Kvinnedagen 8. mars
Derfor feires kvinnedagen
Som en av de første kvinnene i landet tok Gunhild Emanuelsen opp lønnsforskjellene mellom menn og kvinner med akkurat disse ordene.
8. mars en fremdeles en viktig dag for verdens kvinner, men kan du kvinnedagens historie?
Året er 1909. Det amerikanske sosialistpartiet vil hylle de kvinnelige tekstilarbeiderne. Sammen protesterer de høylytt mot dårlig lønn og elendige arbeidsvilkår.
Ett år senere arrangeres den første kvinnekonferansen i København. Flere hundre kvinner fra 17 land er på plass.
På talerstolen står blant annet tyske Clara Zetkin. Hun ønsker å stifte en internasjonal kvinnedag.
– Vi kvinner trenger langt mer å bli befridd enn menn, for vi er langt mer underkuet enn dem, sa hun.
Les også: Nordmenn hadde strevd i generasjoner. Så fikk Møbelsnekkeren Thor en genial idé
Den første kvinnedagen
Zetkin oppnådde målet om å få en kvinnedag. 19. mars 1911 ble den første kvinnedagen offisielt arrangert i Danmark, Sveits, Tyskland og Østerrike. Mer enn en million personer deltok.
Markeringen fortsatte de neste årene – på ulike datoer. Da første verdenskrig brøt ut, benyttet mange kvinnedagen til fredelige demonstrasjoner mot krig.
«Når mennene dreper, er det opp til oss kvinner å kjempe for bevaringen av liv. Når mennene er stille, er det vår plikt å heve stemmen på vegne av våre idealer,» skrev Zetkin i 1915.
I 1917 lot russiske kvinner seg inspirere, og de brukte kvinnedagen til å demonstrere for «brød og fred». Dette ble starten på den russiske revolusjonen. Demonstrasjonen fant sted 8. mars, og i 1921 ble det bestemt at dette heretter skulle være datoen for kvinnedagen.
Under det internasjonale kvinneåret i 1975 ble 8. mars erklært som en offisiell kvinnedag av FN.
- Fredrikke Marie Qvam (1843-1938): Pioner i kampen for kvinnelig stemmerett.
- Gro Harlem Brundtland (1939-): Norges første kvinnelige statsminister.
- Betzy Kjelsberg (1866-1950): Norges første kvinnelige fabrikkinspektør og en av de første kvinnene som stilte til stortingsvalg.
- Anna Rogstad (1854-1938): I 1911 ble hun første kvinne på Stortinget.
- Kim Friele (1935-2021): Den første i Norge som sto frem som homofil med fullt navn, pioner i homobevegelsen.
- Wenche Foss (1917-2011): En ekte skuespillerdiva med lang erfaring på scene og film.
- Dronning Sonja (1937-): Dronningen har sterke meninger og har erklært seg som feminist.
Kvinnedagen i Norge
I Norge var ikke kvinnene særlig engasjerte i kvinnedagen de første årene. Riktig nok hadde vi sterke stemmer som talte for kvinnesaken, men de hadde snart vunnet kampen om stemmerett og ville bruke tiden på andre ting.
I 1920 innførte Det norske Arbeiderparti kvinnedagen for første gang i Norge. Sakte spredde markeringen seg gjennom landet. De kjempet særlig for bedre arbeidsvilkår for kvinner.
«En Husmor skal først og fremst stelle hjem aa barn siges der. Ja, det er vel og bra, men er det nok? Ja, sier mange menn endnu. Du har ikke tid og anledning til aa kaste bort tiden aa gaa på møter og denslags! Skal vi kvinnerne fortsatt nøie sig med den slags?» Nei, var appellen fra Odda kommunistiske husmorlag i 1931, ifølge Forskning.no.
En viktig kvinne- og fagforeningsaktivist, var Gunhild Emanuelsen (1914-2006).
I et intervju med Kvinnehistorie.no fortalte hun at hun særlig brant for å redusere lønnsforskjellene mellom menn og kvinner.
– Jeg syntes det var så urettferdig. Vi gjorde jo akkurat det samme! sa hun.
Som en av de første kvinnene i landet, tok hun opp saken med direktøren i Arbeidsgiverforeningen. Han var ikke positiv til forslaget og mente det ville få konsekvenser for arbeidsgiverne.
– Konsekvensene er for oss, vi må jo betale like mye for et brød som mannfolka. Du snakker tull, sa Emanuelsen til direktøren.
Kvinnedagen satt på vent
Under andre verdenskrig ble kvinnedagen satt på vent her hjemme, og i etterkrigstiden var det bare enkelte kvinneorganisasjoner som markerte dagen.
I 1972 manet kvinnene til kamp igjen. Feminismen blomstret, og Kvinnefronten tok initiativ til et demonstrasjonstog i Oslo på kvinnedagen. Flere organisasjoner meldte seg på.
En av kvinnene som deltok, var Alfhild Jensen (1924-2012). I et intervju med Kvinnehistorie.no fortalte hun at de ulike kvinneorganisasjonene prøvde å bli enige om hva de skulle kjempe for. De tradisjonelle feministene ønsket paroler for selvbestemt abort, flere barnehager og likelønn.
– Når vi gikk i 8. mars-tog med krav om barnehager, ropte folk etter oss at vi skulle gå hjem og passe barna våre sjøl. Kvinnfolka skulle være hjemme, sa Jensen.
Det var fremdeles mange som mente at kvinner ikke burde arbeide.
– Mange mente at grunnen til at kvinner ville ha jobb, var at de ville ha luksusting som pelskåper og kjøleskap, sa hun.
Les også (+): Da Olaug solgte leiligheten, fikk hun en overraskelse som snudde livet hennes på hodet. Så rammet et nytt sjokk
Delte toget i to
De yngre feministene ville gå et hakk lenger med sine paroler og tok blant annet med seg plakater med tekstene «Nei til tvangspuling» og «Vi vil ligge øverst».
En annen parole sa: «Jeg vil bli statsminister». Dette mente representanter fra Kvinnefronten var så urealistisk at de var redd ingen ville ta dem seriøst.
Jensen fortalte at de eldre kvinnene følte at de yngre hadde andre motiver enn de selv hadde:
– De nye visste ikke hvem Clara Zetkin var. De visste ikke hvorfor 8. mars oppsto, sa hun.
Uenigheten ble så stor at toget ble delt i to. De tradisjonelle organisasjonene gikk foran, og noen meter bak gikk nyfeministene.
Etter noen år kom de til enighet, og togene ble stadig lengre. Fremdeles er det stor oppslutning rundt kvinnedagen. Sidsel Fjelltun i 8. mars-komiteen i Oslo sa til TV 2 i fjor at kvinnedagen fremdeles engasjerer:
– Jeg har ikke sett en eneste artikkel hittil i år som spør «hva som er vitsen med kvinnedagen?». Jeg tenker det er ganske åpenbart at det er et behov for markeringen, sa hun.
