CIA-toppens norske venn slapp inn i dypet av Sovjet
Den norske agentheltens mystiske skireiser vakte oppsikt
Var Norges Skiforbund døråpner for CIA-spioner i Sovjet under Den kalde krigens første fase? Vennskapet mellom den norske langrennslederen og hans gode venn høyt oppe i CIA er fortsatt en gåte.
Med «Norge» på ryggen fikk langrennslandslaget reise inn i dypet av Sovjetsamveldet. Skiløpere og -ledere slapp inn dit kommunistenes hemmelige tjenester ellers ikke våget å slippe vestlige borgere.
Sovjets vern mot innsyn fra vesten under Den kalde krigen hadde nemlig ett svakt punkt: Ambisjonen om å bli en sportslig supermakt.
Sovjet-pampene tok til og med regningen for reise og opphold for den norske troppen. Det de ikke visste, var at de inviterte, losjerte og betalte for en nær betrodd venn og mangeårig tett alliert av sjefen for CIA.
Var den gåtefulle Herbert Helgesen, kjøttvarehandler og pølsemaker fra Trondheim − og leder av langrennskomiteen i Norges Skiforbund, CIAs spion i Sovjet?
− Flere indisier tyder på det. Men idag er det ingen som vet sikkert, sier professor Tor Busch som har fulgt i Herbert Helgesens fotspor på jakt etter svar.
Lynkarriere som spion
Under 2. verdenskrig var Helgesen aktiv i den norske motstandsbevegelsen. Da det tyske slagskipet «Tirpitz» helt uventet dukket opp i Åsenfjorden ved Trondheim i januar 1942, var Helgesens gruppe kvikke med å rapportere til London.
Da tyskerne kom på sporet av gruppen, flyktet Helgesen til Sverige. Her ble han raskt involvert i etterretningsarbeid og trent opp som agent, reiste rundt i Sverige på oppdrag, deltok på treningsleirer og fikk opplæring i sabotasje.
Helgesen ble også sendt til London og Skottland for trening og til mer sensitive oppdrag i Norge. Trønderen ble raskt en fullbefaren etterretningsagent med pendlertilværelse over Nordsjøen.
For familien Helgesen var prisen høy: Familiens kjøttbedrift Johan O. Helgesen i Rosenborggate 3 i Trondheim ble overtatt av tyskerne. Også huset i Landstadsvei 4 ble overtatt av tyskerne. Familien hjemme ble satt på bar bakke.
Kona, foreldrene og bestefaren ble arrestert. Herberts gravide kone ble løslatt og forsøkte å rømme over til Sverige. Sammen med tre andre motstandsfolk ble de overrasket av snøstorm og alle fire frøs i hjel.
Ett av de mer spektakulære oppdragene Herbert Helgesen fikk, var å likvidere angiveren Henry Rinnan. Angiveren hadde tatt over en villa i familie Helgesens nabolag, og brukte familien Helgesens romslige garasje til sin store gule Chevrolet.
− Planen var å likvidere Rinnan på vei til, eller i garasjen. Min far kom aldri på skuddhold, forteller Morten Helgesen.
Les også: (+) SS-toppen brøt gladelig regelen for å dulle med angiveren Henry Rinnan
Kontakter på topp nivå
I tillegg til praktsk erfaring, fikk Helgesen verdifulle kontakter i etterretningsmiljøet. Spesielt kom han godt overens med amerikanerne.
Og aller best med den unge offiseren William Colby som han møtte under trening i Skottland.
Colby tjenestegjorde for Office of Strategic Services, forløperen til CIA, og ble sendt til Norge for å lede Norwegian Special Operations Group (NORSOG).
Styrkens oppdrag i krigens sluttfase var å gjennomføre sabotasjeaksjoner for å hindre tysk overføring av 150 000 soldater nord for Trondheim til slagmarken i Tyskland.
Herbert Helgesen ble Colbys nestkommanderende. Trønderens lokalkunnskaper om terreng, infrastruktur og personer, gjorde Colby tryggere på at sabotasjeoppdragene mot jernbanenettet rundt Trondheim ville lykkes.
Sammen planla de to spektakulære aksjoner, som å kapre et lokomotiv, laste om bord så mye sprengstoff som mulig, og sette kursen nordover. På veien skulle teamet sprenge så mange broer og tunneler som mulig.
Men så kom kontraordre. De norske og amerikanske sabotørene fikk beskjed om å holde seg i ro. Krigen gikk mot slutten og norske myndigheter i London ville ikke at infrastrukturene skulle skades. Tyskerne ville uansett ikke rekke å transportere soldater fra Norge til Berlin før krigen var over.
Men et nært vennskap var etablert mellom Helgesen og Colby. Et vennskap som skulle overleve krigen og inn i tiden da sovjetiske allierte fra 2. verdenskrig ble fiender.
Hemmelig armé
8. mai 1945 brøt freden løs. Colby og Helgesen hadde vært et godt team under krigen, men skilte snart lag.
William Colby returnerte til USA i løpet av høsten. I 1947 ble CIA etablert, og Colby var i staben.
Helgesen ble igjen i Trondheim, og gjennomførte avhør med tyskere og landssvikere som Henry Rinnan, på oppdrag for amerikansk etterretning. Ikke lenge etter reiste Helgesen til USA.
− For å studere kjøttbransjen, lød den offisielle begrunnelsen.
Tre år senere var begge tilbake i Skandinavia, Colby offisielt som militærattaché ved ambassaden i Stockholm.
Hans viktigste oppdrag som øverste operative sjef for CIAs operasjoner i Skandinavia, var å utvikle og utvide Stay Behind-organisasjonene i Norge, Sverige og Finland. Planen var å etablere et landsomfattende hemmelig nettverk av kampklare nordmenn som skulle kunne settes inn lynraskt ved for eksempel en sovjetisk invasjon.
William Colby bodde med familien i Stockholm, men var hyppig i Norge og bodde hos Helgesen-familien når han besøkte Trondheim. Flere historikere beskriver Helgesen som én av CIA-sjefens «gode hjelpere» blant annet under opprettelsen av den hemmelige Stay Behind-styrken i Norge.
− Jeg husker godt William Colby og hans familie bodde hos oss og feiret jul i Trondheim, forteller sønnen Morten Helgesen.
Les også: (+) Sjokkfunnet i oppbevaringsboksen: Den mystiske Narvesen-posen utløste full krisealarm
Hyppige besøk hos samer
Hva de to nære vennene og allierte fra krigens dager snakket sammen om i enerom, er uvisst. I ettertid har flere forhold vist seg som påfallende om de blir sett i sammeheng:
Helgesens reisevirksomhet, for eksempel.
Familien Helgesens kjøttbedrift var veldrevet. Helgesen var flink til å delegere, noe som kom godt med når han var ute og reiste.
Flere ganger i året reiste han for eksempel til Finnmark for å «forhandle» med samer og reineiere. Ingen reagerte på at den kvalitetsbevisste eieren av en stor kjøttbedrift hadde kontakt direkte med produsentene.
Men i lavvoene i Finnmark befant det seg også kilder til verdifull etteretningsinformasjon: Samene hadde rett til beite i store områder, og var ikke bundet av landegrenser − for eksempel over grensen fra Øst-Finnmark.
Om noen skulle kikke innom Helgesens kontor mens han var på reise, ville de kanskje stusset over detaljer i inventaret.
Hva skulle sjefen for en kjøttbedrift i Trondheim for eksempel med en stor makuleringsmaskin? De som kjente Helgesens bakgrunn, kunne bli fristet til å legge to og to sammen: For dem var det sannsynlig at kontoret også var base for etterretningsvirksomhet.
konkurranser. Foto: Vyacheslav Bukharov/wikimedia commons
Sovjet-problemet
William Colby og CIA hadde én stor utfordring: Gjennom Stay Behind-hæren var en rekke sjøoffiserer rekruttert til å ta bilder i sovjetiske havner og av båter når de hadde last til og fra Sovjet. Havneområdene var dermed godt dokumentert.
Men innefra dypet av Sovjetunionen var det smått med etterretning.
Områder som Sverdlovsk 1400 kilometer øst for Moskva, for eksempel. Hit ble mye industri flyttet under krigen da tyskerne angrep Sovjet, ettersom byen var enklere å forsvare enn byer tettere mot grensen i vest.
Etter krigen økte Sverdlovsk betydning ytterligere. Byen var godt befestet. Så viktig fremsto byen for amerikanerne, at den sto på listen over prioriterte byer som spionflyet U2 skulle fotografere. Det var nettopp over Sverdlovsk spionflyet U2 ble skutt ned 1. mai 1960 på vei til Bodø.
Men i Sverdlovsk fylke var sovjetregimet ikke bare opptatt av å produsere industrivarer. Her ble det også gått mye og fort på ski.
Sport var sovjetrussernes svake punkt. Idrettskonkurranser var unntaket fra regelen om at kontakten med utlendinger skulle holdes på et minimum.
Mens Sovjet inngikk en hestehandel med seg selv, tok Herbert Helgesen på seg lederverv i skisporten.
Han startet lokalt i Sør-Trøndelag skikrets, og fikk gode kontakter sentralt i Skiforbundet og endte opp med tunge verv sentralt i Skiforbundet, blant annet som leder for langrennskomiteen.
Les også: (+) Agenten med dødelig drag
Støtteapparat
Norske skiløpere i Odd Martinsen-generasjonen var amatører med jobb eller studier på siden av idrettskarrieren. Russerne måtte derfor lokke med både penger og andre goder for å få nordmennene til å konkurrere på russisk jord.
Det var ikke uvanlig at det russiske skiforbundet betalte reise og opphold for utenlandske delegasjoner, ikke bare for utøverne. Og det var hyppige turer. Det var for eksempel tradisjon at norske toppløpere ble invitert til å delta i nasjonale mesterskap.
I jobben som daglig leder i kjøttforretningen hadde Herbert stor frihet og mulighet til å reise med utøverne i opptil en uke om gangen. En slik fleksibilitet var avgjørende om han skulle samle etterretningsopplysninger.
Slik kunne Helgesen reise i Sovjet på det sovjetiske skiforbundets regning, for eksempel til Sverdlovsk, Sovjets viktigste industriby, når det ble arrangert mesterskap der.
I buss til hemmelighetene
I boken «CIA i Norge» fra 2016 fortelles historien om hvordan Herbert Helgesen angivelig kombinerte jobben som støtteapparat for skilandslaget med spionoppdrag for CIA. En prioritert oppgave var å skaffe aviser, kart, prospektkort og andre åpne kilder som ikke var tilgjengelige i Vesten.
Morten Helgesen, Herberts sønn sitter på deler av farens arkiv og bilder. I dette arkivet finnes ikke bevis for en slik påstand.
Samtidig er det ikke bestridt at Herbert Helgesen fikk tilgang til også andre sensitive områder i Sovjet som langrennsleder. Spesielt var kontakten tett i Barentsområdet. Hit ble norske løpere invitert ofte. De ble hentet på grensen i busser og kjørt til hoteller i Murmansk.
Etter løpene var det ofte vodka og fest, og utpå kveldene ble det gjerne gjort handel. Ski og smøring ble byttet mot smykker og andre verdisaker. Vestlige varer var ettertraktet.
Etter turene til Sovjet møtte Helgesen gjerne CIA-toppen og vennen William Colby.
Om etterretningsopplysninger ble overlevert fra spion til føringsoffiser, kan man idag bare spekulere rundt.
Både vennskap og militært samarbeid mellom Colby og Helgesen er grundig dokumentert, Helgesens tilgang til kilder, plausible dekkhistorier og lukkede områder av etterretningsmessig interesse, likeså.
Helgesens omfattende skolering og virksomhet som agent under krigen gjorde ham utvilsomt kvalifisert til et virke som spion under Den kalde krigen.
Les også: (+) Spionen som rundlurte Nansen: Dobbeltspillet kostet koste mange norske sjøfolk livet
Ingen bekreftelser
Den pensjonerte professoren Tor Busch har ettergått motstandsbevegelsens virksomhet i Trøndelag under 2. verdenskrig. I den forbindelse har han fulgt i sporene til Herbert Helgesen og hans virksomhet som agent. Men hva Helgesen gjorde etter krigen, har ikke vært like lett å kartlegge.
− I offisielle norske, svenske og britiske arkiver finnes ingen bekreftelser på at han jobbet for CIA. Men det er vel heller ikke å vente. Slik informasjon må man til amerikanske arkiver for å finne, og der er mye informasjon fortsatt hemmeligstemplet, sier Busch til Vi Menn.
Svaret tok Herbert Helgesen med seg i graven i 1981.
− Fremmed tanke
Odd Martinsen var tillitsmann for løperne da Herbert Helgesen var leder av langrennskomiteen. Martinsen ble intervjuet til boka «CIA i Norge» i mars 2016, og fortalte at tanken på at Helgesen var knyttet til CIA var helt fremmed.
Norges Skiforbund ønsker ikke å kommentere opplysningen om at Herbert Helgesen var CIA-agent og brukte verv i forbundet til å spionere på Sovjet.
Men av og til utløste lederen av langrennskomiteen forbløffelse:
En gang styret i Skiforbundet hadde vært samlet i Trondheim, skulle de videre til Kirkenes for å diskutere deltagelse på skirenn i Murmansk. Flyturen ble kansellert på grunn av tekniske problemer. Møtet i Kirkenes sto i fare for å bli avlyst.
Da grep Helgesen telefonen.
Etter et par kjappe telefoner hadde han rekvirert privatfly. Styret var lamslått, men Helgesen gjorde det klart at det aldri ville komme noen regning til Skiforbundet. Utgiftene skulle han ta seg av.
Det styremedlemmene ikke kunne vite, var at flyet var CIAs eiendom.
