Amundsens store helt tok med seg 128 mann inn i isødet. Så ble det stille

Når Roald Amundsen sent i livet pekte på én spesiell hendelse som avgjorde veien han valgte, vendte han alltid tilbake til gutterommet i Uranienborgveien i Kristiania og den dagen han åpnet en helt spesiell bok.

– Helt fra barndommen har jeg med all min sjel vært betatt av Franklin-ekspedisjonens store drama. Hans beskrivelser begeistret meg mer enn noe annet, og jeg slukte bøkene med glødende interesse, skrev Roald Amundsen i sine egne bøker.

I tidsperioden etter napoleonskrigene vente Europas nasjoner oppmerksomheten mot klodens uutforskede områder. Britene var ivrige etter å erobre den mystiske Nordvestpassasjen, en skipsrute gjennom labyrinten av øyer og streder og is nord for det amerikanske kontinentet. Hvis noe slikt fantes, kunne det bety nye handelsruter til Østen.

Der kom Sir John Franklin inn.

John Franklin dro ut på eventyr i en tid da napoleonskrigene nettopp var over og Europas nasjoner vendte oppmerksomheten mot klodens uutforskede områder.

Tiltrukket av lidelsen

Bøkene som den unge Roald Amundsen kastet seg over, var Franklins beretninger om to banebrytende oppdagelsesferder for å kartlegge den canadiske nordkysten.

På den første, i årene fra 1819-22, døde 11 av 20 mann av sult, kulde, utmattelse og drap.

– Merkelig nok så var det de lidelser Sir John forteller om at han og hans menn måtte gjennemgå, som tiltalte mig mest. I over tre uker kjempet han og noen kamerater mot storm og is for å nå tilbake til sivilisasjonens ytterste forpost, uten annen proviant enn besk suppe de kokte på lav og noen kjøttben de fant i asken i en forlatt indianerleir, sa Amundsen.

John Franklin fortalte om kulde så intens at teen frøs i koppen før de rakk å drikke den. Til og med spriten ble en seig masse. På ekspedisjonens mest kritiske punkt var det tomt for alt spiselig.

– Vi spiste litt av støvlene til kvelds, skrev Franklin.

Det ødela ikke smaken på nye eventyr. Franklin returnerte i 1825 og tok seg hele veien ned Mackenzie-elven til kysten, via Store Slavesjø og Store Bjørnesjø, denne gangen uten tap av ekspedisjonsmedlemmer og med støvlene intakt.

Amundsen likte også å lese om Franklins siste ekspedisjon. I 1845 seilte de ombygde krigsskipene «Terror» og «Erebus» inn i de arktiske farvannene fra øst, med mål om å komme ut i vest.

Men den fortellingen var det andre enn Franklin som måtte skrive.

Bildebevis

Et par dager før skipene forlot Themsen, skjedde det noe som den gangen ganske sikkert ble oppfattet som svært nymotens. Alle 13 offiserene på «Erebus», samt kaptein Francis Crozier fra «Terror», ble fotografert. Daguerreotypi-bildene er bevart, og dermed vet vi hvordan disse mennene så ut før de la ut på sin siste ferd.

Sir John Franklin var hentet inn fra en behagelig eksiltilværelse som guvernør i Tasmania. Han nærmet seg 60 år, og hadde passert 100 kilo. Hans nestkommanderende, James Fitzjames, hadde fyrt av bredsider i sjøslag mot ottomaner og kinesiske opiumsmuglere, og var kjent som modig på grensen til det skjødesløse.

Fitzjames etterlot seg presise beskrivelser av offiserene, som var gamle kjente fra marinen.

– Han går alltid med skjorte­ermene oppbrettet, tilsynelatende rede til å kappe av deg beinet når som helst, noterte han i omtalen av sjefkirurgen Stephen Stanley.

Drøyt to måneder etter avreisen så hvalfangere de to skipene i Baffinbukta. «Erebus» og «Terror» var på vei inn i Lancastersundet med 129 mann, skipskatten og apen Jack.

Les også: (+) Den glemte polarhelten som ga Nansen huden full

Mumiene i isen

Så gikk det to år uten at skipene dukket opp på Alaska-kanten. En viss uro begynte å spre seg i England. Franklins innflytelsesrike kone, Lady Jane, plaget Admiralitetet med spørsmål om det ikke var på tide å begynne å lete.

Admiralitetet svarte ved å peke på at ekspedisjonen var utstyrt med forsyninger for tre år, men gikk med på å oppmuntre til redningsaksjoner. En belønning på 20 000 pund hvis noen fant Franklin, og 10 000 pund ekstra for skipene, ble utlovet.

De neste årene, fra sommeren 1848, var det langt mer folksomt enn vanlig i Arktis. Én stor unnsetningsekspedisjon seilte inn fra øst, en annen fra vest og en tredje tok seg nordover langs Mackenzie-­elven.

De første sporene etter Franklin og hans menn ble funnet langt nord i leteområdet, på Beechey Island, og var ikke spesielt oppmuntrende: Gravene til tre besetningsmedlemmer som ikke hadde overlevd den første overvintringen.

På 1980-tallet ble det sensasjon da et forskningsteam fikk tillatelse til å åpne disse gravene og undersøke likene. I kistene lå de tre mennene som ismumier, bevart av permafrosten og nesten like intakte som da de ble lagt til hvile langt over 100 år tidligere. Etterkommerne til John Hartnell, som var 25 år da han døde på Beechey Island, dro kjensel på slektens karakteristiske lange nese.

40 magre menn

På det meste lette 13 skip etter Franklin samtidig, og flere av dem ble selv skrudd ned i isen og forlatt. Det store gjennombruddet kom i stedet fra landsiden, i 1854. Skotten John Rae bedrev kartlegging av Boothiahalvøya for det mektige og legendariske pelshandlerfirmaet Hudson Bay Company, men kjente også godt til Franklins gåtefulle forsvinning.

Rae gjorde noe ingen andre hadde tenkt på: Han oppsøkte inuittene, og i en bosetting oppdaget han bestikk, kompass og mynter som åpenbart stammet fra de forsvunne skipene. På et par kniver og metallbokser var til og med navnene til besetningsmedlemmer inngravert.

Og jo da, noen år tidligere hadde de støtt på en gruppe med rundt 40 hvite menn, kunne inuittene fortelle. Gruppen var ledet av en storvokst offiser (senere antatt å være Crozier) og dro på en lettbåt, på vei sørover på Qikiqtaq, King William Island. De kommuniserte med håndtegn, og inuittene hadde forstått det slik at de var fast i isen og på vei mot land for å jakte storvilt. Mennene så magre ut, og byttet til seg en sel.

Så ble fortellingen dystrere. Da Rae kom tilbake til handelsstasjonen ved Hudson Bay, sendte han telegram til Admiralitet med opplysningene han hadde fått.

– Senere det samme året de hadde møtt mennene, for fire vintrer siden, oppdaget noen eskimoer over rundt 35 lik på fastlandet, en lang dagsferd unna munningen av det som må være Back River. Noen var gravlagt, noen lå i telt, andre under båten, som var snudd rundt for beskyttelse, og resten lå rundt omkring, rapporterte John Rae.

Les også: (+) Fem mann kuppet Grønland fra danskene. Så startet bråket

Siste måltid

Neste avsnitt i meldingen hans vakte bestyrtelse i hjemlandet da det ble gjengitt i The Times.

– Ut fra den skamferte tilstanden til flere av likene, og innholdet i kjelene, er det åpenbart at våre ulykkelige landsmenn ble drevet til den siste utvei, kannibalisme, for å forlenge sin eksistens.

Mest bestyrtet av alle ble Lady Franklin, og selveste Charles Dickens stilte seg på hennes side i debatten som fulgte i en serie avisartikler. Den berømte forfatteren avfeide tanken på at gode briter hadde spist av kameratene sine som «sladder fra usiviliserte og upålitelige villmenn».

Det var imidlertid ingen som tvilte på kjernen i Raes gjenfortelling av inuittenes oppdagelser. Gjenstandene han kjøpte tilbake og brakte med seg hjem, var solide bevis på Franklin-ekspedisjonens undergang.

De 129 mennene ble erklært døde. Rae mottok en belønning på 10 000 pund, noe som trolig gjorde det litt lettere å holde ut person­angrepene.

Men fortsatt var det mange som levde i håp om at noen kunne ha overlevd og bodde blant inuittene.

Den eneste hilsenen

Med hjelp av en innsamlingsaksjon finansierte Lady Franklin enda en ekspedisjon, ledet av Francis McClintock. Nå visste de også hvor de burde lete.

Og ganske riktig: McClintocks sledepartier fant nye spor etter ekspedisjonen på Qikiqtaq-øya, der mennene hadde blitt sett. Alle spor var av det nedslående slaget. Et enslig skjelett et forblåst sted langs kysten. En slede med en lettbåt og to lik et annet sted. Sleden pekte nordover, som om mennene hadde vært på vei tilbake igjen. Av grunner som aldri vil bli klarlagt, hadde de med seg sølvbestikk, gullklokker, såpe, kammer, silketørklær og bøker.

Den viktigste oppdagelsen gjorde McClintocks menn i en varde på øyas nordvestkyst sommeren 1859. Der lå ett av marinens standardskjemaer, med en kort, skriftlig redegjørelse om overvintring og posisjon. Det var datert 28. mai 1847, og ble avsluttet slik:

– Franklin leder ekspedisjonen. Alt vel.

Men i margen var det lagt til mer tekst. Den var skrevet i april året etter. Da var ikke alt vel lenger. 24 mann, inkludert Franklin selv og offiseren som hadde signert på den opprinnelige beskjeden, var døde. Skipene hadde blitt overgitt til isen.

– Vi går i morgen, med kurs for Back River, skrev James Fitzjames i det som ble siste hilsen fra ekspedisjonen. Dagen etter startet de 105 gjenværende mennene på det som ble en dødsmarsj sørover. Selv den tredjedelen som kom seg de 40 milene til Back River og spiste reisekameratene sine, hadde hundrevis av kilometer igjen til nærmeste handelsstasjon og redningen.

Også McClintock fikk en solid belønning, og Lady Franklin falt endelig til ro med vissheten om at ektemannen virkelig var borte – og at han døde før folk begynte å sette tennene i hverandre der oppe.

Franklin-ekspedisjonen endte i fiasko. Annerledes kan det ikke sies når ingen av de som dro, vendte levende tilbake. Ingen av de 129 mennene. Ikke skips­katten. Ikke apen Jacko. Men
ironisk nok var det nettopp Franklins tragedie som åpnet for andres suksess.

Under de mange rednings­aksjonene ble det kartlagt så store og tidligere ukjente områder at Nordvestpassasjens eksistens endelig ble stadfestet.

Roald Amundsen anerkjente Franklins offer.

– Av alle tapre menn som i 400 år har forsøkt å erobre Nordvestpassasjen, er ingen taprere enn John Franklin, fastslo Amundsen. Han ble selv den første til å seile gjennom Nordvestpassasjen på begynnelsen av 1900-tallet, og unngikk noen av Franklins åpenbare tabber. Han kjøpte en liten hardangerjakt, Gjøa, og hadde bare et mannskap på seks. Amundsen seilte øst for Qikiqtaq, og overvintret på sørsiden av øya i det som ble kjent som Gjøahavn.

På ferden stanset Amundsen på «den dystre» Beechey Island og besøkte gravene til mennene som omkom der.

– Jeg følte det som om jeg sto på hellig grunn, skrev Amundsen. Kanskje gikk tankene hans tilbake til den gangen han først hadde åpnet bøkene om Franklin på gutte­rommet. Hvor merkelig tiltalende de hadde vært, lidelsene til Sir John og hans menn.

– En merkelig trang fikk mig til å ønske, at også jeg engang måtte få gjennemgå det samme, skrev Roald Amundsen.

Men så vidt vi vet: Roald Amundsen spiste aldri støvlene sine.

Og kjøttet i kjelene var fra rype, sel og moskus.

Les også: (+) Sagnomsuste «Elg-Johansen» drev med tjuvjakt og bodde i huler og skur i villmarken

Livsfarlig hermetikk

Oppfinneren av hermetikken ante ikke hvorfor metoden fungerte, og lenge var det ingen som ante hvor farlig den var.

Hermetikken gjorde ekspedisjonslivet enklere for pionerene som dro ut i verden, men først i nyere tid forsto forskere også at den hadde skyld i enkelte tragedier.

Vinteren 1873 døde 17 fangstmenn i det som var kjent som «Svenskehuset» på Svalbard. I dag vet vi at blyforgiftning, fordi de spiste og drakk fra bokser som i begynnelsen var loddet og forseglet med bly, medvirket sterkt til tragedien.

Antropologiske undersøkelser har vist at Franklin-ekspedisjonen intetanende gikk på den samme smellen. Mennene døde til slutt av sult og kulde, skjørbuk og lungebetennelse, men kroppene var også svekket av bly.

Hermetikken ble oppdaget av den franske kokken Nicolas Appert på slutten av 1700-­tallet. Oppmuntret av en solid belønning fra hærledelsen til den som fant opp en ny metode å bevare mat under felttog, eksperimenterte han med å putte mat i glassflasker.

Disse korket han igjen og forseglet med voks, før de ble lagt i kokende vann. Konserveringen fungerte for alt fra kjøtt og fugl til supper og sylte­tøy. Selv var han ingen god forretningsmann, og fart på sakene ble det ikke før en britisk kjøpmann patenterte oppfinnelsen og åpnet hermetikkfabrikker i 1812.

Appert var for lengst død da Louis Pasteur forklarte verden hvorfor maten holder seg, og hvordan varme tar knekken på bakterier og sopp. Men Appert ville ganske sikkert kjent igjen metoden som brukes i dag: Standarden er varmebehandling under trykk, på 121 grader i tre minutter.

Les også: (+) I et halvt år drev Einar på havet. Sjokket kom først da han kom hjem

Vrakene på havbunnen

Først i vår tid ble endelig «Erebus» og «Terror» funnet.

Letingen etter Franklins skip og flere utfyllende svar på de mange åpne spørsmålene rundt ekspedisjonens endelikt har aldri tatt slutt.

Opp gjennom årene har rundt 85 graver eller skjeletter blitt funnet på 35 forskjellige steder. De færreste levningene er identifisert.

Høsten 2014, nesten 179 år etter at skuta først ble stående fast i isen, oppdaget en kanadisk ekspedisjon vraket av «Erebus». Restene av det gamle krigsskipet ble funnet på 12 meters dyp i en bukt ved Adelaidej-halvøya, sør for Qikqtaq.

Funnstedet ga ny grobunn til en teori om at en gruppe ekspedisjonsmedlemmer enten hadde blitt værende ved skipene, eller hadde vendt tilbake fra marsjen sørover, og gjort et siste forsøk på å seile ut av isen.

I 2016 ble også vraket av «Terror» lokalisert i en britisk leteaksjon. Skipet lå på 24 meters dyp, ved sørvestkysten av Qikiqtaq.

Hittil er det hentet opp over 600 gjenstander fra skipene, men beskjeden som ble funnet i en varde på øya i 1859, er fremdeles den eneste etterlatte skriftlige dokumentasjonen fra ekspedisjonen.

I Norge var Nansen og Amundsen nasjonalhelter – i Sverige ble de hatet

Norske Alfred fikk skylden for den ufattelige katastrofen – så kom en innrømmelse på dødsleiet