plukket de ut en liste over tidenes mest betydningsfulle norske oppfinnelser. Aasen var ikke nevnt. Det gikk i ostehøvler, trådbinders, rottefellabindinger og kunstgjødsel i stedet. Det var trygt og helnorsk.
Og slett ikke noe du går rundt og sprenger folk med.
Les også: (+) Skipene overraskes av en fryktinngytende drapsmaskin. Da tar den norske kapteinen en nærmest ufattelig avgjørelse
Familielegenden
Etter sin død forsvant Nils Waltersen Aasen (1878–1925) inn i glemselen. Men blant slektninger og etterkommere levde fortellingene om den styrtrike «granatmannen» videre.
Aasen var gift to ganger, og hadde to døtre med sin første kone, norske Anna. Sent i livet dro han til USA med ny, dansk kone, som han også fikk en datter med.
Aasens barnebarn, søsknene Ann-Mari og Tore-Walter, er nærmeste norske etterkommere av oppfinneren i dag.
– Jeg husker at min mormor alltid snakket varmt om denne store mannen. Hun dyrket ham så lenge hun levde, sier Ann-Mari Ruud (78) fra Moelv.
Vi Menn presenterte historien om oppfinneren første gang i 2014. Ruud forteller at artikkelen førte til kontakt med slektningene som fortsatt bor i Rissa, Aasens hjembygd. Tormod Berg er barnebarn av oppfinnerens ene søster, og overtok en stor samling brev og utklipp fra Aasens liv.
– Han var en man trakk frem når en god slektshistorie skulle fortelles. Broren min skrev skolestil om ham. Men det var aldri noen utenfra som spurte etter ham. Det har vel noe med hva slags oppfinnelser han sto bak, sier Berg.
Nils Waltersen Aasen døde i USA, men urnen ble brakt til København. Gravsteinen står på Frederiksbergs kirkegård.
I Rissa er det ingen spor etter bygdas kontroversielle sønn. Der er det bare forfatteren Johan Bojer som har fått statue.
