SJOFELT SIRKUS:
Dette bildet ville aldri blitt tatt i dag
For under 100 år siden ble de vist frem mens de ble gjort narr av mot betaling. Les om noen av dem, deriblant «Apekvinnen» som ble stoppet ut etter sin død – og dukket opp på et lager på Rommen i Oslo.
Da det brøt ut brann i et hotell i New York en dag i 1914, kunne ikke folk på gaten utenfor unngå å legge merke til en mann som kom styrtende ut av døren, først av alle. Han virket panikkslagen.
Dessuten var hele ansiktet hans dekket av langt, gyllent hår som ga ham et varulvaktig utseende. Og nå var han altså vill og oppjaget. Noen vek unna, men noen våget seg nærmere for å forsøke å roe ned den oppsiktsvekkende utseende mannen. De kunne høre ordene han gjentok for seg selv.
– Tenk om jeg hadde blitt en vanlig mann, sa Stephan Bibrowski – også kjent som Løven Lionel.
Utseendet var hans levebrød, og flammene kunne ødelagt alt. Uten ansiktshårene var han ingenting annet enn en vanlig mann.
Disse ser du på bildet øverst:
Bak fra v: ukjent, Cilko - den afrikanske bushmannen, Eko - ambassadør fra Mars, Koo Koo - fuglekvinnen, to dverger, giganten Jackie Earle, den dansende dvergfamilien, Iko - ambassadør fra Mars, ukjent, Lionel - mannen med løveansiktet.
Foran fra v.: Sverdslukeren Ajax, ukjent, Den skjeggete kvinne (ukjent), ukjent, knappenålshodet Schlizie (sittende), ukjent, en av søstrene Carlson, Major Mite – verdens minste mann, Tom Ton, skjelettmannen Slats, den andre Carlson-søsteren, Violetta, slangetemmeren Cleo, uglemannen Laurello (som kunne snu hodet feil vei) og en ukjent trio saksofonister. I bakgrunnen skimtes også to sjiraffer.
Lionel var en av de største attraksjonene under freakenes gullalder, de 100 årene mellom 1840 og 1940.
Sprø og sirkus
Sirkusdirektøren Clyde Ingalls fra Ringling Brothers var blant dem som levde godt av freaks. Han visste hva han så etter:
– Ta en hvilken som helst person som ser litt merkelig ut, overdriv det som er spesielt og legg på en god bakgrunnshistorie. Det var oppskriften. Det fungerte fordi mennesket alltid har vært en kikker. Kom, skal du få se noe du aldri har sett før!
Det var slik Phineas T. Barnum pirret folks nysgjerrighet da han, trolig uten å ane omfanget som var i vente, åpnet sitt amerikanske museum i New York i 1840. Der viste han frem verdens minste mann og en havfrue fra Fiji.
Havfruen var falsk og besto av et apehode som var sydd fast til en fiskekropp, men mannen var både ekte og bitte liten.
Charles Stratton veide over fire kilo ved fødselen, men vokste bare sporadisk siden og nådde aldri meteren i høyde. Som 21-åring målte han 86 centimeter. Men hos den senere sirkusdirektøren Barnum ble Stratton starten på noe stort.
Les også: (+) Femlingene ble kalt mirakelbabyer da de ble født, men livet deres skulle bli svært tragisk
Han fikk artistnavnet General Tom Thumb, og folk elsket å se ham imitere Napoleon og Herkules. Selv dronning Victoria skal ha dratt på smilebåndet da han viste seg frem på turné i Europa. Hun var ellers ikke kjent for sin humoristiske sans.
Den lille generalen var på førstesiden av ukebladet Harper's Weekly, og hadde 10 000 gjester da han giftet seg med like lave Lavinia Warren. Barnums trupp var betydelig utvidet. Mest populær var George Contententus, som hadde 338 tatoveringer.
Barnum viste også frem gigantiske menn, fete kvinner, en skjeggete dame fra Sveits og et albino søskenpar han kalte de siste aztekerne, enda de aldri hadde vært i Mexico. Det var bra for billettsalget å legge på litt ekstra, og det skulle ikke mye til før mennesker med litt ubestemmelige skavanker og opphav ble til villmenn, uoppdagede stammer og missing links.
Barnum er ansett som en genial markedsfører. Hvis et musikalinnslag trakk lite publikum, snudde han plakaten. En musiker som satt opp ned og spilte, det ville folk se.
– Det blir født en idiot hvert sekund, sa P.T. Barnum. I tillegg til å bli kjent som reklamekongen og sirkuskongen, fikk han også tilnavnet humbugkongen. Han tok alle som et kompliment.
Les også: (+) «Thomas» (18) fra Mysen er populær og lykkes med det meste – en kveld begår han en uforståelig handling
Dobbelpenismannen
Freakene lokket, skremte, vekket avsky og pirret i en salig blanding. De sammenvokste tvillingene Chang og Eng fra Siam, dagens Thailand, var gjenstand for stor oppmerksomhet i sin levetid. Brødrene, som har gitt navn til termen siamesiske tvillinger, ble sendt ut på verdensturné av en skotsk handelsmann som 18-åringer i 1829 og slo seg senere ned i USA.
Chang og Eng giftet seg med hver sin tvilling – ikke siamesiske – og fikk 22 barn til sammen. Slike detaljer fra soverommet satte fart på fantasien.
Også i Paris svirret det pikante rykter mot slutten av det 19. århundre. Hadde virkelig kvinnen med to vaginaer hatt et stevnemøte med mannen med to peniser?
Blanche Dumas var født på Martinique med en tilstand kjent som en parasittisk tvilling, og kroppen hennes er grundig dokumentert i en medisinsk avhandling fra 1896.
Hun hadde en perfekt overkropp, men to deformerte ben og et tredje som var festet til det brede bekkenet. Dette ble naturligvis dokumentert med nakenbilder av henne både som barn og voksen. Bilder vi har valgt å ikke ta med i denne saken.
Hun hadde dessuten to vaginaer, følelse i begge, og angivelig stor seksuell appetitt. Blanche livnærte seg som prostituert.
Og kanskje møtte hun Joan Baptista dos Santos. Et av få bilder som finnes av ham, viser ikke ansiktet hans, men de to penisene han ble kjent for. Og, igjen basert på ryktene fra den gangen og historiene som er bevart: Han brukte begge.
Interessen for å høre om og se på det uvanlige og sjokkerende var ikke bare et amerikansk fenomen. I England skvatt folk da den enormt deformerte Joseph Merrick, Elefantmannen, ble vist frem på utstilling i et bakrom i London i 1884.
Legen Frederick Treves, som fattet sympati med Merrick og sørget for at han fikk opphold på et sykehus i stedet, skrev at det var den motbydeligste utgaven av et menneske jeg har sett.
Merricks hode var så tungt at han måtte sove sittende med hodet mellom knærne. Likevel døde han i søvne av nakkebrudd.
Også her til lands likte folk å se det som var fremmed og eksotisk. En samekoloni kunne bivånes i Oslo mot entré på 50 øre i 1888.
Under jubileumsutstillingen på Frogner i 1914 var den afrikanske landsbyen en av de store attraksjonene. Bergen hadde besøk av aboriginere og inuitter kom til Trondheim. Tivolihaven i Vika i Oslo var stedet for freakshow i Norge, men norske freaks var mangelvare.
Damen med helskjegg og Damen uten underkropp og de andre attraksjonene fra datidens reklameplakater kom fra utlandet.
Edward Nilsson, det lille underbarnet fra Sverige, hadde populære forestillinger i hovedstaden. Han var tolv år, men bare 31 centimeter høy. Men det prøvde seg en og annen bløffmaker, også.
Da en havfrue ålte seg over scenen under markedet i Kristiania 1898, ble hun avslørt av en mann i publikum som rev av henne den falske fiskehalen av blikk.
– Det er a Petra fra Kampen, jeg kjenner a igjen på føflekken på baken!
Les også: (+) Hitlers verste kvinnelige fangevokter og bøddel
Forestilling på siden
I Amerika hadde humbugkongen Barnum i 1870-årene lagt ut på veien med sitt nye sirkus, det berømte Barnum & Bailey's.
Det ledet an i det som skulle bli sirkusenes gylne tidsalder. Det neste halve århundret fulgte alle sirkusene Barnums suksessoppskrift og laget såkalte sideshow, ved siden av det store teltet med hovedmanesjen.
I disse sideforestillingene kom tilskuerne tett på menneskelige snodigheter. De fikk se gummimennesker og slangetemmere. Noen slukte sverd, andre flammer.
Den norske utvandreren Hans Langseth viste frem det som ble omtalt som verdens lengste skjegg. Dolly Dimples veide 250 kilo, men var likevel en kløpper til å slå hjul. Men først og fremst er sideforestillingene knyttet til mennesker med misdannelser – de vanskapte.
En mann med treben var ikke noe spesielt. En mann med tre ben, derimot, trakk en folkemengde.
Frank Lentini jobbet i sideshowbransjen i 40 år, av kollegaene kalt Kongen. Hans beste triks var å sparke en fotball med et tredje ben som hadde vokst ut nederst på ryggen hans. Lentini giftet seg, fikk fire barn og levde til han ble 82.
Det er all grunn til å tro at han følte han hadde fått det beste ut av livet med det utgangspunktet naturen ga ham. Enkelte freaks ble de reneste stjerner. Noen, ikke mange, ble rike. Bitte lille General Tommel-Tom kjøpte seg herskapshus og yacht, og Den Tatoverte Mannen kunne tjene tusen dollar om dagen.
Men for de aller fleste handlet det bare om å tjene til livets opphold og finne en slags plass i samfunnet, fremfor å bli gjemt vekk på institusjon eller tigge. For en dverg eller en gigant fantes det ingen andre jobbtilbud enn de som sirkusdirektørene kom med.
– Jeg hadde egentlig lyst til å bli tannlege, men jeg tror ingen ville åpnet munnen for meg, sa Stephan Bibrowski, mannen med løveansiktet.
Les også: (+) Den bitte lille damen var verdens mektigste kvinne
Beglodd mot betaling
Prisen de betalte var å bli utnyttet og beglodd. Kom nærmere, kom nærmere! En typisk sideshow-forestilling besto gjerne av tre deler, som beskrevet i en ukebladreportasje om halvkvinnen Violetta fra slutten av 1920-tallet. Hun het egentlig Aloisia Wagner og var født i Tyskland i 1905, uten armer og ben.
I 1924 søkte hun om innreise til USA, og av papirene går det frem at hun var tre fot høy og kom for å arbeide på Dreamland-sirkuset i fornøyelsesparken Coney Island utenfor New York.
Ett av kallenavnene hennes var Den menneskelige bysten. Du ser henne på bildet øverst, plassert på en pidestall.
– Hun er perfekt, men uferdig, sa mannen som innledet forestillingen på Coney Island, der hun ble vist frem for nysgjerrige betalende flere ganger om dagen.
Denne første delen var et slags foredrag. Bakgrunnshistorien var som regel oppdiktet.
Sirkusdirektør Clyde Ingalls la ikke skjul på at de av og til hjalp litt til for å få freakene til å fremstå enda mer spesielle enn det de var.
Om russeren Fedor Jeftisjev, som var kjent som Gutten med hundefjeset og som i likhet med polskfødte Stephan Bibrowski led av hypertrikose, ble det sagt at han var oppvokst i en hule og fanget av en jeger.
På scenen levde han opp til ryktet og bjeffet og hylte. Prate kunne han bare gjøre når ingen som kunne avsløre bløffen, så ham.
Løvemannen Bibrowski var heldigere. Han snakket fem språk og gjorde inntrykk på publikum med sin dannede fremtoning.
Violetta var også blant dem som måtte tåle en god del.
– Violetta vil bli en god kone. Hun stikker ikke av, og trenger ikke dyre sko, strømper og hansker, sa foredragsholderen.
Violetta selv sa ingenting, men bivånet folkemengden med et lite smil og nikket bekreftende når det ble sagt noe treffende. Som når de fremmøtte fikk vite at Violetta synes ikke armer og ben er særlig pene, og synes hun har det bedre uten.
Så var det Violettas tur. Hun børstet håret og kledde på seg, hun tredde en nål og hun sydde. Alt med bare munnen. Hun tegnet. Til slutt tente hun en fyrstikk og røkte en sigarett.
– Hun bukket pent til den voldsomme applausen, og hoppet opp i armene til en medarbeider i sykepleierdrakt. Deretter ble hun båret ned fra scenen og rundt blant tilskuerne. Hun svarte vennlig på spørsmål og lot alle som ville, kjenne på henne slik at de kunne forvisse seg om at hun var ekte. Hun har alltid virket blid og tilfreds med oppmerksomheten, skriver journalisten i sin reportasje med navnet Lemmeløse mennesker jeg har møtt.
Det eneste hun ikke godtok, heter det, var kyssing.
Violetta kom til USA på en tid da freakenes tid som underholdningsartister gikk mot slutten.
Samfunnet var i endring. Med radio og tv-sendinger som nye alternativer, var ikke sirkus like in. Det var ikke lenger like akseptert å se på annerledes-mennesker som underholdning. Frykt og avsky vek plass for sympati.
De sosiale ordningene ble bedre. Kunnskap og medisinske forklaringer overtok for uvitenhet. Folk var ikke like lette å lure. Det ble kanskje ikke født en idiot hvert sekund lenger.
Det siste lagbildet av alle freakene på Ringling Brothers & Barnum og Baileys sirkus ble tatt i 1935.
Da hadde Stephan Bibrowski, mannen med løveansiktet, han som står bakerst til høyre på bildet fra 1924, vært død i tre år.
Les også: (+) Ingen hadde mistanke til Erling. Så gjorde han et utrolig funn
Kjøper seg lov til å stirre
– Vi lærer barna våre at det ikke er pent på stirre eller peke på noen som ser annerledes ut eller har et synlig handikap. Det er bedre å se bort eller late som ingenting. I sosiologien snakker vi om høflig uoppmerksomhet, har sosiologiprofessor Aksel Tjora ved NTNU sagt til Vi Menn.
Men fortsatt stirrer vi. Det er umulig å la være.
– Vi mennesker trenger kontrasten mellom en pene og det stygge. Det gjør at vi setter pris på vår egen normalitet, tror Tjora.
Dilemmaet er løst ved at vi betaler for kunne la nysgjerrigheten på det spektakulære gå foran for den gode oppdragelse.
Les også: (+) Jeg falt pladask for Kåre, men da jeg oppdaget hva han jobbet med, fikk jeg mitt livs sjokk
Led tragisk skjebne og havnet i Norge
Mexicanskfødte Julia Pastrana (1834–60) led av hypertrikose, en lidelse som gjør at hele kroppen er dekket av hår.
Hun ble solgt, trolig av sin egen mor, til den amerikanske underholdningsbransjen og vist frem som Den skjeggete og hårete damen, Apekvinnen og den nådeløse betegnelsen Verdens styggeste.
Impresarioen Thedore Lent tok henne med på turné i Europa og giftet seg med henne. De som kjente Lent, var ikke i tvil om at det handlet mer om PR enn kjærlighet.
I Moskva fødte Julia en sønn, som hadde arvet hennes lidelse. Men i løpet av få dager døde både sønnen og Julia. Da stoppet ektemannen ut begge to, slik at han kunne fortsette med turneen.
Lenge etterpå, i 1921, ble glasskisten med de to mumiene kjøpt av nordmannen Håkon Jæger, som drev Lunds tivoli. I årevis var monteren med Pastrana og hennes barn en vanlig, om enn omstridt, attraksjon her hjemme.
I 1959 dukket hun opp på Landsbruksuka. Først på begynnelsen av 1970-tallet satte norske myndigheter ned foten for den makabre fremvisningen. Mumiene ble plassert i et tivolilager på Rommen i Oslo og glemt.
Mange år senere dukket levningene opp hos politiet. Via opphold hos Rettsmedisinsk institutt og Rikshospitalet, ble Julia Pastrana i 2013 overlevert til mexicanske myndigheter og sendt hjem til en grav der hun endelig kunne hvile i fred.
