HVALSKØYTE til angrep mot overmakten
Kaptein Leif gikk rett i strupen på tyskerne: – Ikke bry dere om meg, gutter, jeg er ferdig likevel
Den første motstanderen den tyske armadaen møtte på sin vei inn Oslofjorden, er en gammel hvalfanger med en kanon og to maskingeværer.

– Ikke bry dere om meg, gutter, jeg er ferdig likevel. Kommer dere hjem, så hils fra meg.
Det skal ha vært de siste ordene ordene til kaptein Leif Welding Olsen.
Noen timer tidligere hadde han og det tapre mannskapet tatt opp kampen mot overmakten i Oslofjorden.
Historiebøkene sier at krigen for Norge sin del startet med at Blücher ble senket ved Oscarsborg, i tussmørket tidlig om morgenen 9. april 1940.
Men krigen krevde flere offer før den velkjente hendelsen.
Dette er historien om krigens første offer innenfor Norges grenser.
Les også: Han reddet 1670 mennesker fra Auschwitz, men ble beskyldt for kun å tenke på seg selv
Kapteinen nøler ikke
Den lille, norske hvalfangsskøyta styrer rett mot fienden - og krigen skal snart få sitt første offer.
Tåken ligger tykt over det mørke havet. Skvalpesjøen slår mot den gamle og lille hvalfangstskøyta. Skuta har ikke kommet seg på hvalfangst denne vinteren. Den er rekvirert av Forsvaret og er på vakttjeneste i Ytre Oslofjord.

På brua til Pol III står skipssjefen, kaptein Leif Welding Olsen, og nestkommanderende, løytnant Hans Bergan, og speider gjennom et vær som stadig blir verre.
Bergan har sett noe der ute. To lange skygger i mørket.
Det er mandag 8. april 1940. Klokka drar seg mot 11 om kvelden. Det er mer enn sjøen som er urolig. Det har vært krig i Europa i åtte måneder, og denne dagen er det rapportert om stor tysk flåteaktivitet utenfor norskekysten. Britene har lagt ut miner. En fortørnet utenriksminister Halvdan Koht har redegjort for Norges stilling. Den er uforandret, med en «absolutt vilje til nøytralitet».
Dårlig beredskap
Mange nordmenn sitter oppe lenger enn vanlig for å høre den sene dagsnyttsendingen. Avisene utsetter trykkingen. Kringkastingen og NTB er i beredskap. Det samme kan ikke sies om det nedprioriterte norske forsvaret. I tåken ute i Oslofjorden står gamle Pol III i første linje når fienden kommer.
I det stinne mørket ser Welding Olsen og Bergan skyggene av to store fartøy som kommer seilende rett mot dem. Krigsskip, med slukkede lanterner på full fart innover fjorden. Silhuettene avslører ikke hvem de tilhører. Er tyskerne virkelig på vei? Eller er det engelskmennene?
Ordrene er uansett klare. Alle fremmede marinefartøy skal stanses. Welding Olsen nøler ikke. Han fyrer av et varselskudd med den lille kanonen.
Og setter full fart forover.
Les også: (+) Torstein fremsto som pratsom og jovial. I virkeligheten var han en iskald skuespiller
Krigens første slag
Landets krigshistorie starter gjerne med at Blücher blir senket ved Oscarsborg i tusmørket tidlig om morgenen 9. april 1940, slik at Konge og regjering kommer seg i sikkerhet. Hendelsene i timene før er i større grad glemt.

På formiddagen den 8. april ble det observert krigshandlinger fra Svenner fyr og fra tollvakten på Kjerringberget i Sandefjordsfjorden. To norske marinefartøy, torpedobåten Ravn og minesveiperen Hvas, assisterte da tyskere ble dratt opp av vannet etter at tankeren Posidonia ble senket av den britiske ubåten Trident.
Lite visste nordmennene da om Operasjon Weserübung og angrepsflåtene som allerede var der ute på havet, på vei for å ta Norge. Eller at «Kampfgruppe 5», med Blücher i spissen, nærmet seg Oslofjorden.
Krysseren Blücher, lommeslagskipet Lützow, den lette krysseren Emden, torpedobåtene Möwe, Albatros og Kondor, åtte minesveipere og noen mindre hjelpefartøy var mørklagte da de entret norsk farvann.
Drøyt 2000 mann var sendt for å ta Oslo. Foreløpig lyste fyrene langs kysten. Ingen miner var lagt ut. Ingen visste at tyskerne var på vei, men på grunn av den anspente situasjonen i Europa ble fyrene etter hvert slukket, med Færder og Torbjørnskjær først. Tyskerne la selvsagt merke til det. Hadde nordmennene oppdaget dem? Jo - fra Blücher kunne de se en norsk vaktbåt som styrte rett mot dem på kryssende kurs.
Med skumvannet fossende om baugen stevnet Pol III framover. Skuta til Leif Welding Olsen hadde få våpen, en 76 mm kanon, to maskingeværer, og selve båten. Hos tyskerne fikk torpedobåten Albatros ordre om å ta seg av Pol III. Albatros stoppet, og det norske vaktskipet rente baugen kraftig inn i siden på torpedobåten, som ble påført store skader.
I sammenstøtet hoppet to av nordmennene over på jageren, slik at det var 12 mann igjen på Pol III. Da tyske stemmer gjallet over vannet, sendte Welding Olsen opp de røde og hvite rakettene for å varsle om at en fiendemakt var på vei inn fjorden. Rauøy fort så rakettene og slo alarm.
- Kamper pågår i Ytre Oslofjord, lød meldingen til overkommandoen på Akershus.
Les også: (+) Han gikk frivillig inn i Auschwitz. Men det han gjorde på innsiden er virkelig ekstremt

Kapteinen faller
Den tyske overmakten kastet sine kraftige lyskastere over Pol III, og beordret Welding Olsen til å kapitulere. Skipssjefen nektet, og skipene drev fra hverandre. Albatros lot en mitraljøse regne over nordmennene. Antennen ble skutt i filler, og kulene haglet over overbygget og broen. Så ble mitraljøsen rettet mot baugen, der Welding Olsen og flere andre befant seg.
Kapteinen sprang mot brua, men ble skutt i beina og hardt skadd. Mannskapet prøvde å få de to livbåtene på vannet, men den tyske jageren sirklet rundt Pol III og spydde ut en jevn mitraljøseild som holdt mennene nede og knuste båtene. I stedet ble det låret en pram. Welding Olsen ble hjulpet over dekket, blodsporene lå lange etter ham.

Tolv mann ble for mye for prammen. Den kantret. Welding Olsen kloret seg fast i relingen, men blodtapet svekket ham. Ifølge beretningen i «Kampene i Norge 1940» skal hans siste ord ha vært:
- Ikke bry dere om meg, gutter, jeg er ferdig likevel. Kommer dere hjem, så hils fra meg.
En stund før midnatt slapp han taket, og forsvant i det kalde vannet. Som første nordmann siden 1814 hadde Leif Welding Olsen fra Sandefjord falt i kamp mot en inntrenger på norsk territorium.
Resten av mannskapet ble tatt ombord på Albatros.
- Alle var gjennomvåte, men vi fikk tørre klær av tyskerne. Morgenen etter ble vi ført over i den lette krysseren Emden. Vi kom til Oslo 10. april, fortalte den da 86 år gamle maskinisten Thorbjørn Storemyr i et intervju med Tønsbergs Blad i 1988. Mennene måtte marsjere til Akershus festning og deretter til Møllergata 19.
- Vi måtte undertegne på at vi i fremtiden ikke kom til å yte motstand mot de tyske stridskreftene. Så ble vi løslatt, sa Storemyr.
Les også: (+) Atle og Fredrik lurte tyskerne i flere år. Så tok de seg en kaffepause de skulle angre på

Hugget opp
Pol III ble etterlatt tom, skadeskutt og i brann, drivende inn mot kysten. Den tyske armadaen fortsatte inn Oslofjorden. På grunn av Pol III sin varsling, gikk mobiliseringen nå noe raskere lenger inn i fjorden. På Oscarsborg gjorde kommandant Birger Eriksen klar sine kanoner.

Klokken 04.21 norsk tid 9. april 1940, fem timer etter at Pol III fikk varslet om angrepet, åpnet Oscarsborg ild mot Blücher. Flaggskipet fikk slagside og sank, og flåteangrepet mot Oslo ble avvist. Kongen, kongefamilien, stortinget og regjeringen fikk tid til å komme seg unna. Norges Bank klarte av samme grunn å berge gullbeholdningen.
Om morgenen den 9. april ble Pol III funnet drivende i sjøen av et vaktskip. Det ble slept til Tønsberg, der det ble beslaglagt av den tyske Kriegsmarine. Det ble reparert i Oslo, og ble satt i tysk vakt- og patruljetjeneste i Oslofjorden, Bodø og Hammerfest.

Etter krigen ble Pol III en del av fiskeriflåten som snurper, før den på slutten av 1970-tallet ble brukt som brønnbåt. I februar 2011 så den gamle skuta sitt endelikt, da den ble opphugd i Stokksund i Åfjord, Sør-Trøndelag. Men historien stopper ikke helt der.
Sjøfarthistoriker Olaf T. Engvig forsøkte å redde båten fra opphugging. Han fikk ikke pengehjelp av det offentlige, og som et siste alternativ fikk Engvig baugen skåret av for egen regning. Planen var, og er, å reise baugen ved Hysnes fort i Hasselvika på Fosen i Sør-Trøndelag, som et monument i en minnelund for Norges falne under krigen.
Kilder: Forsvarsmuseet, Riksantikvaren, Tønsbergs Blad, Andreas Hauge: Kampene i Norge 1940