Aasta hansteen
Aasta satte mannfolka så kraftig på plass at hun ble stemplet som mannshater
Hun ble fremstilt som en halvgal dame som slo etter mannfolk med paraplyen sin. Sannheten var at Aasta Hansteen var en begavet kvinne som banet vei for sine medsøstre.
Aasta Hansteen ble født inn i en tid da kvinner skulle underkaste seg, være blide, tålmodige og yndige. Det var et kvinnesyn Aasta tidlig innså ikke passet henne.
Hun ble kalt radikal og revolusjonær, grotesk og mannevond, uten kvinnelige egenskaper. Og hun ble sett på som eksentrisk, voldsom og halvgal.
Allerede mens hun levde, ble hun en myte. Hun ble portrettert i en rekke artikler både i sin samtid og i ettertiden. Mange kunstnere lot seg inspirere av henne gjennom bildekunst og skuespill.
Mest kjent er den sterke og modige tittelkarakteren Tante Ulrikke fra Gunnar Heibergs skuespill fra 1884 som er myntet på Aasta.
Tante Ulrikke var som Aasta, beryktet for sin kompromissløshet og sin forakt for menn. Hun var kjent for å gå rundt i byen og slå etter unge menn med paraplyen sin.
Og hvis Aasta virkelig gjorde det, var det kanskje ikke så merkelig, for hun ble både hetset og latterliggjort for sine meninger. Først på sine eldre dager skulle hun bli anerkjent som en av de viktigste pionerene for kvinnesaken i Norge.
Les også: Politiet trodde familien hadde flyttet til nabolandet. Så ble det gjort et grufullt funn
Kunstneriske evner
Aasta ble født inn i Christianias kulturelle og intellektuelle elite 10. desember 1824. Hun vokste opp med faren Christopher Hansteen, professor i astronomi og matematikk og en av Norges fremste vitenskapsmenn.
Moren Hanne Borch var et engasjert menneske, men døde da Aasta var 16 år. Aasta hadde også tre søstre.
I 2024 er det 200 år siden Aasta Hansteen ble født (1824–1908). Hun var et av de mest særegne, sammensatte og talentfulle mennesker som er født i Norge. Hun var en pioner på flere områder, både som portrettmaler, forfatter og kvinnesaksforkjemper.
Marta Breen og Jenny Jordahl ga i august ut boken Aasta Hansteen og jakten på søsterskapet,
en biografisk tegneserie, som viser viktige scener i norsk kvinnekamp.
Allerede som barn ble hun interessert i tegning og maling. Faren oppmuntret Aasta til å utvikle sine kunstneriske evner. Siden kunstskolene var stengt for kvinner på denne tiden, måtte unge Aasta få privatundervisning og dro til København.
Hun ble den første norske kvinnen som gjennomførte en grundig kunstnerisk utdannelse.
Aasta gikk i lære hos flere kjente kunstnere, både i hjembyen Kristiania og andre europeiske byer. Hun lærte seg både tysk og fransk og tok med seg politiske så vel som kulturelle impulser hjem til Norge.
Det var faren som bekostet utdannelsen hennes, men hun ble en av de første kvinnene fra sitt samfunnslag som forsørget seg selv.
I tre år arbeidet hun som portrettmaler i Kristiania og tjente gode penger. Malerkarrieren toppet seg da hun fylte 31 år, ved at hun deltok som eneste norske kvinne på verdensutstillingen i Paris i 1855 med fire verk.
Paris ga Aasta smaken på den store verden. Hun la merke til at kvinnene i Paris og andre europeiske byer gikk alene på kafé. Hjemme i Christiania var det uhørt på den tiden.
«At kvinner har rett til å gå alene i det offentlige rom, er en selvfølge i ethvert siviliserte samfunn», sa venninnen Camilla Collett etter å ha observert det samme på sin reise til Paris. Aasta var hjertens enig. At kvinner fikk bevege seg i byrommet, var et spørsmål om frigjøring, mente hun.
Les også: (+) Gabi (3) har kommet alene til Norge med en rød koffert. En dag reagerer pleiemor Hjørdis på en rar lukt fra kofferten
Vakte oppstandelse
Aasta ble interessert i kvinnesak og lot seg inspirere av John Stuart Mills bok On the Subjection of Women fra 1869.
Mann og kvinne var født grunnleggende like, mente han, både når det gjaldt moral og intelligens. Budskapet motiverte Aasta til å kjempe for likestilling.
Hun begynte å skrive artikler i Dagbladet under pseudonym, og publiserte dem i avisen under overskriften «Kvindernes mening om kvindernes underkuelse». Fra 1871 begynte hun å undertegne med sitt eget navn.
Artiklene vakte oppstandelse. Folk var forferdet over at kvinner kunne ytre seg på dette viset. Og i full offentlighet!
I 1878 publiserte Aasta sitt filosofiske hovedverk Kvinden skabt i Guds billede, der hun tok et oppgjør med den alminnelige kristne oppfatning om kvinnens underordnede stilling, for kvinnen var skapt like fullverdig som mannen, påpekte hun.
Men Aasta fikk lite eller ingen støtte i samfunnet for å kritisere kirkens lære. I stedet ble hun gjort til latter og ironisert over. Men Aasta var slett ikke redd for å være upopulær.
Hun la ikke skjul på at hun foraktet menn og menns seksualitet. Å inngå intime forhold med menn var aldri aktuelt for Aasta. Til gjengjeld dyrket og opphøyde hun det kvinnelige.
En kvinnelighet som fullstendig brøt med 1800-tallets sømmelige kvinneideal. Hun fortsatte å debattere saker som kvinner helst ikke burde mene noe om.
Og hun ble den første kvinnen i Norge som holdt offentlige foredrag. Slik ble Aasta et symbol på den frigjorte og fryktløse feministen.
«Det er observert en kvinne på restaurant.» Nyheten sto en dag avisene. Det var selveste Aasta Hansteen som var blitt observert. At kvinner frekventerte kafeer ble regnet som usømmelig og umoralsk.
Men det brydde ikke Aasta seg stort om. Aasta røykte og drakk offentlig, hun var høylytt og brautende. Snart ble hun et kjent ansikt rundt om på byens serveringssteder.
Hun utfordret stadig datidens kvinnesyn og utvidet kvinnens handlingsrom. Noe ingen kvinner hadde klart før henne.
Kranglevoren og mannevond
Måten Aasta oppførte seg på, ble ansett som radikal i en tid der kvinners frihet var under sterk kontroll. Hun ble kalt blåstrømpe, en betegnelse man bruke på kvinner med intellektuelle ambisjoner. Folk sang om henne: Strømpen blå, den må på, som vil gammel jomfru gå.
Det sømmet seg ikke at en kvinne tenkte eller var dyktig utenfor hjemmets fire vegger. Men Aasta var ikke redd for å vise at hun var gått lei av begrensningene og kravene som fulgte med det å være kvinne.
Den strenge sosiale kontrollen bidro til at flere kvinner fikk trang til å bryte med det tradisjonelle kvinnesynet, men Christiania var en konservativ by, og den norske kvinnebevegelsen hadde ikke særlig bred støtte i samfunnet og var heller ikke organisert under ett. Derfor sto Aasta stort sett alene på barrikadene.
Da Aasta kom i 40-årene, ble hun sterkt engasjert i å fremme landsmålet (nynorsk). Hun beundret Ivar Aasen og skrev både dikt og sangtekster på landsmålet. Dessuten skiftet hun navn.
Hun fikk navnet Asta da hun ble døpt, men byttet navn til Aasta som hun mente var mer norsk. Hun var også blant de første som brukte navnet Oslo om Christiania, mange tiår før det i 1925 ble det offisielle navnet på hovedstaden.
Les også: Linn stoppet på bensinstasjonen og hylgråt: «Jeg orker ikke lenger»
Kvinnenes århundre
På grunn av manglende likestilling mellom kvinner og menn valgte Asta å reise til Amerika i 1880. Her malte hun mer enn noen gang, men fortsatte å skrive om kvinnesaken til norske aviser. Da hun vendte tilbake til Norge etter ni år, ventet en gledelig oppdagelse. Kvinnesaken hadde tatt mange steg fremover i Norge.
Nå turte kvinner i mye større grad å ta del i samfunnet, både når det gjaldt politiske spørsmål så vel som kulturelle, sosiale og åndelige. Endelig turte kvinnene å stå frem og bli synlige. Det gledet Aasta, som følte hun hadde nådd sitt mål om å bane vei for sine medsøstre.
Aasta var kjent for å være en mannshater, men den som leser skriftene hennes, får ofte et mer nyansert bilde. Det var menn som misbrukte kvinner, hun foraktet.
Kjent er anekdoten om da Camilla Collett sa til Aasta at hun ikke måtte rase frem slik at hun ga mennene anledning til å tvile på kvinnesakskvinnenes ekte kvinnelighet. Da repliserte Aasta kontant: «Furierne er også kvinder, hugs det, Camilla Collett».
Men selv om Camilla Colletts diskré vesen og «damete» fremtoning var mer akseptabel enn Aastas fremfusende ubeherskethet, sto de to kvinnesakspionerene nærmere hverandre enn hva historiene har villet ha det til. De to var venner og skrev vakkert om hverandre i artikler og taler.
Den aldrende Aasta anså 1900-tallet for å være «kvinnenes århundre». Da hun fylte 80 år 10. desember 1904, hadde flere av hennes gamle kampsaker blitt kronet med seier.
I 1901 ble det innført et nytt vigselsritual der det ikke lenger het at kvinnen skulle være mannen underdanig. Det samme året fikk kvinner begrenset kommunal stemmerett. Det foregikk mye aktivitet i kvinnebevegelsen også.
Om tiden selv, kommenterte hun følgende i ettertid: «De unge ved ikke, hvad det har kostet at bane vei.»
Kilder: Kvinnehistorie.no, Store norske leksikon på snl.no og Oslo museum
Denne saken ble første gang publisert 07/02 2024, og sist oppdatert 07/02 2024.
