Mette Manus:
En kveld hører Max Manus at hundene bjeffer på en litt annen måte enn de pleier. Da skjønner han at noe er galt
Mette Manus (72) vokste opp med to eldre brødre. Foreldrene var Max og Tikken Manus. Tross farens krigstraumer var det raushet og kjærlighet som formet hennes oppvekst.
Fredag 20. september 1996 sitter Mette Manus og snakker med sin far, Max Manus. Plutselig flyr en fugl inn i vinduet og faller død ned på terrassen.
Da sier han: «Så godt for den fuglen, jeg skulle ønske det var meg.»
Senere den dagen faller Max Manus i trappen og dør samme kvelden av hjerneslag.
– Om det var hjerneslaget som gjorde at han falt i trappen, eller fallet som forårsaket slaget, fikk vi aldri noe svar på, forteller Mette Manus.
Mette satt hos sin far den kvelden han døde. I 47 år var krigshelten Max Manus hennes støtte, hennes inspirasjonskilde, men også hennes fortvilelse.
– Han fikk jo veldig sterke problemer etter krigen, og særlig etter at han sluttet å jobbe. Han hadde mareritt hver eneste natt. Han sov elendig, brukte masse sovepiller, og etter hvert døyvet han det med alkohol.
Mer om de mørke tankene og krigstraumene senere.
Les også: (+) Arkitekten som tegnet hytta til Max Manus gjorde en kjempetabbe
Trygg oppvekst
Tidligere i år kom Max Manus ut med sin bok Rottejegeren, post mortem naturlig nok. Manuset hadde ligget i et skap hjemme hos Mette Manus.
Tanken var aldri at boken skulle gis ut, men Max Manus minnet barna sine jevnlig på at manuset lå der. Og det var til slutt Mette Manus' eldste bror, George, som hadde fått manuset av moren, og som tok initiativet til å få boken gitt ut.
– Han mente at det var verdt at boken kom ut, fordi den var helt uredigert.
Rottejegeren er en roman om dem som likviderte norske nazister, men boken var også en egenterapi for Max Manus. En måte å skrive av seg det han hadde opplevd under krigen.
– Han likviderte aldri noen selv. «Jeg slapp», pleide han å si. Men han hadde fryktelig vondt av dem som gjorde det. Det var den verste jobben.
Boken beskriver også den tomheten mange av motstandsfolkene returnerte til. De hadde mistet mange venner. Risikert mye. Og så kom de tilbake til et samfunn som hadde beveget seg videre.
Da handlet det om å etablere seg i jobb, skaffe seg et hjem og få livet sitt på fote igjen. For Max og Tikken Manus ble det huskjøp på Landøya i Asker, samtidig som Manus begynte å etablere sin kontormaskinvirksomhet. Boligen på Landøya ble firmaets representasjonsbolig, med mange forretningsforbindelser fra inn- og utland på besøk.
Huset eies nå av en av hennes brødre. Selv bor Mette i nabohuset.
Les også: (+) Atle og Fredrik lurte tyskerne i flere år. Så tok de seg en kaffepause de skulle angre på
Pappa som krigshelt
Mette Manus ble født i 1949. Da hadde hun allerede en bror, Max Mikael, som var halvannet år eldre, samt George på åtte, som var Tikkens sønn fra hennes tidligere ekteskap.
– Vi barna var ikke så opptatt av at vi hadde en far som var krigshelt. For oss var han bare en far.
Det som var normalt for dem, var likevel ikke et gjengs liv på den tiden. Alle vennene til Mette Manus hadde moren sin hjemme. Det hadde ikke Mette. Foreldrene jobbet sammen i kontormaskinselskapet.
– Vi hadde en dame som bodde hos oss, som vi kalte Boddie. Hun hadde en datter på syv. Og så hadde vi fru Bergstrøm som bodde i huset ved siden av oss. Vi var vant til å ha det slik, så vi tenkte ikke så mye på det. Vi hadde det trygt og godt. Men det er klart, da jeg ble eldre, misunte jeg dem som hadde mammaen sin hjemme.
Les også: (+) Da Tom fylte syv år, fikk han en helt spesiell gave av morfar – 50 år senere åpnet han den
Sendt på sjøen som 13-åring
Selv med foreldre som reiste mye, og en far som hadde sine utfordringer fra krigen, har Mette Manus aldri tvilt på at de var høyt elsket. Og for Max Manus var familien navet i livet hans. Selv hadde han hatt en vanskelig oppvekst. De var fire søsken, og foreldrene hans ble skilt da han var ung, og faren fikk retten til alle fire barn og tok med to av dem til Norge.
– De kom flyttende fra Danmark og bodde i et lite hus. Det var ikke orden på noe ting.
Som 13-åring ble Max Manus sendt til en onkel på Cuba og etter ett år sendt til sjøs. Han fikk ikke se sin mor igjen før i voksen alder.
– Det er klart at det var brutalt, så familie var en viktig verdi for far. De hadde mye selskapeligheter i starten, men han ville jo helst at familien var samlet. Og dette har preget mitt liv. Familien står veldig høyt hos meg også.
Familiens sterke posisjon kom til uttrykk på flere måter gjennom Manus’ oppvekst. Hver lørdag, når arbeidsdagen var avsluttet klokken to om ettermiddagen, samlet familien seg.
– Da var det kos, altså. Det var noe vi kalte pin time. Da var det alltid noe hyggelig før middag. Det ble spilt klassisk musikk, og far var spesielt glad i komponisten Sibelius.
Les også: (+) Tyskernes siste udåd på norsk jord var brutal og grufull: «Dem e' dau alle!»
Veldig sterkt familiesamhold
Og så var det feriene på hytta i Valdres. Om somrene kom det ofte besøk fra andre siden av fjellet. Da flyttet kusiner og fettere fra Bergen inn og ble værende i flere uker.
– Da var det en flokk med unger som var på badestranden hele dagen. Vi måtte oppføre oss, selvfølgelig. Men vi hadde det fritt og godt.
Så sterkt var familiesamholdet, at da Mette kom i tenårene, fikk hun stadig dilemmaer; skulle hun henge sammen med venninner, eller skulle hun være hjemme.
– Mor og far lokket med god mat, brettspill og TV, og da var det noen ganger jeg takket nei til å være med venner. Det hendte at vennene mine sa: «Du skal vel være sammen med mor og far.»
Strengt og raust
I hjemmet til Max og Tikken Manus kunne barnas venner komme og gå som de hadde lyst. Max Manus var en lidenskapelig jeger og fisker, så fryseren var alltid full fra naturens spiskammer og tilgjengelig når Mette og Max Mikael arrangerte hjemme alene-fester for vennene sine.
George hadde da flyttet hjemmefra. Og når foreldrene kom hjem fra forretningsreiser i utlandet, vanket det alltid gaver, også til noen av vennene.
– De var utrolig rause i tanker, følelser og materielt. Jeg vet mange andre av krigsbarna slet med at det skulle være en fasade. Hos oss var det ingen fasade, og det er en verdi jeg har prøvd å ta med meg. Ikke minst var det også respekt for andre mennesker, uansett hvor du var i systemet.
Men det var også strengt. Som små fikk de ikke lov til å gå utenfor porten. Mette dristet seg likevel til å sette foten litt utenfor. Hun var litt modigere enn broren sin.
– Og så hoppet vi på isflak. Det visste de jo ikke.
I denne tydeligheten som foreldre lå det også en forutsigbarhet og trygghet.
– Max Mikael og jeg var jo som tvillinger. Vi var aldri alene, så det var en ganske god og spennende oppvekst.
Les også: De lærte Max Manus og Kjakan å drepe
Støttet gründer-karrieren
Max Manus var en sterk personlighet. Opplevelsene fra krigen preget ham naturlig nok, men han ønsket å legge det bak seg og se fremover, derfor hadde han liten kontakt med kameratene fra sabotasjeaksjonene. Noen ganger var han og Tikken innom Linge-klubben, men det var likevel det som lå foran ham som var avgjørende, og det var der han la sin energi.
For Mette var denne fremdriften en inspirasjon. Hun er utdannet adjunkt og jobbet noen år som lærer, for så å arbeide med flyktninger i syv år. Deretter startet hun opp for seg selv innen karriererådgivning.
– Da støttet han meg veldig. Han var jo selv en gründer. Jeg tror han syntes det var veldig stas at jeg våget. Og det har jo gått bra.
Under oppveksten var det også faren hun var sterkest knyttet til. Dette endret seg da hun ble eldre, da var det moren som trådde mer frem. Og det var en mor som var oppofrende, som var sterk og som hadde en dyp kjærlighet til sin mann.
– Hun hadde en veldig forståelse for ham, fordi hun hadde jobbet med motstandsgutta under krigen. Og jeg må si at hun taklet ham veldig bra. Etter hvert klamret han seg til henne mer og mer.
Les også: Dette er historien bak navnet til Max Manus
Sov med revolver i nattbordskuffen
Krigens opplevelser vendte tilbake i Max Manus’ bevissthet. Det han hadde klart å undertrykke ved å fokusere på firmaet, familien og friluftsopplevelsene, presset seg frem igjen. Han sluttet å jobbe da han var 55, og overlot den daglige ledelsen av firmaet til George.
– Vi har likevel kommet bra igjennom det fordi han var så åpen. Det var liten skam knyttet til det. Selvfølgelig var det flaut når faren din var kjempefull, men fordi han hadde vært i krigen, hadde han likevel respekt.
I nattbordsskuffen hadde han revolveren sin liggende. Vitale deler i den var fjernet, slik at den var ubrukelig. Men han måtte likevel ha den der og gripe etter når marerittene kom. Og det gjorde de stadig oftere.
Når traumene kom veltende, kunne de vare i flere dager. Og siden Mette bodde i nabohuset, ble det en balansegang for henne. Hun skulle håndtere farens nesten psykotiske tilstand, samtidig som hun skulle passe sin egen hverdag med småbarn. Det klarte hun, men selv om barna hennes hadde et godt forhold til besteforeldrene sine, lot hun dem likevel ikke overnatte der.
– Vi visste jo aldri helt hvordan det var der oppe.
Les også: Johan (98) overlevde de verste grusomheter – i sitt siste intervju kom han med en advarsel til alle
Fryktet det verste
Når det sto på som verst, kjente Mette på en frykt for at faren skulle ta sitt eget liv. Og hun innrømmer at hun noen ganger også håpet at han skulle gjøre det.
– Det legger jeg ikke skjul på. Det sa mor også. Vi håpet de siste årene at han skulle få slippe, for det var det eneste han ønsket.
Uansett farens traumer, og utfordringene som fulgte av det, klarer ikke Mette Manus å beskrive en vanskelig oppvekst. Hun er klar over at det kan virke rosenrødt, men det store bildet er likevel godt.
– Dramaene ligger på slutten, men da var jeg godt voksen og hadde eget liv og egen familie.
Derfor er det de menneskelige verdiene Mette Manus først og fremst har med seg fra oppveksten og videre inn i sitt voksne liv. Og kanskje aller sterkest står takknemligheten.
– Den snakket vi mye om. Husk å være takknemlig. Gjør det lille ekstra.
Les også: Norske Einar fikk et prestisjefylt oppdrag i jungelen – det ble en dundrende fiasko
Hadde en sjette sans
Man kan få til nesten hva man vil, var Max Manus’ leveregel. Samt at også samfunnsengasjement var viktig.
– Jeg husker datteren min sa: «Morfar sa at rundt hjørnet ligger det alltid en mulighet». Det er jo en verdi. Et pågangsmot.
Intuisjon var også noe Max Manus ga videre til sine barn. Mette mener det var den som reddet ham gjennom krigen, og flere ganger fikk hun erfare farens sjette sans.
– Han hadde bygget en liten hytte med badstue til meg på tomten. En kveld vi hadde spist, trakk jeg meg tilbake dit, og gikk inn i badstuen. Jeg hadde glemt at det ikke var montert dørvrider på innsiden. Så jeg kom meg altså ikke ut, og badstuen sto på. Mor og far hørte heller ikke ropene mine.
Men Max Manus hører hundene. De bjeffer på en litt annen måte enn de pleier, og han skjønner at det er noe som er galt. Så åpner han badstudøren, og alt er greit.
– Jeg har derfor lært meg å stole på intuisjonen min, og det sier jeg til kundene mine også. Kjenn på magefølelsen, ikke bare det hodet forteller deg. Det er et fint livsmotto.
