Dødsstupet over Atlanteren
Mens kapteinen forsøker å krabbe tilbake til cockpiten, stuper passasjerflyet gjennom lydmuren
I full orkan stuper passasjerflyet mot et stormpisket Atlanterhav mens kapteinen kjemper seg gjennom midtgangen mot cockpit. Der gjør han en utrolig bragd.
En stemme hulket hjerteskjærende:
– Å, barnet mitt! Barnet mitt! Redd babyen min!
På gulvet i midtgangen på det gigantiske Boeing 707 fra Pan-American Airways lå en mann som naglet fast.
Han løftet hånden sin langsomt, som under en stor anstrengelse, og det hvitnet i knokene da hånden tok tak om en stolrygg.
Han forsøkte å heise seg opp, tross det uhyggelige trykket som presset ham mot golvet. Ved siden av ham tok en kvinne seg til ansiktet og forsøkte å stanse blodstrømmen fra nesen.
En mann kom krypende mot henne mens han mumlet:
– Alt i orden, elskede. Jeg kommer til deg. Vi skal være sammen når det skjer ...
Flyet hadde allerede brutt lydmuren i sitt ville stup mot det opprørte Atlanterhavet.
Ennå var det ikke gått i spinn. Men det kunne skje hvert øyeblikk. Og da var det over. På Gander flyplass (New Foundland) – 1000 kilometer borte – oppfanget radiotelegrafisten bruddstykker av den siste melding fra Boeing-maskinen:
Vi styrter fra 10 000 meter. Umulig å få flyet under kontroll... Temperaturen er minus 5 ... 116 personer ombord ...»
Orkans styrke
Vakthavende offiser i radiotåmet greidde ikke å få tak i flyets posisjon. De atmosfæriske forstyrrelser var for sterke. Det var natt, 3. februar 1959, og en av de farlige vinterstormene – nesten av orkans styrke – brøt løs. Vel 15 timer tidligere, ved Clear Lake i Iowa, hadde et lite chartret fly styrtet i uværet. Samtlige ombord omkom, inkludert det innflytelsesrike popidolet Buddy Holly. Det var et slikt vær.
Fly og kystvaktskip på New Foundland-kysten ble gjort klar til redningsaksjon, og radiostasjonen på Gander begynte å anrope skip som befant seg i nærheten av den dødsdømte Flight 115. Radiomeldinger gikk også øyeblikkelig til London og Grønland. Men alle var klar over at sjansen for å komme levende fra et fly som styrtet i havet i en fart av over 900 kilometer i timen, var lik null.
Snøfiller fløy som en tett strøm forbi flykroppen og vindstyrken hadde steget til 220 km/t, altså langt over orkans styrke.
Flyets kaptein, Waldo W. Lynch, hadde vært på vei akterut da det skjedde. Han sto på kne i midtgangen, med forvridde ansiktstrekk og hendene støttet mot gulvet. Han forsøkte å krype på alle fire og greidde det – men bare tomme for tomme. Det var vanskelig å puste. Det atmosfæriske trykk økte og økte. Trykkabinen kunne eksplodere når som helst.
Fire minutters fall
I et av de forreste setene satt Hollywood-stjernen Gene Kelly. Man kunne høre røsten hans gjennom den ulende, hvinende lyden som trengte inn utenfra. Han forsøkte å holde humøret på topp blant de bleke, vettskremte passasjerene og rev av seg noen vitser – nokså svak i stemmen – som ingen orket å le av.
To flyvertinner i blå gabardindrakter slepte seg mot en kvinne med to småbarn. Flyvertinnene var askegrå i ansiktet og blodet rant fra nesene deres. Moren hadde det ene barnet på fanget. Det andre satt og trykket seg inntil henne i stolen ved siden av.
Kaptein Lynch skjønte at enden var nær. De hadde hatt stø kurs i litt over 10 000 meters høyde da det skjedde. Og nå hadde de rast ned mot Atlanterhavet i fire minutter med stadig økende hastighet. I beste fall kunne de være 5000 fot over havflaten, kanskje enda mindre. Døden var høyst et minutt borte.
Og enda måtte Lynch tilbakelegge den tilsynelatende endeløse veien gjennom midtgangen tilbake til førerkabinen hvor annenflyver Samuel Peters forgjeves prøvde å få herredømmet over maskinen.
Utenfor ulte og pep stormen. Pipingen steg til et hyl. Selv kvinnenes gråt og skrik ble overdøvet og larmen vokste og vokste til et brøl som kjentes som en fysisk smerte i ørene. Lynch kjente flere ganger at det svartnet for øynene. Kanskje var bevisstheten borte noen sekunder nå og da, men han fortsatte å kravle på rent instinkt. Menneskekropper blokkerte veien for ham, sammen med pakker som var falt ned fra bagasjehyllene. Han krabbet over dem.
Det begynte så godt...
Alle hadde vært i så godt humør siden Flight 115 fra Paris til New York via London hadde forlatt Le Bourget.
Flyvertinnene hadde fått alle til å føle seg hjemme. Det var den vanlige, brokede forsamling av filmstjerner, verdenskjente mannequiner, og vellykkede forretningsmenn som fylte flyet – ja, endog en av direktørene i flyselskapet var med. Og den vittige, joviale skrålhalsen Gene Kelly var snart det selvskrevne midtpunkt – alltid full av skrøner og muntre bemerkninger.
Navigasjonsoffiseren, John J. Laird satte kursen, og flymekaniker George F. Synski sjekket opp alle instrumenter for å forvisse seg om at alt funksjonerte som det skulle.
Så ble det satt mer kraft på jetmotorene og flyet nådde snart sin normale marsjfart på vel 900 km/t. Alt vel. Et delikat aftensmåltid ble servert mens flyet suste gjennom natten i vel 9500 meters høyde.
– Vi blir drept!
Boeing-flyet var omkring 500 nautiske mil øst for Gander klokken 22.14 Paris-tid og flyhøyden var nettopp lagt opp på vel 10 000 meter på grunn av de atmosfæriske forhold. Instrumentene registrerte 16 graders kulde utenfor, men innenfor var det lunt og godt.
Det blåste full storm – 180 km/t – fra sørvest, men sikten her i 10 000 meters høyde var utmerket. Alt gikk som et urverk, rutinemessig, sikkert – med kurs for New York.
Kaptein Lynch sjaltet inn automatpiloten, overlot styringen til annenflyver Peters og åpnet døren til passasjerkabinen. Det første han hørte var Gene Kelly som satt og moret seg sammen med Harry Kumitz – en kjent Broadwayforfatter. Lynch kastet et blikk på barna som sov rolig og skulle til å fortsette nedover midtgangen.
Plutselig, uten varsel, ble flyet rammet av et gigantisk vindkast, en stormbyge, med en vindstyrke som Lynch anslo til 360 km/t. Flyet ble liksom plukket ned fra himmelen. Et vertikalt fall på omkring 300 meter. Og så gikk det over i et stup – nesten loddrett – nedover, nedover...
Rykket og kastet var så voldsomt at alle som sto ble kastet til gulvet mens de som satt ble presset ned i setene.
– Vi blir drept! lød en skingrende mannsstemme. – Å Gud, vi blir drept!
Over hylet utenfra lød Gene Kellys kraftige røst: – Ti stille, De skremmer damene!
Løse gjenstander og pakker fløy gjennom luften – merkelig nok uten at noen ble skadet. Lynch, en kraftig bygget kar på 1,75, kjempet mot kvalme og kvelningsfornemmelser mens han krøp mot kabindøren, uten noen annen klar tanke i hodet enn at han måtte frem. Autopiloten som skulle ha ført flyet tilbake til den gamle kursen, hadde sviktet. Hvorfor?
Han nådde førerkabinen Med blodet dryppende fra nese og munn fikk han åpnet døren. Laird og Synski grep ham i armene og skuldrene, dro ham inn og smelte igjen døren.
– Det var vel nære på!
Inne i cockpiten var ikke presset fullt så sterkt som i passasjerkabinen, og Lynch slepte seg på plass i førersetet. Han så Peters streve som besatt for å få flyet ut av stupet. Han hadde sjaltet ut autopiloten, men hadde ikke kraft nok til å få rettet opp flynesen. Hvor langt tid hadde de igjen før flyet ville slå mot vannflaten?
Stupet hadde heldigvis ennå ikke gått over i spinn. Det var altså ennå håp. Kunne han bare få ut de innerste flapsene på vingene ...
Med en overmenneskelig anstrengelse fikk Lynch presset innerflapsene opp, og i sekunder som føltes som evigheter, merket han at flyet tok til å vri seg ut av stupet og over i en krum glidefluktbane. Men ennå bar det nedover. Kjempefuglen var bare noen få fot over Atlanterhavet – de høyeste, stormpiskede bølgene syntes nesten å ramme flyets buk. Det var tett snødrev. Snøen la seg på flyet og tynget det.
– Slå av gassen!
Han skrek gjennom den ulende vinden.
– Minsk bensintilførselen!
Sammen med Peters dro og slet han i spakene. I disse sekundene hang flyet bokstavelig talt mellom liv og død. Tiden var inne til å tvinge flynesen opp. Men ville maskinen tåle det? Ville maskinen overhodet reagere? Eller ville den fortsette sin flukt – rett i havet?
De tok ut sine siste krefter, de to flyverne, da de til sist virkelig fikk rettet flynesen så pass opp at den gigantiske fuglen begynte å klyve oppover igjen. Vindkast på over 200 km/t rev og slet i flyet, men de fortsatte å stige. Langsomt. Og vant stadig høyde.
I 1000 meter begynte Peters å puste igjen. Han snudde seg mot Lynch:
– Det var vel nære på!
Lynch svarte ikke, gransket bare instrumentene og autopiloten som nær hadde ført dem i ulykken. I passasjerkabinen var flyvertinnene i full gang med å få liv i passasjerene igjen. Beroligende piller og drinker ble servert. Småbarn ble trøstet og tårer tørket.
Autopiloten berserk
Senere fant man ut at årsaken til nesten-ulykken var at autopiloten hadde reagert nøyaktig motsatt av hva den skulle. Da den nesten vertikale flukten tok til, skulle den ha rettet opp flyet igjen. Istedet hadde den låst seg. På litt under fire minutter hadde flyet styrtdykket 29 000 fot. Da Lynch og Peters fikk rettet det opp, var det under 1000 fot — 300 meter – fra det frådende havet.
Tre minutter senere mottok radiostasjoner på Gander denne melding fra Boeing 707 på rute 115 Paris – New York:
– Får landkjenning om 43 minutter. Alt i orden.
Nøyaktig to timer etter det uhyggelige stup mot havet, som nær hadde kostet dem alle livet, gikk passasjerer, flyvertinner og mannskap fra borde. Og flyvertinnene syntes like rolige, vennlige og uberørte som de alltid gir inntrykk av å være.
Da musikken døde
Buddy Holly, Ritchie Valens, Waylon Jennings, The Big Bopper og Dion var på turné, og hadde akkurat avsluttet konserten i Clear Lake, Iowa. Buddy Holly orket ikke tanken på den lange bussturen til neste spillejobb i Morehead, Minnesota, og chartret et småfly. Det var plass til to passajerer til, og Valens og Big Bopper vant loddtrekningen.
Flyet tok av klokken 01 lokaltid i tett snøstorm, 3. februar 1959. Det styrtet like etter. Da flyet ikke tok fyr, oppdaget ingen ulykken før neste dag. Som man ser av fotografiet ble passasjerene kastet ut av flyet ved sammenstøtet. Buddy Holly ligger lengst vekk, til venstre, og Valens nærmere.
Omtrent 15 timer etter at musikerne ble drept, havner Flight 115 i ekstremtrøbbel over Atlanteren. Det er fremdeles 3. februar 1959.
But February made me shiver
With every paper I’d deliver
Bad news on the doorstep
I couldn’t take one more step
I can’t remember if I cried
When I read about his widowed bride
Something touched me deep inside
The day the music died
(«American Pie», Don McLean)
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 09 2021
