Polarprovokasjonen
Polarheltenes kamp mot svenskene
I Norge ble Fridtjof Nansen og Roald Amundsen nasjonalhelter. I Sverige ble de sett på som usmakelige bråkmakere.
Svenskene var rasende. Hvor frekke gikk det an å bli? Skulle liksom lille Norge plutselig overgå Sverige som polarnasjon? Julefreden i 1905 var truet.
Særlig to personer provoserte svenskene: Fridtjof Nansen som brukte polarbragder som argument for at Norge kunne klare seg uten Sverige. Og Roald Amundsen som i Norge ble fremstilt som minst jevnbyrdig med svenskenes polar-pioner Adolf Erik Nordenskiöld. Minst jevnbyrdig. Og det bare fordi nordmannen hadde funnet veien vestover mellom Atlanterhavet og Stillehavet i en ekspedisjon som til alt overmål i stor grad var finansiert av svenskenes Kong Oscar.
Hatet i Sverige
Det kokte på den andre siden av kjølen. Og Norges fremste menn provoserte svenskene for å styrke den norske nasjonalfølelsen. Fridtjof Nansen, for eksempel.
I Norge var han nasjonalhelt.
I Sverige ble han hatet.
Nansen hadde gått på ski over Grønland, og nær ofret livet i et forsøk på å nå Nordpolen. Underveis hadde han også drevet omfattende polarforskning − i Norges navn, selv om Norge var i union med Sverige mens ekspedisjonen med Fram over polhavet pågikk.
Etterpå snakket Nansen varmt om nordmenns unike egenskaper til å utstå kulde og slit, og om hvordan Norge hadde blitt en ledende nasjon innen polarforsk-
ning. Alt, ifølge Nansen, kvaliteter som underbygget berettigelsen av å bli en selvstendig nasjon.
En ren provokasjon, mente svenskene. For Sverige var en gigant innen polarforskning og en av verdens ledende nasjoner innen polarnasjoner på 1800-
tallet, noe ikke Nansen snakket så mye om.
Nytt hår i svenskesuppa
Som om ikke Nansen var nok, så dukket altså enda et fett hår opp i suppa til svenskene. Roald Amundsen.
Mens unionskamp og krigsforberedelser pågikk i Norge og Sverige, var Amundsen i full gang med å bli den første til å seile Nordvestpassasjen i polarskuta «Gjøa». Ruten gikk fra Atlanterhavet i øst til Stillehavet i vest, nord for Nord-Amerika.
Før Amundsen la av gårde i 1903, benyttet Nansen anledningen og norske aviser til å høylytt hylle ekspedisjonens vågemot og vitenskapelige ambisjoner. Amundsens ferd var velegnet til å til politiske formål, mente Nansen.
Kom hjem som nordmann
Roald Amundsen telegraferte Fridtjof Nansen 5. desember 1905 for å fortelle at Nordvestpassasjen var tilbakelagt. Nansen sparte nyheten i to dager for å slippe den på halvtårsdagen for unionsoppløsningen med Sverige.
Amundsen hadde reist ut som norsksvensk, men kom hjem som norsk. Norge hadde kvittet seg med svenske-åket og fått en ny norsk polarbragd i verdensklasse.
Nansen sparte ikke på konfekten. Den store polarheltens skryt nådde avisredaksjonene. De hjalp Nansen med å gni salt i fortsatt åpne, svenske sår.
Rungende taushet
På den andre siden av kjølen var entusiasmen langt mer dempet. På begge sider hadde polekspedisjonene for lengst blitt symbol på rivaliseringen mellom de to nasjonene. Var det én ting det svenske folk ikke kunne fordra, var det norske polfarere.
− Svenskene var veldig lite begeistret for de norske polfarerne. I Norge ble de norske polarheltene tillagt mye ære, som stort sett ble brukt som et spett i unionsoppløsningen. Svenskene likte ikke Nansen heller, sier professor og vitenskapshistoriker Geir Hestmark ved Universitetet i Oslo.
Roald Amundsens ferske bedrift ble forsøkt forbigått så stille som det lot seg gjøre.
Pyntet til fest
Kontrasten kunne knapt vært større til svenskenes feiring av deres egen Adolf Erik Nordenskiöld. Han seilte gjennom Nordøstpassasjen i 1878-79, og var førstemann fra Atlanterhavet til Stillehavet mot øst − motsatt av ruten Amundsen fant mot vest.
Da Nordenskiöld 24. april 1880 la til kai med fartøyet «Vega» i Stockholm etter reisen nord for Russland, var det på kongens ordre. Kong Oscar ønsket å kaste mest mulig glans over bedriften:
« ...gned han salt inn i fortsatt åpne, svenske sår.
«Vega-mennene skal først betrede svensk jord ved Stockholm slott.»
Byen var pyntet til fest, og en stor folkemengde jublet for mennene. «Taler og fester fulgte i det uendelige.» Kong Oscar utnevnte Nordenskiöld til baron, og det svenske Videnskapsselskapet preget en egen medalje for å hedre bedriften.
Ekspedisjoner med norsk deltagelse
Selv om Sverige var først ute med polarekspedisjoner, var Norge også representert. Det var nemlig oftest norske fartøy, kapteiner og mannskap som fraktet svenske forskere til arktiske strøk på 1800-tallet. Norge hadde en stor flåte med fangst og fiskefartøyer som opererte i arktiske farvann, noe svenskene gjorde seg stor nytte av. Allikevel, noen del av æren tilfalt ikke nordmennene. Det hadde jo også vært urimelig.
− Ingen spør etter navnet på taxisjåføren som kjørte nobelprisvinneren til prisutdelingen, sier historieprofessor Geir Hestmark.
Internasjonal heder
Da Amundsen var trygt igjennom Nordvestpassasjen, var USAs president Theodore Roosevelt blant gratulantene. Også engelske aviser skrev begeistret om vågestykket Amundsen og hans besetning hadde utført.
Norske aviser rant over av store ord. Gamle norske viking-tradisjoner ble trukket frem, hvordan heroiske nordmenn hadde overvunnet isødet likeså. Svenske aviser nøyde seg stort sett med korte gjengivelser av fakta, uten noen form for innlevelse.
Svenskene fant snart alternative nyhetsvinklinger. Da Amundsen hadde fullført gjennomseilingen av passasjen i desember 1905, la han Gjøa i vinteropplag i Kings point i Alaska. For å kunne orientere Nansen om ankomsten, måtte Amundsen reise 1300 km med hundeslede til grensen til Canada for å finne en passende telegrafstasjon.
At innspurten hadde skjedd over tørt land, var ikke en detalj svenskene lot gå hus forbi.
− Jukset
Mykere fronter
Professor Per Holmlund er i dag en av svenskenes fremste eksperter på polarhistorie. Han er langt mer forsonlig og anerkjennende i sin omtale av Norges polarhelter enn hans landsmenn var tidligere.
Professoren i glaceologi ved universitetet i Stockholm fremhever Nansen som en stor polarforsker. Selv om Amundsen rent forskningsmessig ikke regnes med blant de store, fremhever Holmlund at også geografisk oppdagelse var en type forskning.
Den svenske avisen Social-Democraten mente Amundsens bragd i realiteten var juks:
«Hermed er i mindre skala Nordvestpassasjen gjort, på sitt sett et motstykke til Nordenskjölds Vega-ferd, dog uten fartøy.»
Aftonbladet påpekte at ekspedisjonen fortsatt hadde ganske langt igjen til sitt mål, ettersom Gjøa var lagt i vinteropplag ved Kings point. Avisen påpekte også at en tredel av kostnadene til ekspedisjonen var finansiert av kong Oscar, som også var konge i Norge da ekspedisjonen ble forberedt.
« Det var på håret at det ikke ble krig
mellom Norge og Sverige.
Lette etter noe negativt
Stockholmstidningen presiserte at passasjen allerede hadde blitt gjennomført av briten Robert McClure. Han måtte imidlertid forlate fartøyet sitt. Amundsen ble kun kreditert for å ha vært den første til å fullføre med et fartøy.
Professor Geir Hestmark beskriver svenskenes reaksjon som typisk for tiden:
− Så sant de kunne finne noe negativt å si, så gjorde de det. Det gjaldt også for Nansen.
Såret stolthet
Petter Northugs raljering med svenskene i nyere tid blir til sammenligning nærmest for godmodig erting å regne, selv om de ved ett tilfelle avstedkom drapstrusler mot det norske langrennsesset før et sprintrenn i Stockholm.
Intensiteten i polar-krangelen før jul 1905 skyldtes Norges kamp for løsrivelse, ifølge Hestmark:
− I 1895 og 1905 var det på håret at det ikke brøt ut krig mellom Norge og Sverige. Så sterk var konflikten.
Og når Nansen i en så spent situasjon brukte Norges bragder som polarnasjon i argumentasjonen for løsrivelse fra svenskene, ble svenskene voldsomt provosert − Med god grunn:
− Svenskene var ute lenge før oss innen polarforskning. De hadde et stort og tungt miljø av naturforskere. Sverige var en vitenskapelig stormakt, påpeker professor Hestmark.
For dem er Nansen og Amundsen
mer som røvere.
Ingen vitenskapsmann
Heller ikke i dag deler svenskene nordmennenes syn på Nansen og Amundsen. På ett punkt gir Hestmark våre svenske naboer rett: Roald Amundsens kvaliteter som polarforsker var begrensede.
− Han var ingen vitenskapsmann. Han hadde kun skipsførerbevis, sier professor Geir Hestmark.
− Jeg har jobbet mye med svenske vitenskapshistorikere, og vært mye i Sverige opp gjennom årene. Svenskenes historiske syn på polarforskningen er veldig Sverige-orientert, slik vår er Norge-orientert. For dem er Nansen og Amundsen mer som røvere.⇒n
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 34 2021
Nordmenn på etterskudd
Med unntak av Henrik Mohn, og Baltazar Keilhaus’ ekspedisjon til Spitsbergen i 1827, var norsk polarforskning en sjeldenhet gjennom det meste av 1800-tallet.
Sverige hadde langt sterkere forskningsmiljøer enn Norge og høyere kvalitet på sine universiteter. Nordmenn befant seg stadig i polare områder, men da som fangstmenn og fiskere, ikke som vitenskapsmenn.
Først med Fridtjof Nansen, professor i både zoologi og oseanografi, kom en norsk polarforsker på banen igjen. I mellomtiden hadde svenske forskere dominert polarforsk-
ningen med sterke navn som Adolf Erik Nordenskiöld og Otto Torell.
Nordenskiöld ble først til å seile Nordøstpassasjen i 1878–79. Han hadde gjentatte ekspedisjoner til Spitsbergen, der han gjennomførte omfattende forskningsprosjekter. Det samme gjaldt Torell. Torell ledet ekspedisjonen til Svalbard i 1861, der også Nordenskiöld deltok. Dette regnes av mange som grunnlaget for den moderne polarekspedisjonen der de vitenskapelige resultatene står i fokus.
Salomon August Andre regnes av svenskene som én av deres store polarhelter. Hans prosjekt var å fly med ballong til Nordpolen fra Danskeøya på Svalbard, sommeren 1897. Prosjektet vakte enorm interesse i Sverige. Med seg hadde han proviant for seks måneder. Luftferden varte i bare 65 timer. Da styrtet ballongen.
Resten av tiden brukte de tre deltagerne på å forsøke å gå tilbake. Det klarte de ikke. Levningene etter ekspedisjonsmedlemmene ble funnet på Kvitøya 33 år senere.
Roald Amundsen har blitt beskyldt for å være en eventyrer. Men også innen forskning har Amundsen satt spor: Gjøa-ekspedisjonen lyktes i å posisjonsbestemme den magnetiske nordpol, et resultat som vakte internasjonal anseelse. Han samlet også inn mye materiale på sine ekspedisjoner som senere ble overlatt til andre å forske på.
Likevel var Fridtjof Nansen Norges store polarforsker på denne tiden. Hans forskning om havstrømmene i Arktis ga ham et professorat i oseanografi.
