Reise: Liberia

Monrovia – ut av skyggene

Borgerkrig, Ebola, uroligheter og korrupsjon. Det er sjeldent en hører om Liberia, og hvis det skjer er det trolig ingen gladsak. Liberia et av verdens minst besøkte land. Men desto mer å oppdage for den eventyrlystne.

Pluss ikon
<b>KONTRASTENES MONROVIA:</b> Eleanor i West Points slum.
KONTRASTENES MONROVIA: Eleanor i West Points slum. Foto: Ole Johan Moe
Først publisert

Tegnene etter krigene som har herjet Liberia er overalt i hovedstaden. Fra skuddhullene i de mange forlatte bygningene til tiggerne på gata som mangler et bein eller en arm.

Freden har hersket i landet det siste tiåret, men den smertefulle fortiden preger fortsatt menneskenes hverdag.

En FN-bil passerer. På flere bygninger er det skrevet slagord om å løse landrettighetene. Konfliktene om eiendom har dype røtter.

Liberia skulle være staten for USAs frigjorte slaver. Opprettet i 1821, selvstendig i 1847 med Joseph Jenkins Roberts som president, med sterke bånd til USA. Bånd som eksisterer den dag i dag. Hele 10 000 tidligere slaver ble flyttet tilbake.

Høyblokken Edward J. Roye rager i sentrum av Monrovia. Fasaden er dekorert med masker som viser til landets 17 stammer. Jeg tar frem kamera.

«Skal du ta bilder?» spør en kvinne skeptisk og stopper opp. Det er tillatt å ta bilder i det offentlige rom (unntatt politiets og militærets bygninger), men det vekker oppmerksomhet. Man ser rart på turister.

<b>DOWNTOWN MONROVIA:</b> Den høye, forfalne ruinen i midten er den legendariske Edwin J. Roye-bygningen.
DOWNTOWN MONROVIA: Den høye, forfalne ruinen i midten er den legendariske Edwin J. Roye-bygningen. Foto: Ole Johan Moe

«Lyst på en omvisning?» Morris har iakttatt meg mens jeg studerte bygningen. Han har nøkler og låser opp hengelåsen på døren. Det er få museer i Monrovia. Stedene er ikke blitt gjort til severdigheter ennå. Innenfor døren står noen kasser med bananer som skal selges på markedet.

<b>LEGENDEN:</b> Edward James Roye, Liberias femte president (1870–71), avsatt ved statskupp, og døde under uklare omstendigheter i 1872.
LEGENDEN: Edward James Roye, Liberias femte president (1870–71), avsatt ved statskupp, og døde under uklare omstendigheter i 1872. Foto: Ole Johan Moe

Lyset skinner gjennom det abstrakte glassmaleriet høyt oppe på veggen. Dette var Partibygningen med stor P. True Whig Party styrte Liberia som eneparti i drøyt hundre år (1878–1980).

Det store auditoriet ser ut som en avfolket, uferdig og spartansk teaterscene. Høyblokken ble i 1964 oppkalt etter Edward J. Roye, Liberias femte president, som ble drept akkurat her hvor bygningen står. Det var det første kuppforsøket i landets historie.

Drapet

I 1980 gjorde Samuel Doe statskupp og fikk støtte av stammene som var blitt ekskludert. Han styrte landet med jernhånd for å holde de opposisjonelle fra makten. I 1989 brøt opprøret mot diktatoren løs. Det ble starten på en av de blodigste borgerkrigene på det afrikanske kontinentet.

Jeg tar en øl utenfor sammen med Morris. Han har mye å fortelle.

– Jeg ble født i 1989 da borgerkrigen startet. Vi var på flukt i flere år. Min mor bar meg. Ingen steder var trygge. Vi oppholdt oss for det meste på landsbygda. Det var roligere der.

<b>TOMT SKALL:</b> Innsiden av Edwin J. Roye-bygningen, hovedkvarteret til True Whig Party som dominerte politikken i Liberia fra 1878 til 1980.
TOMT SKALL: Innsiden av Edwin J. Roye-bygningen, hovedkvarteret til True Whig Party som dominerte politikken i Liberia fra 1878 til 1980. Foto: Ole Johan Moe

Opprørssoldatene fanget Samuel Doe i 1990. Han ble banket opp og torturert for åpent kamera. Beskyldningene haglet over den vettskremte og forslåtte diktatoren. Så skar soldatene ørene av ham for å vise at han ikke var beskyttet av svart magi. Torturen endte med henrettelse.

<b>GRUFULLT:</b> Diktatoren Samuel Doe ble torturert og drept for åpent kamera i september 1990. Her har de nettopp kuttet av ham øret.
GRUFULLT: Diktatoren Samuel Doe ble torturert og drept for åpent kamera i september 1990. Her har de nettopp kuttet av ham øret. Foto: Patrick Robert

Alt skjedde for åpent kamera. De grufulle scenene havnet på nyhetskanalene verden over (og finnes nå på YouTube). Prince Johnson, opprørslederen, sitter makelig tilbakelent under seansen og drikker øl mens mobben av hevngjerrige soldater forgriper seg på Doe.

Fra bar til bar

Liberiere elsker å ta seg et glass. Ønsker man kontakt med lokalbefolkningen, går man på bar. Blant annet på Mamba Point-stranda. «Hey! Hvite mannen! Du må betale avgift for å gå her. Det går til å holde stranda ren.»

<b>FRISTELSER:</b> Dagens Monrovia er rolig, og du føler deg vel­kommen. Hawa selger mat rett fra grillen. Kjempegodt.
FRISTELSER: Dagens Monrovia er rolig, og du føler deg vel­kommen. Hawa selger mat rett fra grillen. Kjempegodt. Foto: Ole Johan Moe

Michael er selvutnevnt strandsjef. Det er mange selvutnevnte sjefer i Monrovia. Årene med krig, uroligheter og manglende politisk styring har skapt nye strukturer i gatene.

Jeg gir ham 100 liberiske dollar (5 kroner). Hasjskyene henger tungt over noen ungdommer som nyter stranda. Rundt dem ligger søppelet strødd.

– Nyter du stranda? spør Michael.

– Det går tregt med søppelryddinga? svarer jeg.

– Ja, jeg har vært så opptatt med å drikke gin.

Kanskje ikke den dårligste prioriteringen i varmen? Avgiften er uansett kun myntet på hvite utlendinger. Og den går jo på sitt vis direkte til folket.

<b>BÅTTUR:</b> Stranden på West Point er ikke rekreasjons-område, men arbeidsplass. De fleste lever av å fiske. Men James (nærmest) tar deg gjerne med på båttur også. 
BÅTTUR: Stranden på West Point er ikke rekreasjons-område, men arbeidsplass. De fleste lever av å fiske. Men James (nærmest) tar deg gjerne med på båttur også.  Foto: Ole Johan Moe

Tapte tider

Motbakkene er tunge å gå. I hvert fall når en har noen øl innabords og solen steker. Monrovia er en ulendt by. Byens absolutte sightseeing-juvel er dens vestre topp. Her ligger restene av det som engang var det mest luksuriøse hotellet i Vest-Afrika, Ducor Palace Intercontinental Hotel. Det står en vakt i døra. Jeg tar en bløff:

<b>DEN GANG:</b> Fra hotellets glansdager. Samme basseng som ovenfor. Noe mer innbydende.
DEN GANG: Fra hotellets glansdager. Samme basseng som ovenfor. Noe mer innbydende. Foto: Ole Johan Moe

– Jeg er med i fredskorpset og lurte på om det er mulig å få en omvisning?

Å utgi seg for å være med på å bygge freden i Liberia, gir ofte kutt i billettprisene.

– Ok, jeg skal vise deg rundt for fem US dollar. Men pass på hvor du går, sier Ibrahim.

Femstjernershotellet har vært igjennom betydelig forfall siden det ble forlatt i 1989 da borgerkrigen brøt ut. Møkkete vann skvulper rundt i svømmebassenget. Heissjakten er en åpen avgrunn. Best å ta trappene. Det er gapende hull over alt.

<b>EGET ANSVAR:</b> Man beveger seg i hotellruinen på eget ansvar. Heissjaktene er ikke å anbefale.
EGET ANSVAR: Man beveger seg i hotellruinen på eget ansvar. Heissjaktene er ikke å anbefale. Foto: Ole Johan Moe

Panoramautsikten fra toppen er glimrende. Atlanterhavet slår inn mot kysten. Man har fullt overblikk over slummen Vest-Point, hele byen ligger for våre føtter. «Ingen bilder av FN-bygningen» advarer Ibrahim. Atter en påminnelse om hvor fotosensitivt det er i Liberia.

<b>FORFALL:</b> Ducor Intercontinental Hotel, en gang Vest-Afrikas fremste luksushotell. Nå et forfallent vrak. Libya tilbød seg å gjenoppbygge det, men så brøt borgerkrigen ut i 2011. I bakgrunnen skimtes landtungen West Point.
FORFALL: Ducor Intercontinental Hotel, en gang Vest-Afrikas fremste luksushotell. Nå et forfallent vrak. Libya tilbød seg å gjenoppbygge det, men så brøt borgerkrigen ut i 2011. I bakgrunnen skimtes landtungen West Point. Foto: Ole Johan Moe

Nede i kjelleren er veggene dekket av graffiti, mye med seksuelt innhold.

– Da opprørssoldater okkuperte og bodde i hotellet, hadde de nattklubb her, sier Ibrahim.

Lurer på hva jeg ville fortrukket: Luksustilværelsen på det glade 70-tallet eller hardcore clubbing med opprørssoldater og tilgjengelige kvinner myldrende på dansegulvet. Det ville nok blitt det siste.

Slumturisme

West Point er en enorm slum som ligger på en halvøy som stikker ut fra Monrovia. Vi beveger oss gjennom trange smug omgitt av improviserte boliger av rustne metallplater, treverk og sement.

Slumturisme kritiseres for å gasse seg i menneskelig lidelse, de beglos som man beglor dyr i en zoologisk hage. Man kan uansett behandle menneskene med respekt.

<b>SLUMTURISME:</b> – La meg vise dere rundt. Joe i West Point-slummen. 
SLUMTURISME: – La meg vise dere rundt. Joe i West Point-slummen. 

Joe kommer ut med sin nyfødte datter og smiler. – Vi er så glade for at du besøker oss og ser hvordan livet er her. Fire familier bor sammen i et lite hus. Flere av Joes slektninger jobber med å rense nøtter som de skal selge på markedet. Jeg tar opp kameraet.

– Ingen bilder!

Nei, det er sant.

West Point ligger utenfor bykjernen. Stranden brukes ikke som rekreasjonsområdet. Det er en arbeidsplass. Fiskerne trekker de tunge båtene på land. Moses og James står og henger ved båten sin.

– En tur på sjøen? Vi kan ta deg en tur langs elvebredden ved byen.

Søppelet flyter i elva. Slumskurene står tett i tett langs bredden. Noen samler opp slam fra elvebunnen. Det kan brukes som bygningsmateriale. Det vrimler av båter.

– Hei! Det er første gang jeg ser en hvit mann i en båt!

Ropet kommer fra land. Solen steker.

– Velkommen til vårt hjem, sier Gabriel, min guide og fikser i Monrovia. Han har invitert meg inn på en kopp kaffe. Hans kone og tre barn deler et rom. Det bor tre andre familier i huset også. De sanitære forholdene i nabolaget er under enhver kritikk. I Norge ville vi kalt dette slum. Men for dem som bor her er det bare et helt normalt nabolag.

<b>SMEDEN:</b> Tyske Markus (høyre) lager kunst av våpen. Mike selger rom og driver med grafisk design.
SMEDEN: Tyske Markus (høyre) lager kunst av våpen. Mike selger rom og driver med grafisk design. Foto: Ole Johan Moe

Borgerkrigene og Ebola har fordrevet utallige mennesker fra sine hjemsteder. Mange flyttet til hovedstaden i håp om et bedre liv. De fikk fattigdom.

– La meg gi deg en guidet tur i nabolaget. Gabriel setter fra seg kaffen og kommer seg på bena. En del skuelystne naboer glor når vi passerer. Hvit mann er ikke daglig kost. Plutselig dukker en politioffiser opp. «Documents?» Jeg mangler kopien av passet mitt. Lovbrudd. Kapteinen ser strengt på meg. Han vet det, jeg vet det. Han har fått jackpot. Gabriel trekker politimannen til side og gir ham 300 liberiske dollar (15 kroner) i hånden.

– Ok, jeg skal overse det for denne gang. Men nåde deg hvis det skjer igjen …

<b>VÅPENLAGER:</b> Manfred ser ingen grunn til å restaurere våpnene. – Er det noe dette landet ikke trenger, så er det flere våpen.
VÅPENLAGER: Manfred ser ingen grunn til å restaurere våpnene. – Er det noe dette landet ikke trenger, så er det flere våpen. Foto: Ole Johan Moe

Våpenkunst

– Jeg husker ikke helt hvor han holder til, men vi kan prøve her, sier Mike og svinger. Vi humper nedover grusveien i en sky av støv. Der står tyskeren og vinker. Manfred kom hit i 2003 for å drive forretning. Det gikk ikke så bra i starten.

– Jeg trodde det skulle bli lett, sier han og fyrer opp en sigarett. – Men, det finnes selvsagt ikke noe som heter lettjente penger. I Liberia er alt vanskelig. Jeg forsøke også med diamanthandel. Det ga litt avkastning, men ikke nok. En dag fortalte en kamerat at han hadde containere fulle av defekte våpen som det var umulig å bli kvitt. Jeg så en ny mulighet.

På bordet står lysestaker, en hodeskalle, bokholdere og andre pyntegjenstander. De fleste er laget av kasserte Kalasjnikov-våpen. Manfred er utdannet smed, og nå har han anledning til å praktisere yrket sitt.

Smien fyres opp med kull og kan oppnå 1200–1400 grader. Verktøyet ligger strødd utover. I en container ligger noen kubikkmeter med Kalasjnikov-våpen og bombekastere. Rustne og defekte. Men burde ikke en smed kunne sette våpnene i stand igjen?

– Vel, er det noe dette landet ikke trenger, så er det flere våpen, sier Manfred og smiler avvæpnende.

<b>HJEMME HOS:</b> Min hjelper Gabriel inviterte meg hjem til familien. Her er hans kone Eve og fetteren Markus (21). 
HJEMME HOS: Min hjelper Gabriel inviterte meg hjem til familien. Her er hans kone Eve og fetteren Markus (21).  Foto: Ole Johan Moe

Verdt å vite:

* UD har ingen reiseråd mot å reise til Liberia. Nordmenn trenger visum. Kan søkes ved ambassaden i Berlin. Gulfebervaksine er påbudt og vaksinasjonskort må fremvises. Du kan fly til Monrovia med SAS, Brussels Airlines og Ethiopian Airlines. Pris fra rundt 12 000 kroenr

* Landet har svært dårlig infrastruktur, og vær nøye med valg av sjåfør. Kriminalitet forekommer, så vær forsiktig med verdisaker. Beste tiden å besøke Liberia er fra oktober til mai når det er lite regn. Ebola er over, men nye utbrudd kan komme.

* Liberias flagg minner om USAs flagg. Begge har røde og hvite striper, med en blå firkant i venstre hjørne. Liberias flagg har imidlertid kun en stjerne. Likheten viser til at det var amerikanske slaver som etablerte landet og USA og Liberia har hatt tette bånd siden.

* I 2018 tok den tidligere fotballspilleren George Weah over som president i Liberia.

* Dårlige regulerte arbeidsmiljølover har gjort at mange av verdens cruiseskip er registrert i Liberia.

* Liberia har en av verdens yngste befolkninger. Gjennomsnitts- alderen er på 17,9 år!

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 18 2019