fra folkehelt til forhatt:
Kvinner elsket ham og menn beundret ham. Men navnet hans vil for alltid bli nevnt med negativt fortegn i historiebøkene
Idrettsfenomenet fra Fredrikstad satte fire verdensrekorder og var verdens suverent beste. Så startet det dype fallet.
I sin tid verdens desidert beste stavspranghopper.
Fire ganger verdensrekordholder. Bejublet for sine idrettsbedrifter. Velsignet med et godt utseende.
En fremragende danser. Kvinner elsket ham og menn beundret ham.
Charles Hoff var en levende idrettslegende.
Nå skulle han bruke stjernestatusen for alt den var verdt for å inspirere norsk idrettsungdom til å følge hans eksempel.
Men da ble det bråk. Stjernestatus eller ikke; Hoffs sjarmoffensiv ledet ham til slutt til domstolen og dom for landssvik.
Skap-proff
Charles Teilman Hoff ble født 9. mai 1902 i Fredrikstad. Han tok artium i 1921, og gikk deretter på Statens Håndverks og Kunstindustriskole i Oslo. Han hadde en kjærlighet for å male som skulle følge ham livet ut, endog til en maleskole i Paris. Men det var ikke i malingen hans største talent lå.
Charles Hoff var storfavoritt til å ta gull i stavsprang under OL i Paris i 1924. Ingen andre hadde vært i nærheten av nordmannens høyder denne sesongen, men før OL ble han skadet i armen. Vinneren, amerikaneren Lee Barnes, vant på høyden 3.95. Det var 26 cm under Charles Hoffs verdensrekord.
Hoff selv satset i stedet på øvelser der armen ikke var like sentral i utøvelsen: Han kvalifiserte seg i stedet både til 400 og 800 meter, og ble nummer åtte i finalen på 800 meter.
Hjemme tok han NM-gull på 200, 400 og 800 meter, og selvfølgelig tresteg i tillegg. Han hadde også NM-sølv i lengde og bronse på 100 meter.
Som verdensstjerne i friidrett var Hoff et ettertraktet navn. I Europa ble det ikke konkurrert innendørs, men det ble det i USA.
Vinteren 1926 dro derfor Hoff over dammen for å konkurrere. I løpet av tre måneder satte han verdensrekorder i et tempo som ville fått Sergej Bubka til å fremstå som en slappfisk. Ikke mindre enn tolv innendørs verdensrekorder satte han fra februar til mai.
USA elsket sine idrettshelter, da som nå, og Charles Hoff hadde med ett blitt en av dem. At han i tillegg var en vakker mann og en gudbenådet danser forringet på ingen måte interessen. Hoff bestemte seg for å utnytte situasjonen til fulle. Snart turnerte han med et varietéteater, der han i tillegg til å hoppe stav, også danset charleston. I tillegg deltok han selvsagt på idrettsstevner.
Amatørutøveren Charles Hoff hadde begynt å innse sin egen markedsverdi. Men måten han ville bruke sitt ry og sin markedsverdi skulle gi ham betydelig trøbbel.
Fra bråk til bråk
Hoff fikk etter hvert erfare at når man har blitt superkjendis er det også vanskelig å operere under radaren. At Hoff utnyttet sin status som idrettsutøver for å tjene penger brøt nemlig med idrettens amatørregler, og Hoff ble derfor utestengt fra all organisert idrett.
Den utestengte stjernen returnerte til Norge og kjempet for å ta opp igjen karrieren. Hoff fortsatte å trene for seg selv, og hoppet i enkelte oppvisninger. I årevis etter utestengelsen holdt han høyt internasjonalt nivå. Hans siste «verdensrekord», som aldri ble offisiell siden Hoff ikke hadde lisens, satte han i Hønefoss den 27. september 1931. Da hoppet han 4,32 meter.
Som persona non grata i idrettsbevegelsen måtte Charles Hoff finne noe annet å gjøre. I 1927 ble han ansatt som redaktør i bladet Sportsmanden. Her ble Hoff en kontroversiell og frittalende redaktør. Et forsøk på å gjøre comeback som aktiv idrettsutøver i 1933 feilet.
Hoff gjorde seg mer bemerket i Sportsmandens spalter for jevnlige angrep på meningsmotstandere frem til 1936. Da røk han også uklar med bladets eier, og måtte forlate redaktørkontoret.
Men Hoff fikk ny redaktørjobb. I avisen «Fritt Folk», avisen til Nasjonal Samling. Selv om engasjementet ble kortvarig hadde Charles Hoff nå flagget sitt politiske standpunkt. Og standpunktet skulle bli enda tydeligere.
Charles Hoff var ved krigsutbruddet ansatt i Friidrettsforbundet som landslagstrener for hopp og løpsøvelser. I en radiotale oppfordret han norske idrettsutøvere til å legge ned våpnene og oppgi sin motstand mot okkupantene.
Appellen kostet ham trenerjobben. Men blant okkupantene var utspillet blitt lagt merke til: Charles Hoff var kanskje akkurat den stjernen tyskerne trengte for å nå inn til den norske folkesjelen.
Nazi-Tyskland hadde nemlig en forkjærlighet for idrett. I hvert land de okkuperte søkte de så raskt som mulig å få kontroll over idrettsbevegelsen for å bruke den til propagandaformål. Idrettsheltene var nasjonale foregangsfigurer, og fikk man dem med på laget, kunne man vende opinionen til okkupantenes gunst.
Og hvem var bedre eslet for denne oppgaven i Norge enn idrettshelten Charles Hoff?
Ble nazi-byråkrat
Frem til 1940 hadde norsk idrett vært delt i to bevegelser. Fusjonen mellom Norges Landsforbund for Idræt og Arbeidernes idrettsforbund i september 1940, kunne ikke hindre en ny splittelse i idrettsbevegelsen. På den ene siden sto idrettsfolk som ikke ville la krigen hindre dem i å konkurrere, på den andre de som gikk til idrettsstreik mot nazifiseringen av idretten.
Lederstjerne for den førstnevnte gruppen ble Charles Hoff. Høsten 1940 ble han utnevnt til ekspedisjonssjef i idrettsavdelingen i Josef Terbovens nyopprettede «Departementet for arbeidstjeneste og idrett».
Hans mandat var klart:
Vinn idrettsbevegelsen over på tysk side. I 1942 ble han også «Idrettsfører», leder av det nazifiserte norske idrettsforbundet, samt idrettsfører for NS-hirden.
Men Hoffs falmede stjernestatus hadde liten effekt på den norske idrettsbevegelsen.
Lunken mottagelse
Ved krigsutbruddet hadde Norge flere idrettsstjerner som allerede hadde samlet nasjonen. For eksempel spillerne på fotballlandslaget som tok bronse under OL i 1936, og skistjernen Birger Ruud fra Kongsberg.
De og andre som på terskelen til et gjennombrudd sto overfor et stort dilemma: Skulle de fortsette med idretten de levde og åndet for? Eller skulle de legge karrieren på hylla av nasjonale og politiske hensyn?
Det store flertallet hadde ikke til hensikt å la seg utnytte av okkupasjonsmakten. Det hjalp ikke om et idretts-ikonet Charles Hoff frontet frieriet. Norske idrettsfolk var ikke interessert i å bli nazifisert. Og publikum og funksjonærer fulgte opp. Nesten ingen sluttet seg til Charles Hoffs rekker.
Med noen ytterst få unntak, ble det kun konkurrert mellom utøvere som ikke lå i toppen av sine disipliner før krigen, og da for tomme tribuner. Kombinertløperen Randmond Sørensen hadde vunnet prøve-OL i 1935, men ble ikke tatt ut til OL året etter. Han ble eneste norske deltager i det nazi-arrangerte VM på ski i Cortina i 1941. Spydkasteren Olav Sunde stilte opp for nazistene, men var godt over toppen som ble nådd med bronse i spyd under OL i 1928.
De mest profilerte utøverne som allikevel stilte til start i denne perioden, var skøyteløperne Hans Engnestangen og Finn Hodt.
Engnestangen ble allroundverdensmester i 1933 og hadde til sammen åtte distanseseire på 500 og 1500 meter fra internasjonale mesterskap. Han skjulte ikke sin støtte til NS, og skrev i 1944 en artikkel i Åndalsnes avis om hvorfor han var medlem av NS.
Hodt var under krigen bare i starten av sin karriere. Høydepunktet kom først etter krigen, der vant 500 meter i NM fem ganger.
Men utenfor «idrettsfører» Charles Hoffs åsyn ble det arrangert hopprenn, langrenn og terrengløp i skog og utmark. Norsk idrettsungdom fikk utløp for sin konkurranseiver på andre, og illegale, arenaer.
Ødelagt navn og rykte
Etter krigen måtte Charles Hoff stå til rette for sin rolle under okkupasjonen.
Den en gang så bejublede norske idrettshelten som hadde kjempet med det norske flagget på brystet, sto da tiltalt som landsforræder. Det endte med en dom på ni års straffarbeid for Hoff. Han sonet fem av dem, og i 1950 var han en fri mann.
Hoff gjenopptok sitt journalistiske virke, men var etter landssvikdommen uspiselig for avisredaksjoner flest. «Verden rundt», en avis som i 1956 endret navn til «Verdensrevyen», ble Charles Hoffs arbeidsplass til han gikk av med pensjon. Avisen var en «sladderavis» med humor, krim-stoff og lettkledde damer som faste ingredienser.
Hoff utga en roman i 1952, krimromanen «Døden i Bygdøy Allé». Han brukte det fyndige pseudonymet «Texas Bang», men romanen ble ingen suksess.
Charles Hoff døde 19. februar 1985 i Oslo.
Fengslet stjerne
Kongsberg-hopperen Birger Ruuds stjernestatus kostet ham friheten.
Norges største idrettshelt ved krigsutbruddet, Birger Ruud, ble forsøkt vervet til å delta i de offisielle hoppkonkurransene under okkupasjonen, men nektet. Verdensmesteren fra 1935 og 1937, og OL-gullvinneren fra 1932 og 1936 på nazistenes hjemmebane i Garmisch-Partenkirchen gjorde ham velegnet for tysk propaganda.
Men Ruud ville ikke følge Charles Hoffs eksempel. Han nektet å konkurrere i regi av nazistene.
I stedet deltok han aktivt i den illegale Jøssing-idretten, og for det ble han til slutt arrestert og satt på Grini. Birger, broren Sigmund og tolv andre ble arrestert etter et hopprenn i Furubakken i Asker, ikke langt fra Skaugum der Josef Terboven holdt til.
Birger satt på Grini i ett år. Men etter krigen gjorde han comeback i verdenstoppen: Under OL St. Moritz i 1948 tok han sølv i det spesielle hopprennet.
