Drept av allierte bomber
Krigen var praktisk talt over. Da skjedde den ufattelige tragedien
Krigen var nesten over da de allierte bombeflyene satte kursen mot Norge. Tragedien som fulgte var ubeskrivelig.
Norge jublet over freden og seieren over nazistene, men på Vallø utenfor Tønsberg rådet dyp sorg.
Bare to uker tidligere var familie, naboer og venner drept av bomber sluppet over dem − av engelske bombefly.
Berlin lå i ruiner, sovjetiske styrker omringet byen og i førerbunkeren talte Adolf Hitler og hans nærmeste på knappene. I England lettet over hundre bombefly og satte kursen mot Norge.
2. verdenskrig var for alle praktiske formål over da 107 Lancaster bombefly og 12 Mosquito jagerbombere tok av fra flybasen i Lincolnshire, øst for Sheffield midt i England ved 21-tiden 25. april 1945.
De britiske flyenes mål var oljeraffineriet som lå ytterst på halvøya Vallø, 6–7 kilometer øst for Tønsberg. Alliert etterretning mente at raffineriet bidro med drivstoff til den fryktede tyske ubåtflåten.
En halv time før midnatt gikk flyalarmen.
− Nå trodde vi vår siste time var kommet. Forferdelige brak og rystelser som ikke ville ende, synes vi, og vi trodde helt sikkert at huset ville ramle ned over oss. Ja, slik kjentes det», sa Sigurd Steenbuch i Tønsbergs Blad.
Før toktet hadde mannskapene fått klare instruksjoner om ikke å slippe bomber i boligområdene der 700 mennesker bodde, rundt industrianlegget.
Etter at det 20 minutters lange angrepet var over og raffineriet totalskadet, viste det seg at den klare ordren ikke hadde blitt etterfulgt. Bomber hadde kommet på avveier med tragiske følger.
Bare noen få av de 70 husene i nærområdet var synlig over ruinhaugene.
Særlig området Bogen, ca. 1 kilometer unna målet, var hardt rammet. 53 sivile nordmenn ble drept. 30 bolighus totalt ødelagt og hele området var ubeboelig etter det aller siste allierte bombetoktet i Europa under den 2. verdenskrig.
Da antallet norske dødsofre for allierte bombeangrep i Norge ble summert etter Vallø, viste listen 754 navn. Deres liv ble prisen for norske og alliertes forsøk på å ramme den tyske okkupasjonsmakten og forsvarsindustrien.
«I hovedsak mente engelskmennene at deres bombing i Norge var en suksess», sier historikeren Per Erik Olsen til Vi Menn.
Ønsket bombing
− I de første årene av krigen så norske myndigheter det faktisk som ønskelig med alliert bombing i Norge, ikke som et nødvendig onde. Slike aksjoner ga både nordmenn og tyskere i Norge et signal om at Storbritannia hadde initiativet, og at Norge ikke var glemt, skriver militærhistorikerne Harald Høiback og Per Erik Olsen i sin bok «Bombingen av Vallø 25. april 1945».
De skriver at utenriksminister Trygve Lie anmodet engelskmennene om bombing av norske flyplasser og tysk skipstrafikk som en viktig stimulans for den norske opinionen.
Alternativet var sabotasjeaksjoner. Det fryktet norske myndigheter ville føre til tyske represalier mot lokalbefolkningen.
Senere la også hjemmefronten press på engelskmennene for å bombe Gestapo-hovedkvarteret på Victoria terrasse i Oslo forbindelse med Quislings planlagte mønstring rundt det nye Rikstinget.
25. september 1942 forsøkte allierte bombefly for første gang å ødelegge Gestapohovedkvarteret. Fire fly slapp 12 bomber. Fem eksploderte ikke.
Victoria terrasse ble ikke truffet. Seks sivile nordmenn omkom. Fem eiendommer ble sterkt skadet, tre udetonerte bomber ble funnet i nabohuset til Victoria terrasse.
Alt tyder på at hverken hjemmefronten eller den norske regjeringen i London i krigens tidlige fase ante hvor lite treffsikker engelskmenns presisjonsbombing egentlig var, og hvilke dramatiske følger et bombeangrep kunne få for den sivile befolkningen. Ifølge britiske kilder traff bare hver fjerde bombe sitt mål.
− Det britiske flyvåpenet anså en treffsikkerhet innenfor en seks kilometers radius som akseptabel. I tilfelle bombingen av Vallø ville altså et bombenedslag i sentrum av Tønsberg by vært innenfor det godtatte, sier historikeren Per Erik Olsen.
Bomber i stor spredning
Et viktig militært mål for de allierte var Kjeller flyplass utenfor Lillestrøm. Her lå hovedverkstedet for det tyske Luftwaffe i Norge.
Første gang flyplassen ble angrepet, var ved 12-tiden 18. november 1943. 84 amerikanske Liberator bombefly slapp 238 høyeksplosive bomber fra mellom 2500 og 3500 meters høyde. Nedslagene hadde stor spredning, og traff også sivile mål.
Ifølge tyske rapporter ble 15 fly og 150 flymotorer ødelagt. Trolig ble syv tyskere drept.
Men det var også sivile tap. Et ektepar i et nærliggende boligområde forsøkte å komme seg i sikkerhet, men ble truffet og drept. Og på trappa til sorenskriverkontoret i Rælingen ble en mann drept i det han skulle gifte seg.
Fem måneder senere kom et nytt angrep mot Kjeller flyplass. Fire Mosquito jagerbombere slapp lysbomber som opplyste store deler av Lillestrøm-området. Deretter dukket 51 Lancaster bombefly ned og slapp nærmere 200 tonn med høyeksplosive bomber.
Flere feilvurderinger førte til manglende treffsikkerhet for de 250 kilos bombene. To kilometer unna flystripen på Kjeller, like ved dagens fotballstadion på Åråsen, ble flere hus truffet. 12 sivile omkom og flere ble skadd.
I dag står et minnesmerke i Sørumsgata, der seks fra samme familie ble offer for bombingen.
Egenrådige briter
De første krigsårene var britene enerådende i utvelgelsen av bombemål i Norge. Målene var som oftest sildeoljeanlegg langs kysten.
Men etter hvert ble diskusjonsklimaet mellom britene og norske myndigheter mer ampert. Nordmennene synes at britenes mål virket tilfeldige og at sivile ble unødig hardt rammet.
Særlig lokalmiljøene ble rystet av de sivile tapene og de store ødeleggelsene.
Også den norske regjeringen i London reagerte med harme over angrepene, ikke minst fordi de i de fleste tilfeller ikke fikk delta i beslutningsprosessen og heller ikke hadde innvirkning på de angrepsmålene allierte myndigheter valgte.
For å bedre forholdet, besluttet norske myndigheter å tilføre britene informasjon om bombemål nordmennene mente var aktuelle og ville være treffsikre mot tyskernes virksomhet som okkupasjonsmakt.
Senere viste det seg at det ikke forelå noen skriftlig avtale mellom partene. Derfor ble kommunikasjonen dem imellom tilfeldig og langt unna tilfredsstillende for nordmennene.
Les også: (+) Kompani Linge ble helter på Vemork − den tragiske fiaskoen på Sørlandet snakket ingen om
Industri-mål
I Kvinesdal i Agder lå Knaben gruver, der det mineralet molybden ble utvunnet. Tilsetningsstoffet var viktig for krigsindustrien for å herde stål, blant annet i pansrede militærkjøretøyer. I Churchills War Room under jorden i London var Knaben det eneste stedet han hadde krysset av på et kart over Sør-Norge.
3. mars 1943 stupe fem Mosquito jagerbombere inn over Knaben og slapp sine bomber. 16 nordmenn ble drept i det korte angrepet. Gruveanlegget ble satt ut av drift i to-tre måneder.
Neste gang gruveområdet ble bombet, rakk befolkningen å komme seg til tilfluktsrommene, og ingen drept eller skadd i dette angrepet.
I Telemark ble flere industrianlegg tilhørende Norsk Hydro utpekt som bombemål. Både norsk politisk- og militær ledelse var godt kjent med at industrigiganten utførte betydelig arbeide for de tyske okkupantene.
Ved anlegget på Herøya utenfor Porsgrunn var en fabrikk nesten ferdigbygget for produksjon av lettmetall i hovedsak til den tyske flyindustrien. For den allierte ledelsen var det viktig å forhindre dette viktige bidraget til opprustning av Luftwaffe.
Midt på formiddagen 24. juli 1943 slapp 167 amerikanske bombefly 1650 bomber over fabrikkområdet. I bølge på bølge stupte de ned mot målet. 600 av bombene traff.
1100 personer var på jobb den dagen. De løp for livet for å nå frem til tilfluktsrommene mens området ble et inferno av ødeleggelser. Utenfor fabrikkområdet fulgte folk i lokalmiljøet skrekkslagne dramaet som utspant seg.
Mange hadde nære og bekjente på industriområdet denne lørdagen. 55 sivile mistet livet under bombardementet som kanskje var det største luftangrepet i Norge i løpet av krigen.
Krevde å bli spurt
Den allierte bombingen av Herøya førte til store protester fra Forsvarets overkommando: Det forelå allerede høyaktuelle sabotasjeplaner mot industrianlegget i Telemark. Nordmennene insisterte på å bli spurt til råds i forkant av allierte tokt mot norske mål.
Bedre ble det ikke etter at Rjukan og Vemork ble bombet 16. november 1943. Mot norske ønsker gikk 161 amerikanske bombefly til angrep og slapp 711 bomber. Over 600 av dem bommet på målet.
21 sivile ble drept, mange ble skadd, en rekke eiendommer bombet i stykker og over 100 mistet alt de eide. Blant annet ble en barneskole og Rjukan jernbanestasjon truffet.
Militært var flyangrepet en fiasko, ettersom produksjonen av tungtvann ble lite skadelidende.
Den norske regjeringen uttrykte stor bekymring over de høye sivile tapene og over ødeleggelsene som ville sinke gjenoppbyggingen av Norge etter krigen.
Norske styresmakter gikk nå i gang med å lage en liste over norske bombemål som ville ramme tyskerne og være akseptable også for norske myndigheter. Listen ble revidert hver måned og britene la i hovedsak den til grunn når de la ut oppå tokt til Norge.
Men de forbeholdt seg retten til unnlate å informere om det gjaldt «hastesaker». Etter hvert som freden nærmet seg ble listen kortere og kortere.
Les også: (+) 80 år siden Tungtvannsaksjonen: Dette er Claus Helbergs egen dramatiske historie
Store feilmarginer
Treffsikkerheten fra bombeflyene viste seg å være så som så. I praksis viste feilmarginene seg betydelig større enn forutsatt. Forklaringene er sammensatt:
• Enkelte har i ettertid hevdet at når flyene kom frem til målområdet ble det tidvis bombet planløst.
• Feilvurderinger ble påvirket av vær og dårlig sikt.
• Navigatører leste landskapet unøyaktig.
• Bomber ble utløst på galt tidspunkt.
• Mannskapet om bord i flyene var urutinerte for denne type oppdrag.
På Kontinentet ble det først og fremst drevet teppe- og terrorbombing av storbyer og industriområder. Oppdragene i Norge var i hovedsak presisjonsbombing mot små og avgrensede områder.
I mange av tilfellene der sivile ble drept, bommet de allierte flyene med en kilometer eller mer. Men også feil med bare noen titalls meter fikk fatale følger. Særlig i Bergen og Oslo i 1944.
Skole-treffet
Den kanskje største og mest tragiske enkelthendelsen på norsk jord i løpet av okkupasjonsårene, inntraff 4. oktober 1944:
Ved 10.30-tiden fløy 152 allierte fly inn mot byområdet i Bergen. Under det påfølgende angrepet slapp de hele 1432 bomber.
Målet var ubåtbunkeren «Bruno» i Laksevåg, base for et større antall tyske ubåter. Bare et fåtall bomber traff, ubåtbasen fikk mindre bare skader.
Men på Bergen havn ble en rekke skip bombet i senk eller kraftig skadet. På land ble kraftige branner utløst.
60 hus ble totalskadet. 160 hus fikk betydelige skader. 193 personer ble drept under angrepet, og 160 skadd. Tyngst gikk det ut over Holen skole, der 61 skolebarn omkom.
Under en måned senere kom 237 allierte fly, denne gangen om natten. Målet var igjen ubåtbasen «Bruno». Også dette allierte angrepet gikk fryktelig galt. Få fly slapp bomber fordi de ikke klarte å identifisere målet, men i alle fall ett fly slapp bomber − over sjøen, trodde mannskapet i nattemørket. Men ti bomber traff Nøstet og Engen, og utløste heftige branner i boligområdet. 43 omkom.
«Slokkingsarbeidet foregikk under de mest farefulle omstendigheter på grunn av de tidsinnstilte bombers eksplosjoner», skrev brannsjef Gjessing i sin rapport. Han mistet fire brannmenn.
Traff trikk
Nyttårsaften 1944 skjedde et av de mest omdiskuterte allierte bombeangrepene mot Norge. Bare få hundre meter unna det kongelige slott lå målet Victoria terrasse der Gestapo hadde sitt fryktede hovedkvarter.
I boken «Bomb Gestapohovedkvarteret» forteller forfatter Cato Guhnfeldt hvordan hjemmefrontledere innstendig oppfordret de allierte om å ødelegge hovedkvarteret til Gestapo, et strategisk viktig mål å bli kvitt for motstandsbevegelsen.
12 Mosquito bombefly tok av fra Peterhead flyplass i Skottland. Med et fint vinterlandskap under seg navigerte formasjonen mot Oslofjorden.
Mens flyene nærmet seg i to rekker mot Oslo sentrum, kom den fullstappede trikk nr. 115 skramlende nedover fra Majorstua.
I lav høyde, under 100 meter, kom flyene og slapp 12 bomber. Ingen traff målet.
Men få meter unna var det store ødeleggelser. Like ved der Utenriksdepartementet ligger i dag, traff en av bombene bakken, rikosjetterte og eksploderte over taket på trikken.
I løpet av sekunder sto sporvognen i full fyr. Alle ombord med unntak av fire passasjerer omkom.
Det allierte nyttårsangrepet resulterte i det største tap av menneskeliv i hovedstadens moderne historie. Minst 79 sivile nordmenn døde. 72 av dem omkom i trikk nr. 115. 24 bygninger ble skadet, seks totalskadet. I Slottsparken etterlot bomber store kratre. Over 1000 ble husløse etter flyangrepet nyttårsaften 1944.
Hardt mot Horten
Et langt mer vellykket bombeangrep, sett med allierte og norske øyne, skjedde 23. februar 1945: Da angrep 73 bombefly det strategisk viktige verftet i Horten hvor en større tysk ubåtflåte hadde tilhold.
Selv om krigen i Europa var i sluttfasen, var den allierte militærledelsen usikre på tyskernes kapitulasjon i Norge. De fryktet at tyskerne ville sende sine ubåter ut i Nordsjøen og fortsette sine krigshandlinger.
Verftet ble totalødelagt. Ingen sivile nordmenn ble rammet, mens 350 tyskere omkom.
Ifølge forskning rundt den allierte bombingen av industrielle mål i Norge, var angrepene i hovedsak vellykket. Samtidig lyktes norske myndigheter å beskytte mange mål av nasjonaløkonomisk verdi.
Men å skjerme den norske sivilbefolkning mot ødeleggelsene landet ble påført av «vennligsinnet» bombing, lyktes de ikke i.
Det får man fortsatt påminnelser om på Vallø, stedet som mistet nesten én av ti innbyggere bare to uker før freden kom i 1945: Så sent som i 2017 og 2019 ble udetonerte bomber fra raidet funnet under rydding av tomter på halvøya utenfor Tønsberg.
Les også: (+) Etterretningsbataljonen er Hærens hemmelighet: Bli med på innsiden
Kalkulerte med allierte tap
I løpet av krigsårene slapp allierte styrker 2,7 millioner tonn bomber over tyskokkupert område, 3000 tonn mot Norge.
De allierte var opptatt av å vinne krigen. For å nå dette målet var det en kalkulert risiko at det ble drept sivile. Det ga utgangspunkt for å akseptere sivile tap.
På kontinentet var de sivile tapene langt større enn her i Norge. Historiker Per Erik Olsen nevner som et eksempel den allierte landgangen i Normandie: Den allierte overkommandoen anslo at det ville bli drept rundt 35 000 sivile franskmenn, noe som var akseptabelt. Det viste seg at landgangen i Normandie kostet 11 000 franskmenn livet.
Så bombeflyene over hustakene i Oslo
Tor Fusdahl fra Oslo ble øyevitne til bombeangrepet som rammet trikken ved Slottsparken, nyttårsaften 1944.
Sammen med noen kamerater lekte den da åtte år gamle gutten på en løkke ved Bislett i finværet.
– Plutselig hørte vi kraftig flydur. Vi så ingen fly før det plutselig kom frem to fly nær forbi husblokken til venstre. De fløy lavt, det høyre var nærmest i front, det andre litt bak. Vi hadde aldri sett fly så nære før, forteller Fusdahl.
– Etter hvert ble de små silhuetter mot lysegrå støvskyer nede i byen. Da så jeg at det falt noen sorte prikker ned under flyene. Jeg husker at jeg straks tenkte at det var bomber.
Dagen etter gikk Tor og noen venner ned for å se på resultatet av bombetokten.
– Vi gikk inn i Slottsparken langs gangveien mot Victoria terrasse. De to første store bombekratrene så vi på hver sin side av gangveien lenge før vi kom til Slottsbakken som var uskadet. Deretter kom minst to store og mange mindre hull langs gangveien. På Drammensveien lå restene av en trikk, og bortenfor – der hvor Utenriksdepartementet er i dag – sto restene av en murgård, forteller Fusdahl.
Han har senere studert hendelsen fra en teknisk vinkel som flyger. Han mener angrepet er preget av manglende trening og erfaring hos flymannskapene og dårlig planlegging og gjennomføring av Royal Air Force.
