Den glemte polarhelten
Nordmannen var det første mennesket på Antarktis. Så ble han fryst ut av historiebøkene
Han var den første som satte sine ben på Antarktis, ledet den første overvintringsekspedisjonen på dette ugjestmilde kontinentet og som oppdaget Hvalbukta dit Roald Amundsen senere seilte med «Fram» og ble førstemann på Sydpolen. Bragdene til tross, den norske polpioneren ble glemt.
Den 24. januar 1895 nærmet en lettbåt seg kysten av Kapp Adare på det Antarktiske fastlandet. Området ble oppdaget av engelskmannen James Clarke Ross i 1841, men de hadde ikke klart å gå i land.
Kapp Adare er en særegen odde helt ytterst på halvøya Adare Peninsula, som skiller Rosshavet i øst fra Robertsonbukta i vest.
Da lettbåten var nære nok land skal den da 31 år gamle Carsten Borchgrevink angivelig ha hoppet i land før både kaptein og ekspedisjonsleder, og ble med det trolig det første menneske som satte sine ben på det antarktiske fastlandet.
Hvorvidt dette medfører riktighet er usikkert, men det er hvert fall den historien Borchgrevink skulle fortelle senere.
Eventyrlyst
Carsten Borchgrevink må ha vært en eventyrlysten fyr. Fra oppveksten på Urianienborg i Oslo, der også Roald Amundsen vokste opp – og tidvis var en lekekamerat – endte Borchgrevink til slutt opp i Australia etter skogbruksutdannelse i Tyskland. I Australia jobbet han en tid som landmåler, før han begynte som lærer i språk og naturfag.
Interessen for Antarktis og polarforskning ble vekket av artikler i pressen om lokale vitenskapsmenns arbeid og deres forsøk på å etablere permanente forskningsstasjoner i Antarktis. Men det var en hvalekspedisjon som skulle gi Borchgrevink den første smaken av Antarktis.
Den norske forretningsmannen Henrik Johan Bull, også han bosatt i Australia, forsøkte å få i gang en sel- og hvalfangstekspedisjon til Antarktis. Interessen for Bulls initiativ var imidlertid beskjeden i Australia.
Han reiste derfor i stedet til Norge der grunnleggeren av den moderne hvalfangsten, Svend Foyn, fattet interesse for Bulls planer. Resultatet materialiserte seg i september 1893: Da var hvalskuta «Antarctic» på vei sørover.
På veien skulle de innom Melbourne – der Carsten Borchgrevink sto klar til å fylle en ledig plass.
Les også: (+) Torbjørn ble svært overrasket over hva han fant i de forlatte hyttene på Antarktis
Rett til London
Tilbake i Melbourne etter en vellykket ekspedisjon, skyndte Borchgrevink seg til London, der Royal Geographical Society var vert for den sjette, internasjonale, geografiske kongressen. Der fikk han taletid, og presenterte Kapp Adare som trygg base for en vitenskapelig ekspedisjon gjennom den antarktiske vinteren.
Han antydet også at området videre sørover kunne være tilgjengelig via en enkel rute med jevn stigning. Han kunngjorde også at han selv var villig til å lede en ekspedisjon til området.
Det var i utgangspunktet lite støtte å finne hos britene, men i jakten på støttespillere kom Borchgrevink i kontakt med den britiske avismogulen Georg Newnes. Han valgte utrolig nok å finansiere nordmannens ekspedisjon med 35 000 pund og krevde til gjengjeld at Borchgrevink skulle kalle ekspedisjonen «The British Antarctic Expedition» og seile under britisk flagg.
Newnes sin avgjørelse falt i svært dårlig jord hos den britiske polareliten som selv slet med å finansiere sin egen ekspedisjonsplaner, ifølge Norsk Polarinstitutt.
Presidenten i Royal Geographical Society, Sir Clements Markham, hadde gjort alt annet enn å støtte Borchgrevinks ekspedisjonsplaner og kalte nordmannen både løgner og svindler. Den britiske sydpolsfareren Robert F. Scott, som på tidspunktet selv planla sin første Antarktisekspedisjon, kritiserte også Borchgrevink.
Les også: (+) Hele Norges nasjonalskute var nære ved å råtne bort
Colin Archer-bark
Med penger fra Newnes skaffet Borchgrevink seg både skute, utstyr og mannskap.
I august 1898 satte Colin Archer-barken «Pollux», for anledningen omdøpt til «Southern Cross», kursen sørover fra London. 17. februar året etter ankom skipet Kapp Adare.
Her ble ti mann, 70 hunder og mengder med utstyr satt i land, og arbeidet med å sette opp den aller første basen i Antarktis tok til.
Kapp Adare skulle senere vise seg å være ekstremt værutsatt – og ble utover høsten oversvømt med titusenvis av hekkende pingviner. Pingviner som etterlot seg en helt særegen lukt av pingvinmøkk.
Møkk, uorden og inaktivitet.
Til tross for at Newnes ønsket en britisk ekspedisjon, var kun to av totalt 29 ekspedisjonsmedlemmer briter.
Foruten den australske fysikeren, Louis Bernacchi, var resten av medlemmene nordmenn. Basen besto av to ferdighus fra Strømmen trevarefabrikk. Borchgrevink beskriver selv husene på denne måten:
«De to smaa Træhuse vi skal bo i var hver 15 Fod i kvadrat, og fra Golv til Loft 8 Fod høie. Da Hytterne var fuldstændig opbyggede, valgte jeg den nordligste til Beboelseshus og den sørlige til Oplagshus for Proviant og Udstyr. De laa 12 Fod fra hverandre, i lige Linie fra Nord til Syd. De konstruerte et skråtak mellom hyttene for lagring av utstyr og som beskyttelse mot vær og vind».
Ettersom den antarktiske vinteren nærmet seg, viste det seg raskt at Kapp Adare slett ikke var så forskånet for det antarktiske været som Borchgrevink hadde antatt.
Tvert imot var Kapp Adare et sted som var spesielt utsatt for den iskalde sønnavinden som kom over isplatået og slo ned på kappet, der mennene stuet seg sammen i den vesle hytta. Inaktivitet og trolig en viss mangel på ledelse fra Borchgrevink, førte til at mennene kjedet seg og ble irritable.
Fysikeren Bernacchi kritiserte sterkt lederskapet til Borchgrevink. Flere uhell var også nær ved å utslette hele ekspedisjonen. Et stearinlys førte til brann og en annen gang holdt de på å stryke med av kullosforgiftning. Bernacchi beskrev at dagene besto av møkk, uorden og inaktivitet.
Selv om Borchgrevink forsøkte å etablere en daglig rutine og de vitenskapelige målingene ble gjennomført daglig, skriver han selv om mangelen på fellesskap og humør i gruppen: «Stillheten brøler i våre ører».
Les også: (+) Seilasen skulle bli et eventyr for Erling og vennene hans. Den ble et mareritt
Mot vår
Da den antarktiske vinterkulden slapp taket, kunne ekspedisjonen foreta flere utfarter med hund og slede.
Antagelsen om en enkel vei sørover stemte ikke. Høye fjell og isbreer skilte effektivt Kapp Adare fra kontinentet lenger sør.
De foretok flere målinger, samlet inn vekster og dyr og hadde oppnådd ekspedisjonens store mål: Overvintre i Antarktis.
I slutten av januar 1900 ble ekspedisjonsmedlemmene plukket opp. «Southern Cross» seilte videre sørover langs Rossbarrieren, som James Clark Ross hadde oppdaget 60 år tidligere.
Ingen hadde seilt langs barrieren siden den gang – og Ross hadde ikke vært i stand til å gå i land. Borchgrevink oppdaget imidlertid en bukt i barrieren som fremsto som en perfekt havn for å gå i land.
Han ga den navnet Hvalbukta, og 16. februar 1900 gikk de i land som de første på denne isbarrieren. Borchgrevink og to andre foretok i tillegg en sledereise 16 kilometer sørover og satte med det ny sørlig rekord.
Hvalbukta kom i begivenhetens sentrum noen år senere. I 1911 etablerte Roald Amundsen overvintringsbasen Framheim i Hvalbukta.
Basen ble Amundsens utgangspunkt for ekspedisjonen som nådde Sydpolen 14. desember 1911, som den første i verdenshistorien.
Les også: (+) Født i Farsund, død som sydhavskonge – hvor hans etterkommere ennå lever
Anerkjennelse og glemsel
1. april 1900 ankom «Southern Cross» New Zealand. Igjen satte Borchgrevink kursen mot London. Heder, ære, berømmelse og inntekter i form av foredrag og bøker skulle innkasseres.
Mottagelsene i London var heller kjølig. Fokuset var nå i stedet rettet mot Robert F. Scott som nettopp var blitt utpekt som leder for en forestående nasjonal ekspedisjon til Antarktis.
– Ingen ville ha noe med Borchgrevink å gjøre. Nå handlet det om de store, britiske navnene som Scott og Shackleton, selv om disses ekspedisjoner skulle bli helt mislykkede sammenlignet med Borchgrevink, uttaler arkeolog David Vogt til bladet Villmarkslivs podkast.
Vogt har skrevet boken «Vår glemte polarhelt», om nettopp Borchgrevink, og er oldebarnet til zoolog Nicolai Hanson som deltok på «Southern Cross»-ekspedisjonen.
Helt uten ære ble Borchgrevink imidlertid ikke. I Skottland ble han tildelt tittelen «Fellow of the Royal Scottish Geographical Society» og i 1902 ble han hedret av American Geographical Society i USA. I Norge ble han utnevnt til Ridder av St. Olavs Orden og senere Ridder av Danebrogordenen i Danmark.
Amundsens suksess som førstemann på Sydpolen i konkurranse med Scott bidro til at Carsten Borchgrevinks prestasjoner gikk fullstendig i glemmeboken.
– Ingen hadde interesse av Borchgrevink. Han kom helt i skyggen og ble en bitter, fattig og forbigått mann uten inntekter. Han ble tilkjent en statlig pensjon på 30-tallet, men da var han allerede syk, forteller Vogt.
Les også: (+) Svenskene trodde det var lett å erobre Nordpolen. 33 år senere kom ekspedisjonens grusomme skjebne for en dag
Passet ikke inn
Nansen snakket aldri spesielt varmt om Borchgrevink. Tvert om. Men Roald Amundsen anerkjente verdien av hva hans gamle lekekamerat hadde åpnet for da han oppdaget Hvalbukta.
Borchgrevink fikk den hederen han fortjente da Amundsen returnerte fra Sydpolen:
– Vi må erkjenne at Borchgrevink ved å bestige barrieren har åpnet en vei mot sør og kastet den største hindring til side for de etterfølgende sørpolsekspedisjoner, uttalte Amundsen.
Først i 1930, over 30 år etter ekspedisjonen til Sydpolen, ble Borchgrevink anerkjent i England og hedret med «The Patron’s Medal of the Royal Geographic Society». Han mottok anerkjennelsen fire år før han døde.
En sterkt medvirkende årsak til at Borchgrevinks prestasjoner i isødet ble glemt skyldes trolig den britiske finansieringen, noe som gjorde at nordmannens bragd ikke passet inn i den norske nasjonsbyggingen, mener Vogt, som beskriver Borchgrevink som en vrien person med en personlighet som sto i veien for ham selv.
Carsten Borchgrevink døde på Slemdal i Oslo i 1934, 66 år gammel. I ettertiden ble Borchgrevink stort sett glemt, til Vogt utga sin bok 2012.
Første grav
Nicolai Hanson forlot sin gravide kone for å delta på Borchgrevinks ekspedisjon i 1899. Han var vitenskapelig ansvarlig og skulle samle inn prøver på dyre- og planteliv han fant i Antarktis.
På vei sydover ble Hanson syk. Han slet med sykdommen resten av tiden, men til tross for dette klarte han å samle inn og beskrive en mengde funn fra Kapp Adare.
Hanson fikk aldri se sin datter. Han døde på Kapp Adare.
Kameratene fulgte hans siste vilje, og laget en grav for ham høyt oppe på et fjellplatå, over Kapp Adare. Nicolai Hanson ble den første som ble begravet på det Antarktiske kontinent.
Sauna og hundepass
De to som kanskje klarte seg best på Kapp Adare, var de to samene Per Savio og Ole Must.
Trolig var Borchgrevink inspirert av at Nansen med hell hadde hatt med to samer under krysningen av Grønland, men han trengte også noen som var gode hundepassere.
Det fortelles at samene en dag hadde bygd seg en sauna i en snøhule, og kom ut rene og i strålende godt humør.
De var trolig bedre vant til enkle boforhold, mørketid og kulde enn noen av de andre ekspedisjonsmedlemmene.
