Solveigs far var krigsseiler
Hele nabolaget visste at Solveigs pappa hadde det vanskelig: – Han bar på en berettiget bitterhet
Som barn lærte Solveig å føle på stemninger. Var det en god eller dårlig dag for pappaen som hadde opplevd så mye vondt i livet? Nå minnes hun ham med sorg og stolthet.
I romjulen 2023 kom det en ny film om skjebnen til norske krigsseilere, Konvoi.
I Oslo bor en dame som fikk inngående kjennskap til hvilke etterdønninger mange sjømenn fikk etter sterke krigsopplevelser.
– Å snakke om pappa og våre liv med ham, krever mye. Når jeg åpner dørene til vår historie, føles det som å hente frem et gammelt traume. Men selv om det ikke er enkelt, tenker jeg at det er riktig å gjøre det, sier Solveig Busk Halvorsen (56).
Pappaen het Harry Busk Halvorsen og vokste opp i Sannidal i Kragerø kommune. I hans familie var det vanlig at menn reiste til sjøs etter konfirmasjonen.
– Han var bare 19 år da andre verdenskrig begynte. Jeg har tenkt mye på akkurat det. Det sies at frontallappen, som er hovedsetet for vår personlighet og evnen til å bedømme og kontrollere impulser, ikke er ferdig utviklet før vi er 25 år gamle. Han var 24 år da freden kom. Da han kom hjem til Norge, hadde han stått i flere dramatiske situasjoner til sjøs.
Solveig jobber i Leger Uten Grenser og har lært mye om traumer og posttraumatisk stress. Hun tenker at faren ble rammet av dette. Da han hadde dårlige dager i hennes barndom, påvirket det både henne, søsteren og moren.
Moren Reidun, som er over 90 år, giftet seg med Harry i 1958, og de fikk to barn sammen. I dag er det bare moren og Solveig igjen. Selv orker ikke Reidun å stille i et intervju, men hun synes at datteren skal. For hun synes det er viktig å fortsette å sette søkelys på den dårlige behandlingen norske sjømenn fikk etter å ha seilt i utenriksfart under krigen.
– Gjennom min oppvekst fortalte pappa mange historier fra krigsårene. Noen ganger fikk han besøk av kamerater han hadde seilt ute med, og da kunne han bli høyrøstet og sint. Som barn var det vanskelig å forstå og overveldende å høre detaljene. I ettertid har jeg tenkt at noe sikkert ble farget av min fantasi fordi jeg ikke fikk høre alt eller skjønte alt og dermed resonnerte for meg selv, sier Solveig.
Dramatisk
Harry seilte først ute som matros.
– Jeg vet på ingen måte alt han opplevde. Men jeg har et bilde av det basert på det jeg hørte og det han selv fortalte. Han opplevde at kamerater døde, at lik og kroppsdeler fløt i vannet og mange andre dramatiske og skremmende situasjoner. Jeg har også lest om da han og flere andre sjømenn ble holdt tilbake i Oran i Afrika etter at skipene i konvoien deres ble tatt i beslag. Og om flukten deres derfra.
Solveig stopper opp og henter frem en artikkel som handler om flukten. Det var en farefull ferd i minelagte farvann, med fiender rundt omkring. Dette står om skipet D/S Favør på krigsseileren.com:
For å vekke tillit blant vaktene var folkene fra «Favør» stadig ute på seil- og roturer i havneområdet med livbåt. Noen ganger dristet de seg utenfor sperrenettet og lot som de var på «fisketur». De som skulle delta i rømningsforsøket, fikk etter hvert dannet seg et bilde av rutinen i vaktholdet og kom til at tiden straks etter midnatt måtte være det rette tidspunkt for å gjøre et forsøk.
Den ene av livbåtene til «Favør» hadde motor, og det var denne som skulle brukes. Men de manglet bensin og propellen var fjernet. Alle mann deltok i forberedelsene med å gjøre livbåten i sjøklar stand.
Kaptein Even Larsen fra Stathelle var god til å skaffe ting til veie, og han fikk også tak i en propell. Den hadde tidligere tilhørt en fiskebåt og var i det største laget. Men maskinfolkene tilpasset den. Bensin var det nesten uråd å skaffe, men de fikk tak i en dunk med parafin som de kunne spe på med.
Natten 27. juli 1941 var mørk og uten måne. De besluttet å gjøre et fluktforsøk.
Mellom klokken 01 og 02 forhalte de motorbåten forsiktig utover langs moloen og fikk lurt seg ubemerket over sperrenettet. Været var bra, og de rodde forsiktig utover. Motoren ble først startet da de mente å være utenfor hørevidde fra land. Livbåten fikk noe ujevn gange grunnet misforhold mellom motor og propell, men båten gikk fremover.
Les også: (+) Sakte, men sikkert ble snarveien til en dødsfelle
Med i livbåten var følgende: Fra «Favør», kokk Kr. O. Frøvold fra Brevik, matros Peder Pedersen fra «Sannidal», matros Oscar Jacobsen fra Moss, lettmatros Harry B. Halvorsen fra Sannidal, fyrbøter Thorvald J. Evensen fra Skien. Fra M/T «John Knudsen»: Elektriker Karl Andersen, 2. styrmann Ole M. Blikshavn, begge fra Haugesund, 3. maskinist Georg Fosen fra Fosen i Avaldsnes, bosatt Rubbestadneset, og matros Ole Severin Mikkelsen fra Vikebygd i Sunnhordland.
Disse ni mann hadde ved å ta denne sjansen, valgt å sette liv og helse på spill for å nå frem til Gibraltar og melde seg til tjeneste for de allierte. Det var begrunnelse og motivasjon for flukten.
Alle kom seg til Gibraltar. Etter flukten utdannet Harry seg til skytter i marinen i Dumbarton i Skottland. Han ble antatt i marinen 3. oktober 1941.
– Jeg husker også at pappa fortalte at han var i en konvoi da 70 tyske jagerfly fløy over dem. Måten han fortalte om stresset og frykten de følte på, gjorde sterkt inntrykk. Jeg føler fortsatt uro og frykt når jeg tenker på det han fortalte, forteller Solveig.
Ble ikke snakket om
Faren hadde vært hjemme i Norge i flere år da han giftet seg med Solveigs mor. Det var nesten 13 år siden freden, og han hadde jobbet til sjøs, også innen hvalfangst. Den gangen var det ingen som snakket om posttraumatisk stresslidelse. Diagnosen ble ikke brukt i Norge før sent på 1980-tallet.
– Man visste lite om etterdønninger av opplevde traumer. Hjemvendte krigsseilere fikk liten eller ingen profesjonell oppfølging. Den økonomiske siden av saken, pengene de ble lovet gjennom Nortraship, men ikke fikk, la sten til byrden, oppsummerer Solveig.
Hun legger til at måten krigsseilerne ble møtt på av vanlige folk, også var en stor belastning for dem.
– Det var vanskelig å forstå hva de hadde vært gjennom, og det var samtidig vanskelig å fortelle. Det ble et vondt gap, sier Solveig.
Da hun vokste opp, jobbet faren på en treforedlingsfabrikk, og i noen år kjørte han ferge. Han følte stor tilknytning til havet, noe Solveig har arvet.
– Jeg vet at jeg på mange måter er lik faren min. Derfor er det sårt og sterkt å gå inn i historien vår, sier hun.
På de tyngste dagene var det tøft å være i nærheten av ham. Han kunne bli sint og uforutsigbar. Solveig utviklet antenner for dette.
– Nabolaget visste at pappa hadde det vanskelig. I dag tenker jeg at han hadde sterk sosial angst og PTSD. Da jeg så filmen Krigsseileren, var det mye jeg kjente igjen.
Les også: (+) Født i Farsund, død som sydhavskonge – hvor hans etterkommere ennå lever
Var bitter
Harry var hjemmekjær. På gode dager var han en fantastisk ektemann og pappa. Familien var viktigst. Men han la ikke skjul på at krigen hadde gjort noe med ham. Solveigs mor beskyttet familien og gjorde alt for at barna skulle ha det bra.
– Når pappa engasjerte seg og ble opphisset i diskusjoner om krigsseilerne, var det tydelig at han følte seg urettferdighet behandlet. Han var inderlig skuffet. Han skrev til departement og klaget på utbetalinger som uteble. Det gjorde ham sint at ingen ting skjedde. Jeg mener at han bar på en berettiget bitterhet, sier Solveig.
Solveig husker at faren kunne sitte og gråte uten en åpenbar grunn. Når det skjedde forsøkte han å skjule seg for familien. Ofte søkte han ensomheten ved å pusle med ting i garasjen, eller i verkstedet han bygget i kjelleren.
– Selv om mye var vanskelig, fikk jeg en god oppvekst, og det er ett øyeblikk jeg husker spesielt godt. Pappa var glad i trekkspillmusikk, og en gang det kom trekkspillmusikk på TV reiste han seg, tok tak i meg, og så danset vi rundt i stua til musikken. Det minnet holder jeg fast i.
Stresset smittet
Hvis faren skulle et sted, trengte han lang tid for å komme seg ut døren.
– Pappa måtte mentalt forberede seg på å møte andre. Det krevde mye av han, og stresset han følte på smittet nok over på meg. Heldigvis hadde vi folk rundt oss som han følte seg trygg på. Krigsseilervenner betydde veldig mye for ham, forteller Solveig.
For henne har det vært viktig å bruke erfaringene fra barndommen på en god måte. Oppveksten med en traumatisert far, har bidratt til å gjøre henne til den hun er i dag.
– Pappa klarte ikke alltid å være den trygge og sterke forelderen som alle ønsker seg. Men jeg hadde mamma som nesten alltid var hjemme. Hennes jobb ble å ta vare på pappa og oss barna. Jeg tror jeg kan takke oppveksten min for at jeg utviklet solide analytiske evner og ble sensitiv for andres stemningsleier.
Les også: (+) Kapteinen på D/S Norge trodde passasjerene ville se den sagnomsuste øya – det endte med katastrofe
Deler arven videre
I oppveksten var Solveig en stille og beskjeden jente. Det endret seg da hun ble russ og flyttet hjemmefra for å studere. Foreldrene var stolte da hun tok utdannelse innen handel, kontor og markedsføring, side og fikk jobb som kontorfullmektig på Rikshospitalet i Oslo.
Faren Harry døde av kreft i 1990, bare 69 år gammel. Solveig jobbet seg opp i reklamebransjen. Men i 1997 sa det stopp.
– Hjemme lærte jeg å være ansvarsfull. Jeg strakk meg langt og gjorde mitt beste. Da jeg ble syk, bestemte jeg meg for å dra ut i verden. I 14 måneder reiste jeg rundt alene. Også det var en «arv» fra pappa. For ham var det viktig å se mer enn Norge. Han ønsket å vite mer om mennesker og livet de levde i andre land.
Også kjent som Nortraships hemmelige fond, hadde tilknytning til Nortraship, et norsk statsrederi opprettet etter den tyske invasjonen av Norge. Da Norge ble angrepet i 1940, hadde norske sjøfolk vesentlig høyere tillegg for krigsrisiko enn britiske. For å jevne ut hyren (sjøfolks lønner) mellom allierte ble norske sjøfolks tillegg for krigsrisiko kraftig redusert, og i stedet satt inn på en hemmelig konto.
Etter hvert ble innbetalingene kjent blant sjøfolkene, og etter krigen krevde mange å få utbetalt pengene. I samråd med de fire sjømannsorganisasjonene bestemte Stortinget at pengene skulle utdeles etter behov. En aksjonskomité av krigsseilere ledet en langvarig politisk kamp om hvordan midlene skulle brukes. Saken ble endelig avgjort ved dom i Høyesterett i 1954, og staten vant. Etter at saken på ny ble tatt opp mot slutten av 1960-årene, bevilget Stortinget i 1972 krigsseilerne en ex gratia utbetaling på 180 kroner per måned fartstid.
Først i 2013 kom en innrømmelse fra daværende forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen (Ap). Hun beklaget behandlingen de norske krigsseilere fikk etter andre verdenskrig.
Ute i verden forsto Solveig at hun måtte endre kurs. Hun bestemte seg for å starte på utviklingsstudier og fikk siden jobb i organisasjonen Leger Uten Grenser. Der har hun hatt flere stillinger, og hun har reist ut på flere oppdrag for dem.
– Jeg ble flasket opp til å være et medmenneske og praktisere nestekjærlighet. At jeg har bursdag på FN-dagen 24. oktober, ble tidlig et poeng hjemme hos oss. Det føltes som jeg kom «hjem» da jeg begynte å jobbe for Leger Uten Grenser, oppsummerer hun.
Solveig har datteren Hanna på 15 år. På spørsmål om hva det har betydd for henne å være en voksen med bagasjen hun fikk fra sin oppvekst, sier hun:
– Jeg hører pappas stemme: «Vi må aldri glemme.» Han fikk aldri møtt datteren min, men jeg prøver å fortelle henne hans budskap: At fred ikke er en selvfølge.
Det hører med til historien at Solveig er veldig stolt av moren, som sto last og brast med faren. Hver 8. mai tar moren turen til kirken i hjembygda Sannidal for å delta i minnestunden for krigsseilerne. Hun er en av de siste gjenlevende krigsseilerenkene i kommunen.
Harry Busk Halvorsen fikk flere medaljer og utnevnelser. Han dimitterte fra marinen 19. september 1945 i Bergen og ble tildelt krigsmedaljen, deltagermedaljen og Haakon VIIs 70-årsmedalje.
