Forskere med flaks
Alexander gjorde store øyne da han kom tilbake fra ferien og kikket i mikroskopet
Det holder ikke med genialitet hvis du ikke samtidig har flaks. To av historiens største medisinske krumspring ble oppdaget takket være slurv, og et latterlig lykketreff på overklassefest.
Dødelig eller ikke?
Apotekerassistenten kikket på beholderen med den nye gassen sin, og grublet et øyeblikk over det ikke helt ubetydelige spørsmålet. Pytt, pytt.
Bare én måte å finne det ut på. Han satte munnen til åpningen og inhalerte.
Forsøket fikk et lykkelig utfall. Humphrey Davy døde ikke. I stedet «løp og hoppet han rundt i laboratoriet mens han ropte og lo», ifølge vitner. Davy noterte etterpå at han hadde følt seg oppstemt og energisk, og at det var umulig å holde latteren tilbake.
Det gjorde at han fant et annet, mer fengende navn på gassen enn det korrekte, men akk så kjemikerkjedelige «dinitrogenoksid». Han kalte det lattergass, vi kjenner det som lystgass. Året var 1799, og verden var endelig på vei til å få et middel til å dempe smertene ved kirurgiske inngrep.
Men det var det faktisk ingen som forsto med det første.
Anestesi forble et ukjent begrep enda noen tiår. Og som så ofte opp gjennom historien, måtte tilfeldigheter til for å skape et vitenskapelig gjennombrudd.
Les også: (+) Sjokk-behandlingen har spredd skrekk, men redder liv i hopetall
Forskeren som ikke ryddet
Et kjent eksempel: Isaac Newton slækket ved et epletre i hagen, så et eple som falt på bakken og begynte å gruble over hvorfor eplet falt den veien, og ikke oppover eller sidelengs. Uten eple, ingen tyngdekraft-teori, innrømmet Newton da han endelig, etter mye regning og hardt hjernearbeid, publiserte teorien sin 20 år senere, i 1687.
Oppdagelsen av penicillin omtales gjerne som legevitenskapens største seier over sykdom, men mannen som har fått æren for bragden, skotten Alexander Fleming, hadde ingen anelse om hva dagen ville bringe 28. september 1928.
– Jeg planla absolutt ikke å revolusjonere legevitenskapen og oppdage verdens første antibiotika eller bakteriedreper. Men det var akkurat det jeg gjorde, antar jeg, skrev Fleming i sine memoarer.
Det var Flemings første dag tilbake på jobb ved St. Mary›s-sykehuset i London etter et sommeropphold med familien i Sussex.
Mikrobiologen eksperimenterte med stafylokokker, men hadde vært litt glemsk eller bare slurvete og lat før han dro. Petri-skålene med bakterier sto slik han hadde forlatt dem, nå fulle av mugg. En spore fra muggsopp måtte ha funnet veien gjennom lufta fra et av nabolaboratoriene.
Og Fleming, i stedet for å bare kaste skålene, kikket litt nærmere på dem under mikroskopet. Han la umiddelbart merke til at det ikke fantes bakterier igjen der muggen hadde utviklet seg.
Flaks for Fleming, og flaks for menneskeheten, som endelig slapp å dø av alskens småtteri som penicillin fra muggsopp enkelt kunne kurere.
Les også: (+) Historien om den elektriske stolen
Röntgens knokler
Ingen er mer innforstått med at store oppdagelser gjerne dukker opp ganske tilfeldig, enn forskerne og vitenskapsmennene selv.
På engelsk har de hatt et eget ord for det siden 1700-tallet; «Serendipity». Det ble hentet fra et persisk eventyr om tre heldige prinser fra Serendip, og har siden vært synonymt med å gjøre en oppdagelse mens du egentlig holder på å utforske noe helt annet.
Den tyske fysikeren Wilhelm Röntgen studerte det vi for enkelhetens skyld kan kalle «elektriske utladninger i et tildekket glassrør» da han i 1895 oppdaget fluorescerende lysglimt på en spesialbehandlet pappplate i det mørklagte rommet.
Han holdt hånden mellom røret og platen, og oppdaget at han kunne se knoklene sine. Selv kalte han strålene for det ukjente «X», andre kalte det Röntgen-stråler, og oppdagelsen sikret ham den aller første nobelprisen i fysikk i 1901.
På 1830-tallet var gummi fremdeles noe ganske nytt i Vesten. Fint å lage dekk av, skjønte folk, men problemet var at de ble knallharde i kulde og klissete i hete.
Mange jaktet på en bedre fremstillingsmetode, og en av de ivrigste var jernvarehandlersønnen Charles Goodyear. Gjennombruddet kom etter mange år med prøving og utelukkende feiling, og det kom ifølge hans egen beretning av at han var slepphendt.
– Jeg kom i skade for å miste en blanding av gummi og svovel ned på en glovarm ovn. Til min store overraskelse smeltet ikke biten. Den ble hardere, nesten som lær, sa Goodyear om oppdagelsen av det vi kjenner som vulkanisering.
Les også: (+) Den norske bondegutten Nils' oppfinnelse var så viktig at han ble satt på tyskernes dødsliste
Fra rus til narkose
Iblant forstår ikke engang oppfinneren hva han egentlig har oppfunnet før noen andre ser hva det kan brukes til.
Det var delvis tilfellet med Alexander Fleming, som overlot til andre å lage medisin av muggsoppoppdagelsen sin. Penicillin ble ikke testet på mennesker før i 1941, og da var det den australske patologen Howard Florey som dyrket den frem ved Oxford.
Det var også tilfellet med lystgassen til Humphrey Davy. Han bet seg merke i den nummende effekten den hadde på testpersonene, men ideen om at lystgass kunne virke smertedempende under kirurgiske inngrep ble bare en bisetning i forskningsrapporten hans.
I stedet resulterte oppdagelsen først og fremst i at festene hans ble populære. Gjester og venner kom strømmende til for å «få et puff fra den grønne silkeputen hans», slik samtidens aviser beskrev det.
– Det er som å komme inn i varmen etter en spasertur i snøen, uttalte dikteren Samuel Coleridge.
I et halvt århundre festet britisk og amerikansk overklasse med lystgass, og etter hvert eter, uten å ofre legevitenskapen en tanke: Men på 1840-tallet tok noen endelig opp tråden fra avdøde Davys bisetning.
Tannlegen Horace Wells var selv ivrig lystgassfestdeltaker i Bostons sosietet, og la merke til at folk som falt og slo seg ikke klaget. De var tydeligvis bedøvet fra smertene.
Samtidig gjorde en landsbylege i Georgia, Crawford Long, lignende observasjoner rundt virkningen av eterdamp. Han lot pasientene lukte på en klut dynket i eter, og fjernet med hell både svulster og kroppsdeler.
Wells gjorde på sin side som Davy, og eksperimenterte først på seg selv. Han fikk en kollega til å trekke en tann, og syntes lystgassen virket.
Oppmuntret av gode tilbakemeldinger fra sine egne pasienter, prøvde Wells å gjennomføre en demonstrasjon for legestudenter. Han bommet på doseringen under fjerning av en visdomstann, og det ble en fiasko av smerteskrik og blod, men det var heldigvis flere som innså at Wells var inne på noe.
Det trengtes bare noe enda kraftigere. Bare et år senere gjennomførte tannlegen William Morton en langt mer vellykket demonstrasjon der han brukte eter som narkose.
Flere tilfeldige oppfinnelser
Borrelåsen: Sveitseren George de Mestral plukket borrefrø fra hundepelsen etter en luftetur. Han la merke til at frøene hadde en krok som hekter seg fast i alt, og fikk dermed ideen til den enkle metoden å feste to ting sammen.
Viagra: Lansert av Pfizer som prøvemedisin mot angina. Testpersonene rapporterte om null effekt mot angina, men om en gledelig bivirkning som gjorde at de gjerne ville fortsette bruken.
Mikrobølgeovnen: Percy Spencer jobbet med å utvikle magnetroner, som genererer mikrobølgesignalene i radarteknologien, da han oppdaget at sjokoladeplaten han hadde i lomma, hadde smeltet.
Hans selskap, Raytheon, konstruerte en diger mikrobølgeovn som kostet nesten en million kroner og ble plassert på et amerikansk marineskip. Japanske Sharp startet masseproduksjon på 1960-tallet.
Denne saken ble første gang publisert 16/01 2024.
