magi i postkassen
Torill fikk en nedslående beskjed da hun kom hjem fra Syden-ferie. Men én dag lå en overraskelse i postkassen
Torill (63) fikk livet snudd på hodet idet koronaen stengte landet. Janet (67) la en plan som skulle vise seg å bli til stor hjelp for venninnen.
Venninnene Torill Agnæss og Janet Sandø Healey var sammen med ektemennene sine på sitt livs første fire ukers sammenhengende ferie i februar 2020.
På vakre Ibiza plukket de barbent appelsiner til frokost om morgenene, badet i turkisgrønt hav om formiddagene og kjente på lykken over å leve her og nå i sakte tempo frem til natten drysset stjerner.
Kontrasten kunne ikke vært større da de kom hjem
til et snødekket og korona-nedstengt Norge noen uker senere – og Torill fikk livet og hverdagen snudd på hodet gjennom sjokkbeskjeden: «Du har brystkreft. Med spredning.»
Trodde det var en fettkul
Torill hadde kjent en kul i siden på brystet mens de var på Ibiza, men hun hadde hatt en lignende kul der før, og da hadde fastlegen funnet ut at det bare var en fettkul.
Hun tenkte det var det samme denne gangen også, og ga det ikke mer oppmerksomhet. Oppmerksomheten gikk til de fantastiske dagene og kveldene i det hvitkalkede huset hun og ektemannen gjennom 43 år, John, leide sammen med venninnen Janet og hennes ektemann Graham.
De hadde vært på en kortere ferie sammen på Ibiza tidligere som hadde skapt drømmen om et lengre opphold.
Livet var så godt å leve her nede. Hjemme var det kaldt og hålkeføre, slik at alt ble ekstra vanskelig, syntes Torill. Samtidig hadde hun vært mye sykemeldt og utbrent i lærerjobben den siste tiden, til tross for at hun elsket yrket sitt.
Her på Ibiza våknet liksom alle sanser til liv, og solen tinte både kropp og sjel. Det var appelsiner og lavendel i hagen, fargerike markeder, glade mennesker med god tid, fortauskafeer med ost, vin og oliven og siesta i skyggen av palmer og parasoller.
«Fettkulen» i brystet ødela på ingen måte alt dette.
Les også: Som 19-åring fikk Liva Ingebrigtsen den nedslående diagnosen fra legen. I fjor kom kontrabeskjeden
Hypokonder?
Torill og Janet snakket ofte om det; hvor takknemlige de var for alt i livet, og hvor ekstra godt og lett det var å klare å leve i og nyte øyeblikkene på Ibiza. Kanskje var det noe med å vite at man hadde hele fire uker fri? At det var derfor tempoet sank og lykken steg?
Gleden av å oppleve noe sammen med gode venner? Venninnenes ektemenn var også blitt gode kompiser og kunne gjøre ting uten at de var med.
Måneden på Ibiza ble livsbejaende og revitaliserende for dem alle.
Vel hjemme igjen på Fagerstrand på Nesodden dro Torill til fastlegen sin. Hun hadde presset seg gjennom en uke på jobb, men hadde ingen livskrefter. Det syntes hun var rart, etter en måneds hvile og livsglede på Ibiza.
– Jeg tror jeg har blitt hypokonder! For øvrig har jeg også kjent en kul i brystet, sa hun til fastlegen.
Han kjenner på kulen. Den er som en liten patron. Han blir alvorlig i ansiktet og tar kontakt med Akershus universitetssykehus (Ahus).
To timer senere ringer sykehuset Torill, og hun får time til mammografi og biopsi, en vevsprøve. Etter hvert skanner de hele kroppen.
Torill kommer raskt inn i et pakkeforløp for kreftpasienter. Målet med det er å bidra til rask utredning og behandling. Covid-19 stenger ned hele Norge. Brystkreft med spredning til lymfene isolerer Torill.
Fikk ikke dra på besøk
Hjemme i Horten sitter Janet og får det samme sjokket og redselen som alle andre rundt Torill da de får vite om diagnosen. Siden Janet ikke får besøkt venninnen, får hun en idé.
– Jeg ville gi henne litt av den gode og positive Ibiza-energien vi sammen hadde kjent på for ikke så lenge siden. Kanskje kunne den gi litt lys og styrke til å holde ut det som nå lå foran henne, tenkte jeg. Derfor malte jeg et lite bildeminne fra Ibiza, skrev en tilhørende tekst og sendte det til henne i posten, forteller Janet som er kunstner og tidligere lærer på Steinerskolen.
– Og hvilken utrolig overraskelse jeg fikk meg da jeg hentet posten den torsdagen. Jeg ble dypt rørt – og veldig glad! sier Torill.
Magi i postkassen
Ut fra venninnens overveldende reaksjon, bestemte Janet seg for å fortsette å male bilder og skrive små oppmuntrende tekster til henne hver uke. Hun merket hvordan det hjalp Torill.
Hver mandag malte Janet derfor et minne fra turen deres til Ibiza. Bakpå maleriet skrev hun om opplevelsen og spurte om de ikke skulle gjenta dette en dag: Plukke appelsiner om morgenen. Bade i turkisgrønt hav om formiddagene. Finne nye veier og nye strender.
Janet skyndte seg å rekke Posten før halv fem hver mandag, så Torill kunne få et nytt bilde hver torsdag. Det ble mange torsdager.
43 torsdager med «postkassemagi». 43 malerier og tekster. 43 doser vennskapsmedisin. 43 gjensynsgleder med Ibiza. 43 «gulrøtter» om hva de snart skulle få oppleve sammen igjen. 43 fordi det var antall uker det gikk før Torill ble kreftfri!
– Bildene betydde SÅ mye! De fantastiske pakkene fra Janet i posten hver torsdag tror jeg har vært med på min healing og vei til å bli kreftfri. Jeg fikk tankene over på noe annet, jeg husket tilbake til de gode følelsene og opplevelsene på Ibiza, og jeg klarte å drømme og se litt fremover tross mørket jeg befant meg i. Det var rett og slett håp og trøst jeg hentet i postkassen hver torsdag, sier Torill.
– Jeg tror at kunst har en helbredende kraft, skyter Janet inn.
Nå har «vennskapsresepten» i postkassen blitt bok, der alt overskudd går til Brystkreftforeningen.
Boken heter En billedreise mot livet og inneholder alle de 43 maleriene, Janets tekster og svar fra Torill.
Janet: En dag da vi kom ned til stranden, hadde det vært kraftig vind, og stranden var dekket av tang. Det var sleipt å trå igjennom. Du fant en ny vei ut, Torill; en ny tangløs sti hvor vi kunne komme oss ut til havet. Det ble noen raske dupp den dagen, men vi klarte det! Jeg kan ennå i mitt indre høre dine gisp da du dukket under. Gleder meg til å høre dem igjen!
Torill: Lurer på om jeg orker å bade når sommeren kommer? Kroppen føles så kald. Kan det være cellegiften som gjør at jeg fryser inn til benet? Når jeg ser på maleriet av oss to ved havet, fylles jeg med varme og håp om bedre dager.
Janet: Tenker på deg. Tenker på februar. Tenker på Ibiza. Husker du da vi lå på hver «vår» dagseng og kjente solen varme? Vi hørte på lydboken 1960. Svømmebassenget lå der og fristet, men var for kaldt. Da var stranden i Portinax mye bedre. Du som så modig kjørte oss til «stranden vår».
Torill: Det var godt å kjenne varmen mot kroppen. Jeg er fremdeles litt brun. Det er bra, for det blir ingen soling denne våren og sommeren. Onkologen ga beskjed om at cellegift og sol ikke passer sammen.
Torill satte bildene opp på en hylle og vegg i stuen og kalte bildene for friskhetskalenderen. Slik ble det også noe annet og lettere enn kreften å naturlig prate om da det etter hvert kom besøk.
– Det er så viktig å holde lykten for andre når det blir mørkt. Om man mister kontakten med fremtiden, går man i kjelleren. Livet handler ikke bare om hva det møter oss med, men hva vi har å møte det med! En må ha både blikk, tro og noen gulrøtter der fremme, ellers blir man lett nedstemt, sier Janet.
De to damene ble nære venner etter at de traff hverandre som kollegaer på en skole for over 20 år siden.
Les også: (+) Svigerdatteren og venninnen skulle bare innom en tur. De spaserte rett inn i et sjokk
Dypt berørt
– Stuen ble dekket av blomster, og på trappen kunne det stå et glass med tyttebærsyltetøy eller andre av mine favoritter. Noen sendte ukeblader, andre bøker eller silkeskjerf.
– Min mann, barna mine, barnebarna mine, venner, naboer, bekjente, kollegaer og ikke minst klasser jeg har hatt, bidro på forskjellige måter til at jeg klarte å holde ut.
– Man må ikke undervurdere kraften av dem man har rundt seg. Jeg behøvde virkelig den oppmerksomheten og gleden, for det er lett bare å gi opp i en slik situasjon, sier Torill takknemlig.
Hun var dypt berørt over oppmerksomheten.
Janet legger til at du får det du sår.
– Du har betydd mye for mange, og nå strømmet det tilbake til deg, sier hun.
Fra parykk til strikkelue
Den ellers så alternative lærerinnen Torill tok imot alt legestanden kunne gi henne av operasjoner, behandlinger og medikamenter.
Dette var alvor, her skulle ingenting overlates til noe som ikke legenes vitenskap kunne stå for.
Hun fikk brystbesparende operasjon i oktober 2020, samme dato som moren hennes døde ett år tidligere. Torill valgte å se på tilfeldigheten som at det skulle gå bra, at moren «var med henne». Det gikk bra!
Torill måtte også gjennom tre uker med stråling og et halvt år med cellegift.
– Det var knalltøft. Men det jeg trodde skulle bli verst, å miste håret, gikk overraskende bra. Jeg er nemlig kun jålete når det gjelder håret mitt, som jeg ofte har syntes er det fineste på meg. Men med parykk følte jeg meg bare enda mer syk. Det endte med at jeg fikk meg en fin strikkelue isteden, sier hun og ler.
«Du må ikke dø, Mimmi!»
Torill gikk all in i alle behandlingene på Ahus og spiste og drakk det sunneste hun fant fra naturens spiskammer: rødbetjuice, brenneslesuppe og masse blåbær. Selv om mye mat fikk en forvrengt smak under cellegiften, og kun smør og egg en stund smakte normalt, styrket hun seg på naturens antioksidanter.
Det var først en stund ut i sykdomsforløpet at tunge tanker om at hun faktisk snart kunne dø fra alle dem hun elsket, slo inn over henne.
– Det var første og siste dagen min med parykk.
Jeg var i begravelsen til min datters svigermor. Hun døde av kreft. Mitt lille, skjønne barnebarn på fire år satte øynene alvorlig i meg og sa: «Nå må du ikke dø, Mimmi, for nå har jeg bare deg!»
– Det var tøft. Det å ha en dødelig sykdom traff meg med ny og realistisk smertefull kraft.
Det er så koselig å leve
«Jeg synes det er så koselig å leve, jeg, så du må passe på meg!» sa hun til en av legene på Ahus. Noe slikt hadde de ikke hørt noen pasient si før, og kommentaren ble et lystig samtaleemne på sykehuset. Hver gang legen så Torill, smilte hun og sa: «Her kommer hun som synes det er så koselig å leve!»
I februar 2022 ble det virkelig koselig å leve for Torill og alle som er glad i henne. To år hadde gått siden de sist hadde vært på Ibiza.
Hun hadde blitt erklært kreftfri i november 2021, hadde gjennomgått noen tøffe etterbehandlinger og var nå klar for livet igjen. Og hvordan feire det? Jo, det var ingen tvil. De siste ordene i boken er: «Next stop Ibiza!»
– Å møte våren der, med kreftcellene ute av kroppen, full av glede og fremtidsdrømmer, var helt fantastisk! John og jeg dro først, og så kom Janet og Graham etter. Vi gjorde ALT hun hadde skrevet til meg om mens jeg var syk. Vi plukket appelsiner hver dag, vi dukket under i havet og vi satt på fortauskafeer og så på og snakket om livet. Ikke døden. Livet vant! sier Torill.
Hun er fremdeles i permisjon. Selv om hun gleder seg over livet, sliter hun med fatigue, sterk tinnitus og nevropati i hender og føtter.
Senskader etter cellegiften preger hverdagen. Hun må legge opp hver dag så hun har energi nok.
Det blir nok flere turer til drømmenes øy! I løpet av våren reiser de fire til Ibiza igjen, for å krysse av og legge til på bucketlistene sine – og for å virkelig nyte hvor koselig det er å leve!
