de døde vendte hjem
Det norske mannskapet forsvant sporløst. Så skjedde det utrolige
De åtte mennene hadde vært savnet i nesten et år og antatt omkommet. Et par dager etter dødsannonsen stod på trykk, tok historien en sensasjonell vending.
Dødsannonsen var enkel, inneklemt mellom reklame for granittmarmor fra Ankerske og filmoversikten for cinemateket Verdensteatret i Tromsø.
Teksten lød: «Min kjære mann, skipper Waldemar Kræmer, omkom ved forlis på vei til Svalbard, oktober 1946.»
Etter ni måneder uten livstegn hadde Sally Kræmer avfunnet seg med den eneste mulige sannheten om ektemannens skjebne. Avisen, «Tromsø», fulgte opp dødsannonsen på redaksjonell plass i lørdagsutgaven to dager senere, 19. juli 1947.
– Det er nå ikke lenger noe håp for den savnede ekspedisjonen som Waldemar Kræmer var leder av. Ishavet synger nå sin sang over ham, fastslo avisen.
Men så; bare et par dager senere, tok historien om det forsvunne mannskapet på den like forsvunne ishavsskuta «Enigheten» en sensasjonell vending. Dødsannonsen skulle vise seg å være både helt riktig – og helt feil.
Ulykkesferden
«Enigheten» dro fra Tromsø helt sist i september 1946, i seneste laget for en seilas gjennom polhavet – spesielt i ei skute som åpenbart hadde sett bedre dager, mente mange erfarne sjøfolk.
Langt skulle den også. «Enigheten» var hyret for å frakte fangstmenn til stasjoner helt nordvest på Spitsbergen.
Åtte mann var om bord. Skipperen Hemming Johansen var ifølge avisen Nordlys «en traust og sterk gubbe, en sjøulk av den gjennombarkede typen» på 74 år.
Mannskapet besto av kokken Johannes Hansen, maskinisten Klaus Martinsen og Lars Johansen. Fangstmann Alfred Johansen var på vei til Sørgatt sammen med Johannes Grødal, mens Waldemar Kræmer igjen skulle overvintre på stedet han hadde døpt Sallyhamna etter kona.
Hun hadde vært med på fangst flere vintre selv, men denne gangen hadde han med seg krigsseileren Harald Junge.
Under overfarten fra norskekysten kastet høststormene og problemene seg over «Enigheten». Stadige motorstopp medførte at skuta de hadde avtalt å seile sammen med, forsvant ut av syne. Trehukseilet blåste til himmels og rorpinnen gikk til helvete. Den brakk tvert av, og ble erstattet med et spett.
I tillegg sprang skuta lekk, så én mann måtte konstant bemanne lensepumpa.
Men enda verre var det at det eneste navigasjonsmidlet, kompasset, viste seg å være ubrukelig. Nåla danset krigsdans. Kurs ble satt litt på slump og litt på Polarstjernen.
Les også: (+) I et halvt år drev Einar på havet. Sjokket kom først da han kom hjem
Nær målet
En gang i ferdens tredje uke kunne de endelig se snødekte tinder i nordøst, men med mye drivtømmer i sjøen og tett skodde våget ikke skipperen å gå til land. De ventet i stormen.
Og så brant veivakslingen opp. Dunkingen fra maskinen ble avløst av stillhet.
Tross iherdige reparasjonsforsøk viste det seg at Rapp-motoren var død. For godt.
Mennene diskuterte situasjonen. De hadde allerede begynt å ta av provianten til fangstekspedisjonene, og vannrasjonene var så små at mennene gikk tørste hele tiden.
Med vind fra nord kom de raskt til enighet om å lense unna og snu hjemover. Kanskje ville de til og med støte på en tråler?
Optimismen holdt i to døgn. Da snudde vinden, og det var ingenting annet å gjøre enn å følge den nordover igjen.
Fast i isen
I noen dager så de land til styrbord, noen mente å dra kjensel på landskapet fra sørspissen av Spitsbergen og opp mot Hornsundfjorden.
Men så ble «Enigheten» dratt vekk fra land, dypere inn i drivisen. Først var det sørpe, men 24. oktober frøs skuta fast. For godt.
Isen gjorde skuta tett igjen. Drikkevann hadde de skaffet seg av drivende breis. Men mennene innså at de ikke ville komme seg av flekken før våren kom.
«Enigheten» ville bli med dit havstrømmene og vindene førte det veldige landet av is. Uten kompass visste ingen hvorhen.
Les også: (+) Kapteinen på D/S Norge trodde passasjerene ville se den sagnomsuste øya – det endte med katastrofe
Sporløst borte
Skipperen førte ikke logg, men kokken Johannes Hansen skrev dagbok. «Baisen», som de kalte ham, hadde limt inn en hårlokk fra kona og yngstegutten på det første arket. Han skjønte tidlig alvoret. Det ville bli knapt med mat. Det ville bli kaldt.
– Dette er nedtegninger som kanskje aldri vil bli lest, skrev han en av de første dagene etter at skuta var frosset inne i isen.
Enda mer skeptisk ville han kanskje ha blitt dersom han hadde visst hva som foregikk hjemme.
Etter planen skulle ekspedisjonen gitt lyd fra seg ved ankomst Kings Bay på Svalbard. Marineskipet «Mehamn» ble sendt ut på leting, men midt i november meldte norske aviser at ingenting var sett til skip eller fangstmenn. Stasjonene på Sørgatt og Sallyhamna sto tomme.
– Det er sannsynlig at håpet er ute, og at de åtte er omkommet, skrev «Tromsø», som konkluderte med at forsvinningen var «enda en ishavstragedie vi aldri vil få løsningen på».
Malaria i polhavet
Uvitende om at de nå offisielt var døde, gjorde mennene sitt beste for å lage seg et liv i isen. 30 minusgrader hugg tak i skuta, og etterlot seg et tykt lag av rim i taket og veggene på lugaren.
De fjernet alt de våget av treverk fra skuta, men det holdt bare til å fyre litt i ovnen for å steke klappkaker og koke kaffe og suppe med salt kjøtt. Harald Junge ble syk.
Krigsseileren mumlet noe om «gammel malaria», la seg i køya og sto aldri opp igjen.
– Hils vennene mine, og legg meg ikke i ei råk der bjørnene sliter meg i stykker, sa Junge siste kvelden han levde.
Liket ble svøpt inn i soveposen og litt seilduk og lagt på romluken på dekk.
Skrudd opp på isen
En morgen like oppunder jul våknet mennene av kraftig risting og smell i isen. «Enigheten» ble løftet som en fyrstikkeske og slengt helt opp på isen.
Da mennene kom seg ut for å inspisere skadene, så de skrugarder og isblokker overalt.
– Det var en fæl isskruing. En del av kjølen er borte, og et stort hull gaper tvers gjennom skuta akterut, så vi kan se ned på den mørke isen. Skuta ligger helt over på babord side, så alt er skeivt og vanskelig i ruffen. Vi har bygget og rettet opp alt, både køyene, dørken og båtovnen, skrev Hansen i dagboken.
Dagene gikk. Mennene snudde bunken av gamle ukeblader og startet forfra igjen. Det ble konkurrert i kortspill, sjakk og fanging av lus.
Lars Johansens sjømannsviser på gitaren kunne bli avløst av jakthistoriene til Alfred og Kræmer.
En kranglete radio tok iblant inn en frekvens med russisk populærmusikk.
Når noen syntes lugaren ble for trang, vandret de seg en tur på isen.
– Vi ser bare mørke og is overalt, noterte kokken.
Isbjørn på menyen
I slutten av januar bedret ting seg på to kritiske punkter; mat og brensel.
Etter ukevis med feiling og ergrelser lyktes det å skyte to isbjørner som snuste rundt på dekket. Da ble det bjørnebiff på tallerkenene og spekk i ovnen. Utover våren skjøt mennene mye bjørn og ringsel.
Det hjalp dessverre ikke for Waldemar Kræmer. Han hadde lenge hostet stygt, og ble stadig mer plaget av hovne føtter med væskende sår.
Til sist gikk det koldbrann i beina, og Kræmer forsvant inn i skånsom bevisstløshet det siste døgnet.
Han ble lagt i en striesekk ved siden av Junge på romluken.
Desorientert
Noen dager i mars var mennene overbevist om at de var reddet. De hørte motordur og så et fly som passerte, ikke mer enn 200 meter unna. Baisen skrev oppglødd i dagboken:
– Sitter nå og tenker på om vi er avisstoff der hjemme. Besetningen på flyet må jo ha gjort dette kjent. Vi lurer på hvor mange skuter som vil delta i Vesterisen i år. Gud gi vi hadde kommet i forbindelse med noen av dem så fort som mulig. Bra lei av å ligge et halvt år helt uvirksom i en trang og skitten lugar.
Nedtegnelsen viste at mannskapet trodde de befant seg i havet et sted vest for Svalbard.
På samme tid skimtet de også land en bit unna, og ble overrasket over at det ikke lignet Jan Mayen, øya de mente det burde være.
– Vi må ha drevet utenom all folkeskikk. Vi har ikke den fjerneste anelse om hvor vi befinner oss.
Les også: (+) Den norske kapteinen sto på broen til skipet sank
Farvel til Enigheten
Snøstormene herjet lenge. 17. mai gikk med til snømåking og tankene på dem som feiret der hjemme. Først i begynnelsen av juni begynte isen å brekke opp rundt «Enigheten».
Karene pumpet for harde livet, men forskipet sank stadig dypere ned i sjøen. 8. juni bar de alt av proviant og utstyr ut på isen, og gikk fra borde.
Styrehuset ble sagd av og omgjort til bysse, av litt plank og bjørneskinn ordnet de seg en slags hytte.
– Det er blitt riktig bra på isflaket. Vi har troen på at vi skal berge oss. Kanskje treffer vi på ei fangstskute, hvem vet. Når vi holdt det gående helt siden oktober, må vi liksom tro det er en høyere vilje at vi skal overleve denne turen, fastslo Johannes Hansen i dagboken.
De neste dagene ble brukt til å forberede overgangen fra isflaket til ekspedisjonens siste dugelige, flytende farkost: Båten til fangstmann Alfred Johansen, med 2,5 hk motor og nylagde seil.
De lastet den med flesk, våpen, komfyren og to tønner med nybakt brød, alt det var plass til hvis seks mann skulle få sitte.
– Skuta henger fremdeles fast i flaket, men det er nok ikke så mange timene igjen før den stikker sin vei i dypet. Selv om vi har slitt mye vondt om bord, var det med vemodige tanker vi bakset oss ut mellom isflakene, skrev Hansen om avgangen, 14. juni.
Igjen i isen lå blant annet 27 bjørneskinn og likene av de to reisekameratene.
Farlig seilas
Motoren holdt et par dager, men det var god vind fra vest, nesten i sterkeste laget. Kalde brottsjøer slo over mennene. De verste truet med å dra båten under.
– Det var en farlig seilas, alle mann øste for livet. Vi var våte til skinnet, forfrosne og stive. Komfyren var ubrukelig. Vi var alle klare over at vi ikke kunne holde ut lenge. Kreftene var i ferd med å ebbe ut, skrev Baisen.
– Det var på bikken med oss, bekreftet Alfred Johansen senere.
De seilte slik en uke. For hver dag ble undringen større over at Spitsbergen ikke dukket opp i øst. Hvor langt kunne det egentlig være? Så da land dukket opp en ettermiddag rett før St. Hans, var det ingen som helt turte å stole på synet.
Mennene ble enige om at det måtte være uværsskyer, helt til konturene av land ikke etterlot noen tvil.
Tårene trillet nedover skitne kinn, inn i buskete skjegg.
– Det er land. Det er mor Norge! Vi har klart det! ropte Baisen.
Tilbake til livet
Etter ni måneder i skruisen gikk de seks mennene i land, kjælte med jord og mose, laget sankthansbål av rekved og lo så de falt over ende av at buksebaken til maskinisten tok fyr.
Flere av karene mente de kjente seg igjen, og at de befant seg i nærheten av Kapp Linne i Isfjorden.
De seilte videre innover noen timer og kom over en båt i fjæra. Lenger oppe røk det i ei hyttepipe. Folk!
Båten lignet ikke på noe de hadde sett før.
Ikke bokstavene på skiltet på hytteveggen, heller.
Alfred Johansen snudde seg mot de andre.
– Før faen, gutta, vi e› kommen til Russland!
Les også: (+) Den ukjente historien: Her blir norske «Ragna» knust
Staselig mottagelse
Fangstmannen i hytta het Andrej. Han foret nordmennene på egg og alker og laks, og viste hvor de befant seg på kartet: På vestkysten av Nordøya på Novaja Semlja.
Fortsatt var de langt unna all folkeskikk, og det gikk enda en måned før de endelig fikk varslet norske myndigheter om at de var i live. De fikk skyss med et russisk skoleskip som kom til fangststasjonen de da oppholdt seg ved.
Karene ankom Murmansk 19. juli. Det var samme dag som avisa «Tromsø» fastslo at det ikke lenger var håp, og to dager etter at dødsannonsen til Kræmer hadde stått på trykk.
De seks overlevende fra «Enigheten» ble møtt av politimester og ordfører da de kom ruslende over grenseovergangen ved Skogfoss. På hurtigruta ventet nysgjerrige journalister, som for første gang fikk høre beretningen til mennene som vendte hjem fra de døde.
Beretningen var som hentet fra en film, mer dramatisk enn noe som noen gang hadde stått på oversikten til cinemateket Verdensteatret.
Hvor var de?
Under sjøforklaringene ble det aldri helt klarlagt hvilken rute M/S "Enigheten" egentlig hadde tatt i ismassene.
Skipper Hemming Johansen måtte innrømme at kompasset nok ikke hadde blitt korrigert før skøyta forlot Norge. Fangstmann Alfred Johansen vitnet at kompasset "var urolig og danset på flere streker, og snart var det fullstendig krigsdans med nord i syd i blant".
Mennene var sikre på at de kjente igjen Sydkapp, ei øy sør for Spitsbergen, at de beveget seg nordover før skuta frøs fast i isen i oktober og at de deretter fulgte med ismassene langt vest for Svalbard gjennom vinteren. De trodde fortsatt at de hadde kommet til Spitsbergen da de gikk i land på Novaja Semlja i juni.
– Det er en skam at vi kunne ta så feil, sa skipper Johansen under sjøforklaringen, som i Tromsø-avisene ble omtalt som "den lengste og mest interessante som er holdt her ved byfogdkontoret".
Basert på samtaler med de seks overlevende skisserte "Tromsø" først en rute der "Enigheten" måtte ha drevet forbi Spitsbergen på nordsiden, men det ble også påpekt at det "på den annen side er stikk imot alle strømmer og erfaringer en før har høstet".
Og bare noen dager senere ble det sådd tvil om den første teorien i samme avis. Da var det "utelukket" at skuta kunne ha drevet nord og østover.
– Det er lite sannsynlig at de har vært på vestsiden av Spitsbergen i det hele tatt. Det kan ikke ha vært Sydkapp de så, men ukjent land lenger øst.
Konklusjonen ble ikke spesielt tilfredsstillende, men utvilsomt gåtefull:
– Det vil vel aldri lykkes fullstendig å bringe klarhet om hvor "Enigheten" er ført med isen.
Hovedkilde: «Drama i ishavet» (Bjørvik Jacobsen, 1986)
