ms «etnefjell»-katastrofen
Hilmar, Isak og Nils ble igjen da 29 mann gikk i livbåtene. De trodde den sikre død ventet dem ...
Det brant friskt rundt de tre offiserene som sto igjen på skipsdekket. Den siste av de to livbåtene var satt på havet i høstmørket langt nord i Atlanterhavet. Den visse død ventet de tre, trodde de selv. Men regnskapet over levende og døde etter infernoet på MS «Etnefjell» skulle bli noe helt annet enn hva de så for seg.
Hilmar A. Sjåvik hadde ikke behøvd å melde seg frivillig. Han var ikke en kaptein som var forventet å gå ned med sitt skip.
Det var plass til ham i livbåten som ble klargjort foran ham. Og livbåten syntes å være eneste håp om redning.
For under, rundt og ved siden av overstyrmann Hilmar A. Sjåvik raste brannen ukontrollert i oktobernatten. Å bli om bord i det brennende lasteskipet MS «Etnefjell» fremsto som ensbetydende med å velge den visse død.
Hilmar A. Sjåvik valgte å bli om bord. Det skulle bli hans redning.
Døs før døden
Bare noen dager tidligere hadde Etnefjell forlatt Fredrikstad med kurs for Nord-Amerika. Skipet dro på årene: 18 år tidligere hadde det blitt sjøsatt som tankskip, men var senere bygget om til å frakte bulklast. Skipet gikk gjennom oktobernatten i ballast med Botswood i Newfoundland som bestemmelsessted. Oktober var i ferd med å bli november 1968. Utenfor blåste laber bris og forholdene inviterte til avslapning blant de av mannskapet på 33 som ikke var på vakt.
Blant dem var kaptein Isak Isaksen. Han hadde vært på kommandobroa frem til midnatt da han bestemte seg for å tørne inn. På vei til kapteinslugaren passerte han maskinsjefens lugar, stoppet og slo av en kort prat med «chiefen». Jo da. Alt var i orden, meldte maskinsjefen som selv var på vei ned i maskinen. Kaptein Isaksen fortsatte til sin egen lugar og la seg. Neste gang han skulle se maskinsjefen, skulle situasjonen være dramatisk forandret.
Som kanonskudd
Klokken 02 natt til 31. oktober 1968 ble kaptein Isaksen revet ut av søvnen.
– Jeg våknet av et brak. Det var som et kanonskudd, og det gikk rystelser gjennom skipet, skulle Isaken fortelle senere.
Overstyrmann Hilmar A. Sjåvik våknet like brått. Hver for seg forsøkte de to offiserene å komme seg ut av lugarene for å få oversikt over situasjonen. Lyset var gått.
– Jeg forsøkte å komme meg ned i skipet, men ble over alt stoppet av ild og røyk, fortalte Sjåvik.
Mens Sjåvik forsøkte å få tak i et røykdykkerapparat utenfor byssa, stormet kaptein Isaksen mot kommandobroa for å ta posisjonen. Der skriblet han ned posisjonen på et ark og ga telegrafisten ordre om å sende ut nødmelding. Mens han så flammene slå opp av overlysvinduer ved siden av skipets skorstein, løp han tilbake mot lugaren for å få på seg klær.
– Jeg fikk på meg bukse og lusekofte og stakk føttene i et par tøfler, fortalte kapteinen senere.
Forvirring og redsel
Han returnerte til båtdekket og forsøkte å få i gang brannslukning. Mannskapet som hadde kommet opp var allerede i gang med å klargjøre livbåtene på styrbord side mens livbåtene på babord side allerede var blitt flammenes rov.
– Vi var redde, jeg var også redd. Det var forvirring og redsel, og tilløp til panikk, sa Isaksen senere.
Én av dem som var klar til å gå i livbåtene var overstyrmann Hilmar A. Sjåvik.
Følte han måtte bli
– Jeg hadde egentlig bestemt meg for å gå i livbåten og sto klar på båtdekket. Å komme bort fra det brennende infernoet virket da som det eneste fornuftige man kunne foreta seg. Skipets skjebne virket avgjort, sa overstyrmann Hilmar A. Sjåvik.
Fryktet tilstand
Mannskapet fleipet med at lasteskipet «Etnefjell» kunne eksplodere når som helst. Rederiet og sjøfartsmyndighetene mente båten var i tipp topp stand.
Før og under sjøforklaringen kom mannskap som hadde jobbet i maskinen med klare utsagn om at skipet bar preg av alder. Hjelpemotorene som skulle sikre styring, lys og strøm om bord var utslitt, og det var stadige branntilløp om bord.
– Jeg så noen ganger at det sprutet gnister av hjelpemotorene. Det var ikke uvanlig at vi måtte spyle sylinderne med kaldt vann for å kjøle dem ned. 20 pøser vann gikk det vanligvis med til denne operasjonen (…) Mannskap på dekk og i maskinen mente det ikke ville vare lenge før noe gikk i lufta, sa en motormann som mønstret av Etnefjell før ulykken.
Før skipet forlot Fredrikstad 22. oktober, hadde skipskontrollens besiktigelsesmann konkludert «God stand og i orden»
Havarisjef Rolf Haraldsen i rederiet Olsen & Uglestad slo i sjøforklaringen fast at «Etnefjell var langt fra noen rustholk». Inspektør Elling Krabberød i rederiet hevdet at han «Hørte ikke om mangler som skipet har vært kritisert for, før etter havariet.
Mannskapet som gikk i livbåtene, hadde livbelter og var utstyrt med oljehyrer og ulltepper. Livbåtene var utstyrt med kalesjer mot uvær og brottsjøer, samt oransje seil. Den ene hadde dessuten motor.
Om denne motoren virket, er uklart. Tennpluggene ble lagret i lugaren til ett av mannskapet, og ingen vet om de ble tatt med til evakueringen. Nødradioer som skulle vært med, ble oppbevart like over maskinrommet, og antas ødelagt i eksplosjonen. Likevel ble det antatt at de 29 i livbåtene hadde bedre mulighet for å bli reddet.
Ute på havet var vinden beskjeden, lufttemperaturen var åtte grader, i vannet var det 12 grader − og bak dem var det helvetes hett.
– Ilden slikket rundt oss. Det var bare å komme seg bort hurtigst mulig, sa kaptein Isaksen etterpå.
Men i stedet for å slå følge med mannskapet om bord i livbåtene, ropte han ut: «Jeg vil ikke gå fra borde. Er det noen andre som vil være igjen på skipet?»
Hilmar A. Sjåvik som bare noen dager tidligere hadde vinket farvel til sin gravide kone Elin på kaia i Fredrikstad, meldte seg.
– Jeg følte det slik at jeg måtte, fortalte Sjåvik senere.
Les også: (+) Gigantskipet med 13 nordmenn om bord forsvant på mystisk vis. Så skjedde det samme med søsterskipet
Søkte ly i baugen
Også førstemaskinist Nils Hermann Berg meldte seg frivillig til å bli igjen på det brennende skipet og vente på den visse død.
29 mann gikk i livbåten. Maskinsjefen var savnet. Brannen raste, og vinden tiltok. Eksplosjoner hørtes fra dypet av akterskipet. De tre gjenværende søkte tilflukt fremme i baugen. Der var i hvert fall ikke røyken så tett.
– Det vi var mest redde for var at eksplosjonene i maskinrommet skulle slå nedover og lage hull i skipssiden. Da ville Etnefjell gå ned ganske raskt, fortalte Sjåvik senere.
Og om bunkerstanken som lå i forkant av maskinrommet eksploderte, kunne skipet brekke i to, innså de tre, der de satt fremme i baugen.
– Vi hadde ikke noe mat, og klær var det jo også lite av. Vi fant hver vår kjeledress som var brukt under malearbeider om bord, og den varmet en del, sa Sjåvik.
Noe spiselig var ikke å oppdrive.
Da dagslyset kom om morgenen 31. oktober, var laber bris om natten blitt til tiltagende storm. Livbåtene som skulle holde seg i nærheten av Etnefjell var forsvunnet. Sjåvik og hans to offiserskolleger var overlatt til seg selv på et skipsvrak i drift for vær og vind, uten mulighet for å komme i kontakt med omverdenen. Nødmeldinger var ikke fanget opp av noen på grunn av atmosfæriske forhold.
Taust og mørklagt
1. november var brannen stilnet såpass at de tre våget seg akterover på jakt etter mat. Dekket kjentes varmt etter brannens herjing. Fortsatt brant det friskt i proviantlageret. På båtdekket hadde det stått en kasse med poteter. Kassen var brent opp, men en haug poteter lå igjen på dekket. Mange poteter var svidd, men inne i haugen fantes også poteter som var til å spise.
Årsaken
Varmgang i et kulelager på propellakslingen, som utløste en eksplosjon, lød konklusjonen til rederiet Olsen & Ugelstads egen inspektør under sjøforklaringen. Varmgangen i det såkalte thrustlageret kunne vært forårsaket av et fremmedlegeme som kom inn med smøreoljen.
Eksplosjonen gjorde at alle babord luker over rommet der eksplosjonen fant sted, ble sprengt ut og brennstoffrøret til hjelpemotorene ble slått av. Olje fra brennstoffrøret rant ned over eksplosjonsstedet, noe som igjen var årsak til at brannen fikk et så stort omfang, sa rederiets inspektør ifølge NTB.
Om natten byttet de tre på å gå vakt. Under dekk lagde de senger av noen sekker med sagflis, tøyfiller og strie, og forsøkt å samle krefter.
2. november dristet trioen seg akterover igjen, trass i at det nå blåste full storm med orkan i kastene. Målet var en redningsflåte som hadde gått klar av brannen, og som kunne gjøre tjeneste som siste utvei. Hilmar A. Sjåvik nærmet seg forsiktig, men i samme øyeblikk rev et vindkast med seg flåten. Sjåvik fulgte med, ble slynget fem meter gjennom luften og slengt brutalt i dekket. Han mistet bevisstheten og måtte bæres i sikkerhet.
Utpå kvelden fikk de tre øye på en stykkgodsbåt som nærmet seg. I desperasjon fyrte de tre på det mørklagte Etnefjell opp et bål av parafin og pussegarn. Men selv om bålet lyste opp rundt de tre, ble de ikke oppdaget.
– Skipet passerte på tre-fire sjømils avstand, men reagerte ikke, fortalte Sjåvik.
Et tungt øyeblikk?
– Vel, det var nå så. Vi hadde poteter, så vi skulle ikke sulte. Vann hadde vi. Så vi regnet med at vi skulle klare oss.
3. november dukket den polske fiskebåten «Uran» opp i farvannet der Etnefjell drev, 450 nautiske mil sørøst for Kapp Farvel på Grønlands sørspiss.
– Vi hadde bare en lommelykt. Den var dårlig egnet til å sende signaler, så det ble ikke noen god kontakt mellom oss, fortalte Sjåvik.
Les også: (+) Kapteinen på D/S Norge trodde passasjerene ville se den sagnomsuste øya – det endte med katastrofe
Storm og høye bølger
En line ble skutt over til Etnefjell og en gummiflåte ble satt på vannet og sendt i retning av de tre. Men linen røk. En ny line ble skutt ut fra Uran.
– Men den fikk vi ikke tak i, sa Sjåvik.
Uran kunne ikke få hverken folk eller utstyr over på Etnefjell i stormen som raste. Kapteinen varslet den amerikanske kystvakten, som sendte ut redningsfartøyet «Absecon».
4. november ved 03.30-tiden nådde Absecon frem til havaristen. Men heller ikke kystvaktmannskapet var i stand til å trosse storm og bølger på 12–13 meter. Først utpå dagen oppdaget mannskapet på Absecon at to livbåter på styrbord side var borte, og at livbåtene på babord side var skadet og tilsynelatende ubrukelige. Samme kveld kom amerikanerne nærme nok til å bli informert om de 29 som hadde gått i livbåtene: Da først ble redningsoperasjonen utvidet til en leteaksjon etter de to livbåtene.
Leteaksjonen
5. november startet det som ifølge den amerikanske kystvakten var den mest intense leteoperasjonen noensinne i dette farvannet. 25 skip og fly ble satt inn i søket etter de to livbåtene. De tre gjenværende på Etnefjell ba om noen sigaretter og fikk en konteiner med sigaretter, mat og en sambandsradio.
6. november klarte redningsmannskapene å slippe ned forsyninger til de tre på Etnefjell fra luften. Nå våget de tre seg også ned i maskinrommet for å ta skadene i øyesyn. Der kom de over forkullede levninger av et menneske. Først senere ble den døde identifisert som maskinsjefen som kaptein Isaksen hadde snakket med like før eksplosjonen.
Les også: «Det var en tabbe. Synet av henne var forferdelig. Jeg angrer den dag i dag på at jeg tok turen»
Påfølgende natt klarte mannskap på den nederlandske slepebåten «Groningen» å ta seg om bord på det brannherjede norske lasteskipet, og gjorde klart for slep.
Faren var over for Sjåvik, Isaksen og Berg som hadde valgt å bli om bord og vente på døden.
13. november meldte den amerikanske kystvakten at de hadde innstilt leteaksjonen. Til tross for en omfattende leting etter de to livbåtene, ble det ikke funnet noen spor etter de savnede sjømennene. I rederiets hovedkvarter i Oslo håpet man lenge at mangelen på funn av vrakrester eller andre spor etter livbåtene, tilsa at mannskapet om bord hadde satt segl eller på annet hadde kommet seg så langt av sted at de var utenfor leteområdet.
Hjem til jul
16. november ble letingen gjenopptatt da det norske bulkskipet «Takara» meldte at de hadde observert glimt fra to hvite og røde nødraketter, cirka 350 nautiske mil sørøst for Kapp Farvel. Telegrafisten på «Takara» hevdet at begge rakettene hadde kommet opp fra havet og eksplodert i luften.
Foruten fly og skip fra Canada og USA, deltok også flere av rederiets egne båter i letingen. De fortsatte å lete i de aktuelle områdene etter at kystvakten hadde innstilt sitt søk. Men det ble aldri funnet noe som kunne stamme hverken fra livbåtene eller mannskapet.
22. november ankom slepet Falmouth helt syd i England. Da først kunne de tre som var overbevist om at de skulle dø ute på havet fortelle sin historie − først til rederiets folk, deretter til sakkyndige, så til NRK og billedbladet NÅ der sitatene i denne artikkelen er hentet fra, og til slutt under sjøforklaringen i Oslo tinghus.
– Vil så de tre mønstre ut igjen, eller har de fått nok av sjølivet, undret billedbladet NÅs reporter.
Hilmar A. Sjåvik smilte så vidt til spørsmålet før han svarte:
– Vi får se. Først skal jeg i hvert fall feire jul hjemme.
Glemmer aldri
Hilmar A. Sjåvik (84) var den eneste gjenlevende fra «Etnefjell» da denne saken ble skrevet i 2021.
Dessverre kan han ikke lenger fortelle om det han opplevde på grunn av sviktende helse, men hans kone, Elin, husker godt dramatikken med «Etnefjell».
– Det gikk en tid før vi fikk vite om det. Jeg husker jeg fikk besøk av politiet som informerte meg om ulykken og om hvem som hadde overlevd. De på båten hadde holdt opp et stort skilt med navnene sine, slik at mannskapet på «Absecon» kunne se det. Slik fikk omverden vite hvem som var om bord. Det var ingen nyhetsmeldinger, hverken på radio eller TV, forteller Elin Sjåvik.
Hun var gravid med ekteparets førstefødte da Hilmar opplevde marerittet ute i Nord-Atlanteren. Hun satt hjemme i Kristiansund og ante ikke at faren til barnet hun bar, en tid svevde i ytterste livsfare.
Hilmar hadde tidlig reist til sjøs. Før han mønstret på «Etnefjell» hadde han jobbet blant annet på «Lysefjell», «Hovdefjell» og «Vardefjell», alle tilhørende rederiet Olsen & Ugelstad.
− Han var en kort tid på «Etnefjell». Han var ute med den båten én tur, før turen da ulykken skjedde. Jeg var med til Fredrikstad da han mønstret på ulykkesturen. Siden reiste ikke Hilmar mer i utenriks sjøfart. Han var hjemme over vinteren, men våren etter begynte han å seile i Møre og Romsdal Fylkesbåter. Der jobbet han til han ble pensjonist.
12. januar 1969 ble det avholdt en minnestund for de forulykkede på «Etnefjell» ved Sjømannsmonumentet utenfor Sjømannskirken på Bygdøy.
− Hilmar deltok der, men siden jeg var gravid valgte jeg å bli hjemme. Vi fikk en sønn to måneder senere.
Hilmar har fått oppleve familielivets gleder med barn og barnebarn, men Etnefjell-ulykken har han aldri glemt.
− Hvert år på dagen for ulykken, har vi tent et lys for de som omkom der, forteller Elin Sjåvik.
