KRIGSSEILERENS TRAGISKE SKJEBNE
Peter fra Grimstad overlevde to forlis og utallige tragedier. Så møtte han sambygdingen Kåre på andre siden av jorda ...
Nordmannen overlevde to forlis, hull i hodet og tre år i japanske helvetesleirer. Men det verste marerittet sto fortsatt igjen: Et dødelig møte med en sambygding fra Grimstad på den andre siden av kloden.
Helt frem til den ustabile naboen slo saftmugga i hodet hans, hadde det vært en fin dag og en fin tid å være Peter Harpestad (40).
Våren hadde kommet til Australia. Peter hadde stått og strøket seg over barten og kikket tilfreds ut over den lille hagen foran huset. Det var allerede godt med farger i blomsterbedene. Kona, Bernice, hadde fått gladioler på bordet hver dag. Mest spent var han på rosene. Han hadde plantet 30.
– Håper hagen blir strålende i år, hadde han skrevet i et brev hjem til foreldrene i Grimstad noen uker før. De ni tettskrevne sidene fortalte om en tilværelse som endelig, åtte år etter krigens slutt, begynte å ligne på lykke.
Riktignok var kroppen herjet av granater og fangenskap, og stort til arbeidskar ville han aldri bli igjen. Den siste operasjonen hadde i hvert fall fjernet den verste hodepinen.
I grunnen følte han seg heldig. Bernice hadde ventet på ham gjennom alle krigsårene, og nå sprang det en livlig Peter junior rundt i hjemmet i Yarra Bay utenfor Sydney.
Blod i bedet
Harpestad hadde fått såpass orden på livet at det fristet stadig mer å gjøre alvor av en drøm. Junior nærmet seg skolealder.
– Har begynt å tenke på å selge ut alt vi har, og så gå tilbake til Norge, og lage oss et hjem i Grimstad. Hilsen deres lengtende sønn, skrev Peter Harpestad.
Men før brevet nådde frem, var alle drømmer over.
26. september 1953 fikk Harpestads lille familie besøk. Blodet sprutet på blomsterbedene. Og veggene inne. Ingen ble spart.
– Dette er de verste, mest kaldblodige drapene jeg har opplevd, uttalte en erfaren etterforsker til Sydney-avisene. Ordet «bestialsk» gikk igjen da norske aviser viderebrakte detaljene om trippeldrapet.
Harpestads bakgrunn som dekorert krigsseiler og «en mann som krigen var hard mot» ble poengtert. Og alle som leste, må ha blitt slått av samme tanke og kastet spørsmålet ut. Til Gud, til Skjebnen.
Hadde ikke denne mannen gjennomgått nok? Virkelig?
Les også: (+) Én liten detalj var forskjellen på mirakel og tragedie i flyulykken
Skutt i senk
Peter Harpestad ble født i 1912 og vokste opp med fem søstre i Vestregaten i Grimstad, som sønn av småbyens respekterte politikonstabel Olaf. Mellom linjene i etterlatte brev kan man lese at forholdet til foreldrene ikke alltid var enkelt. Peter dro vekk, til sjøs. Da tyskerne angrep Norge, seilte han på Australia. Der møtte han den ti år yngre Bernice Jean, og i april 1941 giftet de seg.
Mot slutten av det samme året endret forutsetningene seg dramatisk i Harpestads farvann. Japan angrep den amerikanske stillehavsflåten i Pearl Harbor på Hawaii, og siktet seg inn mot øyrikene i Østen, deriblant Nederlandsk Ostindia (dagens Indonesia). 20. januar 1942 opplevde Harpestad det første skremmeskuddet. Han var da andremaskinist på M/S «Eidsvold» som ble torpedert av en japansk ubåt like utenfor Christmas Island, i havet sør for Java. Skuta brakk på midten, men alle 32 om bord kom seg i livbåten og den korte veien til land.
Etter tre uker ble mannskapet fraktet over til Java, først til Batavia (nå Jakarta). Nesten alle ble plassert på et passasjerskip til Australia, og kom seg i sikkerhet. Harpestad derimot, måtte mønstre på damperen «Prominent», som manglet maskinist. Båten ble liggende noen dager ekstra i marinebasen Tjilatjap på sørkysten. Samtidig ble den allierte flåten knust av japanerne i et stort sjøslag på havet utenfor øya. De var fanget i en felle. Konvoien som forlot Tjilatjap natten til 1. mars seilte rett inn i tilintetgjørelsen.
– Den ene båten etter den andre sto i flammer, og tre om natten kom turen til oss, skrev Peter Harpestad da han senere skildret hendelsene.
En japansk destroyer hadde tatt opp jakten, og kapteinen innså det nytteløse i å holde unna med damperen. I stedet ble maskinrommet tømt for folk, og mannskapet kalt opp på dekk.
Så ventet de.
– Et kraftig søkelys ble rettet mot oss. Den første granaten traff oss der vi sto. Jeg så armer og hodeløse kropper gjennom lufta. Selv fikk jeg en stor splint i bakhodet så hele skallen brast. Venstre fot var en blodig masse. Jeg kravlet i livbåten, og besvimte, fortalte Harpestad.
Les også: (+) Sakte, men sikkert ble snarveien til en dødsfelle
Mot alle odds
Han våknet tre uker senere.
− Til skipskameratenes store forundring. På hospitalet hadde de fått høre at det ikke var noe å gjøre med meg. «Han stinker allerede», hadde legen sagt, noterte Harpestad.
Han ble fortalt hva som hadde skjedd den tiden han selv var bevisstløs. 16 mann, deriblant tre av de norske offiserene, forsvant under angrepet på «Prominent», som for det meste hadde kinesisk mannskap. De overlevende tilbrakte fire døgn i livbåtene før de traff Javas kyst. Deretter hadde de tatt seg frem gjennom jungelen til sivilisasjonen og sykehuset i Garut. Harpestad var én av fem som ble båret hele veien.
* Peter Harpestad var én av rundt 400 norske sjøfolk som satt i japansk fangenskap under 2. verdenskrig.
* Japan gikk inn i krigen med angrepet på den amerikanske stillehavsflåten på Hawaii 7. desember 1941. De diplomatiske forbindelsene mellom Norge og Japan ble offisielt brutt i mars 1942.
* I alt havnet rundt 900 nordmenn i fangenskap i områdene som Japan okkuperte i Østen. I tillegg til sjøfolk, var det misjonærer og handelsfolk, men også husmødre og studenter. 134 nordmenn døde i japansk fangenskap ifølge tall fra norske myndigheter.
* Én av dem som døde i fangenskap på Java, var førstemaskinisten på Harpestads skip, D/S «Prominent», Nils Gjertin Nilsen fra Salhus. I boka «Ølensbuar i krig», av Tor Kalleklev, er det gjengitt et siste brev som Nilsen fikk smuglet ut og sendt hjem til familien. «Her har vært meget elendighet. Jeg har vært syk i mange måneder. Kommer av dårlig mat, har ikke medisiner. (...) Dere kan tenke jeg har lyst til å leve til jeg kommer hjem, men det er ikke lyse utsikter til det. Jeg har gjort mitt beste og sto på post til skuten sank. En sjømann har det ikke annerledes».
Ett år senere, våren 1943, mottok familien hjemme i Grimstad et brev fra sønnen. Det var sendt gjennom Røde Kors, fra sykehuset i storbyen Bandung. Der ble skadeomfanget beskrevet. Harpestad hadde blitt truffet av 70 splinter. Han hadde et digert hull i hodet. Han hadde blitt operert 25 ganger, åtte uten bedøvelse. Legene kuttet av en tå. Og de fjernet et benstykke som presset på hjernen og ga ham en infernalsk og konstant hodepine.
Brevet var langt, men kortversjonen var enkel: Det var et under at han var i live.
– Ukrutt forgår ikke så lett, skrev Peter Harpestad.
Overlevde på grisemat
Det skulle gå to og et halvt år før noen hørte fra ham igjen. Det var blitt september 1945. Krigen var over. En korrespondent fra Aftenposten fikk høre at en del norske krigsfanger befant seg på interneringssykehuset «Den gode hyrde» i Batavia.
– Et navn som klinger som den bitreste ironi. Innsiden vitner om umenneskelig råhet fra den japanske ledelsens side, fastslo skribenten. Han intervjuet noen av nordmennene han traff, deriblant frk. Agnes Grieg, en niese av komponisten – og Peter Harpestad.
Japanerne hadde testet ukrutt-teorien hans til det ytterste. Han veide 45 kilo, halvparten av det opprinnelige.
– De prøvde uten tvil å sulte oss i hjel. De puttet folk i slike leirer for å bli kvitt dem. Det døde 10–15 om dagen. De ga dyrene mer mat enn oss, fortalte Harpestad om oppholdet i konsentrasjonsleiren i Tjimahi. Fangene spiste alt de kom over. Det var stor konkurranse om padder. Noen ganger var han ekstra heldig og klarte å stjele litt av fôret til grisene.
– Og katt var like bra som kanin. Men slanger greide jeg ikke, fortalte Peter Harpestad. Aftenpostens mann ville også vite om det hadde forekommet tortur. Sjømannen svarte bekreftende. Men selv hadde han vært heldig, mente han.
– Jeg opplevde det bare én gang. De hang meg opp etter armene i åtte timer.
Les også: (+) Født i Farsund, død som sydhavskonge – hvor hans etterkommere ennå lever
Tilbake til livet
I 1946 vendte Harpestad hjem til Grimstad. Med på turen var kona Bernice, som han hadde blitt gjenforent med i Sydney. Han ble ikke lenge. Overlevelsen hadde sin pris. Senere brev antyder gnisningene som oppsto. I det aller siste skrev han blant annet at «det vil nok glede mor å høre at jeg nå har sluttet å drikke.»
Peter var ødelagt og ufør. Han hadde mye vondt i hodet. Han måtte stadig sette inn nye tenner, fordi «japsene slo mine gamle ut». Å få etterbetalt lønn for tida som krigsseiler var vanskelig. En tid prøvde han seg på en bok om opplevelsene sine. Bitterheten er tydelig på første side i det uferdige, etterlatte manuset: «Denne bok er tilegnet regjeringen som lovte oss sjøfolk alt, men som glemte å innfri sine løfter».
Uten Bernice hadde han gått til grunne.
– Hun står i som en hest, jeg hadde vært på fattigkassen ellers med bare krigspensjonen min. Hun ordner med junior og klær og hus, og har ekstrajobb på restauranten, fortalte Harpestad.
Og da den australske våren kom til Sydney i 1953, virket altså fremtiden lysere enn på lenge. Helsa var såpass at han jobbet litt på et gartneri i nærheten. Familien hadde fått mange omgangsvenner, spesielt fra det norske miljøet i nabolaget. En kveld kom Rønning fra konsulatet med en haug plater. De hadde sittet utover natten og hørt på norsk trekkspillmusikk.
– Du har mye å være stolt av. Du har virkelig arbeidet hardt med hus og hage, hadde Rønning sagt. Stolt? Han? Jo, kanskje han burde være det. Flott kone, guttunge på fem. Ikke verst av en gammel sjøulk, fastslo Harpestad.
Ved nærmere ettersyn så det til og med ut som at alle 30 rosene hadde begynt å gro.
Han hadde en klar formening om hva som skulle til for at det skulle bli enda bedre. Hvis det ikke skulle bli noe av hjemreiseplanene, så kunne vel lukten av Norge komme til Australia. Harpestad skrev:
– Send gjerne syrinfrø i neste brev. Ikke for mange, for da ser tollerne det. Frø fra bjørk og juletre er vel umulig?
Les også: (+) Kapteinen på D/S Norge trodde passasjerene ville se den sagnomsuste øya – det endte med katastrofe
Grimstadmann amok
Peter Harpestad ble drept i hagen han var så fornøyd med, en måneds tid etter at han sendte brevet til Grimstad. En sen lørdagskveld kom en kjenning innom. Han het Kåre, australierne kalte ham Karl Gross. Ikke bare var han norsk, han var fra Grimstad. De hadde felles kjente, konene hadde funnet tonen og det var bare naturlig at de så en del til hverandre. Peter var som en storebror for ham, sa Karls venner.
Men kanskje ante Harpestad en viss uro da han satte frem et par glass og ei mugge med limonade i den milde vårkvelden. Det hadde vært snakket om Karl. Han hadde virket ute av lage en stund, og politiet ville ha tak i ham for å høre hans versjon om en episode hos en frue i nabolaget dagen før.
– Han tok tak i meg, og forsøkte å gi meg et kyss. Jeg flyktet inn på badet, men han kom etter og la meg i golvet, forklarte kvinnen senere. Politiets teori var at Karl kom til Harpestad for å be om råd.
– Antagelig har da Peter fortalt ham at han syntes han var en dårlig kar eller noe lignende. I et raserianfall må han da han slått Peter ned, skrev Rønning i et brev til Harpestads foreldre.
Saftmuggen knuste i småbiter mot hodet hans, og Harpestad døde momentant. Blodstripen og merkene i gresset viste at drapsmannen slepte den livløse kroppen inn. Et sted fant han en hammer. På soverommet slo han i hjel Bernice og Peter junior. De ble funnet på gulvet på hver sin side av sengen. Hun lå naken, med nattkjolen dratt over hodet.
Les også: (+) En dag før påske ble himmelen beksvart – så brøt helvete løs. 78 nordmenn ble aldri sett igjen
Gal manns ferd
Trippeldrapet ble oppdaget dagen etter da Rønning kom for å ta Harpestad-familien ut på kjøretur og fikk se det blodige blomsterbedet. Oppklaringen gikk raskt. Samme kveld trillet en politimann på motorsykkel opp på siden av en bil med punktert bakhjul på en vei utenfor Kiama, 12 mil nord for Sydney. Sjåføren svarte med å rase av gårde. Motorsykkelen fulgte etter, i høy hastighet.
Plutselig vrengte bilen til siden, inn et stort tre.
Det kunne virke som om det ble gjort med vilje, og funnene inne i bilen gjorde konstabelen enda sikrere i sin sak. Sjåføren, Karl, hadde skjønt at han hadde kommet til veis ende. Det var i hvert fall ingen tvil om hvor han kom fra: Politiet fant en frakk, med initialene P.H. og nøkkelen til huset i Yarra Bay i lomma, og et pilleglass med smertestillende, utskrevet til Peter Harpestad. Det passet med den blodige bandasjen på sjåførens arm. Han måtte ha kuttet seg på noe skarpt. En knust saftmugge, for eksempel.
I vraket lå det også en blodstenkt hammer.
Drapsmannens død førte til at motivet for handlingene aldri helt kunne stadfestes. Det ble satt et slags punktum for kriminalsaken med en rettshøring, som konkluderte med nervøst sammenbrudd og akutt sinnssykdom.
Punktum for krigsseiler Peter Harpestads liv ble satt i et kapell i Sydney. Det var fylt til trengsel, skrev avisene. Mellom to kister dekket av norske flagg sto en blå, mye mindre kiste.
En krans med røde roser ble en siste hilsen hjemmefra.
Den glemte tragedien
Hovedkilden til beretningen om Peter Harpestads liv er brevene som han sendte hjem til familien i Grimstad under fangeoppholdet på Java og årene i Australia etter krigen. I dag befinner samlingen seg hos Espen Harpestad Mikalsen.
– Peter var onkel til min mor. Under oppveksten var det en historie vi hørte litt om. Peter var han som dro til sjøs og forsvant. Det er en heftig skjebne som ligger gjemt i denne bunken, sier Mikalsen til Vi Menn.
Peter Harpestad skrev selv ned en del av hendelsene fra krigen. I tillegg befant det seg også kopier av dagboken til styrmann Harald Marø på D/S «Prominent» i de etterlatte papirene.
Detaljene rundt drapet er hentet fra arkivene til aviser i Sydney, samt brev fra sekretær Kåre Rønning ved det norske konsulatet til Harpestads foreldre.
