Under jorden i Paris
Lysets by med mørk underverden
Paris er verdens mest besøkte by med mange av verdens mest kjente turistattraksjoner, men «lysets by» har en mørk underverden av fantomstasjoner, knokkelhauger, rufsete kolonihistorie og snuskete uteliv.
Franskmennene var blant de første i verden som bygget T-bane og er kjent for sine uvanlige ingeniørløsninger. Nettverket under gateplanet er enormt. Flere hundre kilometer med tunneler. Men mange stasjoner ble med årene stengt, da det rett og slett ikke var behov for dem. Som stasjonen St. Martin som ble stengt allerede i 1939. Den ble gjenåpnet etter krigen, men kun for en kort periode. Nå er den en såkalt «Ghost station». Den er mørk og sotete.
St. Martin ligger bare hundre meter fra Strasbourg–Saint-Denis og ble derfor lite brukt. I dag er det kun eventyrlystne og arbeidere som besøker stasjonen.
– Ned, bak trappen. Det kommer tog, roper «Natalya».
Hun er russisk, vil være anonym, men kjenner åpenbart Paris› undergrunnssystem godt. I min iver etter å se den forlatte stasjonen har jeg ikke reflektert over lovligheten i det vi gjør. Natalya trekker på skuldrene når jeg spør hva politiet mener om guidingen hennes til Paris´ skjulte underverden. Myndighetene er neppe begeistret for denne formen for turisme. Risikoen forbundet med å vandre på en strømførende linje er høy, det samme er faren for påkjørsel.
Førsteklasses
Toget passerer i høy hastighet. Ekkoet slår mellom veggene. Vi har fem minutter på oss før neste tog. Natalya åpner en dør og poserer i døråpning.
– Før brukte Frelsesarmeen dette som overnattingssted for uteliggere.
Det gamle St. Martin-skiltet på veggen drukner i graffiti. Et nytt tog passerer. Vi kryper sammen. Natalya viser vei fremover langs plattformen til tunnelåpning. Den buldrende lyden øker igjen. Toget nærmer seg. En kraftig vind slår igjennom tunnelen og får håret vårt til å flagre.
Natalya stopper foran en dør.
– Den var visst åpen. La meg vise deg en klassiker.
Innenfor står et Sprague-Thomson-togsett, de første som ble brukt på T-banen i Paris. Det står noen tomme ølflasker på bakken, og tunnelveggene er kledd med graffiti, men togsettet er i utmerket stand. Kanskje de få som kommer ned her har for stor respekt for de historiske vognene til å ramponere dem. Jeg klatrer inn og befinner meg på 1. klasse i fortidens Paris.
Underjordisk kino
Da politiet i 2004 skulle gjennomføre en øvelse i en tidligere ukjent del av katakombene, oppdaget de skiltet: «Byggested, ingen adgang.» Da de passerte ble et kamera og et lydopptak av en gjøende hund aktivert. Synet som ventet dem var oppsiktsvekkende: En gigantisk sal innredet som kino, og innenfor både restaurant og bar. Hvem som sto bak er fortsatt ukjent.
Hva skjuler seg i de nærmere 300 kilometerne med ganger og labyrinter under Paris? Natalya kjenner de Paris´ skjulte sider bedre enn de fleste. Hun er som hentet rett ut av en spionroman. Natalya gir meg vadere, hodelykt og hansker. Å utforske katakombene på egen hånd er farlig. Det er lett å gå seg vill.
– Det er tre tunneler mot nord. Jeg velger den med minst vann, men lavest takhøyde.
Inn i dødsriket
Vannet blir gradvis høyere og taket lavere. Natalya manøvrer oss gjennom labyrinten av ganger.
– De kaller dette rommet for «The beach». Du forstår kanskje hvorfor?
... Det er omtrent
500 000 trær i Paris, og at det er en av
verdens grønneste byer?
Natalya peker på graffitien, en bølge laget av «cataphiles» (eller katafile, en betegnelse på dem som utforsker katakombene). Det blir trangere. Vi har allerede gått i en time, men for å nå området med knoklene og hodeskallene må vi gå i minst én til.
Katakombene i Paris er egentlig ikke katakomber i ordets rette forstand (slik som i Roma). De første tunnelene under Paris oppsto allerede da byen var en del av Romerriket. Det skyldtes at man hentet ut kalksteinen som finnes her nede for å bygge Paris. De fleste av byens kjente bygninger er laget av stein som ble skåret ut her.
Jeg leser «Rue Bezout» på veggen. Slik kan man orientere seg i katakombene. Gatenavnene følger de samme som på gateplanet. Langs veggen er utskjæringer av en borg og en pyramide. Katafile er opptatt av å ivareta katakombene og bidra med sin kunst.
Tetid. Ekkoene av stemmene våre kan høres i gangene. Skyggene danser i lyset fra gassbrenneren. Natalya tar frem et kart over hele systemet av katakomber.
– Ingen bilder! Det fins så vidt jeg vet kun to kopier av kartet.
Knokkelhauger
På slutten av 1700-tallet var kirkegårdene overfylt med lik. Det ble et hygienisk problem. Man mente at løshunder kunne grave opp ben og spre sykdommer. Løsningen var å kaste likene ned i de tomme tunnelene under byen. I 1785 ble kirkegården Cimetière de Innocents tømt.
... Paris var den første europeiske byen som fikk gassbelysning, derav kallenavnet "the City of Lights".
Rundt oss ligger brunaktige knokler og knuste hodeskaller. Det knaker og knaser når jeg går.
– Kryp inn i det lille hullet. Det er absolutt verdt det!
Jeg klarer med nød og neppe å presse meg igjennom. Følelsen er klaustrofobisk som i en vond drøm. Knokler over alt. I midten av rommet en stabel. En morbid parodi på drikkespillet Jenga. Her har katafile drukket øl og stablet. Et spill med døden, bokstavelig talt.
Vi hører musikk, den blir høyere og bringer med seg duften av marihuana. En gjeng katafile dukker opp. «Bonsoir, bonsoir», smiler de vennlig. Utforskerne av Paris› hemmelige underverden har respekt for hverandre.
The human zoo
Opp i lyset igjen. Parken «Jardin d›Agronomie Tropicale» utstråler idyll. Forelskede par vandrer hånd i hånd. Noen har en piknik på gresset, og der borte gjør en eldre kar yogaøvelser i bare trusa. Men akkurat her utspilte et mørkt kapittel i fransk historie seg. I 1907 åpnet en koloniutstilling. Man viste frem eksotiske planter og dyr fra kolonimaktens imperium, og det var ikke uvanlig, men også mennesker ble utstilt, som om de var rariteter.
Det ble en enorm suksess. Nærmere to millioner besøkende den første sommeren. I paviljongene gjenskapte man franske kolonier som Tunisia, Marokko, Kongo, Madagaskar og Sudan. Her ble arkitekturen, duftene, dyrene, smakene og representanter for urfolkene presentert for de nysgjerrige besøkende. Mange av paviljongene er borte. Enkelte ligger i ruiner. Noen få er bevart og pusset opp.
Informasjon ledsaget av gamle plakater forteller deler av historien om den famøse koloniutstillingen, men at mennesker ble stilt ut er utelatt, og burene de ble holdt i er fjernet.
Den tunisiske paviljongen er under oppussing. Statuer og minnesmerker over de fra koloniene som ofret seg for Frankrike, står her fortsatt. De mer rasistisk fremstilte statuene er fjernet og forties. Parken var stengt i flere tiår. Nå har den gjenåpnet.
Franske myndigheter vet ikke helt hva de skal gjøre med stedet. I andre land i Europa hvor en hadde slike uverdige menneskeutstillinger, såkalte «human zoos», ble alle spor fjernet. I utkanten av Paris kan en altså fortsatt finne sporene etter Frankrikes rufsete kolonifortid.
De druknede barna
... Det oppbevares mer enn 6 millioner lik i katakombene?
Gatebelysningen kommer på i den beryktede gaten Rue de Chantres.
– I begynnelsen av 1900-tallet herjet tuberkulosen i Paris. Sykehusene var overfylt og kjellerrommene i husene bak oss ble omgjort til barnehjem. En stormfull natt gikk imidlertid Seinen over sine bredder og dørene til rommene var låst. Det sies at alle barna druknet.
Ganna peker på et merke over de gitrede vinduene hvor vannstanden skal ha nådd. Silhuetten av et barn er malt på veggen. Sykehuset skal ha forsøkt å kvitte seg med barnelikene for å unngå kritikk. Kanskje en vandrehistorie? Det sies at folk hører barnelatter og skrik i gaten. Jeg hører bare stillhet når natten senker seg.
Dette må du oppleve i Paris
1. Besøk katakombene.
2. Drikk absint og la deg forføre av ”den grønne fe”.
3. Spis snegler og prøv ut den stinkende osten.
4. Frembring en skål til Jim Morrison på hans gravsted på Père Lachaise kirkegården.
5. Opplev Phonomuseet og den stengte jernbanen Petite Ceinture.
6. Ta en barrunde på Place Pigalle – Red Light District.
7. Skaff Paris Passlib – passet som inkluderer transport og inngang til de mest kjente turistattraksjonene.
8. Paris er full av myter og legender – fra tempelriddere til giljotinen. Sporene er her enda!
9. Få den parisiske atmosfæren på kafeene i Montmartre.
10. Dra til Jardin d'Agronomie Tropicale og utforsk et mørkt kapittel i fransk kolonihistorie.
Den grønne feen
Senere. Den grønne drikken i krystallglasset. Bartender Clément legger sukkerklumpen på en metallskje og drypper vann over sukkeret. Det er tradisjon å nyte absint i barene i Paris› bakgater. Maleren Vincent van Gogh var en av mange kunstnere i byens bohemmiljø som var avhengig av ”Den grønne feen” eller ”Djevelen i en flaske”. Jeg løfter glasset og tar en sipp. Varme og anissmak fyller munnen. Absint inneholder 60–80 prosent alkohol og hadde rykte på seg til å frembringe hallusinasjoner. Det var stoffet tujon som en mente kunne få det til å rable for folk. Jeg er på vei opp!
– Jeg har lyst til å vise deg noe, sier Havanna. Hun har mysende øyne, et innbydende smil og nesten ingen ting på. Havanna vil danse for meg. På bordet mitt. På alle fire. Bare jeg kjøper en drink. Lokalet er tomt bortsett fra den elektroniske og svært sjarmløse dansemusikken. Havanna vil ha pengene mine og byr seg frem. Jeg trenger luft.
De røde lysene
I Pigalle ligger sexklubbene tett.
– Wanna see girls?, spør innkasteren på Pussy´s. Jeg peker spørrende på kameraet. –No photos of pussies, svarer han skarpt og blokkerer inngangen. Klubben er beryktet på nettet og får konsekvent dårlige karakterer. Den utvannede strippeklubb-whiskyen begynner å fortrenge absinten. Jeg trenger påfyll.
Vannhullet Lulu White har en klassisk cocktailstil og kjører flere variasjoner av absint. Den grønne drikken får et tåkete utseende når den blandes med vann. Jeg kjører en fransk og italiensk vri. Så en trippel. Jeg sliter med balansen da jeg snubler nedover gaten. Ny vakt på Pussy´s, han kaster meg inn. Fortsatt tomt i lokalet. Men stadig nye jenter ved bordet. De vil ha drinker, de vil danse for meg. En østeuropeisk jente. En afrikansk jente. En asiatisk jente. –Hvor er du fra og hva jobber du med, spør den siste. – Jeg er journalist, snøvler jeg. Hun skvetter forskrekket opp. – Journalist! Journalist!
Jeg snubler videre. Fra bar til bar. Alt virker tåkete. Noen følger etter meg.
Neste morgen. Tilbake i leiligheten. Hodet verker. Jeg husker bare bruddstykker av natten. Mannen som forsøkte å rappe mobilen min. Stripperen i stringtruse på bordet. Grønn angst og paranoia. Svimmelhet og kvalme. Det var tujonen i absinten som angivelig drev folk til galskap. Jeg holder en knapp på det høye alkoholinnholdet, og er rimelig klar for en hvit uke. Best å komme seg ut av Paris.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn
Reis til Paris
INFO OM STEDET:
Tidlig på våren eller litt ut på høsten er den ideelle tiden å besøke byen. Da slipper en de store turistmassene og kan oppleve et behagelig klima.
SLIK KOMMER DU DIT:
Det er flere avganger hver dag mellom Oslo og Paris, samt også fra andre norske byer. Både Norwegian og SAS flyr, og billett starter på noen hundre kroner.
HER KAN DU BO:
Priser på hotell kan være stive. Et godt alternativ er å leie en leilighet gjennom Airbnb. Området rundt Montemarte er sentralt, har god atmosfære og barer som serverer «noe for enhver».
HER KAN DU SPISE:
Har du lyst til å spise i stummende mørke i lysets by, så kan du oppsøke Dans Le Noir i Rue Quincampoix. Restauranten er mørklagt, og du kan ikke se hva du spiser. Det skal forsterke smaksinntrykkene.
Denne saken ble første gang publisert 27/08 2019, og sist oppdatert 22/09 2023.
