– Bildene har festet seg på netthinnen for alltid

Været på Finnmarkskysten og lenger nordover i havet var overhendig disse dagene. Tre dager før «Lance II» dro ut på den som ble skutas siste tur, hadde den britiske tråleren «Gaul» forsvunnet sporløst med 36 mann om bord.

Mysteriet var på alles lepper, også i den norske fiskeflåten lurte man på hva som hadde skjedd med den den hypermoderne fabrikktråleren som ikke skulle kunne synke.

De skulle snart bli opptatt av et annet forlis, av nye tap av menneskeliv, denne gangen deres egne venner og kolleger. 11 nordnorske fiskere omkom i den opprørte sjøen da «Lance II» gikk på grunn ved fuglefjellet Syltefjordstauran på Nordkynhalvøya.

To mann overlevde mirakuløst dramaet, etter at de kastet seg i sjøen og kom seg opp på et skjær. En av dem var Roald Henry Martinsen fra Gratangen, som nå er 93 år gammel. Noe av det som har bitt seg sterkest fast i minnet, er minuttene da han sto nesten naken på en liten bergknaus i det forferdelige været, og ventet på å bli reddet.

– Jeg var ikke sikker på om jeg ville overleve til redningen kom, jeg prøvde bare å klamre meg fast så godt jeg kunne. Jeg hadde slukt mye vann, jeg tror også jeg besvimte i havet før jeg ble skylt i land, forteller Martinsen.

Så dramaet

Per Sævik fra Fosnavåg ble vitne til dramaet. Han var da 33 år gammel og skipper på fiskebåten «Artus» fra Sunnmøre. De var sammen med snurperen «Salarøy» de første som nådde frem etter at «Lance II» hadde sendt ut nødsignaler ved femtiden om morgen.

– Jeg så at de to klarte å komme seg i land. Sjøen brøt voldsomt rundt skuta som kastet seg fra side til side. Og selv om det var mørkt, kunne vi se at «Lance» brakk i to rett foran styrhuset, en solid ishavsskute ble knust til pinneved og malt i småbiter før den forsvant, forteller Sævik.

I dag er han snart 84 år gammel og kan se tilbake på en imponerende karriere i fiskeri- og sjøfartsnæringen. Sævik er mannen bak Havila Kystruten som i dag trafikkerer norskekysten fra Bergen til Kirkenes sammen med Hurtigruten.

Etter at han ga seg som skipper og fiskebåtreder, har han startet tre supplyrederier på hjemstedet Fosnavåg. Han har vært president i Norges Rederiforbund, ordfører i hjemkommunen Herøy og stortingsrepresentant for Kristelig Folkeparti.

I 2012 ble han slått til ridder av 1. klasse av St. Olavs orden for sin innsats for skipsfartsnæringen. Men av alt han vært involvert i; det er lite eller ingenting Per Sævik minnes bedre enn tragedien han opplevde på nært hold i 1974.

– Det jeg opplevde den natten, 11. februar 1974, spikret seg fast i hukommelsen min, og der har det blitt værende. Bildene av det som skjedde blir aldri borte. Vi gjorde det vi kunne for å berge dem, men det var ikke mulig. Det var en skjellsettende opplevelse, en av de aller mest dramatiske dagene i alle mine år på sjøen, sier Sævik.

Flaggskip i flåten

«Artus» hadde ligget sammen med «Lance II» i Vadsø, men stakk en times tid tidligere ut av havna, også de i retning Båtsfjord. Da meldingen om grunnstøtingen nådde dem, vendte Sævik sin båt og gikk for full fart mot ulykkesstedet.

Sævik sier til Vi Menn at han hadde snakket flere ganger med skipperen på «Lance II» over radio etter at de hadde sendt ut nødsignal. De var rolige, det var ingen som hadde panikk. Men etter hvert som tiden gikk, og skuta begynte å knuses i stykker i brenningene, ble situasjonen enda mer dramatisk.

– Nå står det om livene våre, var meldingen fra de dødsdømte karene.

Det var det siste noen hørte fra folkene på «Lance II». Men «Artus» og de andre fartøyene som etter hvert kom til, kunne lite gjøre i det livsfarlige farvannet og det voldsomme været. Men i lyset fra sine egne lyskastere følge det dødelige dramaet på nært hold. Mannskapet om bord på skuta fra Gratangen overdrev ikke.

«Lance II» var ett av flaggskipene i den nordnorske fiskeflåten tidlig på 1970-tallet. Det ble bygget ved Kaarbø-verftet i Harstad, og sjøsatt i 1966.

Skuta hørte til i Gratangen kommune i Sør-Troms, rederen Enok Martinsen var en av de driftigste i hele landsdelen. «Lance II» var konstruert og utrustet for to helt ulike driftsmåter; den var både selfangstskute og snurpenottråler.

13 mann var om bord da skuta vinteren 1974 dro nordover fra Gratangen for å fiske lodde med snurpenot utenfor Finnmarkskysten. De fleste av mannskapet var fra Gratangen, noen fra Tromsø og et par andre steder.

Yngstemann om bord var 17 år gamle Helge Hansen fra Åkenes i Gratangen. Skipper var Oddvar Simonsen, en erfaren mann.

Voldsomt brak

Ulykkesnatten var det skårungen om bord, Helge Hansen, som hadde bruvakt sammen med den svenske styrmannen Ingmar Karlson. Han lot unggutten overta roret, mens han selv gikk i bestikk- rommet bak styrhuset for å hvile.

Det arktiske vintermørket var svart som i en sekk, det var snødrev i luften, og kraftige dønninger fra nordvest. Skuta gikk på autopilot, å holde kursen skulle være greit. Men så enkelt var det ikke.

Det var andremaskinist Roald Henry Martinsen som først skjønte det som skjedde. Klokken var rundt fem om morgenen og Martinsen var på vei opp fra maskinen for å ta seg en kopp kaffe da han hørte et voldsomt brak og båten rykket til. Så gikk alarmen.

Martinsen forsto at «Lance II» hadde gått på grunn, og han løp bakover for å vekke alle som sov i lugarene akter. Han hadde kikket ned i maskinen og kunne fortelle at hele bunnen praktisk var revet vekk.

Han kom seg ikke forover på skuta, bølgene slo allerede over dekket. De som lå foran i båten klarte til slutt å forsere dekket til akterdelen. Sistemann, Kastor Johnsen fra Gratangen, ble truffet av en antenne og pådro seg et stort kutt i hodet før han klarte å kravle seg over til de andre.

Redningsaksjon

Til tross for at situasjonen var alvorlig, var stemningen om bord rolig og behersket, alle var fortsatt sikre på at de ville bli reddet.

De hadde forsøkt å få flåtene på vannet, men den ene slet seg og forsvant i stormen, den andre ble punktert mot skuta. Skipperen hadde kalt opp Vardø radio klokka 05.12 og meldt fra om at «Lance II» hadde gått på grunn ved Makkaur, noe som ikke var helt korrekt, viste det seg.

Snurperen «Salarøy» fra Tromsø satte kurs mot havaristedet, det samme gjorde redningsskøyta «Hjalmar Bjørge» som hadde stasjon i Vardø. Fiskebåtene «Selvåg senior» og «Geir Johansen» la også om kursen etter oppfordring fra redningsledelsen.

Festet seg på netthinnen

Først fremme var «Salarøy. Den nådde havaristen klokken 06.25 om morgenen. Mannskapet så at sjøen var i ferd med å male «Lance II» i stykker. Havaristen lå nærmest i en «lagune» mellom brott-skjærene og selve bergveggen.

«Salarøy» hadde ikke redningsgevær om bord, men de sjøsatte en lettbåt og blåste opp en flåte, og prøvde med båten å styre flåten inn til havaristen. Det var fånyttes, flåten punkterte og revnet.

Nå var også «Artus» kommet til havaristedet.

– Vi satte en lyskaster rett mot «Lance II» som lå med hekken mot land, og så gikk vi så nært som vi kunne.

– Vi fikk en lettbåt med to mann om bord på vannet, det var min bror Magne og Hilmar Leine. De hadde med seg et redningsgevær og skjøt en line over styrhustaket på «Lance II». Noen av karene forsøkte å fange den, men skuta kastet seg frem og tilbake, og de klarte ikke å få tak i lina før den forsvant, forteller Per Sævik.

Han minnes som det var i går hvordan to av karene på «Lance II» klamret seg fast oppe i aktermasten for å fange redningslina, uten å klare det.

– De bildene har festet seg på netthinnen for alltid, sier Sævik i dag.

Alvorlig situasjon

Om bord på havaristen hadde mannskapet låret livbåtene, men de ble knust som pinneved mot skutesida, en lettbåt som ble brukt under fisket hadde falt i sjøen og ble nesten knust.

Flere av karene hadde pådratt seg større og mindre skader i kampen mot vind og vær, verst var det gått utover førstemaskinisten Ernst Martinsen som hadde slått seg kraftig.

Skipper Oddvar Simonsen ga beskjed om at alle mann måtte komme seg opp på styrhustaket i påvente av at redningshelikopteret skulle nå frem. Ernst Martinsen mente han var for skadet til å ta seg opp, og ble igjen nede i rorhuset sammen med skipperen og to andre – Kastor Johnsen og Ingmar Karlsson.

Situasjonen for hele mannskapet begynte å bli svært dramatisk, de ville neppe klare seg inntil redningshelikopteret nådde frem. På grunn av værforholdene kunne det ikke fly korteste vei, men måtte snirkle seg frem langs kysten.

Klærne flådd av

Notbasen Gudmund Skogvik var den som sa det først; karene måtte hoppe ut i det iskalde og opprørte havet og forsøke å drive med bølgene inn til land. Forslaget møtte liten entusiasme på styrhustaket, men Skogvik hadde bestemt seg.

Han fulgte med vind og sjø, og da han mente forholdene var brukbare, kastet han seg ut i sjøen. Da «Lance II» forliste, var det enda mange år igjen før det ble påbudt med redningsdrakter på norske fiskefartøyer, det skjedde ikke før i 1987.

I 1974 eksisterte det knapt slikt utstyr noe sted. Karene hadde redningsvester, men de beskyttet overhodet ikke mot iskaldt Barentshav og hylende vind.

Havet tordnet rundt den dumdristige fiskeren, han forsvant for kameratene på taket, flere mente han måtte ha druknet. Mer enn noen få minutter var det umulig å overleve i de iskalde bølgene.

Plutselig kunne de se en arm som stakk opp av havet. Skogvik forsøkte å klamre seg til en liten klippe, men ble dratt ned igjen. Andre gangen han prøvde gikk det bedre; notbasen karet seg opp på den blanke steinen og klarte å bli stående.

Han vinket til de andre, som et tegn på at dette kunne være en mulighet. Bare en av de resterende tok sjansen, andremaskinisten Roald Henry Martinsen hoppet i sjøen, men ble dratt under og svimte noen sekunder av i de voldsomme bølgene før han ble skylt helt inn til land og i sikkerhet.

Sammen med Skogvik ble han heist opp i helikopteret da redningen kom. Martinsen var nesten naken, klærne var blitt flådd av ham av vind og bølger.

Forsvant i havet

De to som hoppet i sjøen var de eneste av de 13 om bord som berget livet.

– Etter som det grydde av dag kunne vi se de to karene oppe i fjæresteinene, der de løp og hoppet rundt for ikke å fryse i hjel. I den siste kontakten med redningshelikopteret mente de at de ar 10 minutter unna. Det var omtrent da «Lance II» ble helt knust, minnes Per Sævik.

«Lance II» brakk i to, alle de 11 om bord forsvant i havet – og druknet. Tre døde ble funnet og tatt i land, det ble lett etter de øvrige i flere dager, men uten resultat.

Frem mot sommeren ble det funnet levninger av mennesker i området der havariet skjedde. Noen av disse lot seg identifisere, og mennene ble gravlagt på sine hjemsteder. De som ikke lot seg identifisere ble gravlagt på kirkegården Gratangen i en seremoni 7. juni 1974.

Etter at den tidligere notbasen Gudmund Skogvik gikk bort i desember 2022, 80 år gammel, er det bare Roald Henry Martinsen fra Gratangen som fortsatt er i live av de 13 som utgjorde mannskapet på «Lance II».

Innstilt på å dø

I 2005 ga journalisten Gunnar Sætra og Harald H. Layton ut en bok om dramaet vel 30 år tidligere. I forbindelse med lanseringen av boken «Kald morgen – Lance II forliser» ble Roald Henry Martinsen intervjuet av lokalavisen Fremover.

Martinsen fortalte da at han trodde han ville ende sitt liv på den sleipe og iskalde steinen på Finnmarkskysten.

– Jeg hadde gjort opp alt inne i hodet mitt. Jeg var ikke redd lenger. Jeg var innstilt på tiden var ute. At jeg skulle dø. Jeg tror faktisk at det var det som reddet meg, fortalte Martinsen.

Han husket at vraket av «Lance II» og at alt inne på dekket var knust og ødelagt. Etter hvert fikk han øye på kameratene sine som fløt rundt i sjøen.

De var alle døde.

Orket ikke fortsette som fisker

Roald Henry Martinsen fra Gratangen mistet sin bror og ti andre kamerater da «Lance II» ble knust for 50 år siden. I dag er 93-åringen den eneste gjenlevende av mannskapet på «Lance II.». Notbas Gudmund Skogvik gikk bort i desember 2022.

– Jeg husker det aller meste av det som skjedde, det har jeg båret med meg gjennom hele livet. Det satte seg fast i sinnet. Å miste så mange kamerater, til og med min egen bror, var en forferdelig opplevelse, sier 93-åringen til Vi Menn. Han hører litt dårlig, men bor fortsatt i sitt eget hjem – med litt hjelp til vask og stell, som han sier.

Den grufulle natten for 50 år siden greide han å klore seg lenge nok fast til skjæret til at han ble heist opp i redningshelikopteret og fraktet til sykehus i Vardø.

– Det føltes fryktelig lenge før jeg hørte og så helikopteret, sier Martinsen.

Han orket ikke å fortsette som fisker etter det forferdelige forliset. Han gikk på land og fikk etter hvert arbeid i Kystverket, blant annet som fyrvokter.

– Hvordan har livet vært i årene etter forliset?

– Jeg har klart meg bra, synes jeg. Jeg slapp unna det som skjedde uten varige skader, og jeg har hatt det greit. Nå er jeg så gammel at jeg tar dagene som de kommer, sier den åndsfriske 93-åringen.

Ingen klar årsak

Det ble aldri funnet noen entydig årsak til at «Lance II» gikk på grunn i fjæresteinene øst for Båtsfjord.

Under sjøforklaringen etter havariet ble det pekt på flere alternativer. Etter alt å dømme var ikke vakthavende på brua da skuta kom ut av kurs og gikk på grunn.

Da forliset hadde skjedd, visste han ikke hvor båten befant seg. 17-åringen som sto til rors kunne ikke klandres. Begge de to var blant de omkomne.

I sjøforklaringen fortalte Gudmund Skogvik, en av de to overlevende, at autopiloten hadde slått seg av da «Lance II» tre dager tidligere var på vei inn til Vadsø, uten at det hadde fått konsekvenser. Autopiloten ble undersøkt etter forliset, men noen feil ble ikke funnet.

Dersom feil på autopiloten var årsaken, skulle alarmen gått om bord, det gjorde den etter alt å dømme ikke. Den mest sannsynlige årsaken var menneskelig svikt.

Lang responstid

I etterkant av forliset ble det pekt på den lange tiden det tok før redningshelikopteret var fremme ved havaristen. Maskinen var stasjonert på Banak i Lakselv, ikke ute ved kysten.

I 1974 var responstiden én time, mot dagens 15 minutter. På grunn av været måtte helikopteret fly en lengre rute enn normalt, og det tok nesten to timer fra alarmen gikk, til det var fremme ved havaristedet.

Flere innbyggere i et par bygder i området gikk i mediene ut med kritikk over at de ikke var blitt varslet. Folk fra Nordfjord ville kunne vært på plass på land ved havaristen i løpet av en halv time. Dette ble forklart med misforståelser mellom Hovedredningssentralen og den lokale politiledelsen som skulle koordinere innsatsen på land.

Finnmarkingen Hagbart Nielsen mener flere av mannskapet på «Lance II» kunne vært reddet:

– Til tross for at jeg var leder for Røde Kors hjelpekorps i Båtsfjord og områdesjef for Heimevernet, hadde jeg ikke mottatt melding om forliset. Det skulle jeg, i henhold til Redningstjenestens instrukser. Med snøscooter fra Båtsfjord til havaristedet er det kun 30-40 minutters kjøretur. Min uærbødige påstand er at så fremt instruksen hadde blitt fulgt, ville flere av de omkomne vært reddet, skriver han i sin egen bok «IF … Det brenner i Båtsfjord» fra 2011.

Øvrige kilder: Harald H. Layton og Gunnar Sætra: «Kald morgen - Lance II forliser» (bok). Harald Layton: Et tragisk 50-årsminne, kronikk på Nordnorsk debatt. Artikkel av Johannes B. Alme for Ishavsmuséet Aarvak. iFinnmark.no og Wikipedia.

De seks guttene dro av gårde i båt. Sannheten om hva som hendte dem, ble først kjent for verden 50 år senere

Maria Quisling sa nei til alle intervjuer. Så banket Bjørn på døren