MYTEOMSPUNNET NAZI-KOLOSS:
Hitler bygget sin fremste ubåtbase i Norge. Det er fremdeles et mysterium hvorfor den ligger akkurat her
Havnevesenet advarte om at å bygge der, var en svært dårlig idé, men ble ikke hørt av tyskerne. Det har lenge gått grusomme rykter om hva som kan skjule seg inni den massive betongkolossen.
Tidlig om morgenen den 9. april 1940 marsjerte tyske soldater i Trondheims gater. Norge var okkupert. Allerede nå hadde tyskerne et foreløpig mål om at byen skulle være et Stützpunkt 1. Ordnung, et hovedstøttepunkt for krigsmarinen. Men, på sikt skulle Trondheim bli deres fremste flåtebase.
Søsterslagskipene Scharnhorst og Gneisenau, og den tunge krysseren Admiral Hipper, fikk Trondheim som hjemmebase. Fartøyene var stadig i kamper med allierte skip i Norskehavet og Nord-Atlanteren, og måtte ofte til Tyskland for reparasjoner.
Trondheims eksisterende verft var for små til å ta imot tyske krigsskip, og de tidvis omfattende skadene på skipene viste at den tyske flåten var sårbar uten å ha et fullverdig verft i Trondheim.
Kriegsmarinewerft Drontheim ble formelt opprettet i august 1940 på Nyhavna nordøst for sentrum, og senere omorganisert til Kriegsmarine-Arsenal i 1943.
Verftet hadde som hovedoppgave å vedlikeholde, reparere, og etterforsyne alle krigsmarinens skip i Norskehavet og Nord-Atlanteren. For de tyske ubåtene stasjonert i nord-norske havner; Narvik, Hammerfest, og Kirkenes, var Trondheim nærmeste mulighet for reparasjoner.
I verftets hjerte bygde tyskerne Dora I og II. Førstnevnte er den eneste gjenværende ubåtbunkeren i opprinnelig stand i Norge, og var en viktig brikke i tyskernes krigføring på havet.
Les også: (+) En spesiell detalj ved ubåten gjorde at de allierte ikke trodde sine egne ører
Trosset kvikkleire
Adolf Hitler hadde i utgangspunktet sett for seg en stor marinebase ved Gaulosen noen mil sør for Trondheim, der han også ville bygge en helt ny tysk by; Nordstern (Nordstjerne på norsk. Se undersak).
Dette prosjektet ville sannsynligvis blitt en realitet først når krigen var vunnet, men for å vinne krigen trengte de umiddelbart et verft og tilhørende fasiliteter i Trondheim.
Tyskerne ble av Trondheim havnevesen behørig advart mot de dårlige grunnforholdene i området, som stort sett består av kvikkleire, men til ingen nytte. Organisation Todt, en militært organisert entreprenørvirksomhet, fikk ansvaret for utbyggingen.
Ansvaret for oppfølging og kontroll av byggearbeidene av Dora I og II fikk Einsatzgruppe Wiking, Einsatz Mittelnorwegen, underlagt Todt. De leide inn en rekke underleverandører; lokale, nasjonale, og internasjonale. I tillegg ble det brukt utskrevet arbeidskraft fra andre okkuperte land: Polen, Tsjekkoslovakia, Nederland, og Danmark.
Arbeidet begynte i mai 1941 i et svært høyt tempo, men det ble snart klart at havnevesenet hadde rett i sine advarsler.
Store mengder vann og kvikkleire gjorde at arbeidet nærmest stoppet helt opp. For å løse problemene hentet tyskerne inn den geologiske eksperten professor dr. Leo Casagrande fra Tyskland.
Casagrande fikset problemet med å bruke elektro-osmose (elektrolyse). Katodebrønner og anoder ble boret ned i grunnen, deretter satte de på likestrøm. Det resulterte i at de kunne pumpe opp flere titusener liter vann hver dag. Etter hvert fikk byggegrunnen tilstrekkelig fasthet.
Mysteriet
I januar 1942 meldte Organisation Todt at byggearbeidene gikk for sakte. De hadde behov for 6000 mann i arbeid, men hadde bare 2000.
800 krigsfanger i tillegg hjalp ikke mye, de ble stort sett henvist til grustakene på grunn av manglende håndverksbakgrunn.
I tillegg var det prekær mangel på byggematerialer; sementproduksjonen i Norge var svært begrenset, og tilgangen på byggetømmer var nede i 40 prosent av behovet.
Transporten av stålprodukter ble hemmet av vanskelig sjøtransport fra kontinentet.
Den bakre delen av Dora I begynte å synke ned i grunnen, noe som skapte stor bekymring for at bunkeren skulle knekke på midten. Betongen stabiliserte seg dog, og i juli 1943 sto Dora I ferdigstilt. Utpå sommeren var anlegget det eneste utenfor Tyskland og Frankrike som kunne foreta en fullstendig heloverhaling av ubåter.
Selv ikke etter krigen kunne Leo Casagrande forstå hvorfor Nyhavna ble valgt som lokalitet for bunkerne.
I boken «Bunkeren – Trondheim under hakekorset», skriver en av forfatterne, Knut Sivertsen, rådgiver ved Justismuseet i Trondheim og en av landets fremste eksperter på tysk aktivitet og installasjoner under andre verdenskrig, at Casagrande uttalte at Dora I og II var plassert på «et av de verst mulige steder i hele Trondheimsfjorden».
– Hvorfor de valgte akkurat Nyhavna som sted for verftet og ubåtbunkeren, forblir et mysterium, sier Sivertsen.
Les også: (+) Tyrannen al-Gaddafis superyacht er i Bergen. Derfor er det en god nyhet
Bombefly over Trondheim
Etter at krigsmarinen overtok anlegget i 1943, ble 13. ubåtflotilje satt opp i Trondheim med 55 ubåter. Trondhjemsflotiljen opererte i Nordishavet og helt til Karahavet nord for Russland. De viktigste målene var Murmansk-konvoiene.
Kriegsmarine Drontheim var et velutstyrt og avansert anlegg, og et essensielt støttepunkt for å holde tyskernes ubåter i drift. Dette var et stort problem for de allierte. De planla å ødelegge så mye som mulig av verftet, selv om ubåtbunkerne ikke kunne ødelegges av bomber.
I tillegg led det tyske ubåtvåpenet store tap i Nord-Atlanteren våren 1943, slik at båtene ble beordret inn til sine støttepunkter.
Nå ble det også mulig for de allierte å ta knekken på noen av disse.
24. juli 1943, fire dager etter at Dora I offisielt var overlevert krigsmarinen, lettet 309 stykk amerikanske B-17 Flying Fortress fra sine baser i Storbritannia. De fleste skulle bombe industrianleggene ved Herøya og ubåtbunkeren Bruno i Bergen, men 41 fly satte kursen mot Trondheim.
Dette var det lengste bombetoktet som var blitt gjennomført så langt i krigen.
Flyalarmen gikk klokken 13.37. Røyklegging ble iverksatt fra nesten tusen dyser, så byen var godt røyklagt da flyene kom. Men, Munkholmen, radiomastene på Tyholt, kranen på Nyhavna, og konturene av byen var godt synlig, slik at amerikanerne klarte å presisjonsbombe anlegget.
Ironisk nok ble røyken til hinder for tyskerne selv, de fleste av luftvernbatteriene samt de elleve jagerflyene tyskerne sendt opp ble blindet.
316 bomber a 250 kilo ble sluppet. Samtlige 41 fly returnerte til Storbritannia, men på bakken var skadene omfattende.
Les også: (+) Gigantskipet med 13 nordmenn om bord forsvant på mystisk vis. Så skjedde det samme med søsterskipet
Ubåtbyen
Alle de seks verkstedene på kaia, krigsmarinearsenalets hovedkvarter, og flere mindre anlegg var ødelagt. Én tysk ubåt og en slepebåt ble senket, og en tysk jager ble skadet.
43 bomber traff sivile mål. 31 tyskere og åtte norske sivile, seks av dem i tysk tjeneste, ble drept.
De to ubåtbunkerne ble ikke truffet av en eneste bombe, men det var heller ikke meningen. De «små» bombene kunne ikke utgjøre noen skade.
Angrepet ble ansett som en suksess, men allerede to måneder senere var igjen Kriegsmarinewerft Drontheim driftsklart. Dette angrepet forble det eneste store luftangrepet på Trondheim.
I 1944 skulle 171 Lancaster bombefly fra Royal Air Force slippe sin dødelige last over byen, men snudde på grunn av et lavt skydekke over byen. Det ville blitt ren blindbombing. Kart over bombemålene levner ingen tvil om at trehusbyen, hele Trondheim sentrum og omland, ville nærmest blitt utslettet med store menneskelige tap.
Etter den allierte invasjonen av Frankrike i 1944, ble ubåtene der overflyttet til tyske og norske havner. Den operative ubåtledelsen ble flyttet til Bergen. Nordishavet var fremdeles ubåtenes viktigste operasjonsfelt, så Trondheim ble mer og mer en ubåtby. Tyske ubåtmannskaper i mengder ble et velkjent element i byens bybilde.
Ved kapitulasjonen i 1945 var 870 av 1200 tyske ubåter senket. 213 av disse hadde tjenestegjort i Norge, hvorav 110 gikk tapt.
Etterbruken og mytene
Overgivelsen av krigsmarinen i Trondheim gikk rolig for seg. Det norske sjøforsvaret fikk overta hele marinebasen høsten 1945.
De gjenværende tyske ubåtene ble samlet og overflyttet til fjorder i Skottland og Nord-Irland, der de ble senket for å fjerne alle spor av tysk rustningsindustri.
Den norske marinen klarte likevel å berge fire ubåter som fikk seile videre under norsk flagg. Tre ble nyoverhalt, og fikk navnene Kinn, Kya og Kaura. Sistnevnte står i dag utstilt som museumsubåt i Kiel i Tyskland, og er den eneste av 600 produserte fartøyer i sin klasse, VIIC/41, som overlevde krigen. Den tjenestegjorde lenger i den norske marinen, enn i den tyske.
En myte som fremdeles lever rundt Dora I og II, er at de er krigsgraver. Angivelig skal et stort antall krigsfanger ligge innstøpt i betongen.
Det finnes mange skildringer av bruken av krigsfanger på Dora, men det finnes derimot ingen vitner eller rapporter som beskriver slike hendelser.
– Et lik i betong vil med tiden oppløses og tørke inn, og etterlate seg et hulrom som svekker konstruksjonen. Ingen bygningsingeniør ville tillate noe slikt. Toleransen for fremmedlegemer i kritiske byggverk er og var lik null. Dette er nok bare oppspinn, mener Knut Sivertsen.
Det finnes samtidig nedtegnelser om dødsulykker, blant annet ved at en spuntvegg falt over et titalls tyske fagarbeidere. Et stillas skal også ha rast sammen og forulykket at noen krigsfanger falt i støpeformen eller fikk betong over seg.
Disse hendelsene kan ha gjort til at myten oppsto. Dermed er det svært usannsynlig at det foregikk vilkårlige henrettelser hvor fangene ble dumpet i betongen, men på en annen side teoretisk mulig at det kan ligge lik innstøpt i Doras vegger.
Les også: (+) Offisielt lå krigsskipet ved kai − men loggboken rommet en hemmelighet
Trondheim het Drontheim på tysk, og Dora er bokstaven D i det tyske fonetiske alfabetet, derav navnet på bunkerne.
Begge bunkerne skulle måle 100 x 168 meter. Dora I ble til slutt 105 x 153 meter.
Dora I står fremdeles intakt, og brukes i dag som kommune- og statsarkiv, lagerlokaler, øvingsrom for musikk, og mye mer.
Dora II ble aldri ferdigstilt, men mesteparten av det som ble bygd står fremdeles.
Det skulle være plass til sju ubåter i hver bunker.
De ytre betongveggene på Dora I er 2,5 meter tykke, og betongtaket nesten fem meter tykt forsterket med metallkonstruksjoner. Innerveggene er 1,2 til 2 meter tykke.
Det ble brukt 57 kilo armeringsjern per kubikk betong.
Omtrent 2,5 kilometer jernbanespor ble anlagt i forbindelse med byggingen av Dora I.
Dora-anlegget var blant de minste i sitt slag i europeisk sammenheng, men enormt i norsk sammenheng. 365.866 kubikk betong gikk med til byggingen.
På Nyhavna ble det i tillegg bygd seks verkstedbygninger, andre bunkere, torpedolager, tilfluktsrom, marinelasarett, og mer til.
Nyhavna og byen generelt ble tungt befestet av luftvernartilleri og en storstilt utbygging av et kystartilleri som skulle beskytte den strategisk viktige marinebasen.
Det ble bygget et tilsvarende anlegg i Bergen, Bruno, men dette anlegget ble bombet av de allierte. Rester av anlegget er i dag i bruk.
Etter krigen hadde det norske ubåtvåpenet tilhold på Dora I frem til i 1957-1958, før basen ble flyttet til Haakonsvern.
Planla Nazi-by ved Gaulosen
Hitler planla en storslagen ny by på det paddeflate jordbrukslandet like utenfor Trondheims grenser. Nordstern skulle bli en tysk koloni med minst 250.000 innbyggere.
Et par mil utenfor Trondheim renner Gaula ut i Trondheimsfjorden. Gaulosen er omkranset av Øysand, et av de største flate områdene i Trøndelag med sine omtrent 3000 dekar jordbruksland.
Ytterligere flate områder på Klett og de solrike Leinstrand-liene ga Adolf Hitler grandiose ideer om en by her, bosatt av 250.000 tyskere; Nordstern – Nordstjerne.
Desperat behov
Nazistene anså Norge, og spesielt trondheimsområdet, som prekært i krigføringen mot England og for å ta knekken på de alliertes Murmansk-konvoier.
Området ble ansett som ekstremt strategisk viktig for å ta kontroll over hele Europa.
– Den tyske marinen hadde et desperat behov for en flåtebase. De måtte helt til Brest i Frankrike for å få slagskip i dokk. Det var alt for langt unna, og alt for nære fienden. To lokaliteter ble vurdert i Trøndelag; Stjørdal og Øysand.
Hitler tok den endelige avgjørelsen. Ideen om Nordstern er ofte misforstått som en utvidelse av Trondheim. Dette er feil, den eneste plassen Trondheim er nevnt, er av Albert Speer, hvor han skriver at Hitler ville anlegge en stor by «i nærheten av Trondheim», sier krigshistoriker Knut Sivertsen.
Les også: (+) Født i Farsund, død som sydhavskonge – hvor hans etterkommere ennå leve
Ingen barneleke
Som et ledd i sine planer om verdensherredømme ønsket Der Führer at en tysk enklave skulle etableres på Øysand, styrt fra Tyskland, en storslagen by og flåtebase som ville få Singapore til å se ut som «en barneleke» til sammenligning.
Dette skrev Hitlers sjefsarkitekt og rustningsminister, Albert Speer, i boken Erindringer. Byen skulle «innlemmes i det tyske riket».
Speer hadde ansvaret for planleggingen av Nordstern, og skrev i Erindringer at: «Hitler overga planleggingen til meg. 1. mai 1941 fikk jeg de nødvendige opplysningene om rammebehovet til en stor by».
Dette lignet på planer nazistene hadde for byer i Sovjetunionen, der tidligere frontsoldater skulle bosette seg med sine familier.
Under Nürnberg-prosessen ble dette bekreftet. Da kom det fram at Hitler hadde hatt til hensikt å beholde en del større havnebyer som isolerte tyske baser etter krigen, deriblant Brest i Frankrike og Nordstern i Norge.
– Samtidig var Nordstern helt ulik planene om de sovjetiske byene. Nordstern var den eneste planlagte kolonien utenfor Tyskland, en ren tysk enklave i det okkuperte Norge, sier Sivertsen.
55.000 boliger
Sivertsen påpeker at antagelig så var planene om Nordstern mest levende i Hitlers eget hode. Etter hvert som krigslykken snudde for tyskerne, mistet slagskipene sin prioritet, og behovet for en flåtebase nærmest forsvant. Ubåtene skulle prioriteres.
– Nordstern var nok mer en ideologisk idé enn en reell plan, mener Sivertsen.
Nordens stjerne skulle fremstå som en mønsterby, med 55.000 nye boliger. Hitler ønsket at brorparten av boligene skulle bygges i terrasseform i de sørvendte liene ved Leinstrand, slik at alle fikk sol.
Byen skulle bebos av marinefolk, men omtrent 2800 boliger var avsatt til håndverkere, butikkeiere, og lignende. Hele byområdet ville fått en utstrekning på 6400 dekar.
Hitler hadde også planer om å anlegge en firefelts motorvei, en autobahn, fra Trondheim til Berlin via Oslo og Sverige.
Rester av tysk bebyggelse vitner om nazistenes aktivitet i området. I sjøen like utenfor Øysand står noen spuntvegger som skulle bli et kaianlegg. Det er det eneste fysiske påviselige beviset av marinebasen.
På Øysand ble det også bygget krigsfangeleirer og ei reserveflystripe.
Feil navn
Nordstern er ofte omtalt som Neu-Drontheim eller Neue Drontheim. Disse navnene er feilaktige, og ble aldri brukt av tyskerne, men er et uformelt navn på prosjektet, antagelig først gitt av forfatter Gabriel Brovold i boken Neu-Drontheim i Hitlers regi og Øysand under krigen, fra 1996.
En rekke historikere har gjennom årene feilaktig omtalt prosjektet som en gjenoppbygging av selve Trondheim.
Joseph Goebbels oppførte navnet Nordstern i en innføring i sin dagbok 9. juli 1941, slik han hadde blitt meddelt av Hitler personlig.
Likevel brukes betegnelsen Neu-Drontheim bredt i dagens omtale av Hitlers grandiose planer for Øysand, Norge, og Europa.
– Trondheim hadde ingenting med dette å gjøre, og er dratt inn i historien helt overfladisk, sier Knut Sivertsen.
