26 døde i flystyrten. En tilfeldighet gjorde at kun én overlevde

Jeg hørte henne ynke seg, halvkvalt, og så et pjusket, blodstrimet hode løfte seg. Angstfylte øyne stirret på meg over vrakgodset. Fra den forslåtte, blodige munnen lød et eneste svakt skrik:

– Hjelp!

Så sank hodet ned over kroppen til en liten, gråhåret herre som hadde sittet to plasser foran meg i flyet da vi braste inn i skogen og ble knust mot fjellsiden. Jeg forsøkte å si noe, men munnen var fylt av blod. Det piplet over leppene og smakte bittert. Jeg så det dryppe og dryppe ned på brystet og forsøkte å komme løs fra setet.

Like ved rørte et menneske på seg. Jeg skjønte det var en mann – men ansiktet! Ja, jeg vet ikke hva det lignet. Jeg tvang meg til å si:

– Kom hitover.

Det fikk blodet til å strømme fra munnen min. Den fryktelig maltrakterte menneskekroppen kravlet bare noen centimeter i min retning. Så sank den sammen, og mannen begrov ansiktet i den fuktige jorden. Famlende strakte han hendene foran seg. Det rykket til i knærne hans, så kom et fortvilet stønn i nattemørket:

– Å Herregud, Molly! Å Herregud!

En siste rykning gikk gjennom kroppen. Så lå den stille. Jeg satt fremdeles i min stol, med sikkerhetsbeltet fastspent, omgitt av alskens forvridde metallplater og jeg vet ikke hva. Syv-åtte meter unna kunne jeg skimte restene av flykroppen. Det var bitende kaldt, og jeg tenkte at jeg ville dø før dagen grydde.

Kulden kan være slem her oppe i Virginia-fjellene i slutten av oktober. Jeg hadde hverken ild eller varmt vintertøy. Akkurat mangelen på ild var jeg egentlig glad for. Hadde her vært flammer, ville jeg ikke kunnet fortelle om hvordan det føltes å ligge dødsdømt og lammet og fryse seg gjennom to netter og en dag – mens 26 mennesker ligger døde og døende omkring en, uten at man kan løfte en finger for å hjelpe dem.

Fem minutter før vi skulle lande ...

Det tomotors DC3-flyet førte 27 passasjerer på denne siste etappe fra Washington til Roanoke i Virginia. Hele ettermiddagen hadde det regnet jevnt og trutt, og jeg gledet meg til å lande på flyplassen Charlottesville i Virginia. Snart skulle jeg være hjemme hos min kone Evelyn etter snarturen til Oklahoma i forretninger.

Vi nærmet oss den berømte fjellkjeden Blue Ridge da flyets fører, kaptein George Larrinc, nokså uventet henvendte seg til oss over høyttaleren:

– Vi skal over dette fjellandet nå, sa han. – Det kan bli en del turbulens, så vær vennlig å spenne på sikkerhetsbeltene.

Jeg stumpet automatisk sigaretten, som jeg alltid gjør når jeg får beskjed om at beltet må spennes fast. Noen av passasjerene så spørrende på hverandre mens de grep etter beltene, men mange ignorerte kapteinens henstilling. Da kom flyets andrepilot, Lee Haley, inn. Han gikk fra passasjer til passasjer og forvisset seg om at beltene ble fastspent.

– Det er ingen fare på ferde, sa han. – Men i disse traktene er det så mange luftlommer at det er lett å slå seg når flyet faller.

Så gikk han forut til cockpiten, og vi fortsatte ferden inn i tykk skodde og regn. Jeg visste at fjellene foran oss raget 1200 meter over havet, men regnet med at vi fløy i 3000 meters høyde. Så jeg tenkte ikke mer på det.

Det eneste som bekymret meg, var at vi ennå ikke kunne skimte lysene fra bebyggelsen rundt flyplassen. Etter ruten skulle vi være fremme nå. Motvind hadde vi nesten ikke hatt heller. Jeg kikket på armbåndsuret. Klokken var akkurat 20.25. Gjennom vinduet så jeg bare tåke og regn.

I samme øyeblikk ble den røde varsellampen tent, og rød lysskrift advarte oss: «Spenn fast beltene. Slutt med røking.»

Merkelig. Vi hadde jo nettopp fått beskjed om å ta sikkerhetsbeltene på, og det var ingen som røkte nå lenger. Men så slappet jeg av: Selvfølgelig. Vi var i ferd med å lande. Varslet var ren rutine, naturligvis. Da jeg hørte noe som lød som et rop.

Flyet gjorde et voldsomt kast til venstre, som om man ville omgå en hindring. Så eksploderte alt omkring meg med et brak, og jeg hørte skrik som fra en annen verden, og som jeg ikke vil glemme så lenge jeg lever.

En heldig plass bakerst i flyet

Jeg ble truffet av sagtakket stål og splintret treverk i det Dakotaen ble kastet rundt 90 grader fra venstre mot høyre. Fremdeles sittende i den solide flystolen fôr jeg gjennom kabintaket som skutt ut av en kanon.

Vanligvis velger jeg meg en av de forreste plassene i flyet, men andre hadde trengt seg forbi meg da vi gikk om bord. Følgelig måtte jeg nøye meg med en av de bakerste radene. Det var akkurat dette setet og stolens posisjon i kabinen som reddet livet mitt.

Jeg har ingen erindring om at jeg landet på bakken utenfor. Da jeg kom til meg selv igjen, kjente jeg først den fryktelige kulden. Jeg prøvde å reise meg, men oppdaget at jeg fremdeles satt fastspent til stolen. Jeg famlet etter beltespennen, men hendene lystret ikke. Intense smerter lammet armene mine. Nå skjønte jeg at jeg var skadet.

Jeg begynte å rope, men fikk ikke svar. Det eneste jeg hørte, var ynk og stønn. Noen gråt like ved. Det var redselsfullt. Det ble kaldere og kaldere. Henimot midnatt kom frosten. Jeg hakket tenner, og blodet som stadig dryppet fra munnen min, frøs eller størknet. Jeg tror det var da jeg lot alt håp fare og forsonte meg med at dette var slutten

Kroppen brant av smerter. Var ryggen brukket? Jeg prøvde meg frem. Rørte litt på høyre hånd. Jo, den beveget seg. Men venstre hånd var død, og det samme var venstre fot. Kan hende hele benet. Det kjentes som om jeg var fullstendig paralysert. Jo, det måtte være ryggen.

Det grydde langsomt av dag. I det svake lyset skimtet jeg en stokk. Det hang noe fra stokken. En frakk. En kappe. Klesplagg som måtte være slynget ut av flyet da det crashlandet. De var heldigvis innen rekkevidde. Med store anstrengelser klarte jeg å få tak i dem med høyre hånd og kaste dem over hode og rygg til beskyttelse mot kulden.

Jeg er ikke religiøs, men ...

Det var da jeg fikk øye på kvinnen som jeg nevnte innledningsvis, – så henne røre på seg og dø, og deretter mannen som til slutt stivnet med ansiktet begravet i den våte mulden. Alt omkring meg var hvitrimet, og frosten bet.

Jeg tenkte hele tiden på Evelyn. Det er ingen andre enn oss to – barn har vi ikke. Det var faktisk en trøst å vite at hun nå ganske sikkert ba for meg.

Det lysnet mer og mer av dag. Så hørte jeg et fly, og straks var det som om blodet fløt raskere i årene mine. Ulykkesflyet hadde nå vært savnet i omkring 12 timer, ettersøkingen var sikkert i full gang.

Jeg strakte meg alt jeg kunne, vred på nakken og stirret hit og dit. Men alt jeg strevde, fikk jeg ikke øye på flyet. Hørte bare motorduren. Til den forsvant.

Det neste jeg husker, var tørsten. Jeg fantaserte om vann, det var rene torturen. Kroppen verket enda mer. Jeg forsøkte å la være å se på likene som lå strødd omkring meg. Jeg ropte til dem. Ingen svarte. Det var dødsens stille. Jeg kunne telle 16 lik. I alt hadde vi vært 27 mennesker ombord, derav 24 passasjerer. 16 lik. Jeg talte igjen. Pluss meg selv. Det ble 17. Hva med de ti andre?

Jeg forsøkte å rope, men røsten bar ikke.

Stadig motordur

Ny dur av flymotorer. Dakotaen hadde høvlet av tretoppene i flere hundre meters lengde, og jeg kunne også se høydedragene og toppene som omkranset ulykkesstedet. Flyene som speidet etter oss, måtte ta en alvorlig risiko hvis de våget seg så langt ned at de kunne se sporene etter crashlandingen i bakkeskrå­ningen.

Timene gikk, jeg forsøkte å holde håpet levende. Men da det led på ettermiddagen og skydekket sank mer og mer og skodden kom sigende, måtte jeg erkjenne at sjansene var lik null. Intet fly, ikke engang et helikopter, ville våge seg ned hit.

Ved 16-tiden begynte det å rime igjen.

I nattemørke, isnende kulde og fortvilelse

Sulten plaget meg ikke. Tørsten var det verre med. Men like ved den høyre hånden min så jeg duggdråper på noen blad. Forsiktig fisket jeg til meg litt løv og slikket i meg de få dråpene.

Med skumringen kom et tett silregn. Det plasket mot vrakdelene. Jeg dro frakken over hodet og bestemte meg for ikke å sove. Hva som helst. Bare ikke sove. Det ville være den sikre død. Jeg tenkte på min kone, regnet opp alle gatene i hjembyen, prøvde å huske alderen på alle vi kjente, regnet ut på minuttet hvor gammel jeg var. At jeg var 33 år gammel visste jeg selvfølgelig. Men hvem kan si nøyaktig hvor mange måneder eller uker, dager, timer og minutter det er gått siden han ble født? Alt dette fant jeg ut mens jeg kjempet for å holde meg våken denne siste natten. Jeg ville ikke dø! Jeg ville leve. Leve.

Det var den lengste natten jeg har opplevd. Armbåndsuret var knust så jeg ante ikke klokkeslettet. Hele natten regnet det, og regndråpene gjorde meg langsomt gjennomvåt og stiv av kulde. Daggryet ville simpelthen ikke komme. Jeg snakket høyt med meg selv. Beveget fingrene i tur og orden, ropte, sang, enda hver eneste liten bevegelse betydde den rene helvetespine.

Langt om lenge lysnet det. Regnet fortsatte å strømme ned. Men jeg var ennå i live ...

Igjen flydur. Den kom langt borte fra, og det var jo likevel håpløst. I det tette regndrevet måtte det være umulig å få et glimt av noe på bakken. Flyduren stilnet. Skyene jaget forbi. I øst var himmelen svart og illevarslende. Nye skybanker tårnet seg opp.

Himmelske Gud – hjelp meg!

Tiden sto stille. Plutselig kom flyduren tilbake. Ganske nær. Der så jeg den! En ett-motors to-seter. Det kom ut av skylaget og passerte over meg omkring to hundre meter vest for flyvraket. Jeg ba høyt:

– Himmelske Gud! Vær så snill. La ham se meg! Jeg vil ikke dø.

Flyduren ble borte i regndrevet og bak fjelltoppene, og de svarte skyene trakk seg nærmere og la seg kvelende over skogen omkring meg. Der var duren igjen! Svakt først. Så høyere og høyere. Den samme vesle to-seteren.

Piloten tok en veldig risiko ved å komme så lavt. Jeg vred nesten nakken av ledd der jeg prøvde å se om han hadde oppdaget vraket. Akkurat da han passerte over meg, vinket jeg med høyre hånd. Smerten ilnet gjennom armen og fikk det til å svartne. Så var flyet borte.

Jeg tenkte på andre flyulykker jeg hadde hørt om – vrak som var blitt oppdaget fra luften – redningspatruljer som hadde brukt time på time, endog flere dager, på å komme frem til ulykkesstedet. Vel. Fant de meg ikke i dag, var jeg så godt som død. Det ville være praktisk talt umulig å nå frem til meg til fots. Så pass forsto jeg av terrenget omkring. Bare erfarne fjellfolk ville greie en slik tur. Og så skulle jeg attpåtil fraktes ned til folk. De ville aldri greie det.

Det reddende helikopter

Sent på ettermiddagen nå. I over 36 timer hadde jeg ligget i fjellskråningen. Da hørte jeg lyden av et helikopter. Stormskyene som hadde ligget og truet i øst hele dagen, slapp nå løs alt sitt innestengte raseri for å jage vekk helikopteret. Ulende vindstøt. Piskende regn. Det minnet mer om skybrudd enn regnvær.

Der var det! Jeg så det! Det kom susende og svaiende gjennom vindkastene, stanset rett over flyvraket og tok til å dale. Noen hoppet ut av helikopteret. Jeg ga meg til å rope. Og noen skrek:

– Gode Gud! Det er vist noen i live her! Så var de omkring meg. Løsnet sikkerhetsbeltet.

– Forsiktig nå! lød det advarende fra den ene offiseren. – Varsomt der. Vi vet ikke hvor alvorlig skadet han er. Er det noen andre overlevende?

– Jeg tror ikke det, sa jeg. – Jeg tror alle er døde.

De løftet meg opp i helikopteret. Jeg ble varm og døsig mens de to offiserene lette gjennom vraket og skogen omkring. Noen minutter etter hevet vi oss fra bakken, svevde med hiv og støt gjennom kastevindene og suste mot byen. En time senere lå jeg på sykehuset.

Flyet vårt hadde brast inn i skogen 150 meter fra toppen av fjellkammen, og det var rent hell at vraket ble oppdaget. Ettersøkningen for dagen var nesten forbi da det lille speiderflyet hadde trosset stormkastene og streifet ned mot skogtykningen der vraket lå. Ingen trodde at det var noen i live etter så lang tid, men flyvåpenets folk hadde ikke villet ta noen chanse på det.

Evelyn satt ved sengekanten da jeg våknet. Jeg fikk vite at hoftene var av ledd. Men jeg skulle bli bra igjen.

– Egentlig er vi de heldigste av alle mennesker i hele verden, sa min kone.

– Jeg visste i mitt hjerte at Gud ville spare deg.

Spørsmål uten svar

Flight 349 traff Bucks Elbow 150 meter fra toppen. Katastrofen skyldtes en forglemmelse fra pilotens side, har foretok ikke den nødvendige kursjusteringen, og var i den tro at de befant seg i innflyvningen til Charlottesville lufthavn da det smalt.

Ernest Philip «Phil» Bradley, en 33 år gammel veteran fra D-dagen, var eneste overlevende.

– Hva om jeg hadde valgt et annet sete, sa han senere, – Jeg har stilt meg selv det spørsmålet daglig, og jeg har ikke funnet noe svar.

Minnesmerke

Han finansierte i 1999 et minnesmerke for å ære de avdøde ofrene og deres familier.

– Jeg hadde en vision av Kristus i det vi traff fjellet og jeg ble kastet ut. Han svevet i luften, ca. en meter over bakken. Derfor er minnesmerket i den høyden, fortalte han da han besøkte stedet på 50 års-markeringen av ulykken, 31. oktober 2009.

Bradley gikk bort 23. august 2013, 87 år gammel.