MARIA BLE SENDT I KONSENTRASJONSLEIR AV SIN EGEN MOR
Da Asbjørn traff Maria, visste han ingenting om alt det vonde hun bar på. Kjærligheten hans skulle langsomt lege henne
Da Asbjørn ble sammen med Maria, ante han ingenting om traumene hun bar på. Han visste heller ikke at hans kjærlighet var det som langsomt skulle lege henne.
I et lysegult hus i Sandefjord er bordet dekket pent til formiddagskaffe. En liten dame som snart fyller 90 år småløper mellom kjøkkenet og stuen.
Hun heter Maria Gabrielsen og har mange ganger delt sin forferdelige og høyst opprørende historie fra annen verdenskrig, også som tidsvitne for Aktive Fredsreiser.
– Hver gang jeg deler hva jeg opplevde, føles det som om noe letter inni meg, sier hun og smiler.
Ingen ord kan beskrive hva hun gikk gjennom; det er brutalt og skaker sjelen.
Moren hennes, som var gift med jøden Michael Schwartz og hadde syv barn sammen med ham, anga mannen sin til nazistene.
Les hele historien til Maria: – Mamma kan jeg aldri tilgi
Han endte sitt liv i gasskammeret i Auschwitz. Etter ektemannens død anga hun også sine egne barn. De ble sendt til konsentrasjonsleiren Theresienstadt i Tsjekkia, hvor rundt 144 000 andre jøder også ble sendt under annen verdenskrig. Rundt 33 000 av dem kom aldri tilbake.
Moren til Maria giftet seg med sin nazistkjæreste etter å ha tatt fra barna sine troen på fremtiden.
– Det finnes ingen tilgivelse for hva hun gjorde, og jeg har ikke brukt krefter på å forsøke å tilgi, konstaterer Maria.
Hva Maria måtte stå i ligger som et bakteppe da vi setter oss ned for å snakke sammen. Hun smiler, er kvikk og fremstår som et varmt menneske.
– Jeg var heldig som møtte Asbjørn, sier hun, og det er da vi kommer inn på det største av alt: kjærlighetens legende kraft.
Levde i fangeleir
I to år var hun fange på et barnehjem i en konsentrasjonsleir. Inne i en brakke ble livet levd på sitt absurde vis. Hun har blokkert ut det meste fra denne tiden, men husker at de gjennom det lille vinduet kunne se SS-soldater komme med nye fanger.
– Fra vi kom til leiren sensommeren 1943 så jeg ikke søsknene mine, og jeg turte ikke å lete eller å spørre etter dem. Hva jeg erindrer, er matkøen vi sto i hver dag, og at vi lå i senger med lopper og lus, forteller hun.
Blinde Erika, som hadde ødelagte hender fordi det var helt kokende vann over dem, glemmer hun aldri. Hun sang så vakkert i Marias øre. Plutselig en dag var hun borte. Maria og søsknene var mirakuløst blant de 132 barna som overlevde. 8. mai 1945 ble søskenflokken gjenforent, og de ble plassert på et barnehjem i Wien.
Storesøsteren traff moren deres en dag, og da bestyreren fikk vite dette, leverte hun en anmeldelse. Ikke lang tid etter ble moren arrestert og dømt til fem års straffearbeid for bevisst å ha krenket mannen og barnas menneskerettigheter og forårsaket mannens død.
Et nytt liv
Rett etter krigen ble Maria og søsknene spredt, og hun fikk pleieforeldre i Wien som ikke var gode mot henne. Det nye livet startet da hun 13 år gammel kom til norske pleieforeldre, som drev gård i Elverum-traktene.
De hadde fem sønner og hadde masse kjærlighet å gi den tynne, jødiske jenta som hadde opplevd så mye vondt og som ikke kunne et ord norsk. Hva hun bar på, fikk de aldri vite.
Men de måtte ha ant at det var fæle ting den unge jenta hadde i ryggsekken, for de fanget opp at hun ikke turte å sove alene. De lot henne derfor sove på samme rom som dem den første tiden i hennes nye hjem.
– De bestemte seg for å forpakte en gård i Tjølling i Larvik, så vi flyttet. Og der jobbet og levde jeg. Endelig opplevde jeg omsorg og trygghet, men frykten for å være alene i mørket bar jeg med meg. Den har aldri blitt borte, sier Maria.
To av Marias søsken ble adoptert av et ektepar i Hamar og fikk det godt i Norge. De andre fire søsknene endte i Wien, USA, Israel og Australia.
For Maria føltes det nye livet fantastisk. Men ingen fikk vite om traumene og frykten, sviket og sorgen. Hun la et lokk på følelsene sine, ubevisst trodde hun kanskje at det var best.
Den store kjærligheten
Hvordan man går videre med traumer uten at de gjør deg psykisk syk, finnes det ingen oppskrift på. Men det som ble Marias gylne medisin, var omsorg og trygghet fra pleieforeldrene – og forelskelsen og kjærligheten til kjekke Asbjørn.
De smiler og ler da de deler historien om hvordan de møttes. Snart er det 70 år siden de gikk på dans på Villa Farris i Larvik og tilfeldig begynte å snakke sammen, men de husker det i detalj, begge to.
– Mine tre yngste pleiebrødre bodde fortsatt på gården. De likte å gå på fest og spurte meg mange ganger om jeg ville være med, men jeg ville ikke. Plutselig den dagen sa jeg ok, jeg blir med. Da vi kom dit, var vi en gjeng som satt sammen og hørte på musikk. Helt på slutten, da de blinket med lysene og alle gikk, så jeg en som fortsatt satt der. ‘Skal du gå allerede?’, spurte han.
Maria ler når hun tenker tilbake, og det er et nydelig smil, fylt av glede. Asbjørn ser på henne og nikker.
– Jeg ba henne om å sette seg ved siden av meg, minnes han.
– Og så spurte du om jeg ville bli med deg på kino om 14 dager, legger hun til. Han nikker igjen.
– Jeg tenkte: ‘Jøss, får han ikke gå ut igjen før om 14 dager?’, ler hun.
Hun ga ham telefonnummeret sitt. Han klarte ikke å vente, men ringte henne allerede søndag morgen. Han var så snill og forsiktig da han ba henne med på kino.
Les også: (+) Mammas grufulle hemmeligheter: – Ikke spør, det er verre enn du tror
Hva lykke gjør
De var 20 og 22 år gamle da de ble kjærester. Han jobbet da til og fra på brygga og tok imot båter som kom, også i helgene. Etter hvert begynte han også å jobbe på gården til Marias pleieforeldre.
Maria stelte for pleiebrødrene og pleieforeldrene og fikk fine opplevelser. Da en av pleiebrødrene giftet seg, opplevde hun et bryllup for første gang. Pleiemoren hadde sydd en fin foldekjole til henne.
– De tok vare på meg, lot meg ta husmorskole, stilte opp for meg, og det var viktig for meg å gi noe tilbake, sier hun og viser bildene hun har av de to, Oline og Ingvald Nordholm.
Men hvordan skape seg et godt liv med så tung bagasje? Når Maria får det spørsmålet, kan hun ikke gi et konkret svar. Gradvis ble hun glad og trygg fordi hun var omgitt av gode mennesker. Da hun 23 år gammel sa ja til å dele gode og dårlige dager med Asbjørn, hadde hun tro på fremtiden.
– Jeg visste at jeg hadde funnet godhet, og at han var en å satse på. Han var en stille, pen, slank og snill mann, sier hun.
– Maria var pen, blid og søt. Vi pratet ikke om krigen. Slik jeg så det var hun fra Elverum, for der bodde hun først med pleiefamilien, sier han.
Les også: Johan (98) overlevde de verste grusomheter – i sitt siste intervju kom han med en advarsel til alle
Ble mamma
Maria og Asbjørn fikk barna Hans og Grethe. Omsorg for andre ble det viktigste i Marias liv. Hun sier i dag at det å flytte fokuset også heler. Å føle kjærlighet til andre lapper sammen en skakkjørt sjel, nærmest uten at du merker det.
Gjennom årene fikk ektemannen små dråper av historien hennes, men hun delte ikke alt, langt ifra. Han ante at det lå mer der, men ville ikke spørre hvis hun ikke inviterte til det. Hun tenkte: «Hva jeg har opplevd, er ikke av interesse for andre».
Da hun endelig turte å dele hva hun hadde opplevd som barn under krigen, føltes det riktig. Hun var blitt 70 år, tiden var inne.
– Jeg ble lei meg da jeg plutselig forsto hvorfor Maria alltid har vært så redd for mørket, sier Asbjørn.
De har sett hverandre hver dag i nesten 70 år. De siste 20 årene har det vært en ny dimensjon i samlivet, for nå vet han alt, absolutt alt, og har vært med når hun har stilt som tidsvitne for Aktive Fredsreiser.
– Jeg er glad jeg endelig turte å åpne meg, sier Maria.
Les også: Han reddet 1670 mennesker fra Auschwitz, men ble beskyldt for kun å tenke på seg selv
Sprek 89-åring
Hun blir brått stille, spør om jeg vil ha mer kaffe, sier at hun vil ha en liten pause. Vi snakker om båtturene hun og Asbjørn tok før i tiden, og reisene de var på. De har hatt et godt liv sammen. Fortsatt holder de hender og gir hverandre klemmer.
Det slår meg at det er utrolig at hun som kom ut fra en konsentrasjonsleir, utsultet og underernært, er en av de sprekeste 89-åringene jeg har møtt. Da jeg sier det, sier hun at det gode ekteskapet forklarer alt.
– Vi har kranglet også, men stort sett har vi vært samstemte. Maria har vel innrettet seg mest etter meg, reflekterer Asbjørn.
– Oppsummert vil jeg si at jeg fikk det bra, men traumet blir jeg aldri helt kvitt. Ser jeg mennesker i militæruniform, blir jeg fortsatt lammet av frykt, sier Maria.
Før jul i fjor ble hun invitert til Wien av det jødiske samfunnet der, og sammen med Asbjørn, datteren og et barnebarn dro hun ned. Farens navn sto på en minnetavle og en snublestein, og de besøkte søsteren Hildas grav.
– Da vi la ned krans på farens snublestein, var det hardt for Maria. Hun kastet seg rundt halsen min og gråt, forteller Asbjørn.
Men hun kom seg gjennom det. Å ha en sterk favn som tar imot deg, det er hva det handler om. Kjærlighetens kraft.
