Stord-ulykken
Maibritt ble hyllet som en helt etter flyulykken, men var plaget av dårlig samvittighet
Det sto om sekunder da passasjerflyet rutsjet ned skrenten og tok fyr. Snarrådigheten til flyvertinne Maibritt Magnussen var avgjørende for å redde åtte liv.
Flyet fra færøyske Atlantic Airways hadde bære vært i luften i et kvarter da det startet siste del av innflygingen mot nord til Stord lufthavn Sørstokken.
Det firemotors BAe146 jetpassasjerflyet fløy fast charter for Aker Kværner i forbindelse med Ormen-Lange utbyggingen. En besetningen på fire personer hadde fløyet over fra Færøyene sent kvelden i forveien med tomt fly for å starte en fire dagers turnus med å fly de prosjektansatte mellom Stavanger, Stord og Molde.
Klokken 07.15 den 10. oktober 2006 tok de av fra Stavanger med 12 passasjerer om bord.
Første gang på jobb
For Maibritt Magnussen, 21 år den gang, var det første gang hun fløy denne ruten som kabinansatt. Den flyinteresserte jenta hadde bare vært ansatt i flyselskapet i fem måneder. Hun så frem til å ha ettermiddagen fri i Stavanger, og hadde allerede avtalt med den erfarne kollegaen Gudrun Hervør Joensen (41) om å bli med og handle gaver til barna hennes etterpå.
Flyet var ikke varmet opp da de bordet grytidlig, og Maibritt sa halvt for spøk at hun kom til å fryse halvt i hjel under turen.
– Nei da, dette klarer du helt fint, sa Gudrun før Maibritt gikk bak i flyet som var hennes område. Som purser hadde Gudrun ansvaret for inngangsdøren i den forreste delen. Det var siste gang de to snakket sammen.
Låste hjul
Maibritt hadde tatt av seg uniformsjakken for å sitte mer komfortabelt da hun stroppet seg fast i klappsetet ved den bakre utgangen før landing. Nå vurderte hun å spenne seg løs for hente den siden hun frøs, men lot det klokelig være. Ellers var alt normalt helt til hjulene traff rullebanen.
Flyet var 19 år gammelt og hadde endt opp utenfor rullebanen etter et landingsuhell en gang tidligere i 1989. Hovedårsaken til at det gikk galt denne gangen kunne ikke havarikommisjonen gi et entydig svar på.
BAe146 var konstruert for å fly korte distanser og kunne lande på korte rullebaner. Men i motsetning til de aller fleste nyere passasjerfly, kunne det ikke reversere luftstrømmen fra jetmotorene for å bremse. Istedenfor var det utstyrt med store spoilere på oversiden av vingene for å ødelegge løftet umiddelbart etter landing for å få maksimal vekt på landingshjulene, slik at de kraftige bremsene fikk tak.
Ettersom det ville vært katastrofalt hvis spoilerne løste seg ut utilsiktet i luften, sørget en sensor i understellet for at det ikke var mulig å sette dem ut manuelt før hjulene var i kontakt med bakken.
Les også: 141 døde på ett sekund
Ikke nok bremselengde
Hvorfor spoilerne ikke kom ut som forventet da kapteinen dro i håndtaket, er et mysterium den dag i dag. Mens flyet raste nedover rullebanen kjente kapteinen at bremsene heller ikke tok som de skulle på den våte asfalten. Halvparten av den korte rullebanen var brukt opp, og det var for sent å komme seg i luften igjen.
Situasjonen var blitt prekær. I desperasjon satte han bremsehåndtaket i nødbrems-posisjon. Dermed forsvant ABS-funksjonen og alle hjulene låste seg. Det gjorde vondt verre.
I ettertid konkluderte havarirapporten med at friksjonen gjorde undersiden av dekkene så varme at de fikk den tynne vannfilmen på den regnvåte rullebanen til å koke. Det resulterte i en pute av damp mellom asfalten og gummien som reduserte grepet ytterligere. Hadde flygerne bremset som normalt, hadde de så vidt hatt nok banelengde til å berge flyet.
Ved hjelp av nesehjulstyringen hadde kapteinen fortsatt en viss retningskontroll. Men nordenden av rullebanen var omgitt av bratte fjellskrenter. I et siste desperat bremseforsøk styrte han flyet mot høyre før han la det i en krapp venstresving, i håp om at skrensen ville bremse ytterligere.
Men marginene ble akkurat for små. Atlantic Airways Flight 670 hadde en fart på under 30 km/t da det bikket utfor kanten og forsvant ned den steinete skråningen ved baneenden.
Les også: (+) Torgeir (27) havnet i et forferdelig dilemma. Noen dager senere var han og 16 andre døde
Gikk i kampmodus
Den 20 år gamle Aker-lærlingen Svein Vold hadde vindusplassen ved venstre ving. Han hadde døst seg gjennom turen, men merket raskt at landingen var unormal og ventet på smellet.
– Det var ikke spesielt kraftig. Det gikk greit inne i flyet, og der og da var jeg ikke så urolig, sier Vold i dag.
– Men da jeg så ut, brant det i vingen og den ene motoren. Og ilden spredte seg vanvittig fort. Da satte panikken inn, for vi var redde for å gå i luften alle mann.
Fra plassen sin bakerst i flyet kjente Maibritt et sidelengs kast som kunne ha skadet henne hvis hun ikke hadde sittet fastspent. Nærmest vantro så hun at taket revnet mellom kabinen og galley, slik at hun kunne se rett opp til himmelen i grålysningen.
– Jeg hadde aldri tenkt at et uhell skulle ramme meg. Men samtidig visste jeg at jobben som flyvertinne ikke bare handlet om å servere kaffe, sier hun da vi møter henne snart 15 år senere.
Vingetanker fulle av bensin
Hjernen hadde knapt rukket å registrere de uvirkelige inntrykkene før den skremmende virkeligheten trengte seg på. Først lyden av en jetmotor som fortsatt gikk på høyt turtall. Så den gjennomtrengende lukten av drivstoff som sprutet inn i kabinen fra de ødelagte vingetankene som inneholdt 7900 liter.
– Den umiddelbare utfordringen var å skaffe seg riktig situasjonsoppfattelse. Hvor befant flyet seg, og hvilke utganger var trygge å bruke? Skulle hun gå frem til Gudrun forrest i flyet? Fra cockpit kom det ingen beskjeder. Høyttaleranlegget var ødelagt samtidig som tre av de fire utgangsdørene var ubrukelige enten fordi de var kilt fast eller sperret av brann.
Nå var situasjonen i kabinen blitt så kaotisk at hun bestemte seg for å åpne venstre bakdør. Utenfor brant det, men årsaken til at døren knapt lot seg rikke var den innerste venstre jetmotoren som fortsatt gikk. I tillegg til å suge til seg luft som ga eksplosiv næring til brannen, forhindret den kraftige motorvinden døren fra å åpne seg utover.
Flyet lå i 40 graders hellende terreng, men samtidig bikket det svakt mot venstre. Tyngdekraften ga Maibritt litt ekstra hjelp da hun gikk i kampmodus istedenfor å gi opp. Omsider kom døren opp.
Les også: (+) Misforståelsen som førte til katastrofen
Brant i klærne
– Det var synet av den åpne døren som er hovedårsaken til at det gikk såpass bra som det gjorde. Hadde jeg ikke sprunget bakover vet jeg ikke hvordan det hadde gått, forteller Svein Vold.
Ved hjelp av et videoopptak fra et vitne anslo rapporten at det bare tok 20 sekunder fra flyet stoppet til brannen hadde spredt seg på utsiden fra nesen til vingeseksjonen.
Små blå stikkflammer brant på kabingulvet. Plutselig kom svart glovarm røyk veltende inn i kabinen. Akkurat da gikk kabinlyset samtidig som en roterende ildkule kom i stor fart bakover. «Ut-ut!» ropte noen desperat.
Dørken gikk så bratt oppover at man måtte ta tak i stolene for å klatre bakover. Svein husker ikke hvordan han kom seg dit, men bak i flyet var det kø for å komme seg ut. Desperat prøvde han å få opp den høyre døren, men brannen utenfor gjorde det umulig. Deretter kastet han seg ut døren på venstre side. Det var som å kaste seg ut i et flammehav med 3–4 meters fall rett ned.
Svein var midt i køen og nølte ikke. Nå brant det i joggedressen av nylon han hadde på seg. Han kjente vinden fra jetmotoren før han landet i lyngen og rullet seg rundt for å slukke flammene. Men han følte ingen smerte. Ennå.
Orkan av motvind
Maibritt var den siste som kom seg levende ut av flyet. Uniformen var dynket av drivstoff, håret var svidd og hun hadde tredjegradsforbrenninger på ryggen. Men brannen utenfor flyet hadde roet seg litt da hun hoppet. I dag takker hun brannmannskapene på flyplassen for at hun lever.
Terje Aleksandersen var sjåfør på den første brannbilen som nådde frem.
– Vi så at flyet gikk utfor baneenden og hadde allerede startet utrykningen på eget initiativ da alarmen gikk. Vi nådde frem på et minutt, forteller han.
Men vraket lå vanskelig til, helt på yttergrensen av rekkevidden til skumkanonene. Dessuten skapte den løpske motoren en orkan av motvind.
– Det brant på toppen av flyet og i kabinen, men det var ennå ikke overtent. Vi pøste på med de 8000 literne vi hadde. Det holdt til å dempe brannen noe i halvannet minutt før vi gikk tom for skum.
Utgangen sperret
Kapteinen og annenpiloten hadde kjempet en desperat kamp mot cockpitdøren for å komme til unnsetning i kabinen. Den forreste delen av skroget var imidlertid slått skjevt slik at døren var kilt fast. De reddet seg til slutt ut gjennom det venstre cockpitvinduet.
Da kapteinen innså at begge fordørene til kabinen fortsatt var stengt, klarte han å klatre tilbake inn i cockpiten der han løsnet splintene som holdt den forsterkede døren fast i hengslene. Men den satt like fastkilt, og han måtte gi opp for andre gang før han reddet seg ut. Begge pilotene ble alvorlig skadet.
Noen av passasjerene hadde klatret tilbake opp på rullebanen mens Maibritt fikk hjelp til å ta seg ned til sjøen der de ble plukket opp av en båt. Nå var uroen for kollegaen det verste.
I de få avgjørende sekundene etter at brannen spredte seg, hadde tre av passasjerene blitt igjen i den forreste delen av kabinen. Samtlige omkom. Gudrun Hervør Joensen var den fjerde. Hun hadde kjempet til det siste med å redde passasjerene og seg selv. Brannvesenet fant to av de omkomne rett ved der den stengte cockpitdøren hadde vært i det utbrente vraket. Den høyre utgangen var blitt åpnet, men hadde blitt sperret av terrenget utenfor. Den venstre var fastkilt.
Les også: (+) Dommedagsflyet: En styrt ville forårsaket en ufattelig katastrofe
Glemmer aldri
– De første årene var jeg plaget av dårlig samvittighet. Det var jo «feil» person som overlevde. Jeg var singel og hun hadde to barn som mistet moren sin, sier Maibritt ettertenksomt. At hun ble hyllet som en helt som hadde reddet åtte passasjerer, hjalp lite.
Hun tok imot tilbudet om krisepsykolog, men følte ikke at noen kunne helt sette seg inn i hvordan opplevelsen hadde vært.
– Jeg skjønte at hendelsen var noe jeg måtte komme meg ut av selv. Det ble samtaler med familie og kollegaer som kjente meg som hjalp best. Selv om ulykken alltid vil være en del av meg, tenker jeg sjeldent på den.
Etter to måneder på sykehus var hun tilbake i jobb og fortsatte som flyvertinne i selskapet. I 2008 flyttet hun til Norge og utdannet seg til trafikkflyger. I dag bor Maibritt i Oslo og er nybakt mor for andre gang.
Fortsatt mysterium
Granskningen av uhellet tok fem år før Statens havarikommisjon for transport (SHT) leverte den endelige rapporten. Selv om vraket var utbrent, kunne man fastslå ved hjelp av røntgenfotografering at aktuatorene som skulle felle ut spoilerne var i lukket posisjon. Samtidig beviste opptaket på taleregistratoren at utløserhåndtaket i cockpit var anvendt etter riktig prosedyre under landingen.
På grunn av brannskadene var det umulig å konkludere med noen sikker årsak til at spoilerne, som skulle fjerne 80 prosent av vingenes løfteevne for å bedre bremsegrepet, ikke ble utløst som normalt. SHT konkluderte med tre teoretiske årsaker, men la til at de var lite sannsynlige. Ytterligere årsaker til at ulykken ble fatal var at sikkerhetsområdene utenfor baneendene var 50 meter kortere enn nyere krav og endte i bratt terreng. Begge deler stred med regelverket. 50 meter ekstra distanse ville vært nok til å redde flyet.
Denne saken ble første gang publisert 10/07 2021, og sist oppdatert 08/11 2022.
