Mysteriet rundt rikskanselliets kjempestatuer
Hitler-hestene var antatt ødelagt. 70 år senere dukket det opp et bilde: – Jeg fikk nesten hjerteinfarkt
Hvordan kunne tre meter høye og to tonn tunge bronseskulpturer forsvinne sporløst? I 70 år var mysteriet rundt hestestatuene som sto utenfor Adolf Hitlers kontorvinduer i Rikskanselliet frem til Det tredje rikes fall uløst.
De tre meter høye og to tonn tunge stridshestene i bronse skulle vokte portene til Adolf Hitlers tusenårsrike. Men da Hitlers rike lå i ruiner i 1945, var statuene ved parkinngangen til Rikskanselliet borte.
Én forklaring var nærliggende: Hestene må ha blitt lagt i ruiner sammen med resten av Berlin sentrum.
Det eneste som var igjen etter de spektakulære statuene laget av førerens favorittskulptør Josef Thorak, var en håndfull bilder i svart/hvitt, tatt før bombingen av den tyske hovedstaden.
Derfor skvatt kunsteksperten og -etterforskeren Arthur Brand til da han ble forelagt bildet av de to voldsomme stridshestene i bronse med hover hevet og svulmende muskler i utpreget nazi-stil. For bildet var i farger.
Og det var åpenbart tatt lenge etter 1945.
Den nederlandske kunsthistorikeren og eksperten på å spore opp stjålne kunstverk kikket vantro på kunsthandleren Michel van Rijn, som hadde vist frem bildene av hesteskulpturene.
Ingen hadde sett disse hestene på nærmere 70 år. Det var i det minste det alle trodde. Dersom de faktisk eksisterte, dersom bildet viste de ekte hestene, ville det være en sensasjon. Og trolig spor av en spektakulær forbrytelse.
Monumental stjerne
I Adolf Hitlers grandiose planer for et tusenårsrike skulle Berlin forvandles til verdenshovedstaden Germania.
Byen skulle gjennomgå en fullstendig ombygging og bli den mektigste byen i historien. Rikskanselliet i Berlin var ett av byggene som skulle prege den nye metropolen.
Utsmykkingen måtte stå i stil. Blant kunstnerne som ble engasjert, var skulptøren Josef Thorak. Hitler hadde stor sans for Thoraks monumentale, muskuløse skulpturer.
Thoraks statuer hadde prydet Tysklands stand under verdensutstillingen i Paris i 1937. Året etter bestilte Der Führer sitt nye Reichskanzlei av sin sjefarkitekt og byplanlegger Albert Speer: Et 420 meter langt monumentalt bygningskompleks i Berlin sentrum.
Ut mot en stor hage inne i kvartalet vendte en diger terrasse. Og i hver ende skulle Josef Thoraks voldsomme stridshester stå.
Tusenårsriket var over syv år senere. Føreren hadde tatt livet sitt, Tyskland lå i ruiner. Ingen brød seg sannelig om to gigantiske hestestatuer som var forsvunnet. Men så begynte folk og myndigheter å lure: Hvor hadde hestene tatt veien?
Dekkoperasjon
Kunstdetektiv Brand leste e-posten som fulgte bildet av hestene. Avsenderen var en kunsthandler kjent for å operere i gråmarkedet for ulovlig kunst. Han hadde tilbudt van Rijn å kjøpe hestene. Prisantydning nærmet seg 10 millioner Euro.
Selv jobbet Brand med å hjelpe potensielle kjøpere å unngå å bli lurt. Han kjente til den aktuelle kunsthandleren, og visste at han neppe ville sky noen ting for å maksimere sin egen fortjeneste. Og de store pengene lå i det illegale kunstmarkedet med hemmelige samlinger på hemmelige steder, eid av styrtrike mennesker.
Dersom salget av hestene ble gjennomført i dette markedet, ville skulpturene være tapt for allmennheten, trolig for alltid.
Arthur Brand la en plan. Han kontaktet tysk politi for å få til et samarbeid. Samtidig gikk han undercover med en troverdig dekkhistorie: Brand utga seg for å være representant for en ikke navngitt samler med spesiell interesse for nazi-kunst, og som var villig til å betale store summer for de riktige godbitene.
Kommunister og nazister
Ved hjelp av sitt store kontaktnett som kunstkjenner, klarte Brand å infiltrere miljøet i utkanten av det legale kunstmarkedet.
I München traff Brand en middelaldrende forretningsmann med nazi-sympatier bak en tilsynelatende plettfri fasade. Denne forretningsmannen forklarte Brand hvordan en storstilt handel med nazistisk kunst hadde foregått under Den kalde krigen:
Den røde hær plyndret Øst-Tyskland for kunst. Den østtyske sikkerhetstjenesten, Stasi, solgte deretter kunstverkene i hemmelighet i vesten, i bytte mot hard valuta. Rike, vestlige samlere kunne ringe et hemmelig nummer i det kommunistiske Øst-Berlin. D
er ble de satt over til en kunsthandler som het «Kunst und Antiquitäten GmbH», som Stasi i realiteten sto bak. Stasis kunstsalg var risikabelt.
Hvis handelen hadde blitt oppdaget, ville det blitt en stor politisk skandale.
− Kommunistene profilerte seg selv som antinazister, og hvis det kom ut at de solgte nazi-kunst …
Den tyske forretningsmannen fullførte ikke setningen overfor Brand. I stedet forklarte han hvordan andre krefter senere overtok kontrollen over «de brune kunstskattene: Da muren falt i 1989, forsvant disse smugler-nettverkene.
I dag kontrollerer hovedsakelig familiene til tidligere nazister kunstskattene. Etter krigen gjorde mange av disse familiene det bra i forretningslivet. Offisielt tok de avstand fra fortiden, men «brunskjorte-adelen» holdt fortsatt sammen.
Men så begynte den gamle garde gradvis å dø ut. Arvingene innså at det var risikabelt å beholde nazi-artefakter og -kunstskatter. De fleste av dem har i dag høye posisjoner, og nazi-gjenstandene kunne skade omdømmet deres alvorlig.
Møtet ble avsluttet ved at forretningsmannen rakte Brand en lapp. På den hadde han skriblet ned et navn på en kafé i München.
− Spør etter Dr. Ahnenerbe, og etterlat deg kontaktinfoen din. Hvis du er heldig, vil noen kontakte deg.
Nazi-prinsessen
Da Arthur Brand entret kafeen, holdt en bartender på å pusse glass. Brand spurte etter Dr. Ahnenerbe og rakte ham en lapp med kontaktinfoen sin. Mannen i baren tok imot, og uten å si et ord gjenopptok han pussingen av glassene.
Tre dager senere kjørte en sort Mercedes opp på siden av Brand mens han spaserte i München. Sideruten gled ned.
− Sett deg inn, vær så snill.
Stemmen fra bilen var dyp. Brand satte seg inn. Da han lukket døren etter seg, hørte han et klikk. Bildøren var låst. I neste øyeblikk dro bilen en av gårde i full fart. Sjåføren kjørte bilen ned i et underjordisk parkeringshus. Der parkerte han bilen og slo av billysene.
− I stillheten som fulgte hørte jeg bare lyden pusten vår. Kroppen ble fylt med adrenalin og hjertet slo vilt. Med ett kjente jeg en svak duft av parfyme. Den sotete ruten mellom for og baksetet begynte å gli ned.
Brand snudde svakt på hodet. I utkanten av synsfeltet så han omrisset av et magert kvinneansikt. Kvinnen hadde hatt og sorte solbriller. Hun kunne være i 80-årene. Han begynte å snakke, men ble avbrutt.
− Min herre: Som ekspert burde du vite at disse hestene ble ødelagt under slaget om Berlin.
Kvinnen viste seg senere å være Gudrun Burwitz, frontfiguren til den anonyme organisasjonen «Stille Hilfe.» Organisasjonen var kjent for å hjelpe gamle nazister å unnslippe krigsoppgjøret, og i nyere tid; nynazister som havnet i trøbbel.
Hun var datter av Reichsführer-SS, Heinrich Himmler, og gikk under kallenavnet «Nazi-prinsessen».
Om de hemmelighetsfulle kontaktene ikke hadde ledet Arthur Brand til hesteskulpturene, åpnet de dører i de rette miljøene.
Direkte kontakt
Nå som Brands dekkhistorie var etablert og akseptert i miljøet rundt gammelnazistene, tok Brand sjansen: Han tok direkte kontakt med gråmarked-kunsthandleren som startet hestejakten ved å tilby van Rijn å kjøpe hestestatuene.
Brand gjentok historien om den rike, amerikanske samleren som var ute etter eksklusive objekter fra Nazi-tiden. Brand smurte tykt på:
− Han er ute etter unike objekter, og pris er ikke et tema.
Brand nevnte ikke de svære bronsehestene med et ord. Han var redd for å avsløre at han kjente til e-posten gråmarked-handleren hadde sendt til van Rijn. Noen dager senere fikk han en e-post fra til svar:
− Dette er topp hemmelig. Det involverer to av de viktigste skulpturene fra nazi-æraen, og har vært antatt ødelagt. Prisen er åtte millioner Euro.
Vedlagt e-posten lå det samme bildet av hestene Brand hadde sett hos van Rijn.
Brand nølte ikke. Kort tid etterpå grep han telefonen og ringte kunsthandelen i skyggene:
− Min klient er ekstremt interessert i hestene.
Smuglet ut som skrapjern
Omtrent samtidig fikk Brand et tips om hvordan en skraphandler fra Oranienburg hadde deltatt i Stasi-smuglingen av store gjenstander mellom øst og vest.
Gjenstandene ble hentet og betalt illegalt, fraktet til skraphandleren, delt opp i mindre biter, for deretter å bli kjørt over til Vest-Tyskland.
Våren 1989, et drøyt halvår før muren falt, hadde han vært med på å hente de to kjempe-statuene i en russisk militærleir i Eberswalde.
− Jeg fikk nesten hjerteinfarkt da jeg så én av hestene som hadde stått ved Rikskanselliet, sa skraphandleren til Brand.
Han delte opp statuene slik at de kunne fraktes del for del over grensen til Vest-Tyskland i personbiler.
Nå var Brand virkelig på sporet. Han hadde oppnådd tillit hos kunsthandleren, samtidig som han jobbet med kontakter i det skjulte. En krets av velstående etterkommere av tidligere nazi-topper ble særlig interessant.
Flere medlemmer i «brunskjorteadelen» ble satt under spaning av Brand og hans medhjelpere. Sporene pekte i ulike retninger, og det var flere kandidater som var aktuelle som selgere av hestene.
Etter hvert som en handel nærmet seg, fremsto selgeren som stadig mer forsiktig. Dersom han været at noe ikke stemte ville antagelig hestene forsvinne for godt, fryktet kunstdetektiv Brand.
Arthur Brand hadde varslet politiet, som nå bestemte seg for å slå til: I en koordinert politiaksjon 21. mai 2015, slo etterforskere til på flere adresser samtidig. I et avsidesliggende lager i Bad Dürkheim ble det fangst.
Blant flere andre kjente statuer som var antatt ødelagt av de alliertes bomber i 2. verdenskrigs siste dager, sto Thoraks stridshester. Fra å ha prydet Rikskanselliet i Berlin, deretter stått mange år i en russisk militærleir, for siden å bli stuet bort i et lager, kunne endelig de to stridshestene bli beundret av allmennheten igjen. De står nå i Spandau Citadel i Berlin.
− Følelsen av å finne hestene var som av en annen verden, sier Arthur Brand til Vi Menn.
− Vi hadde jobbet så hardt for å finne skulpturene, så mange politifolk ble involvert. Hadde vi ikke funnet hestene, ville vi alle sett ut som idioter. Kanskje var dette den beste dagen i mitt liv.
Kilder: Arthur Brand, boken «Hitlers Horses, av Arthur Brand.
