HVALSKØYTE til angrep mot overmakten
Kaptein Leif gikk rett i strupen på tyskerne: – Ikke bry dere om meg, gutter, jeg er ferdig likevel
Den første motstanderen den tyske armadaen møtte på sin vei inn Oslofjorden, er en gammel hvalfanger med en kanon og to maskingeværer.
– Ikke bry dere om meg, gutter, jeg er ferdig likevel. Kommer dere hjem, så hils fra meg.
Det skal ha vært de siste ordene ordene til kaptein Leif Welding Olsen.
Noen timer tidligere hadde han og det tapre mannskapet tatt opp kampen mot overmakten i Oslofjorden.
Historiebøkene sier at krigen for Norge sin del startet med at Blücher ble senket ved Oscarsborg, i tussmørket tidlig om morgenen 9. april 1940.
Men krigen krevde flere offer før den velkjente hendelsen.
Dette er historien om krigens første offer innenfor Norges grenser.
Les også: Han reddet 1670 mennesker fra Auschwitz, men ble beskyldt for kun å tenke på seg selv
Kapteinen nøler ikke
Den lille, norske hvalfangsskøyta styrer rett mot fienden - og krigen skal snart få sitt første offer.
Tåken ligger tykt over det mørke havet. Skvalpesjøen slår mot den gamle og lille hvalfangstskøyta. Skuta har ikke kommet seg på hvalfangst denne vinteren. Den er rekvirert av Forsvaret og er på vakttjeneste i Ytre Oslofjord.
På brua til Pol III står skipssjefen, kaptein Leif Welding Olsen, og nestkommanderende, løytnant Hans Bergan, og speider gjennom et vær som stadig blir verre.
Bergan har sett noe der ute. To lange skygger i mørket.
Det er mandag 8. april 1940. Klokka drar seg mot 11 om kvelden. Det er mer enn sjøen som er urolig. Det har vært krig i Europa i åtte måneder, og denne dagen er det rapportert om stor tysk flåteaktivitet utenfor norskekysten. Britene har lagt ut miner. En fortørnet utenriksminister Halvdan Koht har redegjort for Norges stilling. Den er uforandret, med en «absolutt vilje til nøytralitet».
Dårlig beredskap
Mange nordmenn sitter oppe lenger enn vanlig for å høre den sene dagsnyttsendingen. Avisene utsetter trykkingen. Kringkastingen og NTB er i beredskap. Det samme kan ikke sies om det nedprioriterte norske forsvaret. I tåken ute i Oslofjorden står gamle Pol III i første linje når fienden kommer.
I det stinne mørket ser Welding Olsen og Bergan skyggene av to store fartøy som kommer seilende rett mot dem. Krigsskip, med slukkede lanterner på full fart innover fjorden. Silhuettene avslører ikke hvem de tilhører. Er tyskerne virkelig på vei? Eller er det engelskmennene?
Ordrene er uansett klare. Alle fremmede marinefartøy skal stanses. Welding Olsen nøler ikke. Han fyrer av et varselskudd med den lille kanonen.
Og setter full fart forover.
Les også: (+) Torstein fremsto som pratsom og jovial. I virkeligheten var han en iskald skuespiller
Krigens første slag
Landets krigshistorie starter gjerne med at Blücher blir senket ved Oscarsborg i tusmørket tidlig om morgenen 9. april 1940, slik at Konge og regjering kommer seg i sikkerhet. Hendelsene i timene før er i større grad glemt.
På formiddagen den 8. april ble det observert krigshandlinger fra Svenner fyr og fra tollvakten på Kjerringberget i Sandefjordsfjorden. To norske marinefartøy, torpedobåten Ravn og minesveiperen Hvas, assisterte da tyskere ble dratt opp av vannet etter at tankeren Posidonia ble senket av den britiske ubåten Trident.
Lite visste nordmennene da om Operasjon Weserübung og angrepsflåtene som allerede var der ute på havet, på vei for å ta Norge. Eller at «Kampfgruppe 5», med Blücher i spissen, nærmet seg Oslofjorden.
Krysseren Blücher, lommeslagskipet Lützow, den lette krysseren Emden, torpedobåtene Möwe, Albatros og Kondor, åtte minesveipere og noen mindre hjelpefartøy var mørklagte da de entret norsk farvann.
Drøyt 2000 mann var sendt for å ta Oslo. Foreløpig lyste fyrene langs kysten. Ingen miner var lagt ut. Ingen visste at tyskerne var på vei, men på grunn av den anspente situasjonen i Europa ble fyrene etter hvert slukket, med Færder og Torbjørnskjær først. Tyskerne la selvsagt merke til det. Hadde nordmennene oppdaget dem? Jo - fra Blücher kunne de se en norsk vaktbåt som styrte rett mot dem på kryssende kurs.
Med skumvannet fossende om baugen stevnet Pol III framover. Skuta til Leif Welding Olsen hadde få våpen, en 76 mm kanon, to maskingeværer, og selve båten. Hos tyskerne fikk torpedobåten Albatros ordre om å ta seg av Pol III. Albatros stoppet, og det norske vaktskipet rente baugen kraftig inn i siden på torpedobåten, som ble påført store skader.
I sammenstøtet hoppet to av nordmennene over på jageren, slik at det var 12 mann igjen på Pol III. Da tyske stemmer gjallet over vannet, sendte Welding Olsen opp de røde og hvite rakettene for å varsle om at en fiendemakt var på vei inn fjorden. Rauøy fort så rakettene og slo alarm.
- Kamper pågår i Ytre Oslofjord, lød meldingen til overkommandoen på Akershus.
Les også: (+) Han gikk frivillig inn i Auschwitz. Men det han gjorde på innsiden er virkelig ekstremt
Kapteinen faller
Den tyske overmakten kastet sine kraftige lyskastere over Pol III, og beordret Welding Olsen til å kapitulere. Skipssjefen nektet, og skipene drev fra hverandre. Albatros lot en mitraljøse regne over nordmennene. Antennen ble skutt i filler, og kulene haglet over overbygget og broen. Så ble mitraljøsen rettet mot baugen, der Welding Olsen og flere andre befant seg.
Kapteinen sprang mot brua, men ble skutt i beina og hardt skadd. Mannskapet prøvde å få de to livbåtene på vannet, men den tyske jageren sirklet rundt Pol III og spydde ut en jevn mitraljøseild som holdt mennene nede og knuste båtene. I stedet ble det låret en pram. Welding Olsen ble hjulpet over dekket, blodsporene lå lange etter ham.
Tolv mann ble for mye for prammen. Den kantret. Welding Olsen kloret seg fast i relingen, men blodtapet svekket ham. Ifølge beretningen i «Kampene i Norge 1940» skal hans siste ord ha vært:
- Ikke bry dere om meg, gutter, jeg er ferdig likevel. Kommer dere hjem, så hils fra meg.
En stund før midnatt slapp han taket, og forsvant i det kalde vannet. Som første nordmann siden 1814 hadde Leif Welding Olsen fra Sandefjord falt i kamp mot en inntrenger på norsk territorium.
Resten av mannskapet ble tatt ombord på Albatros.
- Alle var gjennomvåte, men vi fikk tørre klær av tyskerne. Morgenen etter ble vi ført over i den lette krysseren Emden. Vi kom til Oslo 10. april, fortalte den da 86 år gamle maskinisten Thorbjørn Storemyr i et intervju med Tønsbergs Blad i 1988. Mennene måtte marsjere til Akershus festning og deretter til Møllergata 19.
- Vi måtte undertegne på at vi i fremtiden ikke kom til å yte motstand mot de tyske stridskreftene. Så ble vi løslatt, sa Storemyr.
Les også: (+) Atle og Fredrik lurte tyskerne i flere år. Så tok de seg en kaffepause de skulle angre på
Hugget opp
Pol III ble etterlatt tom, skadeskutt og i brann, drivende inn mot kysten. Den tyske armadaen fortsatte inn Oslofjorden. På grunn av Pol III sin varsling, gikk mobiliseringen nå noe raskere lenger inn i fjorden. På Oscarsborg gjorde kommandant Birger Eriksen klar sine kanoner.
Klokken 04.21 norsk tid 9. april 1940, fem timer etter at Pol III fikk varslet om angrepet, åpnet Oscarsborg ild mot Blücher. Flaggskipet fikk slagside og sank, og flåteangrepet mot Oslo ble avvist. Kongen, kongefamilien, stortinget og regjeringen fikk tid til å komme seg unna. Norges Bank klarte av samme grunn å berge gullbeholdningen.
Om morgenen den 9. april ble Pol III funnet drivende i sjøen av et vaktskip. Det ble slept til Tønsberg, der det ble beslaglagt av den tyske Kriegsmarine. Det ble reparert i Oslo, og ble satt i tysk vakt- og patruljetjeneste i Oslofjorden, Bodø og Hammerfest.
Etter krigen ble Pol III en del av fiskeriflåten som snurper, før den på slutten av 1970-tallet ble brukt som brønnbåt. I februar 2011 så den gamle skuta sitt endelikt, da den ble opphugd i Stokksund i Åfjord, Sør-Trøndelag. Men historien stopper ikke helt der.
Sjøfarthistoriker Olaf T. Engvig forsøkte å redde båten fra opphugging. Han fikk ikke pengehjelp av det offentlige, og som et siste alternativ fikk Engvig baugen skåret av for egen regning. Planen var, og er, å reise baugen ved Hysnes fort i Hasselvika på Fosen i Sør-Trøndelag, som et monument i en minnelund for Norges falne under krigen.
Kilder: Forsvarsmuseet, Riksantikvaren, Tønsbergs Blad, Andreas Hauge: Kampene i Norge 1940
POL IIIs siste hvilested
I dag er det bare baugen igjen av Pol III. Den ligger rusten og forlatt på nedlagte Hysnes fort.
– Riksantikvaren sendte to mann for å se på Pol III tilbake i 2011. De sa at det ikke var noe å ta vare på. Marinemuseet gjorde det samme. Dermed satt jeg der med baugen. Som sjøfarthistoriker så vet jeg at dette er en skatt. Skal man ha noe fra invasjonen, så skal man ha denne baugen. Den er gull verdt, sier båtsamaritan Olaf T. Engvig.
Baugen ble sandblåst, primet, malt og reist på en brakett ved Engvigs to veteranskip, Oscarsborg og Værdalen, på Kvithyll i Rissa. Han kom deretter i kontakt med Rissa kommune, som ville overta baugen og reise den på Hysnes fort.
– Så fikk Marinemuseet nyss i at baugen sto her i Trøndelag. «Vi tenkte jo ikke på baugen», var de så ærlige å si, de ville ha den. Så ringer Riksantikvaren. «Olaf, hvor er resten av båten»? «Resten av båten er blitt til spiker», sa jeg, forteller Engvig.
Flere meldte seg på i kampen om baugen.
– Nå ville de plutselig ha den på Oscarsborg, og i Larvik – der eierne av Pol III holdt til – samt i Tønsberg og i Horten. Men jeg er ingen løftebryter, og Rissa hadde fått den, sier Engvig.
I september 2016 ble det endelig vedtatt av formannskapet i Rissa kommune at baugen skal reises.
– Ja, nå skal den bli reist, sier ordfører i Rissa kommune, Ove Vollan.
Harald Fagervold, kommunens ansvarlige, håper at monumentet skal stå ferdig innen rimelig tid. I utgangspunktet skulle baugen stå ferdig reist senest 9. april i år, men den planen er lagt på is.
– Men neste år skulle vel gå. Vi mangler noen hundre tusen for å få realisert prosjektet, sier Fagervold.
Han mener at det viktigste er å få baugen opp og lyssatt.
– Hvis departementene ser at vi får til dette, kan det forhåpentligvis komme noen bevilgningskroner vår vei til minnelund og park. Hvis vi skal ha en slik minnelund for Norges falne, må vi ha et bygg til det formålet. Hvis vi får til alt dette, kan det bli et landemerke i kommunen. Forbi Hysnes seiler det fire Hurtigruter per dag, og en hel mengde andre båter. Monumentet vil bli et skikkelig blikkfang, sier Fagervold.
– En skam for Norge
– Det er en skam at nasjonen ikke har maktet å reise baugen når jeg reiste den alene. En minnelund for alle som ofret livet under krigen har vi heller ikke i Norge. Det er en enda større skam, sier Olaf T. Engvig. Engvig er ikke nådig når han snakker om at nasjonen ikke har en nasjonal minnelund eller et krigs- og okkupasjonsmonument. Over 10 000 nordmenn ofret livet for fedrelandet under krigen.
– Det finnes knapt et annet land som ikke har et monument for å hedre alle som ofret sine liv. Det er viktig at alle kan få et felles sted på Hysnes, slik at etterkommere fra hele verden har et bestemt sted å dra til, sier Engvig.
Han påpeker at mange sjøfolk har sine etterkommere i England, USA, og Canada. Engvig har møtt flere av dem, som savner et sted å dra til.
I Stavern står Minnehallen, som minnesmerke over 1892 norske sjøfolk som omkom i 1. verdenskrig. Siden er sjøfolkene som omkom i 2. verdenskrig kommet til. Enkelte kommuner har minnelunder for «sine» falne. I Horten står en statue av kaptein Leif Welding Olsen.
– Og slik er det over hele landet. Minnet om de falne henger spredd rundt omkring på kirkegårder, kirkevegger, og lignende. Vi har behov for et nasjonalt monument, slik som eksempelvis minnesmerket over Vietnam-veteraner i Washington. Et sted der alle navnene står, mener Engvig.
– Burde vært restaurert
Tor Kristian Torsvik, rådgiver i seksjon for fartøy og tekniske kulturminner hos Riksantikvaren, sier at Pol III burde vært restaurert.
─ Pol III, eller Arnøytrans som båten het før den ble hugget opp, var et fartøy vi gjerne skulle tatt vare på. Riksantikvaren gir tilskudd, men kan ikke eie skip. Riksantikvaren er derfor avhengig av at skipene har en eier. Vi gjorde det vi kunne for å finne en ny eier til Arnøytrans på den korte tiden som var til rådighet, men det lyktes ikke å finne noen til å overta, sier Torsvik.
Han sier at Riksantikvaren gir økonomiske tilskudd til istandsetting av verneverdige fartøy. De kan også frede fartøy eller gi fartøy en formell status som «verna skip». Men de gir ikke tilskudd til å frede deler av skip.
– Vi har fått en søknad om å frede baugen på vaktskipet Pol III som monument. Våre tilskuddsmidler går i all hovedsak til tiltak som gjør de historiske fartøyene i stand til å være på sjøen. Derfor faller denne søknaden utenfor formålet med tilskuddsordningen, sier Torsvik.
