siste dropp før døden
Mange møtte opp for å se flyet. Ingen kunne forestille seg tragedien som ventet
Oppdraget var egentlig ren rutine, men i snøfokket gikk noe fryktelig galt. To mann dro ut i snøværet for å lete etter flyet. De ble møtt av et sjokkerende syn.
Det er plutselig blitt folksomt i den lune og hyggelige stua på Bjørnøya radio- og værvarslingsstasjon, hvor de fire karene ved stasjonen har overvintret uten å se andre mennesker.
Stua er elektrisk opplyst fra stasjonens eget aggregat. Den er pent utstyrt, bl. a. med fire dype stoler og et par nydelige mahogni bokskap med lesverdige verker i praktbind, for øvrig en gave til stasjonen fra en skipsreder i Bergen.
Men stua er ikke beregnet på det ekstraordinære innrykket i dag. Undersøkelseskommisjonen og dens hjelpemannskaper har måttet ta hele stasjonen i besittelse og nytte stua som kontor- og konferanserom.
En vaktstyrke på fem mann er sendt ut til høydedraget fire–fem kilometer sørvest for stasjonen. Her ligger restene av et Catalina-fly spredt utover en flate på ca. 140 x 50 meter. Det er et under at det midt oppe i de forvridde delene av jern og metall virkelig fantes en overlevende.
Under avhøret av stasjonens personell kan kommisjonens medlemmer etter hvert danne seg et bilde av hvor mye det kostet av krefter å berge denne ene og omsider få i hus. Et ødemarkens drama om slit og anstrengelser, dog beskjedent fremstilt av stuert Einar Strand.
Strand er fra Trondheim. Han er 25 år gammel, forholdsvis nygift og har engasjert seg for ett år her oppe for å samle kapital til hus og møbler.
Crashet i snøtykke
Strand forteller om dramaet 28. mars 1954:
«Jeg sto ute på kjøkkenet da jeg av telegrafistens radiosamtale med flyet forsto at det straks ville være over stasjonen. Jeg gikk raskt ut på trappen og fikk med en gang øye på flyet som kom fra nordøst og passerte over Tobiesenhytta i en 80–100 meter over havflaten. Flyet gjorde en styrbord sving som om det ville komme tilbake over stasjonen, men tørnet så til babord med kurs sør-sørvest. En stund etter forsvant det i en snøbyge.
Telegrafisten hadde fortsatt kontakt med flyet da jeg var tilbake på kjøkkenet igjen. Jeg hørte telegrafisten om bord kalle «Hallo, Bjørnøya radio, hallo, Bjørn ...» – forbindelsen ble brått brutt med et knepp. Det kunne vel være 3–4 minutter etter at flyet passerte stasjonen. Telegrafisten fortsatte å anrope flyet samtidig som han lyttet på de oppgitte frekvenser, men uten resultat.
Klokka 18.20 fikk vi inn SOS-signal fra Flykontrollen, Skattøra ved Tromsø. Bestyreren kalte oss sammen og vi drøftet saken. Vi ble enige om å gå ut et par mann for å søke sørvestover på øya. Klokka 18.30 gikk telegrafist Alv Alvær og jeg ut. Vi gikk på ski og undersøkte så godt det lot seg gjøre. Været var nå frisk bris fra sydøst, snøbyger og varierende sikt ned til 25 meter.»
Flyvraket funnet
«Etter å ha gått ca. en time, tok vi en kort hvil i snøværet. Mens vi satt der, ble vi oppmerksomme
på noe grått litt lenger oppe til venstre for oss. Sannsynligvis var det bare noen steiner, men vi mente det var best å undersøke for sikkerhets skyld. Da vi kom nærmere, skimtet vi svake flammer gjennom snøkavet. Vi var straks klar over at vi hadde funnet flyet, og dette virket som et sjokk på oss. Vi gikk nå så fort vi kunne mot flyet mens vi ropte.
Da vi var ca. 25 meter unna, svarte det fra flyet.
Under flyets haleparti fant vi en mann liggende. Vi spurte om navnet hans, og han fortalte at han heter Paul Olsen, tilhørte 333 skvadron og var telegrafist. Han klaget over smerter i høyre legg, og det viste seg at benet var brukket. Han hadde skrammer og var blodig i ansiktet.
Vi stelte med ham så godt vi kunne, og fant blant vrakrestene en sovepose og en flytevest som vi støttet ham opp med. Vi hadde med oss varm kaffe på termos som vi ga ham. Han spurte etter røyk og vi tente en sigarett for ham. Telegrafisten virket forvirret, bl. a. spurte han om flyet hadde «crashet», om han var på Svalbard eller Hopen. Vi besvarte spørsmålene, men han fortsatte å spørre, om og om igjen.
Både telegrafist Alvær og jeg gikk rundt flyet og ropte for det tilfelle at flere skulle være i live og ved bevissthet. Men nei. Det var bare denne ene som hadde overlevd katastrofen. Vi besluttet at jeg skulle bli hos Olsen, mens Alvær gikk tilbake til stasjonen med beskjed om at flyvraket var funnet og at en av mannskapene var i live, samt for å hente hjelp.»
Strabasiøs hjemtur
«Alvær fikk en strabasiøs tur i tiltagende mørke og snøkave. Han så knapt skituppene. Det ble å føle seg fram med skistavene. Vinden hadde også snudd, slik at han var i tvil om retningen han skulle følge. Et sted gikk han utfor et stup, men kom seg noenlunde ned på bena.
Den opprinnelige 333 skvadronen ble opprettet 8. februar 1942 i Woodhaven, Skottland, etter initiativ fra kaptein Finn Lambrechts. Skvadronen tilhørte da Marinens Flyvevåpen. I mai 1943 fikk den betegnelsen 333 (N) Squadron, og besto av den allerede operative 1477 Norwegian Flight, forsterket med en ny norsk gruppe.
333 skvadronen var stasjonert i Skottland (Woodhaven og Leuchars), og sto under kommando av britiske Coastal Command. Den var oppsatt med Catalina flybåter (A Flight), og etterhvert også Mosquito jagerbombere (B Flight).
333 skvadronens innsats under krigen var betydelig: 251 tokt resulterte blant annet i 4 senkede og 8 ødelagte ubåter, samt 18 nedskutte fly. Skvadronen mistet selv 28 mann og 18 fly.
Omsider var han fremme ved stasjonen, sliten og utkjørt. Han ga beskjed om at vraket var funnet og satte dem hurtig inn i situasjonen. Vakthavende telegrafist Hochlin var i kontakt med Flykontrollen i Tromsø og i ferd med å sende en melding da Alvær dukket opp. Han avbrøt sendingen, men lovet å komme raskt tilbake med viktig informasjon.
Alværs beretning virket som et sjokk på Hochlin, og han måtte ta seg kraftig sammen for å få sendt meldingen som snart skulle gå verden rundt. Klokken var 21.45.»
Forgjeves leting etter ulykkesstedet
Alvær overtok telegrafistvakta mens bestyrer Oddmund Søreide og telegrafist Lars Hochlin dro av gårde med skikjelke, litt mat og drikke i en ryggsekk samt ulltepper og en pels. De gikk til fots for bedre å kunne trekke kjelken på skareføret. De forsøkte å følge Alværs skispor, men disse var utydelige og til dels utvisket.
Været hadde bedret seg litt, men det var fortsatt mørkt og en del fokk. De hadde med seg lommelykt og signaliserte med denne fra alle høydepunktene i terrenget. De krysset fram og tilbake, men uten å komme i kontakt med Strand. Sannsynligvis var de havnet litt for langt syd.
Omsider så de seg nødt til å returnere til stasjonen for i all hast å få noe å spise. Klokken 05.00 nådde de stasjonen og dro ut i terrenget igjen klokken 05.30. Den ene dro sørvestover, den andre i mer vestlig retning.»
Uhyggelige timer ved flyet
Vi vender så tilbake til Olsen ved flyvraket og lar Strand fortsette sin beretning.
«Det ble lang ventetid for Olsen og meg som satt igjen ved flyvraket. Jeg stelte med ham så godt jeg kunne. Etter hvert ble han klarere og snakket mer fornuftig. Jeg gikk fra ham en stund for å undersøke rundt vraket. Jeg gikk rundt i stadig større sirkler helt til yttergrensen av der jeg fant vrakrester. Jeg kunne ikke finne andre fotspor som gikk ut fra vraket enn mine egne og dessuten Alværs skispor.
Jeg hadde med lommelykt og signaliserte med jevne mellomrom for at de karene som nå lette etter oss skulle finne veien. Etter noen timer var batteriene nesten tomme. Olsen ble mer og mer utålmodig. Jeg trøstet ham så godt jeg kunne, og vi drakk kaffe, røkte og pratet sammen om forskjellige ting.
Det ble etter hvert uhyggelig å sitte i mørket og snøværet blant de forulykkede som lå der, i alt seks mann som jeg hadde funnet, pluss to til som jeg visste måtte være der et sted fordi vi visste at flyet hadde hatt et mannskap på ni.
Det brant fremdeles svakt i flyvraket med små eksplosjoner av og til. Det er så mangt og mye en tenker på når en sitter slik. Nifse ting man har opplevd dukker plutselig opp i bevisstheten.
Siden batteriene i lommelykta var utbrent, spurte jeg Olsen om det fantes noe i flyet som vi kunne nytte til å få tent opp et bål. Han mente jeg fikk forsøke å tenne varme på en av gummibåtene. Det forsøkte jeg også etter først å ha skåret ut surstofflaskene som jeg var redd kunne eksplodere. Det lyktes ikke å få gjort opp noe bål. Fyrstikkene mine var blitt våte.»
Fortvilt redningsforsøk
«Ved 23-tiden skjønte vi at karene fra stasjonen hadde gått seg vill. Vi drøftet saken, og det ble til at jeg laget en provisorisk kjelke av skiene mine. Soveposen la jeg oppå og fikk lagt Olsen på den igjen. Han var meget godt kledd, men hadde ikke noe på hodet, så han fikk låne skinnlua mi. Olsen var redd for at den brukne foten var slitt av, og ble synlig lettet da vi fant ut at han kunne bevege tærne.
Da alt var klart, begynte jeg å trekke kjelken. Det kjentes utrolig tungt. Etter et par hundre meter var jeg så utkjørt at jeg måtte gi opp. Dette gikk ikke. Vi holdt en liten rådslagning og ble enige om at jeg skulle la Olsen bli igjen og gå tilbake til stasjonen for å hente hjelp. Jeg grov kjelken med Olsen så dypt ned i snøen som det lot seg gjøre, og overlot ham lommelykten.»
Les også: (+) Torgeir (27) havnet i et forferdelig dilemma. Noen dager senere var han og 16 andre døde
Alle mann på villstrå
«Det var fremdeles mørkt, men været hadde klarnet. For å være sikker på at jeg ikke rotet meg bort, gikk jeg nordover for å komme ned til stranda og deretter følge denne tilbake til stasjonen. Et sted falt jeg ned en skrent og havnet i et elveleie. Jeg var så sliten at jeg ikke klarte å komme meg oppover skråningen igjen. Jeg lot meg gli på ryggen nedover elveleiet til skråningen ble svakere slik at jeg kunne komme meg opp.
Jeg var framme ved stasjonen ved 01-tiden. Alvær var vakthavende telegrafist. Søreide og Hochlin befant seg fremdeles ute på leiting. Jeg fikk i meg litt mat, skrev ned et par linjer til Søreide og Hochlin om at de måtte følge sporene mine fram til Olsen. Så hentet jeg et par ski på loftet.
På tilbakeveien gikk jeg meg vill, antagelig fordi jeg valgte en alt for vestlig kurs. Ingen Olsen å se noe sted.»
Nytt bergingsforsøk
«Jeg var nå så utkjørt at jeg vurderte å finne fram til flyvraket som jeg visste måtte være i nærheten, for der å få tak i noe av nødprovianten som lå der oppe. Men jeg ombestemte meg og begynte å krysse systematisk i siksak for kanskje å finne Olsen likevel.
Og ganske riktig. Etter en stund fant jeg ham halvt nedsnødd og føket over. Han sov, og jeg trodde i første øyeblikk at han var sovnet inn for godt. Men da jeg snakket til ham, våknet han straks og var helt klar og ved full bevissthet.
Jeg begynte å trekke igjen, og vi kom kanskje 200-300 meter av gårde før jeg måtte gi opp. Aldeles utmattet. Dette gikk ikke.
– Du får prøve å finne en annen utvei, sa Olsen.
Den eneste utveien jeg kom på var å gå fra Olsen enda en gang for å finne Søreide og Hochlin, men av Olsens sinnsstemning forsto jeg at det ikke var dette han ønsket å høre.
Jeg lot skiene stå og sa at jeg bare skulle gå et stykke nordover for å se meg om og få kontakt med de to andre. Nok en gang bar det av gårde tilbake til stasjonen. Jeg ankom dit ved 07-tiden. Søreide og Hochlin hadde vært innom ved 05-tiden, men var dratt ut igjen.
Les også: (+) Misforståelsen som førte til katastrofen
Olsen krøp av sted alene
Etter å ha hvilt noen minutter og spist litt, så jeg ingen annen råd enn å dra tilbake til Olsen hurtigst mulig og håpe på at Søreide eller Hochlin ville finne oss.
På veien tilbake til Olsen fikk jeg kontakt med Søreide som fulgte mine skispor fra tidligere på natten. Da vi sammen nådde fram til Olsen, fant vi ham krypende i snøen 100 meter fra skikjelken.
Kaptein Tor Arvid Høien fra Harstad, 32 år. Etterlot seg hustru og to barn.
Løytnant Øystein Bjørnerud fra Telemark. 1. navigatør. 26 år, ugift.
Fenrik Johannes H. Floan fra Trondheim. 2. navigatør. 28 år, ugift.
Fenrik Svang Rasmussen fra Oslo. 2. flyger. 25 år, ugift.
Fenrik Eigil Lund fra Bærum. 3. flyger. 27 år, ugift.
Vingsersjant Håkon Johansen fra Stavanger. 2. telegrafist , 34 år. Etterlot seg hustru og en sønn.
Vingsersjant Georg Nødland fra Stavanger. Flymaskinist, 27 år. Etterlot seg hustru og en sønn.
Programassistent Sigvart Tingvoll fra NRK Tromsø, 28 år. Etterlot seg hustru og en datter.
Vi la ham til rette på kjelken igjen, og nå som vi var to til å dra, gikk det langt bedre. Rundt klokken 09.45 gikk vi på Hochlin som hadde vært hjemom stasjonen ved 09-tiden og fått beskjed. Han hadde fulgt fotsporene mine.
Hochlin hentet stasjonens skikjelke som var blitt hensatt et stykke inne på vidda. Vi la Olsen over på denne.
Endelig, klokken 12.25, var vi fremme ved stasjonen. Skikjelken med Olsen ble båret inn i radiorommet. Vi tok av ham klærne og masserte ansikt, hender og føtter. Høyre leggben var knust og han hadde en del skrammer i ansiktet og på hendene, men ellers så han ut til å ha klart seg bra.»
Katastrofen
I løpet av sekunder og uten forvarsel gikk Catalinaen i bakken.
Natt til søndag 28. mars 1954 – noen dager forsinket på grunn av dårlig vær, lettet Catalinaen KK-N, tilhørende 333-skvadronen, fra Skattøra Sjøflyhavn i Tromsø. Kaptein Tor Arvid Høien, et mannskap på syv og en reporter fra NRK skulle ut på en rutinemessig postflyging til Svalbard: Tromsø – Bjørnøya – Isfjord Radio – Longyearbyen – Ny-Ålesund – Hopen – Bjørnøya – Tromsø. Ruten tar normalt 16 timer.
NRK-reporteren var med for å lage et innslag om postflyging til Svalbard til programmet Aktuell-Post. Opprinnelig skulle nyhetsreporter Jan Frydenlund vært med. Men grunnet forsinkelsene måtte Frydelund reise tilbake til Oslo, og programassistent Sigvart Tingvoll fra NRK Troms tok hans plass.
Catalinaen var regnet som et trygt fly, og mannskapet kjente maskinen godt etter å ha jobbet sammen på den i 20 måneder.
Første dropp av postsekker skjedde over Bjørnøya, deretter fortsatte de til Spitsbergen og gjorde sine dropp her, uten dramatikk. Flyet ble fotografert i det det passerte Longyearbyen, og man kan se at mange er møtt opp. Postdroppene var populære. Flyet gjorde så sine siste dropp over Hopen, før kursen ble satt hjemover.
De kom inn over Bjørnøya etter 13 timers flyvning, og klokken var rundt 15.00. De hadde forbindelse med Bjørnøya radio og Tingvoll foretok et intervju med noen fra besetningen. De passerte lavt over stasjonsområdet, og gjorde en sving for å kunne avslutte intervjuet før forbindelsen ble brutt. Så ble kursen omsider satt for Tromsø.
Like syd for stasjonen og i tett snødrev, gikk flyet i bakken. Samtidig ble forbindelsen med Bjørnøya radio brutt. Man regnet med at det skyldes problemer med kommunikasjonsutstyret − noe som var svært vanlig på 50-tallet. Først klokken 18.20 ble SOS-signal fanget opp i Tromsø.
Da hadde eneste overlevende, telegrafist Paul Olsen, allerede ligget hjelpeløs i snødrevet i over tre timer.
