skilsmisse
Etter samlivsbruddet oppdaget Lill-Karin (44) en mørk familiehistorie
Etter selv å ha blitt skilt, dykket Lill-Karin (44) ned i tippoldeforeldrenes over hundre år gamle skilsmisse. Der fant hun en svært mørk familiehistorie.
– Jeg var nysgjerrig på de få som skilte seg i en tidsepoke da skilsmisser knapt fantes, slik som min egen tippoldemor Ane Marie og hennes mann, Theodor, forteller Lill-Karin Elvestad.
Da journalisten og forfatteren med pågående master i historie, begynte sine undersøkelser, ante hun ikke hvor mye dramatikk hun skulle finne. Opprivende krangler, vold og sinnssykdom er noen av ingrediensene.
I 1873 giftet Ane Marie Aleksandersdatter seg med den ett år yngre gårdseieren og fiskeren, Theodor Johansen fra Balsfjord i Troms. De fikk 11 barn, hvorav 9 vokste opp.
16 år etter at de ga hverandre sitt ja, var de gode dagene for lengst over og erstattet av onde. Ane Marie og Theodor ble separert i 1899. Fem år senere ble de omsider formelt skilt.
Sjeldne skilsmisser
Skilsmissen var en av svært få i et stort omland. Totalt var det 25 skilsmisser i Troms i en periode på 13 år i perioden 1891–1903, utenfor domstolene, skriver Lill-Karin i boken sin «Til livet skilte oss ad» som kom ut i fjor. Boken henter frem over tredve historier basert på hittil lite brukt arkivmateriale.
Skilsmisser ved dom var enda sjeldnere – totalt fem i den samme perioden. I snitt var det altså kun to par som skilte seg per år i hele Troms fylke.
– Skilsmisser var mer vanlig på begynnelsen av 1600-tallet enn mot slutten av 1800-tallet, sier Lill-Karin før hun fortsetter historietimen ved spisebordet hjemme på småbruket i Malangen.
– En av årsakene var det viktorianske idealet som fikk feste også her hjemme fra midten av 1800-tallet. Kvinnen skulle opptre stille, tilbaketrukket og fokusere på husholdningen, barn og husarbeid. Hun måtte stole på mannen som forsørger.
Les også: (+) Jeg orket ikke mer og valgte å skilles fra mannen min. Da jeg en dag gikk forbi huset hans, ble jeg rystet
Psykopatiske trekk
I 1879 kom Ibsens «Et dukkehjem» ut, og i de påfølgende årene så man en gryende utvikling av mer rettferdighet for kvinner.
At de fleste ikke kunne klare seg økonomisk alene og var gjensidig avhengige av hverandre i ekteskapet, medvirket til at gifteringene likevel som oftest fikk sitte på.
Blant årsakene til at et bitte lite mindretall likevel søkte skilsmisse, var hor, alkoholisme, kriminalitet, sinnssykdom (som mental sykdom ble kalt på den tiden), mishandling og vold.
I det historiske dypdykket og arbeidet med boken, som også skulle bli en personlig reise, fant Lill-Karin en mørk familiehistorie.
Skriftlige kilder vitnet om en hard, årelang konflikt mellom Theodor og broren som bodde på nabogården. Konflikten involverte både vold og politianmeldelser. På grunn av Theodors tidvis utagerende oppførsel krevde naboene at han måtte sendes vekk til psykiatrisk behandling.
Theodor skal også ha mishandlet kone og barn. Barna låste dørene til soverommene sine før de la seg, i frykt for farens sinne.
– Samtidig er det tegn til at han var en karismatisk mann. Jeg har ikke grunnlag for å påstå at han var psykopat, men psykopatiske trekk hadde han åpenbart, mener Lill-Karin.
I 1898 ble Theodor innlagt på asyl i Trondheim. Der ble han værende nesten hele året. I 1899 var ekteskapsbruddet et faktum.
Ulykkelig slutt
Etter tre års separasjon, som myndighetene krevde, nektet Ane Marie å signere de endelige skilsmissepapirene. Årsaken var at Theodor bare hadde betalt én tredjedel av det avtalte økonomiske oppgjøret etter bruddet.
Mens han beholdt gården, skulle hun få noen gjenstander, samt 323 kroner. Et beløp som tilsvarte tre årslønner for en tjenestejente eller budeie.
Skilsmissen ble likevel godkjent av myndighetene, og i 1904 ble Theodor og Ane Marie formelt skilt.
Etter skilsmissen var Ane Marie prisgitt barnas velvilje for å ha tak over hodet. Den siste perioden av livet bodde hun hos sin eldste datter på gården Kirkevik her i Malangen. I 1906, to år etter skilsmissen, døde Ane Marie fattig og nedbrutt av lungetuberkulose.
Bedre gikk det ikke med Theodor. Han gled riktig nok rett inn i et nytt forhold etter bruddet i 1899 og fikk flere barn med sin yngre kjæreste.
Men de personlige problemene fortsatte. I 1910 hadde også hans andre livspartner fått nok. Hun anmeldte Theodor og krevde ham fjernet fra gården.
Året etter ble han enda en gang innlagt på asyl grunnet sinnssykdom. Der ble han i to år, før han stiftet sin tredje familie og etter hvert flyttet til Tromsø.
Livet hans endte i Tromsø kretsfengsel. 14. mars 1923, etter 65 døgn, tok han sitt eget liv.
Fortsatt skambelagt
Lill-Karin puster ut.
– Ikke akkurat en pen historie, sier hun. – Det har vært en tung materie å dukke ned i.
Utenfor vinduene har det lille mørketidslyset sluppet taket. Lill-Karin bor på et lysfattig sted sammenlignet med byer og tettsteder.
Til gjengjeld er hun bortskjemt med både stjernelys og nordlys i den mørke årstiden.
Hun har opplevd både lys og mørke i eget privatliv også. I 2016, 112 år etter at tippoldeforeldrene formelt ble skilt, var det hennes tur.
16 år etter at hun iført den vakre, hvite brudekjolen hadde gitt sitt ja med lys i stemmen, pakket hun eskene og flyttet fra Storsteinnes hjem til barndomsgården som er utgått av gården Kirkevik i Malangen. Skammen ble med på flyttelasset.
– Selv om vi lever i et moderne samfunn, er mange av mekanismene de samme som den gangen tippoldemor ble skilt. Skilsmissen har ingen offentlig markering slik vielsen har, men den er like fullt veldig synlig. Målet var å være en familie, og så gikk det i tusen knas. Du har jo mislyktes, selv om skilsmisse er veldig vanlig i dag, sier Lill-Karin.
– Det føles som å hoppe utfor et stup og ikke vite hva som venter der nede. Plutselig er man alene. Det er en stor sorg, uansett hvordan du vrir og vender på det, og det er lett å føle skam, legger hun til.
Barna i fokus
Lill-Karin mener «lykkelige skilsmisser» ikke finnes, men hun og eksmannen har lyktes godt med samarbeidet etter bruddet. Hun tror en viktig nøkkel er å sette barna først i enhver situasjon.
De har delt foreldreansvaret likt, men barna har frihet til å bestemme om de vil være mer hos en av foreldrene i perioder.
– Ungene har skjønt at jeg og faren deres er veldig ulike, og at vi har fått det bedre hver for oss. Samtidig unner vi den andre alt godt.
En uttalelse fra sønnen for en tid tilbake klang ekstra godt i Lill-Karins ører. Han så på moren sin og sa:
«Det er bedre å ha erfaringer i livet som du makter å komme gjennom, i stedet for plutselig å møte en stor hindring du ikke takler.»
Helbredende
Som frilanser med eget foretak hadde Lill-Karin ikke mulighet til å legge seg ned og synes synd på seg selv etter skilsmissen. Hun måtte raskt opp igjen på hesten. Da er det godt å ha et arbeid man trives med og brenner for.
Skrivingen fungerte som terapi, sammen med naturen.
– Jeg flyttet tilbake til barndomshjemmet i 2016. Det var som om plassen ventet på at jeg skulle komme hjem. Jeg opplevde det som en trøst, ja, nærmest helbredende, sier hun.
Hjemstedet, gården Elvestad, består av innmark, skog og 12 bygninger. Farmoren levde ikke lenger, så hennes hus sto tomt. Faren bor i huset like ved.
– Dette huset ble i utgangspunktet bygget som kårstue til farmor fordi mamma ble gravid med meg. Jeg satte i gang med renovering, og ett år senere var det ferdig.
Etter at moren og faren gikk hver til sitt da hun var liten, vekslet Lill-Karin på å bo hos dem inntil hun flyttet permanent til Elvestad som tiåring.
Ny krise — og giv
To år etter at hun flyttet hjem, kjente Lill-Karin en ovalformet kul i brystet. Syv dager senere var hun i gang med kreftbehandling. Cellegift, operasjon og stråling sto på den uvelkomne «menyen».
– Det var en tøff tid, men samtidig ga det meg en «cut the crap»-innstilling til livet, Jeg så tydeligere hva som er viktig. Hver dag teller. Det er en klisjé, men også en sannhet. Jeg ble påminnet verdien av livet. Ikke å utsette ting jeg har gått og tenkt på, sier hun.
I tiden etter at hun flyttet tilbake, hadde Lill-Karin ofte kikket ut av vinduet, bort på det gamle, glemte sommerhuset.
Hun hadde også tidligere i livet hatt stor drivkraft, men nå var det som om den slo ut i full blomst. Så fort hun kjente at energien var tilbake etter å ha blitt erklært kreftfri, gikk hun i gang med en ny renovering. Resultatet har blitt den flotte Gammelstua som i dag er skrivestue og kurssted.
Les også: (+) – Glem meg, Halvard. Jeg har blitt stygg. Finn deg en annen jente!
Binder historien sammen
I prosessen med å rydde det gamle sommerhuset oppdaget Lill-Karin gjenstander som var langt eldre enn bygget: Blant annet et slitent tretrau, en gang rødmalt. Tre bokstaver lyste mot Lill-Karin: AMA.
Var trauet noe tippoldemor Ane Marie Aleksandersdatter hadde fått med seg som en del av oppgjøret etter skilsmissen?
– Sannsynligheten for det er stor. Kirkevik var hennes siste bosted, og ingen andre i familien har disse initialene, forteller Lill-Karin.
Hun kjente ikke tippoldemorens historie på tidspunktet da tretrauet dukket opp. Da hun senere jobbet med historien, som ble en viktig del av boken «Til livet skilte oss ad», fremsto funnet ekstra sterkt.
– Det at jeg kan holde fysiske gjenstander og vite at de har fulgt henne gjennom livet, ga liv til historien og en dypere mening til å sette huset i stand.
Fra vinduet ved spisebordet kan forfatteren se ned mot stedet der tippoldemoren ligger begravd. Der brenner et lys.
Kjærligheten vender tilbake
Underveis i praten har én person til kommet hjem og funnet sin plass i sofaen. Gjermund Nilssen er navnet, Lill-Karins nye ektemann.
Helt uventet fant hun kjærligheten på nytt for noen år siden, med mannen hun allerede hadde kjent lenge. Sommeren 2019 ble de smidd i hymens lenker.
– Etter skilsmissen tenkte jeg at jeg aldri skulle gifte meg igjen, jeg skulle være alene. Men så dukket han her opp.
Gjennom sykdomsperioden var Gjermund en bauta både for Lill-Karin og barna. Da han fridde etter at kjæresten var friskmeldt, tenkte hun «ja, hvorfor ikke?». Et tradisjonelt bryllup og hvit brudekjole var likevel utelukket.
– Vi giftet oss her på gården i et partytelt, samtidig som vi feiret 40-årsdagen min og at kreften var borte.
– Hadde du en annen forventning og innstilling til ekteskapet denne gangen?
– Ja, et mer avslappet og realistisk syn med vissheten om at ingen er perfekt. Aller minst meg selv. Det viktigste er å finne en som tåler deg, på samme måte som du må tåle den andre. Forsøk på å endre eller perfeksjonere gjør deg bare utslitt.
