Jødiske Eileen Bjørnson
Eileen Bjørnson var nazistenes hodepine
I november 1942 fraktes norske jøder ut av landet med lasteskipet Donau. Jødiske Eileen Bjørnson er ikke om bord. Hun er nasjonalhøvdingen Bjørnstjerne Bjørnsons svigerdatter og nazistenes hodepine.
Det er våren 1942. Eileen Bjørnson sitter i den vakre villaen på Frogner i Oslo. Hun er knust av sorg. Ektemannen Bjørn er nettopp død. De har vært gift i over 30 år, og han er hennes store kjærlighet.
Bjørn, som er den eldste sønnen til Bjørnstjerne Bjørnson, har vært sjef for Nationaltheatret i flere perioder. Eileen er tysk-jødisk skuespiller.
De traff hverandre i Berlin og har levd et fantastisk liv sammen – mye utenlands, men med hyppige besøk i Norge hos svigermor Karoline og svigerfar Bjørnstjerne på Aulestad. Eileen har fått et nært og godt forhold til begge svigerforeldrene.
Dikterhøvdingen Bjørnstjerne hadde flere svigerdøtre, men la aldri lagt skjul på at han var spesielt begeistret for Eileen. Opp gjennom årene skjenket han Eileen mange av sine egne bøker med håndskrevne personlige hilsener bare til henne.
Bjørns lillebror Erling er ikke begeistret for sin svigerinne Eileen. Erling synes det er en skamplett på familiens navn at storebror er gift med en jødinne.
Nye lover
Nå sitter hun der alene i det store huset og er enke og enearving etter sin mann, som også arvet royalty-rettigheter etter deres felles far Bjørnstjernes mange bøker.
En skandale, mener Erling, og priser seg lykkelig over de nye lovene som nettopp er iverksatt her i landet. Loven som sier at alle jøder skal registreres og melde seg. Og loven om at all jødisk eiendom skal konfiskeres og tilfalle staten.
Erling Bjørnson er medlem i Nasjonal Samling, og han er en stor beundrer av Vidkun Quisling. At ministerpresidenten akkurat nå har bestemt at alle jøder skal fratas sine eiendommer, er midt i blinken for Erling.
Men at eiendommene til svigerinnen skal tilfalle staten, er han derimot sterk motstander av. De burde tilfalle familien, mener Erling – altså ham selv, som nå har overtatt familiens praktfulle gård på Aulestad.
Han skriver et brev til alle toppene i NS og minner dem på sin jødiske svigerinne Eileen, som både eier en fasjonabel bolig og nå også har arvet rettigheter etter vår felles store nasjonaldikter.
Om ikke partimedlemmene synes det er en skandale? Det synes de så absolutt, og kort etter blir Eileen innkalt til justisminister Sverre Riisnæs, en av Quislings nærmeste medarbeidere.
På bordet foran ham ligger et dokument der det står at hun fraskriver seg alle rettigheter etter sin berømte svigerfar. Han ber henne om å undertegne.
Les også: (+) 3000 mennesker møtte frem for å se Kristoffer bli halshugget. Det var siste gang det skjedde på norsk jord
Nekter å signere
Eileen retter ryggen og forlater justisministerens kontor uten å skrive under. Erling og hans datter Aslaug er rasende. Aslaug, som også er en svoren nazist, bestemmer seg for å skrive til selveste Quisling for å fortelle ham hvor fortvilet familien alltid har vært på grunn av den skammelige forbindelsen mellom hennes onkel Bjørn og jødiske Eileen.
Men det Aslaug ikke vet er at Quisling nettopp har mottatt et annet brev om Eileen Bjørnsons anliggende. Et brev fra sjefen ved Universitetsbiblioteket i Oslo. Han har blitt en god venn av Eileen og vet at hun er i fare. Han vil gjøre sitt for å forsøke å redde den jødiske enken. Og han kjenner til noe som kanskje kan hjelpe henne.
I brevet til Quisling legger biblioteksjefen med kopier av dedikerte hilsener Bjørnstjerne Bjørnson har skrevet til sin svigerdatter. Eileen og Bjørn har nemlig testamentert hele sin enorme boksamling til Universitetsbiblioteket, og biblioteksjefen har vært på flere besøk hos Eileen for å se over og katalogisere arven.
I boksamlingen har han kommet over bøker med personlige hilsener fra nasjonaldikteren til Eileen, også hilsener der dikteren takker svigerdatteren sin for hjelpen hun har gitt ham. Det hersker ingen tvil. Dikterhøvdingen var svært glad i denne jødiske kvinnen.
Når Quisling får se innholdet i brevet, bestemmer han seg for å gjøre et unntak fra sine egne lover. Eileen Bjørnson skal hverken deporteres eller fratas sine eiendommer.
Han velger å holde hånden over den jødiske kvinnen, og beordrer både justisministeren og politimesteren til å la henne være i fred. Vidkun Quisling er en meget belest mann, og han kjenner sin Bjørnstjerne Bjørnson.
Han vet hvilken nasjonsbygger Bjørnson var, og i Quislings øyne er Bjørnson en germansk helt og et stort ikon. Nå har Vidkun med egne øyne sett at den store dikteren hadde et nært og kjært forhold til sin jødiske svigerdatter.
Gir fra seg arven
Det gjør et sterkt inntrykk på Quisling at nasjonalhøvdingen utvilsomt satte sin svigerdatter veldig høyt. Han vil så gjerne ta dikteren til inntekt for sine egne nasjonalistiske holdninger. To av sønnene til dikteren er jo medlemmer i partiet, og et barnebarn er kvinnehirdleder i Gausdal.
Hva dikteren selv ville ha ment, er umulig å anta. Han døde allerede i 1910, men Quisling velger å tro at de var nasjonalistiske meningsfeller. At Eileens ektemann og dikterens eldste sønn Bjørn flere ganger før sin død viste sterk motstand mot nazismen, vil Quisling helst se bort fra. Nå gir han Eileen sin beskyttelse, men det er for sent.
Eileen har i flere dager etter at skipet Donau la fra kai, levd ikke bare i dyp sorg over tapet av sin elskede Bjørn, men også i redsel for å bli arrestert. Hun vet at Erling jobber på spreng for at hun skal fratas både sitt hjem og sin arv, men hun mangler krefter til å flytte.
Til slutt velger hun likevel å fraskrive seg retten til royalty etter svigerfars forfattervirksomhet. Kanskje vil det føre til at svoger Erling nå lar henne i fred? Hun føler seg langt fra trygg.
Venner ved teateret har mast på Eileen om at hun skal flykte til Sverige sammen med dem. Nå sier Eileen ja, og legger ut på den farefulle flukten. Hun kommer trygt frem omtrent samtidig som det ringer på døren hennes der hjemme i Oslo.
Sjefen for Universitetsbiblioteket står utenfor Eileens hjem med et brev i hånden.
Det er fra ministerpresident Vidkun Quisling som stadfester at Eileen Bjørnson skal få beholde sin arv, og at hun kan oppholde seg trygt i Norge. Biblioteksjefen kommer til tomt hus.
Les også: (+) Hitlers unike ubåt: En spesiell detalj ved ubåten gjorde at de allierte ikke trodde sine egne ører
Boken om Bjørn
Mens Eileen er i Sverige får hun beskjed om at hun trygt kan komme tilbake til Oslo, men hun velger å bli i Stockholm. Det svenske teatermiljøet tar henne imot med åpne armer. Hun har overlevd og er trygg, men lykkelig kan hun aldri bli mer.
Livet er uendelig tungt uten Bjørn. Hun bestemmer seg for å skrive en bok om livet med sin elskede og kaller boken for Bjørns bok. Hun avslutter den med å fortelle at Bjørns urne ennå ikke er satt i norsk jord. «Der skal han først legges når Norge igjen har blitt vårt. I hellig jord. For den jord som er fri, er hellig.»
Hun setter siste punktum i boken i desember 1943 og kjenner seg ikke bare ferdig med boken, men også med livet. En kald januardag i 1944 tar Eileen Bjørnson en overdose med sovepiller og våkner aldri opp igjen.
To år etter Eileens død dømmes svoger Erling Bjørnson til ti års fengsel for landssvik. Hans datter Aslaug dømmes til seks måneders fengsel, som hun slipper å sone på grunn av dårlige nerver. Einar Bjørnson, som også var medlem av NS, død i 1942 og ble derfor ikke straffeforfulgt.
I 1946 ble Eileensurne brakt til Norge, der hun ble gravlagt ved siden av sin elskede Bjørn på æreslunden på Vår frelsers gravlund ved gamle Aker kirke i Oslo.
Der ligger også hennes berømte svigerfar Bjørnstjerne Bjørnson og svigermor Karoline, som Eileen hadde et så varmt forhold til.
Les også: (+) Hvorfor skjelte alle ut treneren på motstanderlaget? Svaret førte Aage langt ned i et dystert kapittel av Norges historie
Et nazireir
Under krigen ble dikterhøvdingens vakre gård på Aulestad nord for Lillehammer omgjort til et nazireir. Yngstesønnen Erling regelrett misbrukte sin far i propaganda til fordel for den tyske okkupasjonsmakten. På Aulestad møttes ledende tyske og norske nazister.
I dag er Aulestad et museum og et minnesmerke over en stor forfatter og en viktig samfunnsdebattant som vant Nobelprisen i litteratur, og som betød mye for opprettelsen av et selvstendig Norge
i 1905.
Like lite som en sønn kan klandres for sin fars gjerninger, kan vår nasjonale dikterhøvding klandres for sønnens illgjerninger.
Kilder: Bjørns bok av Eileen Bjørnson, podkasten Elitekvinnenes dramatisk flukt, nasjonalbiblioteket, snl.no
