unike kjærlighetsforhold
Knud Erik (82) og Ingrid (80) var kjærester i 1958. 61 år senere kom han over telefonnummeret hennes. Skulle han tørre å ringe?
Han fikk lyst til å ringe til Ingrid med én gang, men motet sviktet og han måtte først skjenke seg litt whisky. Så slo han nummeret.
Noen ganger tar livet en uventet retning. For Knud-Erik Rasmussen ble to begivenheter utslagsgivende.
Etter å ha gått av med pensjon som maskinsjef hadde han startet sitt eget lille firma, som spesialiserte seg på å male sommerhus for turister på Fanø.
Men en dag han malte, falt han ned fra et høyt stillas og slo seg voldsomt.
Et langt sykehusopphold ventet, og Knud-Erik endte i rullestol. Samtidig bestemte han og kona gjennom 25 år at de skulle skilles.
En lykkelig tilfeldighet
Den andre tilfeldigheten var heldigvis av det lykkelige slaget. Det fant sted da han 18. mars 2022 satt foran PC-en og lette etter et malerfirma.
Plutselig dukket et annet navn i nærheten av malerfirmaet opp på Google.
– Barsballe sto det. Det var jo etternavnet til min ungdomskjæreste som jeg ikke hadde sett på 60 år. Jeg søkte videre på hele navnet hennes, Ingrid Barsballe, og snart fant jeg både et telefonnummer og en adresse på henne, sier Knud-Erik.
Han fikk lyst til å ringe til Ingrid med én gang, men motet sviktet og han måtte først skjenke seg litt whisky. Så slo han nummeret. Da Ingrid tok telefonen og det gikk opp for henne hvem hun snakket med, brøt hun ut i gråt.
– Vi snakket sammen i flere timer, og før vi avsluttet, sa jeg at jeg ville besøke ham, sier 80 år gamle Ingrid.
Hun hadde blitt enke tre år tidligere, men hadde aldri glemt ungdomskjæresten sin.
– Selv om vi møtte hverandre da jeg bare var 16 år og vi aldri rakk å være kjærester i mer enn tre år, har han alltid vært min store kjærlighet. Det har aldri vært en annen enn ham, forteller Ingrid med tårer i øynene.
Gjenkjente øynene
I pinsen i fjor kjørte sønnen Simon Ingrid til Fanø der hun hadde avtalt å treffe Knud-Erik.
Ingrid sa: «Hva har jeg egentlig satt i gang? Skal vi snu?» Simon svarte: «Mor, hvis du ikke gjør det, kommer du til å angre på det resten av ditt liv.» Det fikk han rett i.
Knud-Erik stoppet bilen sin på havnen og blinket til Ingrid som kom gående med sin lyserøde koffert, som de på forhånd hadde avtalt. Koffert eller ei, de to gjenkjente hverandre umiddelbart.
– Han har jo de samme øynene som den gang. Og det samme sjarmerende smilet, sier Ingrid og gir Knud-Eriks hånd et kjærlig trykk.
Hun ble ikke det minste skremt av at han satt i rullestol. Det gjorde hennes avdøde mann også, så Ingrid visste hva hun gikk til. Det var uansett ikke avgjørende.
Det viktigste var at de hadde funnet hverandre igjen etter alle disse årene.
– Vi dro hjem til meg og snakket det meste av dagen. Hun ble i en hel uke, og da hun skulle dra hjem, spurte jeg henne: «I stedet for at vi sier venn og venninne, skal vi ikke bli kjærester igjen?» Og slik ble det, sier Knud-Erik med det smilet Ingrid straks gjenkjente.
Nå hadde de levd over 60 år uten hverandre, og det var ingen grunn til å sløse mer med tiden.
Les også: (+) I nesten 80 år levde søsknene et enkelt og fredelig liv på gården. Idyllen endte i tragedie
Møttes på femtitallet
De to møttes i 1958. Knud-Erik var i lære i en nærliggende by og var god venn med Ingrids brødre, samt nabogutten Knud.
Da arbeidsdagen var over, dro han, Ingrid og Ingrids brødre til Knud.
– Jeg syntes jo at han var veldig kjekk og sjarmerende, men jeg var bare 16 år, og han var to og et halvt år eldre, så jeg trodde ikke jeg hadde en sjanse, sier Ingrid.
– Vi danset mye på den tiden, og en kveld fulgte han meg hjem. Da vi kom til den lille bekken, kysset han meg. Det glemmer jeg aldri. Han var min første kjærlighet.
– Ja, du var jo veldig søt den gangen, sier Knud-Erik med en ertende latter og fortsetter:
– Og utrolig flott i den lyseblå velurkjolen.
Etter dette besøkte Ingrid hele Knud-Eriks familie, og akkurat som han ble godt likte hjemme hos henne, ble hun også raskt akseptert av hans familie.
– Min far sa faktisk: «Hold fast i Ingrid, bedre kone finner du ikke.» Det hadde han rett i, sier Knud-Erik.
– Ja, din familie begynte raskt å snakke om forlovelse, og vi gikk da også i gang med å samle på bestikk, slik man gjorde på den tiden. Eller det vil si, jeg rakk bare å få en gaffel. Den har jeg faktisk fremdeles, og den ble siden døpt «Knud-Erik». Selv mine barn kaller den det, forteller Ingrid.
Les også: Familien til Anne og Tomas er ikke helt som andre familier
Foreløpig særbo
Forholdet varte dog kun i tre år. Hvorfor det ble slutt, kan ingen av dem huske ordentlig, men Knud-Erik skulle ut og seile og Ingrid ønsket ikke være sjømannskone. Hun ville til København.
Der tok hun lærerutdanning og ble senere leder ved flere forskjellige institusjoner, samt konsulent innen barnekultur.
I dag skal hun åpne en kunstskole for barna i Jonstrup ved Værløse, hvor hun bor i et hyggelig bofellesskap.
Hun er mor til to, bestemor til syv og oldemor til en liten jente.
– Vi er derfor enige om at vi ikke skal flytte sammen akkurat nå. Knud-Erik har sitt liv på Fanø, og jeg har mitt på Sjælland. Men jeg besøker ham så ofte jeg kan, og vi snakker på telefonen sammen flere ganger om dagen, sier Ingrid og fortsetter:
– Det er virkelig bare kjærlighet, og den kjærligheten har alltid ligget der. Jeg har tenkt på ham mange ganger gjennom årene. Ja, faktisk har jeg dratt med meg begge mine ektemenn til Fanø, fordi jeg gikk med et lite håp om å støte på ham.
– Mine venninner synes det både er morsomt og søtt at vi har funnet sammen igjen. En av dem sa: «Jeg unte deg en mann som du kan danse med, du som er så glad i det.» Men som jeg til henne: «Vi har danset, vi har danset masse!»
De to kikker kjærlig på hverandre igjen, og Knud-Erik supplerer:
– Jeg har fått igjen livet mitt. Slik føles det. Jeg har ikke lenger smerter på noen måte.
