SS-sjefen dro Norge rundt
Da presten viste Himmler rundt i Nidarosdomen, la han merke til en detalj
På nyåret 1941 tok SS-sjefen Heinrich Himmler seg fri fra krigen og dro Norge rundt for å nyte langeleik og kongsgårder – og lete etter det solide norske bondeblodet som det nye tyske riket skulle bygges på.
Reichsführer-SS Heinrich Himmler (44) tar frem pennen og legger postkortet foran seg. Tenker seg om et lite sekund før han angriper underlaget med blekket.
Bokstavene er som alltid skarpe, fri for myke avrundinger. Adressen først. Anna Himmler, München. Så stedet og datoen. Hva het det her igjen? Jo, Dombås, hvor de tyske soldatene hadde kjempet hardt under felttoget året før.
Dombaas, 1.2.41. Kjæreste mor, jeg var i Oslo i tre dager og er på vei til Trondheim. Jeg har det veldig bra. Kjærlig hilsen din Heinrich.
Han snur kortet og ser på motivet på forsiden igjen. Et pent fossefall i Raumadalen, det ville hun vel like. Kanskje tenker han tilbake på 75-årsdagen hennes, som familien nylig feiret.
Kanskje sender han henne en bekymret tanke, hun har sett så skrøpelig ut i det siste (bekymringen er i så fall på sin plass, hun dør senere samme året).
Men ellers er det all grunn til å tro at han var ærlig da han skrev at han hadde det veldig bra. Endelig var Heinrich Himmler i Norge, kjempers fødeland, et land med et folk han alltid hadde vært litt nysgjerrig på. Mer enn det, på enkelte områder var SS-sjefen som besatt.
Tre dager før postkort-skrivingen hadde han landet på Fornebu. Ifølge justisminister Sverre Riisnæs fra Nasjonal Samling hadde Himmler ropt ut i glede:
– Jeg elsker Norge! Og jo norskere, jo bedre, virket det som. Hadde han hatt større plass på postkortet, kunne han beskrevet denne lørdagens høydepunkt.
Et ekstratog hadde tatt Himmler og følget fra Oslo til Otta, deretter hadde de kjørt bil videre oppover Gudbrandsdalen med general Engelbrecht som kjentmann.
På veien hadde de stanset og tuslet opp snødekte veier mot den gamle kongsgården Tofte, som er nevnt allerede i sagaen om Harald Hårfagre.
Himmler sto på tunet og dro inn den skarpe, friske Dovrelufta og nøt synet av det urnorske. Vikingenes hjemland. Tidligere i måneden hadde Himmler faktisk tatt kontakt med bekjente i Norge og kommet med en spesiell henstilling.
– Send noen ned til Tyskland som kan lære oss å brygge mjød! Tanken bak var tydeligvis at dersom vikingene hadde drukket sånt, måtte det være en mirakeldrikk. På Tofte fikk han servert kaffe og rømmegrøt.
– Besteforeldrene mine fikk bare beskjed om at disse folka skulle innom der, de turte ikke si nei til det. Alt var spesifisert, og maten ble nøye kontrollert før Himmler spiste, sier Olav Tofte, eieren av den i dag fredede gården, til Vi Menn.
Les også: (+) Himmlers norske venn tjente en formue på krigen – straffen ble knallhard
Sagalandet
Mange av nazitoppene var innom Norge, men ingen av de andre ga uttrykk for en lignende begeistring. Adolf Hitler selv beskuet de norske vestlandsfjordene fra dekket på slagskipet Deutschland våren 1934, uten at vi vet så mye om hva Føreren syntes om det han så.
Han gikk rundt i lang skinnfrakk og «skudda» litt på seg i den kalde lufta, forklarte losen Johannes Evensen. Politisjefen Reinhard Heydrich fløy med Luftwaffe under angrepet på Norge, krasjet på Sola og ødela armen. Minst imponert av alle var Joseph Goebbels, som var i Norge en svipptur i november 1940.
– En stygg by, skrev Goebbels om et høstgrått Oslo i dagboken.
Men Heinrich Himmler lot seg altså rive med av landet vårt. For ham lå urnorsk blod og bondeland tett opp til idealet som SS og nazistene søkte i sin jakt på det rette slaget mennesker, den rene rasen som skulle fylle det nye storgermanske riket de drømte om. Når fiendene var borte.
– Norge var hans sagaland og hadde vært det helt siden han i barndommen leste om de tapre vikingene, skriver Terje Emberland og Matthew Kott i boken «Himmlers Norge», som kom ut i 2012 etter et mangeårig forskningsprosjekt ved Holocauststudiesenteret i Oslo.
Raseforskningen som Himmler fulgte med stor interesse på 1930-tallet, styrket ham i troen på at det skandinaviske bondeblodet var av ypperste, edleste merke – ikke minst i de norske dalførene hvor tiden tilsynelatende hadde stått stille i generasjon etter generasjon.
Riktignok mottok Himmler enkelte skuffende rapporter om tilstandene i Norge fra sine utsendinger. Det var faktisk ikke alltid så lett å se en urkraft i nordmennene. «Vikingånden er ikke så lett å vekke», het det i en slik rapport.
Men det er all grunn til å tro at Heinrich Himmler kostet på seg et lite smil da han fikk vite om Hitlers planer om å okkupere Norge våren 1940. Nå hadde han plutselig en uventet tilgang til varene.
Les også: (+) Magne (22) tok Rinnan
Norsk elite
Noen uker i januar og februar 1941 tok SS-sjefen seg fri fra sine andre forpliktelser – for eksempel planleggingen av den blodige rollen SS skulle spille i forbindelse med angrepet på Sovjetunionen, ikke minst den rasemessige «oppryddingen» i etterkant – og dro til Norge for første gang.
Det sto mye på programmet. Obligatoriske kransenedleggelser, selvsagt, først ved æresminnesmerket i Drøbak etter soldatene som gikk ned med Blücher, så den tyske krigskirkegården på Ekeberg.
• Landbruksutdannet politiker som tidlig sluttet seg til nazistene. Tilhørte SS fra opprettelsen i 1925, riksfører fra 1929. SS (Schutz-Staffel) var opprinnelig en væpnet livsvaktstyrke for Adolf Hitler, men utviklet seg til en selvstendig organisasjon innenfor nazipartiet, etter hvert også med store militære elitestyrker.
• Etter maktovertagelsen i 1933 fikk Himmler viktige stillinger innen politiet og ble 1936 sjef for det tyske politiet.
• Den øverste organisator av jødeutryddelsen under krigen. Innenriksminister fra 1943, sjef for hjemmehæren fra 1944.
• Som leder av SS, SD og Gestapo ble han en av Tysklands mektigste menn; hans mål var et storgermansk imperium. I krigens siste fase fremsatte han et kapitulasjonstilbud til vestmaktene, men ikke til Sovjetunionen, og ble avvist.
• Begikk selvmord da han etter kapitulasjonen ble gjenkjent i en britisk fangeleir.
Kilde: Store Norske Leksikon
Og samtaler med Josef Terboven om et viktig SS-prosjekt, Lebensborn. Okkupasjonen hadde allerede gitt ønskelige resultater på et ikke ubetydelig område.
Norske kvinner hadde møtt tyske soldater og blitt med barn. For SS var det svært viktig å sikre at disse barna fikk tysk statsborgerskap. Sikre nytt, godt norsk blod. Det ble avtalt å opprette egne mødre- og fødehjem i Norge.
Så, en like viktig oppgave: Se på de første norske frivillige til Regiment Nordland i Waffen-SS.
Det skjedde i det som den gangen var hippodromen, ridehallen, på Vinderen i Oslo. Et sted mellom 100 og 200 norske gutter fra hirden ble tatt i ed. Mange holdt tale, også Himmler. Både «Ja, vi elsker» og den tyske nasjonalsangen ble sunget. En storslagen seremoni og Himmler virket fornøyd. Det var en lovende start på drømmen om å sikre seg «de ekte kjempernaturer av nordisk blod». – Antallet var aldri viktig, det var kvalitet over kvantitet.
Dette var en håndplukket blond, blåøyd elite som skulle gjennomgå «riktig oppdragelse», få erfaring ved fronten – og så vende tilbake til Norge som overbeviste tilhengere av SS og plasseres i nøkkelposisjoner i samfunnet, påpekes det i boken «Himmlers Norge».
Forfatterne fastslår at det er høyst sannsynlig at også de frivillige nordmennene bare måneder etter seremonien på Vinderen deltok i massedrapene på jøder som SS Divisjon Wiking utførte under den tyske fremrykkingen i øst.
Les også: (+) Nazitoppen Werner var fryktet og nådeløs. Men hans feige handling fikk ham kastet ut av Norge
Lignet ikke på en banditt
I den tyskkontrollerte norske pressen ble det skrevet lite om Himmler de neste to ukene. Et par notiser fra Norsk Telegrambyrå fortalte at Himmler var i Trondheim og et par dager senere i Narvik. Den dominerende nyheten var riksungdomsfører Axmanns besøk i Oslo i forbindelsen med åpningen av utstillingen «Tysklands ungdom», og en viktig tale av Vidkun Quisling.
– Storgermansk samarbeid er skjebnens vei, sa Quisling.
Heinrich Himmler hadde lite til overs for Quisling. De vekslet knapt et ord uten at det var nødvendig. Men Himmler snakket selvsagt med andre nordmenn. En bekymret biskop Eivind Berggrav ble kalt til Skaugum, der Himmler var gjest hos Josef Terboven. De norske biskopenes hyrdebrev hadde vakt oppsikt med åpenlys kritikk av Quislings regjering, hirdens voldsbruk og opphevelsen av prestenes taushetsplikt.
Nå var hyrdebrevet, sendt ut i 50 000 eksemplarer til landets menigheter, på sikkerhetspolitiets svarteliste. Ikke rart Berggrav – som senere ble internert av tyskerne – var en smule bekymret der han satte seg ned, ansikt til ansikt med Reichsführer-SS. Han ble sittende i tre og en halv time.
– Jeg oppfattet ham som en dannet mann. Det var en overraskelse, det var den første intelligente tysker jeg hadde snakket med siden okkupasjonen, skrev Berggrav i sine memoarer.
Til sammenligning ble Terboven beskrevet som «dum, humørløs, plump og grov». For øvrig ikke helt ulikt den oppfatning Adolf Hitler senere ga uttrykk for. «Like fleksibel som en vedhugger», var Hitlers dom over sin rikskommissær i det okkuperte Norge.
I Trondheim gjorde en annen geistlig seg også noen betraktninger. Presten Arne Fjellbu deltok da Himmler ba om en omvisning i Nidarosdomen.
– Han virket ikke som en banditt. Han hadde intet brutalt ytre. Mer slu og kald enn rå, mente Fjellbu, som imidlertid hadde festet seg ved en detalj.
– Han hadde en stor diamantring, det tar seg ikke ut på en manns hånd.
Les også: (+) Kompani Linge ble helter på Vemork − den tragiske fiaskoen på Sørlandet snakket ingen om
Turist på Bygdøy
Av de kortfattede avisnotisene går det frem at Himmlers besøk i trønderhovedstaden også besto av en «omfattende flyvning i en Flieseler Storch», en tysk-norsk kameratkveld på en skihytte, samt inspeksjon av hirden, som mottok en gave på 20 geværer.
Fra Trondheim dro Himmler nordover på en omfattende rundreise hvor han besøkte tyske tropper i Bodø, Narvik, Alta, Vardø, Vadsø og Kirkenes. Det lengste oppholdet var naturlig nok i Narvik, der han besøkte kampområdene fra året før og fikk sightseeing med den gjeve malmbanen til svenskegrensen.
Oppholdet i Norge ble avsluttet der det startet, i Oslo. Det var tid for fornøyelser igjen. Himmler hadde spart en godbit til slutt. Han dro til Folkemuseet på Bygdøy, vendte tilbake til det urnorske. Vikingskip og seterjenter og greier. I en av bygningene satt Ola Brenno (76) fra Valdres som vanlig i bunaden og spilte på langeleik.
Brenno hadde opp gjennom 1930-tallet ofte bidratt på «Folkemusikkhalvtimen» på radioen – sammen med Alfred Maurstad og Eivind Groven på hardingfele – men nå fikk han et helt annet publikum. Terboven stilte seg til høyre, Himmler satte seg ned ved bordet og la hodet i hendene. Og lyttet. Brenno måtte visstnok tåle kjeft fra motstandsbevegelsen etterpå. Svaret var spakt, men oppriktig.
– Han virka jo så interessert.
