120 år i skiløypene
Bitten står bak Norges mest ikoniske plagg
Kle deg fornuftig, men gjør det med stil, tenkte nok designer Bitten Eriksen da hun iført hjemmestrikket genser og en snerten alpelue spente på seg skiene og tok en tur i Nordmarka. Året var 1929.
Lite visste Birgit «Bitten» Eriksen hvilken innflytelse hun skulle få på norsk skimote da hun tok turen til Tryvannshytta i Nordmarka på slutten av 1920-tallet.
Ikledd selvstrikket ullgenser, lyse vadmelsbukser, selbuvotter og en stilig alpelue spurtet den vakre damen inn over skogsløypene. Og der av alle ting traff hun en fotograf som knipset et legendarisk bilde av den spreke damen.
Bitten var en ekte skientusiast som senere tok initiativ til å danne Damenes skiklubb i 1931. I en tid der kvinner var et sjeldent skue i løypa, var fru Bitten et forbilde.
Alltid velkledd og stilig. Lusekofte og ullgenser var til alle tider et must i vinterkalde Norge, men med Bitten Eriksen skjedde det noe.
Trauste kofter og gensere fikk en ny schwung når Bitten forandret litt på farger og mønster. De ble rett og slett mer moderne, og mange ville ha maken.
Ullgenser med mønsterstrikk har siden vært et fast innslag i norsk skimote. Så også nikkers, anorakk og ikke minst strekkbuksen som kom på 1950-tallet – hvor i all verden ble forresten den av? Det kommer vi tilbake til.
Lagt ut for salg
Bitten, som allerede på 1920-tallet begynte å strikke varianter av det som siden ble kalt Marius-mønsteret, visste å smi mens jernet var varmt. Som kreativ og dyktig strikkerske lot hun seg tidlig inspirere av de gamle koftene fra Setesdal.
De hadde åttetallsroser, kors og kringle i mønstringen komplementert med lus. Bitten lagde egne varianter, mest uten lus, og med stadig ny vri, noen ganger også med spesielle detaljer til den personen hun strikket til.
Hun var like god med strikkepinnene som hun var på ski. Folk ville ha en slik genser som Bitten ble sett i.
Dermed fikk hun strikket opp flere og la dem ut for salg i sportsforretningen Marius, som hun drev sammen med ektemannen sin i Oslo. Resten er norsk skihistorie.
Gift med Marius Eriksen og mor til skiheltene Marius og Stein Eriksen.
Hun var designer, skiløper og stikkerske, ansatt ved Dale Garn og Trikotasje som mønsterdesigner.
Hun designet flere av fabrikkens mest populære mønstre, blant annet den offisielle genseren til OL i Cortina i 1956.
Dannet Damenes skiklubb i 1931, var med og arrangerte skirenn og lagde egne slalåmbakker i Oslomarka.
Da Bittens sønn Marius Eriksen kom hjem i 1945 etter å ha vært krigsfange i Tyskland, fikk han en strikkegenser av mamma, som de kalte Mariusgenseren.
Da Marius vant NM i slalåm i 1947, og Bittens andre sønn, Stein Eriksen, vant storslalåm i OL i 1952, ikledd en variant over Marius-genser, bidro det til å gjøre genseren enda mer kjent.
I 1954 spilte Marius Eriksen skiinstruktør i filmen «Troll i ord» ikledd en strikkegenser lik den moren hadde strikket til han tidligere. Genseren i filmen var designet av Unn Søiland for Sandnes Garn og strikket av Søilands firma, Lillunn Sport.
Marius Eriksen fikk 300 kroner i honorar for at bildet av ham ikledd strikkegenseren kunne brukes på oppskriften og at navnet hans, Marius, ble navnet på mønsteret. Det ble starten på Mariusgenseren slik de fleste av oss kjenner den i dag.
Strikkemønsteret regnes for et norsk ikon og er anslått å være solgt som håndstrikket oppskrift i 3–5 millioner eksemplarer siden 1954.
Vadmel og strikkeskjerf
I begynnelsen var det vadmel som holdt våre forfedre varme i skiløypa. Vadmel var stoff som ble vevd av ull som på forhånd var behandlet med vann og fettaktig såpe, slik at ulla ble grovere.
De få damene som våget seg ut på ski brukte i begynnelsen lange skjørt, tykke sjal og hatt.
Men hva hadde egentlig kvinner i en skiløype å gjøre, spurte Knut Hamsun i en heftig avisdebatt. Direkte stygt var det, mente han. Mens andre herrer hevdet at det var umoralsk av en kvinne å dra til skogs på ski med en mann.
Det kokte i avisspaltene, men så tok heldigvis vår nye dronning Maud på seg skiene. Hun fikk undervisning av ingen ringere enn Fridtjof Nansen, og ble et forbilde for mange kvinner.
Særlig fjongt antrukket var hun ikke, men måten hun knyttet skjerfet sitt på, det vil si, la det over brystet og under et belte slik at den smale midjen ble fremhevet, skapte mote. Også kvinner med langt større midjemål begynte å dandere skjerfet slik dronningen gjorde.
Mange tror kanskje at det sportslige plagget nikkersen er urnorsk, men den gang ei. Ordet nikkers stammer fra engelske knickersbockers, og er en type knebusker som ble brukt av engelske adelsmenn som på slutten av 1800-tallet kom til Norge for å gå på isbreer.
På 1930-tallet ble nikkersen et populært plagg for skiløpere her til lands. Hadde man nikkers, slapp man å ta av seg hele buksen hvis man ble våt på bena.
Til nikkersen hørte et par tykke hjemmelagde ullstrømper, også de med vakre mønstringer, og selvfølgelig gamasjer og beksømstøvler. Beksømstøvler var gjort av grovt lær og sydd med tråd som ble smurt med bek for ekstra styrke.
Støvlene var ikke noe vakkert skue, men en nødvendighet. De var brune og klumpete, og ganske tunge på foten.
Først på midten av 1960-tallet fikk vi skistøvler laget av ulike kunststoffer. Da dukket fargene opp, og skistøvler ble en del av motekarusellen.
Les også: (+) Guide: Slik velger du riktige truger og brede ski
Anorakk og strekkbukse
Noen går alltid foran i klesveien og skaper trender. Skihopperen Reidar Andersen var en av dem som gikk, det vil si hoppet, først når det gjelder å skape egen skikolleksjon etter endt sportskarriere.
I tiåret før krigen var det hopperne Reidar Andersen og Birger Ruud som varde store skiheltene her i landet. Da karrieren var over for Reidar, åpnet han sportsbutikk og designet sin første anorakk med såkalt kengurulomme.
Det ble en knallsuksess. Anorakk var intet nytt plagg, men Reidars design hadde noen ekstra detaljer som skapte mote.
Siden fikk vi fjellanorakker med brystlomme i flere farger, men etter den skrekkelige dødspåsken i 1967 da 17 mennesker omkom i fjellet, ble rød fjellanorakk ansett som både mest fornuftig (fordi man lettere ble sett i snøen) – og mest trendy.
Rundt 1950 kom en helt ny skibukse på markedet. Den var stilig og behagelig, og med strikk under foten satt den som støpt. Strekkbukse ble den kalt, og skal visstnok være oppfunnet av moren til den tyske motedesigneren og tidligere alpinisten Wilhelm Bogner.
Strekkbuksen ble en farsott som holdt stand i motebildet i 30 år. Den kom i alle regnbuens farger, og passet for folk i alle fasonger siden den var laget av et materiale som til en viss grad lot seg strekke og forme.
I kombinasjon med strikkegenser og fjellanorakk var en farget strekkbukse et tydelig tegn på at du fulgte med på skimoten.
Nikkers og ullstrømper ble snart et antrekk forbundet med den eldre garde.
Bogners strekkbukse beveget seg etter hvert langt utenfor skiløypene og ble snart et trendplagg også på catwalken. Selv filmstjerner likte å vise seg frem i sine nye strekkbukser.
Les også: Mens langrennsheltene slet i sporet, utspant det seg en «utstyrskrig» i kulissene
På hodet
I begynnelsen var det mest vanlige hodeplagget for menn og kvinner i skiløypa en varm og god hatt.
Siden kom alpeluen, så duskeluen, toppluen og den blå skiluen med hvit stripe, og så endelig på 1960-tallet kom den tøffe hjelmluen som ikke bare varmet hodet, men også kinn og hals.
Deretter kom pelsluen, som dronning Sonja sverget til i mange år, og for ekstra kalde dager ble det populært å bruke en balaklava.
I de senere år har pannebåndet i ulike tekstiler og farger inntatt skiløypa, for ikke å snakke om en hals som også lar seg dra opp over hodet og forme som et kombinert hode- og halsplagg, altså en såkalt buff, som kom på 1990-tallet.
Det ble utviklet av en spanjol i 1992 og slo an i hele Europa.
En buff kan brukes som skjerf, dras over hodet og bli en lue, og den kan anvendes som pannebånd eller svettebånd for gutta i kondomdress. Buffen har holdt seg på trendtoppen i snart 30 år.
Mariusgenseren er til dags dato den mest populære skigenseren her i landet, det til tross for at ullfabrikantene opp gjennom årene har forsynt oss med det ene lekre strikkemønsteret etter det andre.
Etter hvert som det ble vanlig at norske skiløpere gjorde det bra i renn i utlandet, fulgte garnleverandørene opp med stadig nye forslag til mønster på skigensere.
Til OL og VM på 1950- og 60-tallet begynte man så å lansere offisielle strikkede OL- og VM-gensere som absolutt alle bare måtte ha.
Til OL i Cortina i 1956 lanserte Bitten Eriksen en genser i slektskap med den hun hadde på seg i løypa 30 år tidligere. Hun var nå blitt mønsterdesigner hos Dale of Norway. Genseren fikk navnet Cortina-genseren, og snart var den allemannseie.
Bobledress og dunjakker
For frysepinner er det ikke alltid nok med en anorakk, det må en dun- eller boblejakke til.
Ifølge historien dukket boblejakken først opp i USA i 1930-årene, etter at gründeren Eddie Bauer holdt på å fryse i hjel mens han var på fisketur i Alaska.
Da han kom hjem, fikk han den briljante ideen å lage en jakke etter samme prinsipp som en sovepose, nemlig å sy kanaler på et sterkt og lett tekstil for så å fylle kanalene med dun. Lettere enn fjær, varmere enn ti strikkegensere, lovet reklamen.
Snart sto folk i kø for å kjøpe, og dun- og boblejakker i alle farger, noen også med tilhørende bukser, ble in. Mest populær ble bobledressen hos dem som foretrakk å stå slalåm.
For jenter i langrennsløypa var det den nye tynne skidressen som gjaldt, det vil si bukse og jakke i ett. Den kom også i knalle farger, men ble heldigvis et kortvarig blaff, kanskje fordi den rett og slett var særdeles upraktisk når man måtte gjøre sitt fornødne i fjellet.
Da OL ble arrangert på Lillehammer i 1994, skulle man kanskje tro at Norge ville stille opp med siste skrik på skimotefronten, men den gang ei. Vi tok et blikk bakover i tid og der fant vi selvfølgelig vadmel, runetegn, mønsterstrikk og røde anorakker.
Det var tid for retro, og store mønstringer var i vinden. OL-genseren fra Dale of Norway ble designet av Margaretha Finseth, som tok tak i gamle norrøne motiver. Det ble tidenes mest solgte genser, og gjorde Dale of Norway berømt i utlandet.
Ellers besto de offisielle OL-antrekkene i 1994 av overdimensjonerte dunjakker dekorert med runetegn, mye ull, røde jakker og vester i vadmel og skinn som bar det klingende navnet Sondre-kolleksjonen.
Les også: (+) Ni unge skiløperne ble funnet med knuste kropper i ødemarken: Nå har det kommet en ny teori om hva som rammet dem
Kondomdressen
Menn i tettsittende treningsklær, eller såkalte kondomdresser, ble vanlig på 1990-tallet.
Fra da av var det klær med tekniske ferdigheter som ble alfa omega i skimoten. I tillegg til å være stilsikker og trendy ble det viktig at klærne vi kledde på oss kunne puste, var vind- og vanntette, lette som fjær og i senere tid også miljøvennlige.
Vi fikk vindbukser og florlette vindjakker som pustet og transporterte svette. Med den nye skisporten som foregikk på brett, altså snowboard, kom nok en overdimensjonert trend idet saggebukser og digre dunjakker, eller såkalte baggy-klær, ble in i skibakken.
Snowboardmoten slo av forståelige grunner aldri an i langrennsløypa, der er det fremdeles ull og lette tekstiler med tekniske ferdigheter som gjelder.
Denne saken ble første gang publisert 15/03 2024, og sist oppdatert 15/03 2024.
