Den ukjente familiehistorien
Mona trodde ikke det fantes noen hemmeligheter i hennes familie. Helt til ektemannen ville oppdatere familiens felles slektstre
Da ektemannen spurte Mona om besteforeldrenes navn og fødselsdato, hadde hun ikke noe svar. Etter en lang reise i egen familiehistorie har hun nå skrevet en bok om sine besteforeldre.
Mona Ringvej (35) har tatt oss med til en bygård like nedenfor Carl Berners plass i Oslo.
– Her var det, sier hun og peker opp mot vindusrekka i femte etasje.
– Der oppe bodde besteforeldrene mine da faren min ble født.
Vi har spasert rundt i det store gårdsrommet i Engelsborg borettslag på Sofienberg. Mange vil kjenne igjen bygården fra NRK-serien «Borettslaget», hvor beboerne hadde navn som Roy Narvestad, Linda Johansen, Yngve Freiholt og Piirka.
Da Ringvejs besteforeldre flyttet inn her våren 1943, var alt flunkende nytt. Og for sin tid var leilighetene svært moderne med innlagt vann, sentralfyring, søppelsjakt i gangen, og ikke minst: bad og toalett inne i leiligheten. Det var slettes ingen selvfølge på 1940-tallet.
Oppføringen av de 305 leilighetene ble påbegynt i 1939, men først et stykke inn i krigen kunne de første beboerne flytte inn – deriblant Eilif og Oline, ekteparet som nå har fått en bok oppkalt etter seg, ført i pennen av deres barnebarn.
Mona Ringvej understreker at boken, som har fått undertittelen «Tapt og funnet i okkupantenes skygge» verken handler om de verste skurkene eller de fremste motstandsheltene. Som formidler har hun villet plassere seg i midten, «der folk flest befinner seg».
– Jeg håper jo at leseren vil få noen aha-opplevelser, slik jeg fikk under arbeidet med boken. Og at jeg klarer å bringe hverdagslivet under krigen litt nærmere.
En eventyrfigur
Det var ganske tilfeldig at hun ga seg i kast med dette stoffet. Ektemannen trengte fødselsdatoene til Monas farmor og farfar for å føre dem inn i familiens felles slektstre, men Ringvej måtte melde pass.
– Det mest nærliggende var jo å sende en tekstmelding til min far. Det er bare det at jeg ikke hadde snakket med ham siden jeg var sytten år gammel. Og jeg hadde ikke sett ham siden jeg var ni.
– Hvorfor ikke?
– Mine foreldre skilte seg da jeg var fem, så jeg husker i grunnen ikke noe familieliv med ham. Dessuten var han sjømann, og ofte borte seks måneder av gangen, så han var mer som en eventyrfigur som dukket opp nå og da. At fedrene til skilsmissebarn ble fjerne skikkelser, tror jeg ikke var så uvanlig på 70-tallet.
– Men nå gjenopptok dere kontakten?
– Nei, jeg har vært klar over at han er en veldig tilbaketrukken person, som ikke har uttrykt noe ønske om å ha kontakt med meg, og han svarte ikke på tekstmeldingen min. Så jeg sendte også en SMS til en onkel, som syntes det var veldig stas å høre fra meg. Han tok kontakt, og kunne fortelle meg mye jeg ikke visste om min nærmeste familie.
Les også: I en kjemitime på skolen fikk Tove vite sannheten om farens innsats under krigen
familiemysterium
I løpet av samtalen med onkelen får Ringvej vite at farfaren hennes hadde operert på feil side under krigen – og at farmoren hennes var en annen enn den hun har trodd.
Hun het slettes ikke Ingrid, men Oline, og ble kastet ut hjemmefra da Eilif kom tilbake fra fangenskap i Sverige – med den 16-år gamle «fostersønnen» Karl på slep.
De tre guttene deres (deriblant Monas far) ble alle sendt på barnehjem, og bare 29 år gammel, vinteren 1949, døde Oline av tuberkulose i nærvær av sin standhaftige, døvstumme mor. Få måneder etter dødsfallet giftet Eilif seg på nytt. Med Ingrid.
– Det var mye informasjon å ta inn over seg, ja, ganske overveldende, sier Ringvej, som ut av det blå hadde fått et familiemysterium i fanget.
Hvorfor hadde hun aldri hørt om Oline? Hvem var farfaren egentlig? Og hva var det som førte til at han, som kom fra en familie med solid forankring i sosialdemokratiet, meldte seg inn i NS? For så – mot slutten av krigen – å komme på kant med tyskerne?
Hun forteller at Eilif høsten 1944 flyktet til Sverige, hvor han søkte om norsk flyktningepass.
På Kjesäter i Södermanland ble han registrert, undersøkt av lege og avhørt. Eilifs forklaring på flukten var blant annet at han hadde huset to polske straffanger som hadde rømt fra en tysk interneringsleir på Etterstad, noe tyskerne etter sigende skal ha fått nyss om.
Men det var mer i hans historie som gjorde at forklaringen ble trukket i tvil. Så Eilif ble avvist og sendt videre til en interneringsleir.
Måtte flykte
Avhørene fra Kjesäter ble en viktig kilde da Ringvej skulle prøve å danne seg et bilde av farfarens bedrifter under krigen. Hun fikk vite at han arbeidet som sjåfør da krigen brøt ut, at han hadde kjørt Oline og de to barna i sikkerhet på landet, at han lenge var sykmeldt på grunn av magesår, at han fikk seg jobb, og for en periode ble sendt til Finnmark.
Der arbeidet han som sjåfør for den tyske okkupasjonsmakten, som da var i ferd med å bygge ut den strategisk viktige flystripa innerst i Porsangerfjorden. Så, i april 1941, ble han medlem av Nasjonal Samling (NS).
– Det skal etter sigende ha vært fordi det da var lettere å få seg jobb, og at han mente det tross alt var bedre å arbeide for NS enn for tyskerne, forteller Ringvej. Jobb fikk han, og ikke en hvilken som helst jobb.
Som medlem av NS blir Eilif privatsjåfør for riksøkonomisjef John Thronsen, som han nå skal kjøre til og fra møter og tilstelninger med Quisling og andre partitopper.
Oline og de to guttene er tilbake i Oslo, de skifter stadig adresse, og i en periode bor de til og med i NS-sjefens portnerbolig på Ris. Så flytter de inn i «Borettslaget» ved Carl Berners plass, hvor Ringvejs far blir født.
Da har Eilif angitt sin sjef, Thronsen, for korrupsjon, hvilket fører til at riksøkonomisjefen fratrer sin stilling. Eilif får andre verv, men på et tidspunkt kommer han altså på kant med tyskerne og flykter til Sverige sammen med en ung gutt, Karl, som også er NS-medlem og som har vært innlosjert en stund hos familien Ringvej – angivelig sammen med de to polakkene på rømmen fra tyskerne.
– Til å begynne med var jeg skeptisk til alt det min farfar sa i disse avhørene, og tenkte at dette var en strategi for å renvaske seg, men så viser det seg at mye av det han fortalte stemmer, sier Ringvej.
Les også: (+) Hele nabolaget visste at Solveigs pappa hadde det vanskelig: – Han bar på en berettiget bitterhet
skjellsettende øyeblikk
Det er til Vålerenga Eilif og Karl, gutten som han har tatt under sine vinger, returnerer når krigen er over. Da har de sittet over et halvt år i interneringsleiren Hälsingmo i Sverige sammen med en rekke andre nordmenn som nå skal stilles for retten.
Et radioopptak gjort på Hälsingmo i april 1945 har fått en sentral plass i Ringvejs bok. NRKs reporter Arne Okkenhaug lykkes i å få flere av de internerte i tale, og mange av dem føler seg urettferdig behandlet.
Etter å ha hørt gjennom opptaket mange ganger, mener hun å kunne identifisere stemmen til sin farfar.
– Han skal ha hatt en talefeil grunnet hareskår, noe som ofte også gjør at man får en nasal stemme. Ganske sent i prosessen ble jeg derfor overbevist om at denne stemmen måtte tilhøre ham. Det var et skjellsettende øyeblikk, ja, som å bli satt tilbake i tid, for plutselig trådte han tydelig frem for meg, sier Ringvej.
Eilif ytrer seg om at det er veldig mange som er blitt avvist og internert fordi de har arbeidet for tyskerne, slik han også gjorde i begynnelsen av krigen. Ringvej forteller at det tok litt tid før hun skjønte at mange av dem som jobbet for tyskerne faktisk ikke gjorde det frivillig.
Men for Eilif, som også meldte seg inn i NS, er dette imidlertid ingen unnskyldning. «På den måten hadde han, kan det se ut til, trukket det korteste strå – for det skulle vise seg at et NS-medlemskap i seg selv var nok til å bli dømt i landssvikoppgjøret.», skriver Ringvej.
55 000 medlemmer av NS ble etterforsket etter krigen, og halvparten av dem ble dømt. De fleste fikk bøter, og de ble også fratatt både stemmerett og allmenn tillit.
Eilif fikk en bot. Etter flere år med forhandlinger og brev om benådning ble boten ettergitt i 1951, på grunn av Eilifs dårlige helse, hans forsørgeransvar – og kanskje aller viktigst: på grunn av medlemskapets passive karakter.
Les også: (+) Harry var bankraner under krigen. Det holdt på å gå skikkelig galt
Må stå til ansvar
– Hvilket bilde sitter du igjen med av din farfar etter arbeidet med boka?
– Jeg tror han var veldig preget av dette magesåret. I et av benådningsbrevene fra 1948 skriver han at han siden 1937 hadde ligget fem år på sykehus. Så tror jeg at han hadde et ganske oppfarende temperament, men også en stå-på-vilje. Det som for meg fremstår som det største mysteriet er at han skal ha kastet Oline på gata. Det er riktignok min onkels ord, men hva dreide det seg egentlig om?
Ringvej har kommet til at det kan ha sammenheng med at Oline hadde tuberkulose.
– Å ha en tuberkuløs boende i en liten leilighet sammen med tre små barn og en mann med blødende magesår, var nok vanskelig. Så kan det tenkes at hun ble sendt på et sanatorium? Jeg finner henne senere på en adresse på Tøyen, hvor hun dør i 1949. Året etter dør også fostersønnen Karl av tuberkulose, og min andre onkel, som jeg ikke skriver om i boka, døde av tuberkulose så sent som i 1989. Han kan godt ha blitt smittet som barn, for dette er en sykdom som kan ligge og ulme, og så slå ut i full blomst igjen etter lang tid.
– Kan du forstå din farfar og de valgene han tok?
– Jeg er demokratisk anlagt, og ville jo aldri ha støttet et parti som er for diktatur, med inhumane holdninger til enkelte folkegrupper og alle de menneskelige omkostningene det fører med seg. Så jeg kvier meg veldig for å si at jeg kan forstå. Kanskje kan jeg begripe, for da ligger det ikke noen anerkjennelse i det. Men jeg kan jo se noe av det som har vært årsaken til de valgene han tok – og hvordan han resonnerte seg frem til dem, sier Ringvej.
Hun tenker seg om noen sekunder.
– Og da jeg kom dit, var det også greit å avslutte denne boken. Jeg begynte å komme over på hans side, og der kan jeg på en måte ikke være, selv om jeg ser at mye handlet om å overleve. Men selv om han var et passivt medlem av NS, og ingen ideologisk overbevist nazist, så må man stå til ansvar for sine handlinger. At han var en opportunist – og «stripete» – er ikke til å komme utenom.
Et rart møte
Ringvej forteller at hennes far en dag tok kontakt.
– Han ringte meg og beklaget. Han sa at han rett og slett ikke kjente sine foreldre, siden han hadde vokst opp på et barnehjem. Hans familierelasjoner fra krigens dager har jo vært veldig merkelige, og antagelig har han ikke hatt noen rollemodeller når det gjelder å være en forelder, sier Ringvej, og blir stille en liten stund.
– Men nå tar jeg meg selv i å psykologisere, noe jeg bevisst har prøvd å unngå i boken, sier hun, og legger til at faren en dag inviterte både henne, mannen og datteren deres hjem til seg.
– Det var et rart møte. Han hadde sørget for å ha et par kamerater på besøk, og det var stort sett de som snakket. Siden har vi ikke sett hverandre. Det er hans valg, så det må jeg jo bare akseptere.
Det går mot kveld. Det ene lyset etter det andre tennes i leilighetene i Engelsborg Borettslag. Der oppe i femte etasje – hvor familien Ringvej bodde – er det fremdeles mørkt.
– Hva tenker du når du står her hvor din far startet livet sitt for 80 år siden, i bakgården hvor han ble trillet rundt i en barnevogn av en farmor du ikke har visst om?
– Det er spesielt å være her. Mange av de bygårdene besteforeldrene mine flyttet inn og ut av er for lengst revet, så dette er en av de få adressene som fremdeles finnes. Men det som også er fascinerende når man ser opp mot alle disse vinduene, er å tenke på de utallige historiene som har utspilt seg her. For her levde såkalt «gode» og «dårlige» landsmenn vegg i vegg – tilsynelatende uten å vite om hverandre. Folk gikk i graven med sine hemmeligheter, så det er veldig mye fra krigens dager vi aldri vil få vite. Det vi med sikkerhet kan si er at krig – den gang som nå – ødelegger mange familier. Det er min historie et bevis på.
