Den siste norske kolonist på Galapagos
Den norske sydhavsdrømmen endte i sult, drukning og død
Det er et glemt kapittel i norsk historie. Fire skipslaster med eventyrlystne nordmenn søkte lykke på de myteomspunne Galapagosøyene. Der ventet slit, tragedier og død. De aller fleste ga opp og dro hjem. - Men ikke far, sier Knut Stampa (73), en av de siste gjenlevene fra den norske kolonieventyret.
– Jeg er en galapageno, sier Knut Stampa.
Det kan virke som en snodig ting å si. Den pensjonerte læreren står tross alt i ei stue i Kodal i Vestfold og ser ikke spesielt latinsk ut. Men visst snakker han sant.
Knut Stampa er virkelig en galapageno – en som kommer fra Galapagos. Han ble født i et hus på stranden der på den andre siden av jorden høsten 1945, og lagt i ei vugge av skilpaddeskall.
Ikke mange nordmenn kan vise til en mer eksotisk start på livet enn det.
Les også: (+) Norges glemte koloni-eventyr endte med fyll, korrupsjon og slaveri
Solsvidd, tørt og farlig
Knuts far var blant pionerene som utvandret fra Norge til det sagnomsuste øyriket utenfor Ecuadors kyst i 1920-årene. Men på den tiden Knut ble født, hadde de fleste gitt opp for lenge siden. Galapagos var ikke det grønne paradiset nordmennene drømte om. Det var solsvidd og tørt og farlig.
Rundt 200 personer hadde reist fra Norge på fire skuter. Tre år senere var bare ni igjen.
En av dem var altså Kristian Edvardsen, odelsgutt på gården Stampa i Hedrum utenfor Larvik.
– Far var nok sta, sier Knut Stampa
Han må ha vært tålmodig, også. Først etter syv år følte han at tiden var inne for å tilkalle sin forlovede fra Norge, den like tålmodige Alvhild.
De giftet seg i en enkel seremoni i havnebyen Guayaquil inne på fastlandet, før Kristian tok sin brud ut til Galapagosøya Santa Cruz i 1933. Datteren Anne Carmen ble født året etter, så fulgte Marit og Knut.
Åtte kilometer unna, oppe i høylandet, ble Friedel Horneman i 1940 født på verandaen i Bellavista. Der hadde nordlendingen Jacob Horneman og kona Elfriede en kaffeplantasje. Friedel levde sine første 23 år på Santa Cruz.
– Lykkelig barndom? Jeg vil heller si at jeg hadde en spesiell barndom. Jeg var 17 år da jeg var på fastlandet for første gang og så en bil. Jeg vokste opp barføtt, sier Friedel, som er gift Vonka og nå bor ved Jarfjorden øst i Finnmark.
Jacob Horneman og Kristian Stampa var blant de få norske kolonistene som klarte å skape et liv for seg og sine. Men til slutt ble også familien Stampa rammet av en tragedie som tvang den til å oppgi livet på Galapagos. Knut var bare en liten guttunge da han forlot øyriket. Det tok over 50 år før han vendte tilbake til sin fars øy.
Les også: (+) Norges «villeste» hytte: Byggingen fikk fatale konsekvenser
Eventyret lokket
Kristian Stampa gikk i land på Galapagos i begynnelsen av august 1926. En eventyrlysten ung mann, tiltrukket av utsiktene til å leve et bedre liv der enn på landsbygda hjemme i Vestfold og løftene om lykke og rikdom under palmene, revet med av det avisene kalte Galapagosfeber.
Nordmenn flest visste ikke stort om Galapagos. Noen hadde kanskje hørt om Charles Darwins ekspedisjon dit, evolusjonsteorien og havskilpaddene. Ellers stolte de på beskrivelsene de fikk høre.
I 1907 hadde norske sjømenn vært skipbrudne på Galapagos i et halvt år etter et forlis, og oppholdet der ble fremstilt som den reneste idyll da historien ble kjent.
Avisene meldte om et sydhavsparadis med frodig jord og gode beitemarker. På 1920-tallet var den store norske utvandringen til Amerika over. USA hadde innført strengere lover. Men utferdstrangen levde videre. Og nå lå paradis og ventet! Da planene om en norsk koloni i Stillehavet ble lagt frem, var det mange som lot seg friste.
Les også (+) Den fryktede Gestapo-sjefen ble truffet i hodet – det ble starten på blodbadet på Nesodden
Ærlige nordmenn var ønsket
– Enhver ærlig nordmann ønskes velkommen av den ecuadorianske regjering, sto det høytidelig i et hefte som hvalfangstreder og norsk konsul i Ecuador, August F. Christensen, ga ut for å skaffe aksjonærer til sin ekspedisjon.
Lokkemidlene var oppsiktsvekkende.
Nordmennene ble lovet 200 mål jord, skattefrihet i ti år og rett til jakt og fiske på alle ubebodde øyer. Selve livsgrunnlaget for den norske bosettingen skulle være hvalfangst og handel, ikke minst med hermetisert skilpaddekjøtt.
Det var bare å sette i gang – og ikke tenke så mye over årsaken til at ecuadorianerne selv holdt seg på fastlandet, hvis Galapagos var så fantastisk.
Øyriket hadde kun 400 innbyggere før nordmennene la ut på det avisen Tidens Tegn kalte det nye vikingtoktet i sønderled.
Stor pågang
Pågangen var så stor at én ekspedisjon raskt ble til fire.
I mai 1925 la motorskonnerten Floreana ut fra Sandefjord med 13 kolonister og et mannskap på syv. Sommeren etter meldte 1200 søkere, deriblant forhenværende hvalfanger Kristian Stampa, sin interesse da nye selskaper kjøpte inn tre nye skuter. Rundt 150 fikk plass på Ulva, Alatga og Albemarle.
Mange solgte alt de eide for å betale innskuddet på 3000 kroner. Kaia var tettpakket av folk da skipene dro. Fra dekk kunne jubelbrølene høres langt ut på fjorden mens Norge sakte forsvant.
Og mens det bare hadde vært menn på Floreana, var det nå et bredere utvalg av kolonister. Fortsatt flest menn, men også en lærerinne, en håndfull koner og barn. Karl Aune fra Malvik var så optimistisk at han tok med svigermor.
Les også: (+) I denne hytta gjemte nordmenn seg under krigen
Falske premisser
For de reisende med Alatga tok optimismen slutt uten at de fikk sett det forjettede land. De kom bare til Panamakanalen. Selskapet hjemme i Norge hadde ikke betalt los- og kanalavgifter, kassen var tom og skipet ble nektet passasje.
Fortvilte passasjerer måtte tigge andre skip om mat for å overleve. Til slutt måtte utvandrerne gå i land og lete etter skyss hjem til Norge eller andre mer egnede steder enn Panama by. Bare fire mann valgte å ta seg videre mot Galapagos.
Ulva ankom Galapagos og øya Santa Cruz i august 1926, Albemarle ankret opp på San Cristobal tre måneder senere. Det var ingen jubelbrøl å høre denne gangen.
Kolonistene skygget for øynene, kikket innover land og så ikke et eneste palmetre på stranden. Ingen kokosnøtter. De så bare kaktus og tornekratt og lavaklipper. Var dette paradis?
Gold tropeøy
– Det var helt annerledes enn vi hadde sett for oss en tropeøy. Golde, grå lavablokker langs stranden og sammenfiltret buskas av stive, stygge busker lenger opp. Skuffelsen sto malt i alles ansikter. Vi hadde satt inn alt vi eide, men skjønte at det verste lå foran oss, skriver Lars Elholm fra Albemarle i en skildring som ble trykket i Morgenavisen mange måneder senere.
Denne høsten, i 1926, var antallet nordmenn på Galapagos på sitt høyeste.
Kristian Stampa og de andre fra Ulva gikk løs på krattet på Santa Cruz med macheter og ryddet plass til små bolighus og et kaianlegg i bukta som gikk under navnet Academy Bay. Nybyggerne fanget hummer, skilpadder og fisk, og fikk i gang produksjon av hermetikk og klippfisk.
På naboøya San Cristobal lå det snart en liten landsby for Albemarle-gruppen med 14 hus og telt, Campo Noruego, norskeleiren. Det første barnet, Erik, tilhørende ekteparet Greiner fra Kirkenes, ble født i kolonien i januar 1927.
Og borte på Floreana holdt den første gruppen kolonister fortsatt ut. Så vidt.
De hadde opplevd mange skuffelser det første året. Hvalkokeriet kom aldri i gang fordi det viste seg at selskapet manglet konsesjon til hvalfangst rundt øyene. Handelsvirksomheten stoppet opp fordi frakteskuta de var lovet, ikke dukket opp.
Robison Crusoe
Omtrent samtidig med de andre kolonistenes ankomst til naboøyene, hadde mennene fått nok av venting, dårlig mat, isolasjon, varme, slit og savn.
Det var artigere å lese om Robinson Crusoe enn å være en selv.
Den som hadde fått mest ut av oppholdet var trolig museumsbestyrer Alf Wollebæk, som hadde anskaffet viktige bidrag til det zoologiske museum i Oslo, og som aldri hadde tenkt å bli værende lenge uansett. Under mottoet hjem til jul ble kolonien oppgitt.
Dampmaskinen i elverket ble sendt til Santa Cruz og lyset slukket for godt.
Dømt til undergang
Galapagos kalles gjerne Las Islas Encantadas, de forheksede øyene. For de norske pionerene kunne mangelen på ferskvann virke som den største forbannelsen.
– Det porøse vulkanfjellet holder ikke på vann. Øyene er for skilpadder og øgler, ikke mennesker, uttalte kolonisten Karin Guldberg, en av de få som likevel ble værende på Galapagos livet ut.
Det var nok av dem som raskt mistet motet. Kolonistene på Santa Cruz delte den lille gevinsten de hadde fra hermetikkfabrikken. Nesten alle dro.
Jordbrukerne på San Cristobal fikk det ikke til å gro. Potetene ble ikke større enn stikkelsbær og kaffeavlinger var et langtidsprosjekt. Og den store avstanden til fastlandet gjorde uansett leveringen dyr og ustabil.
– Overskuddet på min første og eneste maisavling var halvannet dollar, fortalte Petrus Kristensen til Vi Menn i 1956.
Drømmen svant hen. Den optimistiske Karl Aune mistet svigermor i dysenteri. Folk forlot øyene for å søke lykken andre steder, i Norge eller hvor som helst. Alt var bedre enn det tørre, trøstesløse Galapagos.
Ikke bitre
– Men det skjedde uten bitterhet. De hadde tatt en sjanse og feilet. Mange mintes tiden på Galapagos som et eventyr de tross alt ikke ville vært foruten, sier Stein G. Hoff. Seileren, eventyreren og forfatteren snakket med en rekke gamle kolonister før han i 1985 ga ut boken Drømmen om Galapagos, som trakk denne glemte delen av utvandrerhistorien frem i lyset igjen.
Noen av nybyggerne prøvde, men ble rammet av tragedier. I november 1928 druknet to menn under fiske i Tortuga Bay, noe som påskyndet hjemreisen til flere av familiene som hadde vært usikre på fremtiden.
Les også: (+) Den norske spionen hoppet ut i fallskjerm med 25.000 kroner. Så ble han borte.
Kun én igjen
Til slutt var det bare de staeste igjen. Kristian Stampa hadde lovet sin forlovede Alvhild å sende bud etter henne når han hadde fått ting på stell. Når han hadde et fint hjem å tilby. Han hadde tenkt å holde ord.
En periode var Stampa og kameraten Gordon Wold de eneste gjenværende fra Ulva på Santa Cruz. De livnærte seg på fiske og fangst. Senere skilte de lag, på redelig vis. De delte like godt huset på midten og tok med seg hver sin del.
Utover 1930-tallet økte innbyggertallet på øya fra to til tosifret og det var ikke lenger bare nordmenn som kom. Tyskerne var blant dem som satte sitt preg på øya.
Økningen var bra for småbåteier Kristian Stampa. Det var mer fisk å selge og flere å skysse. Det hadde vært syv tøffe år, men nå kunne kanskje tiden være inne for å få Alvhild nedover? Jo, det måtte det sannelig være, tenkte Kristian Stampa.
To norske slekter ble på Galapagos for godt. Den norske arven lever i dag videre gjennom fornavn som Thorvaldo og Dagfin.
– Hvis det var noen som fikk oppfylt Drømmen om Galapagos, så var det Thorvald Kastdalen, sier forfatter Stein G. Hoff. Kastdalen var opprinnelig fra Askim, men hadde arbeidet mange år i Rjukan da han i 1936 forlot Norge med kone og sønn for å starte gårdsdrift 10 000 kilometer unna, på Santa Cruz.
Der slo de seg ned i det fruktbare høylandet og bygget et hus de kalte Miramar, havutsikt. Med egen gård, mye hardt arbeid og særdeles gode avlinger til Galapagos å være, fant Kastdalen sitt paradis. Han ble kjent som Potetkongen, en ærestittel han beholdt så lenge han levde.
Thorvald Kastdalen døde på øya i 1988, fem år etter at han mistet konen og sønnen Alf, som døde i en ulykke under rydding av en strømlinje. Men navnet Kastdalen lever videre på Galagapagos. Sønnesønnen Thorvaldo driver i dag et lite hotell i Puerto Ayora. Han og søsteren Maria ivaretar Miramar, nærmest som et minnesmerke over sin norske arv. Thorvaldo har besøkt Norge og har vært æresgjest under Rjukans solfest.
Søstrene Karin og Snefrid Guldberg fra Dovre kom til San Cristobal med Albemarle i 1926, sammen med faren Thorleiv. De dro heller aldri tilbake til Norge. Karin giftet seg i 1930 med Manuel Cobos fra øya. De fikk seks barn, men ble senere skilt. I stedet bygget hun opp kvegfarmen Pampa Mia. Søstrene ønsket seg aldri noe annet sted, som de sa til forfatter Stein G. Hoff i 1985, da begge var rundt 80 år gamle.
– Her blir vi til vi dør.
I dag lever det norske videre blant annet gjennom fornavnet Dagfin, som har gått i arv i familien Cobos.
Fiskelykke
Galapagos lokket til seg bruder, eventyrere og lykkesøkere – og en og annen drømmer. Som Jacob Horneman.
– Far drømte om et bekymringsløst liv uten penger, sier Friedel Vonka.
Faren kom til Santa Cruz på eget initiativ rett etter koloniskipene, og slo seg ned med familien oppe i høyden inne på øya.
Men han likte seg bedre der enn kona. Etter et opphold hjemme i Norge, vendte de tilbake for en kort stund før Horneman ble igjen, alene. Senere giftet han seg på ny, med tyske Elfriede. De fikk datteren Friedel.
– Det var fruktbart i høyden. Skyene møtte fjellene og ga fra seg regn. Der hadde vi en kaffeplantasje. Da prisene falt, gikk vi over til oppdrett av kveg som ble eksportert til fastlandet, tusen kilometer unna, forteller Friedel Vonka.
Hun ble plassert på en eselrygg i stedet for i ei barnevogn når hun skulle fraktes. Jevnaldrende lekekamerater var det få av, det meste av bebyggelsen lå ved havet, nesten ei mil unna.
Der hendte det hun møtte Stampa-barna, de to jentene og Knut.
– Men det kan ikke jeg huske. Jeg var jo så liten, sier Knut Stampa.
Han har ingen minner av sin far, heller. Knut var ennå ikke fylt tre år da familien skulle hjem til Norge på besøk sommeren 1948. Det hadde vært noen gode økonomiske år.
Stampa hadde levert fisk til militærbasen som amerikanerne hadde leid av Ecuador på Galapagosøya Baltra under krigen, og lagt seg opp litt penger. Nok til en lenge etterlengtet ferie i gamlelandet, den første på 22 år.
Hjemkomsten var som en triumfferd for Kristian Stampa. Avisene skrev om det de omtalte som den eneste suksesshistorien etter den norske utvandringen.
De brukte ord som søkkrik. Samtidig ble det rustet opp til en ny Galapagosekspedisjon. Kristian Stampa fulgte med ekspedisjonens skip, Thalassa, men Alvhild og de to minste barna – Anne skulle bli igjen i Norge for skolegang – reiste med et annet skip over Atlanterhavet.
Nyttårsaften 1948 gikk Thalassa ned utenfor spanskekysten.
Bare ei ung jente overlevde. Kristian Stampa var blant de omkomne.
Les også: (+) Båtfolk forsvinner sporløst i norsk ferieparadis
Den lange reisen hjem
En av følgene av det tragiske forliset var at livet på Galapagos var over også for familien Stampa.
Det skulle ta 55 år før Knut sto på strendene der igjen.
– Fordi det gikk som det gikk, ble det til at temaet var litt tabu. Det var vanskelig å snakke om. Først da jeg ble godt voksen, kom nysgjerrigheten. Søket etter røttene, sier Knut Stampa.
Søstrene og han selv har holdt kontakten med Friedel Vonka. Hun bodde på Santa Cruz til 1963, før hun flyttet hjem til Norge og slo seg ned i Finnmark.
Alle har besøkt sin barndoms øy, Knut Stampa første gang i 2004. I vår tid tar reisen 24 timer og det går fly helt frem. Øyene har over 25 000 innbyggere, og tar imot det dobbelte av turister i året.
– Det er en by der nå, Puerto Ayora. Jeg kunne tatt bussen ut til bukta vår, men det føltes riktig å gå langs strendene, sier Knut Stampa.
Han gikk på de samme strendene der barna hadde fanget krabber og faren skilpadder et halvt århundre tidligere. Han svømte i havet. Han undret seg over hvor hjemme han følte seg, selv etter alle årene som var gått. Han fant et gammelt skur, det eneste som sto igjen på eiendommen. Der inne, bortgjemt under skrot og rask, sto en vugge av skilpaddeskall. Hans gamle. Plutselig føltes fortiden veldig nær.
– Galapagos er bare tuster og gamle kaktuser. Ingenting. Men for meg er det alt.
Kilde: Boka Drømmen om Galapagos, skrevet av Stein G. Hoff og utgitt i 1985.
Et pikant trekantdrama førte den uskyldige nordmannen Trygve Nuggerud mot en ublid skjebne.
Hovedrollen spilte den tyske baronessen Eloise von Wagner-Bosquet, og Nuggerud fikk en tragisk birolle i dramaet som fant sted på Galapagos i 1934. Den selverklærte baronessen slo seg ned på Floreana sammen med sitt følge, som besto av minst to elskere, tyskerne Rudolf Lorenz og Robert Philippson.
Hun tiltrakk seg stor oppmerksomhet også fra andre beundrere, og var ifølge beretningene åpen for det meste. Vi Menn kaller det hele et mannlig harem i en reportasje i 1956, og slår fast:
– Det ble mye halloi.
Kristian Stampa opplevde å bli truet med våpen av baronessen og hennes følge mens han jaktet kveg på øya, mens en stakkars danske senere ble skadeskutt av baronessen. Enda verre skulle det gå med Trygve Nuggerud, kolonist fra ekspedisjonen med Albemarle.
Våren 1934 forsvant baronessen og den ene av førsteelskerne, Philippson, sporløst. Samtidig fikk den andre, Lorenz, det travelt med å komme vekk fra øya. Han overtalte Nuggerud, som motvillig gikk med på å frakte tyskeren til San Cristobal i båten sin. Nuggerud ville helst hjem til sin gravide, innfødte kone, men syntes ikke han kunne ikke si nei til den rause betalingen.
De kom aldri frem til San Cristobal. De drev nordover, trolig på grunn av motorhavari. Dessverre havnet de på øya Marchena, hvor det ikke fantes vann. Da en fiskebåt passerte og oppdaget en stang på stranden der, hadde det gått fire måneder. Alt de fant var to nærmest mumifiserte lik.
