den fryktede sykdommen
Jorunn forsto aldri hvorfor hun haltet og ikke kunne huske barndommen. Så fant hun en bunke brev i foreldrenes pengeskap
Jorunn Aun ble sendt helt alene til Danmark, knapt to år gammel. Etterpå snakket foreldrene aldri mer om det.
Jorunn Aune ble født i 1949 og vokste opp på en gård i Klæbu i Trøndelag. Hun var en blid og robust jente med lyse krøller.
Men halvannet år gammel, kort tid etter at hun hadde lært å gå, falt hun plutselig om.
Da moren kom ut til den gråtende jenta, var hun glovarm og hadde høy feber.
På samme tid skrev avisene om den mystiske sykdommen poliomyelitt. Den rammet først og fremst barn og kunne føre til varige lammelser. Alle var redde for smitte. Legene visste lite, og folk flest enda mindre.
Det fantes ingen kur eller vaksine.
- Poliomyelitt er en smittsom virussykdom som kommer inn via munn og nese og angriper slimhinnene i svelg, hals og mage. En til to prosent av de som smittes, får lammelser etter at viruset har kommet inn i hjerne og ryggmarg.
- De fleste fikk lammelser i ett eller begge ben. Noen i armene eller i puste- og svelgemuskulaturen. Enkelte måtte derfor ha pustehjelp og kunne bli liggende i en såkalt jernlunge i årevis.
- Rundt 1950 var poliomyelitt en av de mest fryktede sykdommene som fantes.
- Rundt 5500 fikk polio i Norge, de fleste var barn og unge, og sykdommen ble derfor kalt barnelammelse.
- På slutten av 50-tallet kom vaksinen som utryddet polio i Norge.
Kilde: Jenta som ikke kunne neie av Gunnar Gjertsen, Kolofon forlag
Kjente ikke igjen faren sin
Lille Jorunn hadde fått polio. Hun ble lam i høyre ben og sendt i isolat på Trondheim sykehus. Storesøster Anne ble også smittet, men slapp unna lammelser. Den fryktede sykdommen skulle merke Jorunn for livet.
– Jeg tror foreldrene mine fortrengte det, for vi snakket aldri om det, sier Jorunn Aune, som i dag er 73 år gammel.
I dag vet hun hva som hendte, takket være en bunke brev som faren tok vare på, og samtaler med andre poliopasienter.
I 1951 ble den lille jenta sendt på rehabilitering til Folkekuranstalten ved Hald i Danmark, hvor de hadde erfaring med polio.
Alle norske poliobarn ble sendt til Danmark eller Sverige for behandling på den tiden, og det var vanlig at de reiste uten foreldrene.
– Jeg er sikker på at det må ha vært grusomt for mor og far å sende meg alene, så liten som jeg var, men de snakket aldri om det heller.
Da faren ett år senere hentet Jorunn på Østbanehallen i Oslo, var hun fremdeles lam i høyre ben. Men hun kjente ikke igjen faren sin.
«Jeg er søsteren din», sa Anne.
«Du er ikke søsteren min», svarte Jorunn på kav dansk.
Ingenting av dette husker hun selv. Hun husker bare små glimt fra barndommen: At hun alltid frøs på bena, at den lamme høyrefoten fort ble blå, og at bestemoren tok henne på fanget mens hun masserte benet hennes.
Brevene fra barndommen
Svarene på alt hun lurte på om barndommen, fant hun i foreldrens pengeskap. Der lå det en liten bunke brev.
Jorunn snek seg til å lese dem da hun var åtte–ni år gammel. De var fra Danmark, datert i 1951 og 1952, rettet til moren hennes.
Den unge jenta forsto ikke så mye av innholdet den gangen. «Jorunn er den gladeste jenta i kongeriket Danmark», sto det i et brev. Blant brevene lå det også et kort med et bilde av en liten jente som satt ved et vindu og så opp på månen og stjernene.
– Jeg trodde det var meg på bildet, sier Jorunn.
Ville vite mer om fortiden
Jorunn giftet seg i 1969 og fikk etter hvert to barn. En gutt og en jente. I 1972 ga faren henne den lille bunken med brev. Jorunn gråt da hun leste dem. Hun tenkte på moren sin.
– Jeg ser for meg hvor tøft det må ha vært for moren min å lese disse brevene. De virker veldig positive, men tro om det var sant at det gikk så bra med meg som det står …
Hun tror faren tok vare på brevene for at hun skulle få et innblikk i de første leveårene sine på institusjonen i Danmark.
Så ble brevene ble liggende i en skuff i 35 år. Så en dag tok hun dem frem og leste dem på nytt. Jorunn begynte å tenke mye på fortiden sin. Hvordan var de første leveårene hennes?
Hun bestemte seg for å reise til Hald i Danmark, der hun ble behandlet for polio.
– Jeg måtte gjøre det for å bearbeide det jeg ikke husket, slik at jeg kunne legge det bak meg. Det var rart å komme til institusjonen, men jeg kjente meg ikke igjen.
Jorunn har møtt andre som også tilbrakte barndommen på samme sted, som var eldre enn henne og som kunne beskrive hvordan det var.
– Noen fortalte om helvete på jord. Det var mye rart som ble gjort på den tiden. Vi ble for eksempel satt på treningshester med strøm. Den gangen trodde de at musklene ville våkne til live når de ble ristet.
Lot seg ikke stoppe av lammelsen
Bortsett fra at Jorunn hadde en tung jernskinne på det lamme benet, var hun som andre barn. Foreldrene ga henne en rød trehjulssykkel som hun alltid tok seg frem med, og de oppmuntret henne til å trene for å styrke kroppen.
Jorunn kan ikke huske at hun noen gang ble mobbet. Hun hadde mange venner, og alle ville låne sykkelen hennes. Heller ikke på skolen var det problemer. Jorunn var en gladjente som lekte ute i friminuttene.
– Bortsett fra i de små friminuttene, for jeg brukte for lang tid å komme meg opp trappen til klasserommet, husker Jorunn.
Det var ikke tilrettelagt for handikappede den gang, men for Jorunn ble det viktig å mestre og vise at hun kunne det alle andre klarte, og vel så det.
Om sommeren syklet hun ut til bergene. Hun kravlet og akte seg ned til vannet og la på svøm.
– I vannet merket jeg ikke noe til lammelsen i benet. Der var jeg som alle andre.
Etter hvert ble hun med i Trondheim helsesportslag der hun både svømte og spilte bordtennis. Jorunn utmerket seg i begge idretter og ble snart så god at hun reiste utenlands på stevner.
Les også: (+) Dagen etter bisettelsen fikk Kirsti farens testament i hånda: – Har du en god advokat? Spurte vergen.
Den vanskelige neiingen
Det eneste såre var all neiingen små piker på femtitallet bedrev.
– Vi skulle neie for frøken, og mange sangleker handlet om neiing. Gangen rundt juletreet var et mareritt. I sangen Jeg gikk meg over sjø og land er det et vers som handler om halteland …
Jorunn grøsser. Et annet vondt minne er konfirmasjonen da hun måtte knele for presten.
– Jeg klarte omsider å komme meg ned, men høyrefoten sto rett ut. Det var pinlig. Jeg ville bare være som de andre.
For å kompensere gjorde Jorunn seg ekstra pen. Spisse sko, hæler, korte kjoler og tupert hår var på moten.
Og Jorunn var populær blant guttene tross skinnen på benet. Og hun elsket å flørte.
I helsesportsforeningen danset hun også, selv om høyrebenet «bare hang der». Men hun var flink.
Verre var det på vanlige dansetilstelninger. Da Jorunn ble budt opp av en fremmed gutt, sa hun at hun ikke likte å danse. Hun ville ikke at noen skulle se skinnen.
Alltid gjort som hun vil
For Jorunn føltes ingenting umulig. Verden lå for hennes føtter, og hun hadde stor utfartstrang. Drømmen var å bli flyvertinne eller telegrafist. Men faren anbefalte henne å skaffe seg en utdannelse hvor hun kunne få seg en stillesittende jobb.
Etter praksis på en institusjon for barn med cerebral parese bestemte Jorunn seg for å bli vernepleier.
Målet hennes var å lære barna å bli selvstendige samtidig som familiene deres ble mest mulig involvert. Jorunn klarte å få til store endringer på institusjonen der hun ble avdelingsleder.
Jorunn har alltid gjort det hun har hatt lyst til. Tre ganger har hun reist til Afrika og til Canada. Hun har også kjøpt hotell som hun drev sammen sin forhenværende mann. Hotellet gikk ikke rundt økonomisk. Likevel er hun glad for at hun satte drømmen ut i livet.
Og nå har hun skrevet bok om barndommen, «Jenta som ikke kunne neie», som handler om livet hennes som poliorammet.
Å skrive boken har vært en form for bearbeiding.
Les også: (+) Kamma (62) rev en vegg i leiligheten – avslørte mammas hemmelighet
Senskader
Sakte, men sikkert ble Jorunn rammet av senskader etter poliosmitten i voksen alder. Også venstre ben ble svekket. Jorunn bestemte seg for å trene mer enn noen gang.
Hun har flere ganger vært på rehabilitering på Beitostølen helsesportsenter opp gjennom årene. Her har hun samlet krefter hver gang hun har syntes at livet som handikappet var tungt og slitsomt.
– Jeg kan ikke få fullrost tilbudet hvor det foregår mange artige aktiviteter nok.
Jorunn innrømmer at hun mange ganger har vært uvøren. Hun har falt så mye som ung at hun lærte å ikke skade seg.
– I senere år er jeg blitt mer forsiktig. Jeg har alltid vært selvstendig og liker å klare meg selv, men også jeg må innse at jeg er blitt eldre.
Hun har hjelpemidler som gjør at hun kan leve et aktivt liv. Og brukerstyrt assistent.
Men det er minicrosseren hun bruker aller mest, og tar daglige turer langs Trondheimsfjorden. Hun er fremdeles den blide, tøffe jenta.
– Jeg syns det er fint at vi som ble rammet av polio kan snakke om det åpent i dag. Omgivelsene er bedre tilrettelagt for handikappede, men vi kunne fremdeles trenge rehabiliteringstilbud.
Jorunn cruiser bortover veien med vind i håret. Og heldigvis er det nesten ingen som neier mer.
