mirakelet i LUFTEN:
Jens Petter og Leif kolliderte i F-16 i 900 km/t. På kvelden kunne de ta en debrief med sigarer og en kald øl
De to norske jagerpilotene utkjempet en veritabel luftkamp over Nevada-ørkenen i USA da det gikk fryktelig galt. I løpet av noen dramatiske sekunder skjedde tre mirakler.
Å kollidere i 900 km/t i en F-16, få revet av vingen og kunne fortelle om det, krever en god porsjon flaks.
Å få skrellet av venstre høyderor og store deler av hovedvingen og klare å lande etterpå, krever både flaks og evnen til å gjøre det umulige.
Spør gjerne Leif Granseth (77) og Jens Petter Larsen (64). De har klart det.
Sommeren 1986 hadde nordmenn flest akkurat lært seg ordet «becquerel» og lurte på om man noensinne kunne spise reinsdyrfilet og fårikål igjen etter katastrofen i Tsjernobyl. Maradona hadde løftet gulltrofeet i været etter at Argentina hadde slått Vest-Tyskland i finalen i fotball-VM i Mexico.
I luften over Nevada-ørkenen i USA skulle det utspille seg et ganske annerledes drama med to norske jagerflypiloter i hovedrollene.
– Det første jeg tenkte etter at det smalt og flyet ikke eksploderte, var at det i hvert fall ikke var her jeg skulle dø, sier Jens Petter Larsen.
Først i storøvelse
10. juli 1986 var nest siste dag av luftkampøvelsen Red Flag på Nellis-basen like ved Las Vegas i Nevada. Storøvelsen var det nærmeste man kommer en virkelig krig. For første gang deltok en norsk kontingent. De norske F-16-flyene inngikk daglig i store øvingsscenarioer med opptil 40–50 fly i lufta samtidig.
Granseth og Larsen var plukket ut til å fly dagens andre tokt sent på denne ettermiddagen. Sammen med major Hans Magnus Lie skulle de fly eskorte for en større angrepsstyrke på 25 fly gjennom øvingsområdet. Granseth og Larsen skulle ligge på linje forrest, Lie en drøy nautisk mil bak.
Mens de lå på 17 000 fot, oppdaget flygerne to «fiendtlige» amerikanske F-15 som kom inn høyere på motsatt kurs.
På sambandet var det mange stemmer og mye støy på grunn av jamming. Hver gang noen snakket ble de overdøvet av en ulende tone. Leif og Jens Petter slet med å få oversikten, men reglene åpnet for «loose deuce», det vil si at de kunne angripe mål som bød seg etter visse regler.
De gikk inn i kampen med hvert sitt fly. Jens Petter løftet nesen og «avfyrte» et missil i det venstre F-15-flyet. Leif gikk for det høyre og siktet seg inn for å bruke kanonen på nært hold.
Da Jens Petter fikk bekreftelse på det «treff» med simulerte rakettskuddet, brakk han av mot høyre for å ta opp kampen det andre F-15-flyet, der Leif fortsatt lå.
Uten å vite om hverandre lå plutselig begge de norske flygerne i en krapp venstresving på jakt etter samme fly. All oppmerksomheten var rettet mot den amerikanske jageren noen hundre meter lenger fremme.
Jens Petter ante ikke faren før en diger flysilhuett stengte for all utsikt. Jens Petter presset febrilsk stikka frem og mot høyre for å komme unna Leifs fly. Et tidels sekund senere ble de to flyene sammenfiltret.
Gjennom hjelmen og flystøyen hørte Jens Petter den ekle lyden av metall som ble knust, som i et bilkrasj. Hastigheten til de to flyene var rundt 900 km/t da venstrevingen til Jens Petters fly først skar av den høyre haleflaten og deretter de ytterste to meterne av høyre ving på kollegaens fly.
Livsfarlig utskytning
For Leif Granseth hadde ikke sett det andre flyet nærme seg i blindsonen. Den plutselige kraftige vibrasjonen i skroget trodde han skyldtes turbulens fra flyet foran.
– Jeg så plutselig den utvendige buktanken til Jens Petters fly passere sakte bare noen centimeter unna cockpitglasset, og tenkte det var da veldig nært. Så ble jeg kastet fremover mot venstre og tror jeg kan ha mistet bevisstheten noen sekunder, forteller Leif.
Uten høyre vinge var flyet fullstendig ute av kontroll, spant rundt og falt i en «flat spin» ned mot ørkenlandskapet. Rotasjonen var så kraftig at Leif hverken klarte å sette seg opp i setet og se instrumentene eller ut av flyet.
– Jeg husker ropene «stop-stop, midair!» på radioen og ulingen fra varselsystemene. Jeg lå med øret presset ned mot kneet og rakk å tenke at det var en farlig stilling for å skyte seg ut. Hodet var altfor nært rakettutskytingsdelen til setet, og ryggraden kunne dessuten ryke av G-belastningene i den skjeve stillingen. Men det eneste jeg kunne se var det gule utskytingshåndtaket rett foran ansiktet. Og jeg ante ikke hvor langt det var igjen ned til bakken. Jeg dro, og håpet det beste.
Så flyet eksplodere
Sammenstøtet hadde også gjort stor skade på flyet til Jens Petter. Da vingen på Leifs fly brakk av, tok den med seg en stor del av venstrevingen til Jens før den smalt inn i halen og rev av bakvingen også.
– Min første innskytelse var at det fortsatt var langt ned til bakken og at det var verdt et forsøk å redde flyet, sier Jens.
Jagerflygerinstinktet fikk ham til å øke hastigheten med etterbrenneren, selv om det fosset drivstoff ut av den ødelagte vingen: Jo høyere hastighet, desto mer luftstrøm å jobbe med for restene av rorflatene.
Men samtidig økte vibrasjonene. Han ble nødt til å dra gassen tilbake for at luftpresset ikke skulle ødelegge flyet ytterligere.
I øyekroken kunne han se hvordan computeren i styresystemet febrilsk jobbet med å bevege balanserorene for å holde flyet på rett kjøl. Selv måtte han presse stikka konstant mot høyre for å forhindre at flyet begynte å rotere. Foreløpig følte han at han hadde en slags kontroll over situasjonen.
Men ennå var det langt igjen før han var trygt nede på bakken.
– Det største traumet der og da var ikke at jeg satt i et ødelagt fly, men at jeg så flyet til Leif dette nedover mot en liten husklynge på bakken, etterfulgt av en eksplosjon og en kraftig brann. Fallskjermen hans så jeg aldri. Følelsen var uggen, for å si det mildt.
Les også: (+) Den utrolige historien om da norske Arne (21) stjal et jagerfly
Forvridde flydeler
Synet av flammehavet i husklyngen på bakken fylte Leif med uro mens han dinglet i fallskjermen.
– Jeg innrømmer at jeg var livredd ved synet av brannen i husklynga. Tenk om jeg hadde drept en familie?
På bakken ble Leif tatt imot av innbyggerne i husklyngen Rachel. «Jeg gjorde det ikke med vilje», bedyret da han landet. Leif ble servert cola med isbiter. Smaken av cola blandet med følelsen av lettelse husker Leif fortsatt godt. Etter ett kvarter ble han hentet av et redningshelikopter og forsvant.
Kritisk landing
10 000 fot over bakken kjempet Jens Petter for å bevare kontrollen over det vraket han fløy.
– Mens jeg fløy tilbake mot Nellis, kom Hans Magnus opp på siden for å inspisere skadene. Jeg husker ennå ordene hans: «Dette går fint, Jens Petter». Det beroliget meg da. Senere, på bakken, sa han at han aldri trodde jeg skulle klare det, smiler Jens Petter.
I 200 knops fart nærmet han seg rullebanen. Farten var betydelig høyere enn hva som er normal landingsfart for en F-16. Men de norske F-16-flyene var utrustet med bremseskjerm for bruk på kortbaneflyplasser.
– Den var designet for å ryke hvis hastigheten var over 170 knop. Det betød at jeg måtte vente med å dra i utløserhåndtaket for skjermen til farten hadde kommet seg ned, forteller Jens Petter.
− Jeg har aldri landet et fly i så stor hastighet hverken før eller siden, så det ble noen nervepirrende sekunder etter at jeg fikk satt hjulene nedpå.
Ved baneenden ble flyet omringet av ambulanse og brannbiler. Da Jens kunne klatre helskinnet ut, husker han ennå undringen hos det amerikanske mannskapet over bremseskjermen. «Where the hell did he get that?», var det noen som ropte.
Dagens tredje mirakel var et faktum.
Fikk en reaksjon
Samme kveld ved bassengkanten på hotellet holdt Leif og Jens Petter debrief med sigarer og en kald øl.
– Jeg var redd da det sto på, men det var en god følelse å vite at vi hadde klart å tenke rasjonelt selv om kroppen var stressa, sier Jens Petter.
– Den fysiske reaksjonen kom samme morgen som jeg kom tilbake til Bodø. Under frokosten i messa begynte melkeglasset å skjelve ukontrollert i hånden. Det var nok fordi jeg senket skuldrene for første gang etter ulykken. Jeg har aldri hatt den følelsen hverken før eller siden.
Les også: (+) Torgeir (27) havnet i et forferdelig dilemma. Noen dager senere var han og 16 andre døde
For Leif satt ulykken i kroppen ett års tid:
– Jeg ble veldig forsiktig av meg, både når jeg fløy og kjørte bil. Redselen for å bli påkjørt gikk etter hvert over. I ettertid angrer jeg på at jeg dro rett ut i sommerferie da jeg kom hjem. Jeg burde ha fløyet noen turer og snakket ut med kollegene om hendelsen der og da for å få den ut av kroppen. Hendelsen har ikke plaget meg i ettertid, men det er noe du aldri glemmer.
Leif Granseth avsluttet flygerkarrieren som nestkommanderende på 332-skvadronen fire år senere, før han fortsatte frem til pensjonsalder som stabsoffiser. Jens Petter Larsen gikk over i sivil luftfart i 1987, og er nettopp pensjonert etter å ha avsluttet karrieren som flykaptein og inspektør i Luftfartstilsynet.
«Krasj-åtte-seks»
Få jagerfly har overlevd så mye juling som «686».
Etter ulykken på Nellis fikk flyet nye vinger og fløy senere for egen maskin hjem til Norge, der det ble satt inn i normal tjeneste. Jagerflygere Vi Menn har snakket med forteller at flyet ble «skjevt» etter reparasjonen, det vil si at det må trimmes hyppigere enn andre for å fly rett gjennom luften i forskjellige hastigheter.
Les også: Stig er ikke som andre millionærer ...
I desember 2002 ble flyet på nytt skadet da deler av understellet brakk under en hard landing på Ganzi-basen i Kirgisistan etter avsluttet tokt over Afghanistan. Også denne gangen ble flyet omfattende reparert og fremstår i dag som et hvilket som helst F-16-fly.
«686», som noen har gitt det mindre flatterende navnet «Krasj-åtte-seks», har ikke desto mindre vært brukt som oppvisningsfly. Da Luftforsvaret markerte 100 år med norsk luftmakt i 2012, ble flyet lakkert opp i norske farger og brukt som trekkplaster på flyshow rundt om i landet.
