Folk gikk mann av huse for å se Groteske freakshow
«Verdens styggeste kvinne» Julia ble stilt ut til spott og spe i Norge
I en søppelsekk på Rettsmedisinsk institutt i Oslo lå restene av en kvinne født i Mexico i 1834. Hvordan havnet hun der? Det kunne tivolidirektør Lund fortelle. Han var den siste som tørket støv av Julia Pastrana.
– Folk gikk mann av huse for å se henne, kunne tivolidirektør Bjørn Jæger Lund fortelle til NRK.
Lund ble intervjuet i episode 2 av NRK-podkasten «Verdens styggeste kvinne», like før han døde i 2023.
Med henne mente han den meksikanske kvinnen Julia Pastrana, som var blitt balsamert og utstoppet etter sin død i 1860.
Bjørn hadde nærmest vokst opp med Julia og ofte tørket støv av glassburet hun ble stilt ut i.
Og selv om Julia enten var på utstilling eller vinterstid lå på et lager, og i tillegg hadde vært død i 150 år, var hun som en del av familien å regne.
Skrekkabinett
Farfar Håkon Lund, som var eier av Norges største omreisende tivoli, kjøpte Julia og hennes lille sønn i Tyskland i 1921, og siden da hadde hun bidratt med store inntekter til familien.
Julia, som altså ble omtalt som Apekvinnen eller simpelthen verdens styggeste kvinne, var en av hovedattraksjonene på farfarens tivoli, som for øvrig kunne by på både karuseller, loddboder og andre underholdningsaktiviteter, samt et såkalt skrekkabinett.
• Født blant urfolket i Mexico med en på den tiden ukjent sykdom, hypertrikose
• Tilstanden medfører unormalt økt hårvekst.
• Hypertrikose er arvelig og har flere årsaker.
• Pastrana var 135 cm høy og led i tillegg av tannkjøttsykdommen gingival hyperplas, en tilstand som forårsaker overdreven vekst av tannkjøtt.
• På 1800-tallet trodde legene at Pastrana var en blanding av et menneske og en primat.
Selv omtalte han kabinettet som en «anatomisk hygienisk utstilling av abnormiteter».
Der kunne folk mot betaling komme inn og se bittesmå aborterte fostre som lå på glass med formalin, og de kunne se sammenvokste kropper.
Og ikke minst kunne Lund skilte med at han hadde voksfigurer av underliv i naturlig størrelse – både av kvinnekjønnet og av mannens edlere deler – alle påført forferdelige kjønnssykdommer.
– Det var sånn den gangen at folk gjerne betalte for å se på alt som var unormalt og annerledes. Det fantes jo ikke TV og knapt nok en kinofilm, sa Bjørn Lund i podkasten.
Les også (+): Skammens sjø: − Det foregikk ting her som omverdenen fortsatt ikke vet om
Naturens avvik
Veien fra urskogen i Mexico til et skrekkabinett i Norge var like lang som den var vond for Julia.
Både levende og død ble hun utsatt for en så uverdig behandling av sine medmennesker, at det nesten ikke er til å fatte. Men på 1800-tallet og helt frem til 1960-tallet var moralen annerledes, og folk var villige til å betale dyrt for å se naturens mange og helst stygge avvik.
Siamesiske tvillinger og verdens sterkeste, tykkeste, høyeste og minste menneske var faste underholdningsinnslag. Kunne man som tivolidirektør skilte med noe som var enda mer sjeldent, ja – da var det en sensasjon.
Og en sensasjon var nettopp det Julia Pastrana var, fra det sekundet hun ble født til hun døde, 25 år gammel – og i 150 år etter det.
Først etter at hun ble stjålet fra lageret til Lunds tivoli en gang på 1970-tallet, og siden dukket opp på en søppelplass i Groruddalen, fikk Julia fred.
Etter et langt opphold på Rettsmedisinsk avdeling på Rikshospitalet, ble hun endelig hentet hjem til Mexico, der hun i dag ligger begravet. Hvordan det gikk til, er en historie for seg selv, som vi kommer tilbake til.
Les også (+): Skrekkens skole: – Mange foreldre vet fortsatt ikke hvor barna deres ble av
Urbefolkning i Mexico
• Norges første omreisende tivoli, startet av Håkon Lund i 1895
• Tivoliet hadde pilkastboder og karuseller, og etter hvert også et såkalt skrekkabinett, som var
populært i Amerika og Europa på siste halvdel av 1800-tallet og frem til ca. 1960.
• Lunds Tivoli er også i dag Norges største tivoli og drives av fjerde generasjon Lund. De har flere fornøyelsesparker og eier blant annet Kongeparken utenfor Stavanger.
Lille Julia ble født med hår over hele kroppen, og mange mente hun lignet mer en orangutang enn et menneske.
Livet hennes begynte med et skrekkelig skrik. Skriket kom fra hennes egen mor, som ble livredd da hun så hva som kom ut av kroppen hennes.
Julias mor tilhørte urbefolkningen i Mexico, og stammen hennes forbandt hårvekst i ansiktet og på kroppen med det ondes kraft.
De andre medlemmene av samfunnet hadde nesten ingen annen hårvekst enn på hodet, selv voksne menn var nesten helt skjeggløse.
I boken «Julia Pastrana», skrevet av Christopher Hals Gylseth og Lars O. Toverud, medgis det at man selvfølgelig ikke kan vite i detalj hva som skjedde da Julia ble født i 1834.
Men det de vet, er at hverken moren eller stammefolket ønsket å beholde den hårete piken.
Heldigvis var guvernøren i nærmeste by av en helt annen oppfatning. Guvernøren tenkte langsiktig, og i tillegg var han en både barmhjertig og vitenskapelig interessert mann, og i Julia kunne han slå to fluer i én smekk.
Guvernørens hushjelp
Guvernøren ville se hvordan dette hårete barnet med en usedvanlig bred og framskutt underkjeve utviklet seg. Var hun i stand til å lære noe som helst? I tilfelle ønsket han å undervise henne.
Og når hun ikke hadde undervisning, kunne hun jobbe i huset.
Guvernørens nysgjerrighet og omtanke ble en lykke for Julia. I hans hus kunne hun være i fred for stygge blikk fra omverdenen. Hun fikk innblikk i litteratur, musikk og huslige sysler og lærte i tillegg flere språk.
Hun kunne spille piano og sang med en enkel, fin stemme.
Dessverre fikk lykken en brå slutt da guvernørens egne folk plutselig ikke ville ha henne i huset lenger. Guvernøren måtte gi etter, og ba da 20 år gamle Julia om å reise.
Han kunne like gjerne ha kastet henne til ulvene.
Verdens styggeste
Ingen vet nøyaktig hvordan det gikk til, men knapt et år senere er Julia å se på en scene på et tivoli i New York, der hun er blitt ansatt som medvirkende i et av de mange populære freakshowene.
Hun ble oppdaget av en mann som har teft for hva som selger. I et såkalt freakshow dreier alt seg om å vise frem noe tilskuerne aldri i sitt liv har sett før.
Og i Julia så denne mannen en sensasjon: verdens styggeste kvinne. Han gned seg i hendene og var sikker på at dette ville slå an.
Og han fikk rett, Julia Pastrana ble den store snakkisen – en attraksjon det gikk gjetord om.
Hver kveld i det myldrende livet på tivoli ropes det ut: «Kom og se verden styggeste kvinne, en blanding av orangutang og et menneske, en hybrid – avskyelig og stygt. Kom og se!»
Folk stilte seg i kø for å kjøpe billett. Med tilskuerne vel innenfor teltduken kunne forestillingen begynne og teppet trekkes fra. Der på scenen danset lille Julia i en rød kjole. Pyntet med perler og silkesløyfer snurret hun rundt, danset og sang.
Stemmen var slett ikke verst, likevel gikk det et gys gjennom publikum. De fikk det de betalte for – synet av en stygg kvinne med pels, det vil si hår, over hele kroppen og en underkjeve som gjør at hun minner om en blanding av et menneske og en ape.
Forestillingen varte bare noen minutter, så var det hele over. Teltet tømtes og Julia kunne gjøres klar for neste forestilling. Hun var en pengemaskin. «Kom og se», ropte direktøren igjen.
Les også (+): Skrekkens hus: Ruinene i skogen er til å grøsse av. Historien er enda verre
Gift deg med meg!
Theodore Lent, en ung og ambisiøs tivoliarbeider som drømte om å få seg et eget freakshow å dra på turné med, så hva Julia var verdt. Men han visste også at han aldri ville få råd til å kjøpe en slik sensasjon.
Han klekket ut en snedig plan. Han gjorde seg til venn med damen, vartet henne opp, smilte og var morsom, og Julia lot seg sjarmere.
Da Theodore fridde, ga hun ham sitt lykkelige ja, og herr Lent hadde plutselig helt gratis fått en hovedattraksjon å starte opp med.
Den gamle direktøren var rasende, men kunne ikke gjøre noe som helst, siden en gift kvinne tilhørte sin ektemann.
Nå begynte Julias karriere som verdens styggeste kvinne virkelig å ta av. Etter utallige forestillinger i Amerika, bestemte Julias ektemann at de nå skulle legge Russland og hele Europa for sine føtter.
Behandlet som en vare
Årene gikk, reisene var lange og forestillingene mange, men de bodde og spiste godt.
Noen ganger er Theodor sågar både kjærlig og varm mot Julia.
Da hun fylte 25 år, oppdaget Julia at hun var gravid, og barnefaren er ektemannen Theodor. Hun fødte en liten sønn.
Det var en lang og komplisert fødsel. Den lille gutten var stor. Julia var fra seg av glede, selv om gutten arvet sin mors utseende. Han var like hårete over hele kroppen som mamma.
Hvordan herr Lent reagerte, kan vi bare gjette oss til. Plutselig hadde han nok en sensasjon i familien, og for en en mann i freakshow-bransjen var jo ikke det å forakte.
Men gleden ble kortvarig. Den lille gutten døde bare noen dager etter fødselen, og noen uker etter døde også Julia, av komplikasjoner etter fødselen. Eller kanskje var det av sorg?
For ektemannen innebar det en økonomisk katastrofe. Hvis ikke …? Han får en bisarr idé.
I Moskva bodde en mann som behersket gamle balsameringsteknikker, og herr Lent tok kontakt. Han fikk både sin avdøde kone og sønn balsamert og utstoppet, og han gikk til det bisarre skritt å kjøpe et stort glassmonter som de begge kunne stilles ut i.
Slik kunne han fortsette i jobben som turnerende tivolidirektør. Men etter hvert ble livet med de døde på slep både ensomt og slitsomt.
Han solgte Julia og sønnen til en kollega og giftet seg på nytt, også denne gangen med en kvinne som hadde skjegg, og som kunne opptre i forestillingene hans.
Julia og sønnen fortsatte sin reise i et glassmonter Europa rundt – inntil norske Håkon Lund oppdaget henne i Tyskland og la inn et bud.
Uverdig og usmakelig
Lund fikk tilslaget og tok Julia og sønnen med seg til Norge. Året var 1921, og Julias turné både i Norge og senere også til kontinentet, ble en økonomisk suksess for direktør Lund.
Men så, etter to tiår, dabbet publikums interesse av, og Lund la Julia på et lager i Oslo. Der lå hun inntil tivolidirektørens sønn ville forsøke å gjenta suksessen, og hentet frem Julia og sønnen hennes igjen.
Men denne gangen kom reaksjonene. Å stille ut et balsamert kvinnelig lik og en liten gutt bedømmes nå som både usmakelig og uverdig. Julia ble raskt pakket sammen og lagt på lager igjen.
Men så ble hun stjålet, og i flere år visste ingen hvor hun var, inntil restene av en arm ble funnet på en søppelplass i Goruddalen.
Noen år senere ble også flere deler av det balsamerte legemet funnet. Historien ble fortalt i alle verdens aviser.
Les også (+): Lille Ester (4) passet ikke inn i mammas liv: Ble solgt på auksjon for 20 kroner
Tok affære
I 2005 startet den meksikanske kunstneren Laura Anderson Barbata en massiv kampanje for å få Julia Pastranas levninger returnert til Mexico. Men norske myndigheter var nølende.
Det ble bestemt at Julias legeme burde forskes på, med tanke på den sjeldne sykdommen hun led av, og hun ble overlevert til Anatomisk institutt ved Universitetet i Oslo.
Der ble hun liggende i flere år. Men Laura ga ikke opp, og snart ble også meksikanske myndigheter engasjert. De ville ha Julia hjem til Mexico for å gi henne en verdig begravelse.
Fikk endelig hvile
7. februar 2013 ble det avholdt en helt spesiell seremoni i kapellet på Rikshospitalet.
Til stede under seremonien var representanter for den meksikanske ambassaden i København, kunstneren Laura Anderson Barbata og Magne Furuholmen fra popgruppen a-ha, som i mange år hadde gått med planer om å lage en opera om Pastrana.
I Australia hadde imidlertid en forfatter og en komponist allerede laget en musikal basert på Julias tragiske skjebne. Den ble uroppført i Melbourne i 1989 og ble nominert til flere priser.
Da Julias kiste kom hjem til Mexico, ble den møtt av tusenvis av mennesker og et hav av hvite roser. Og hvert år den 12. februar, som er årsdagen for Julias begravelse i Mexico, holdes det minnestund ved graven hennes.
Kilder: «Julia Pastrana, The Tragic Story of the Victorian Ape Woman» av Christopher Hals Gylseth og Lars O. Toverud, og NRKs podkast «Verdens styggeste kvinne»
Denne saken ble første gang publisert 30/07 2024, og sist oppdatert 30/07 2024.
