100 års kjærlighetskraft
I 10 år nektet svigermor Else Marie å gifte seg med kjæresten Knut, men kjærligheten seiret til slutt
Else Marie Johansson tok modig imot den væpnede tyske soldaten som braste inn i stuen. Verre var det å takle svigermors skarpe tunge.
Fredrikstad: Været er lavmælt denne dagen.
Det kommer små dryss av vått fra det slumrende grå over oss mens vi kjører opp bakken, langs den tause kirkegården.
Like etter får vi øye på Else Marie Johanssons (100) nye hjem.
Elsker mennesker
Bak døren med skiltet «Else Marie» er det full sol og klar himmel.
Nytrukket kaffe dufter velkommen, og fire rader fruktkjeks venter på de første smaks-superlativene.
– Så hyggelig at du kommer hit, stråler damen, som den 7. juli fikk et tredje siffer inn i tallet som beskriver hennes solide alder. Hun elsker mennesker, men ikke publisitet. Derfor prøver hun seg:
– Kan vi ikke bare sitte og prate litt? Jeg har blitt intervjuet av Fredriksstad Blad, og det synes jeg egentlig holder. Her er det ikke mye trang til å være influenser.
Ville på sykehjem
Sykepleierstudent Helena trår til med kaffeskjenkingen. Vertinnens fingrer, ben og hofter holder nemlig ikke lenger tritt med hennes unge sjel. Derfor har Glemmen sykehjem vært Elses bolig de siste fem årene.
Hun sa selv klart ifra til familien at hun ville på hjem. Grunnen til det kommer vi tilbake til.
Else Marie Johansson ble født som nummer syv i en søskenflokk på ni. Egentlig skulle de vært 13, men fire av Elses søsken døde mens de var små.
Selv kan 100-åringen skryte av å ha mange oldebarn, foreløpig ni i tallet.
– Du skjønner, jeg måtte vente helt til jeg ble 30 før jeg fikk barn. Og da ble det bare to, sier Else. Vi merker at den livserfarne og strålende damen demper seg et hakk.
Svigermors nei
Hun tar oss med over 80 år tilbake i tid.
Til da 19-åringen traff den sjarmerende Knut på 21.
Andre verdenskrig hadde lagt sin klamme hånd over Norge og Fredrikstad, og forelskelsen ble den beste motgift.
Else og Knut var tidlig enige om at de skulle gifte seg, og inngikk derfor forlovelse.
Men det var ikke alle som var enige i dette. Knuts mor satte foten bryskt ned for ekteskapet.
Vond ventetid
– Vi fikk ikke lov til å gifte oss, og det gjorde veldig vondt. Jeg var ikke vant til en sånn avvisning, i vår familie var det alltid mye kjærlighet, forteller Else.
– Hvorfor var svigermor imot giftermålet?
– Hun ville beholde Knut hjemme hos seg. Han var nemlig hennes eneste sønn, og mannen døde tidlig, da Knut bare var 13 år.
På den tiden trosset man ikke foreldre. Else og Knut la derfor gifteplanene til side.
Elses styrke
Men kjærligheten var rotekte, så den blomstret likevel.
Den gjorde Else sterk som en bjørn da en tysk soldat braste inn i barndomshjemmet en sen vinterkveld i 1943.
– Knut og jeg passet barnet til en av søsknene mine. Han var bare tre år gammel og ville ikke sove. Derfor satt vi ved sengen hans og leste eventyr.
Elses mamma og en yngre søster hadde allerede gått og lagt seg.
Plutselig lød et brak ute i gangen.
Else reiste seg og gikk ut av soverommet for å undersøke hva som var på ferde. Knut ble hos treåringen.
En tysk soldat banet seg vei inn i huset, med gevær på ryggen, mens han ropte: «Blender, blender!»
Lyslekkasje
Elses mor våknet av bråket.
Hun satte seg forskremt opp i sengen og ba til Gud, mens lillesøsteren strigråt.
Else svelget engstelsen, rettet ryggen og fulgte tyskeren til vinduet der han hadde sett en stripe lys sive ut.
– Vi hadde blendingsgardinene nede, slik alle måtte ha. Men så hadde det nederste båndet som vi festet opp mot gardinen, løsnet, forklarer Else.
Hun fikset lyslekkasjen, og tyskeren forlot huset.
Deretter gikk hun til moren, søsteren og forloveden og fortalte at de kunne senke skuldrene.
Les også: (+) Da Ellen May åpnet det ukjente brevet med den vakre håndskriften, falt alle brikkene på plass
Brorens hemmelighet
Bare få minutter etter gikk det i utgangsdøren på nytt.
Nå var det en av Elses brødre som kom hjem, han som stadig var i uthuset og spilte kort.
Jo, Else hadde syntes det var litt rart at broren så ofte møtte kamerater for kortspill ute i skjulet.
Først etter krigen fikk hun vite at det var hjemmefronten som hadde møter, og at det var lagret våpen i uthuset.
De lå skjult i en utslitt sofa som var heist opp under taket.
Til alt hell tok den tyske soldaten aldri turen innom familiens uthus.
Verden i en kasse
En annen av Elses brødre hadde hyre på en lastebåt i utenriksfart.
– På grunn av krigen hørte vi lenge ikke noe fra ham. Vi visste ikke om han fortsatt levde. Men så kom det endelig et livstegn: en stor kasse med eksotiske gaver.
– Det var kaffe til foreldrene mine, og vi søsknene fikk sjokolade og Wrigley’s tyggegummi. Det ble en fest uten like i familien.
– På den tiden spiste vi jo bare halve appelsinen – hvis vi skulle være så heldige å få tak i en. Resten pakket vi inn og sparte til senere.
Sydde alle klærne
Men det var flere skatter i den store kassen:
– Under krigen lappet vi og snudde på utslitte stoffer før vi brukte dem på nytt. Nå fikk vi søstrene nye kjolestoffer av lekker, tynn ull, og brødrene mine kunne for første gang kle på seg olabukser.
Dermed fikk Else Marie Johansson fart på sytalentet sitt. Hun sydde den ene kjolen etter den andre og ble etter hvert ansatt som syerske ved en av byens klesfabrikker.
Da hun etter bryllupet endelig fikk muligheten til å sette barn til verden, gikk tråmaskinen varm.
– Jeg sydde alle klærne selv, både til meg og døtrene mine.
Frihet på hjul
Da krigen var over, fortsatte den smertefulle ventetiden på svigermors ja til ekteskap.
Til slutt, i 1951, satte kjæresteparet selv ned foten og gikk til alters.
– Svigermor forlangte da at Knut fortsatt skulle komme og spise frokost og lunsj hjemme hos henne. Det måtte han fortsette å gjøre i syv år etter giftermålet.
Else rister på hodet og trekker på smilebåndet.
– Knut og jeg løste det ved å dra på sykkelferier til Sverige og Danmark. Da kunne vi spise alle måltider sammen.
Les også: Andreas trodde han slapp lett fra covid-19, men så merket han at noe ikke stemtevbg
En bekymringsrynke
Ukraina-krigen bringer de vonde minnene fra andre verdenskrig frem i bevisstheten igjen.
Else stikker ikke under stol at hun er litt urolig for sine kjære oldebarns fremtid.
Både når det gjelder krigshissing og de stadig mer tydelige klimaendringene.
En liten bekymringsrynke blir tydeligere i pannen.
– Vet du hva jeg følte da de bygget opp oljeindustrien? Jeg følte at den oljen ikke burde tas opp av grunnen.
Bonus, bonus
Damen med de glade, grå hårlokkene viser frem bilder.
Av barn, barnebarn og ett som vel må være oldebarn? Småen kroer seg i livserfarne Elses milde favn.
– Hva heter oldebarnet?
– Det er ikke oldebarnet mitt, skjønner du. Det er det nye barnet til ekssvigersønnen min. Men han kommer fortsatt og besøker meg. Ekssviger-sønnen og den nye svigersønnen min har god kontakt. Det har også datteren min og eksmannens nye kone. Er det ikke flott? stråler Else.
Sjelens vitaminer
Hun stråler som en sol og jager bort alle svigermorskyer og annet grått fra fortiden.
Hun har testet og erfart og vet at for henne er det romslig kjærlighet og polering av gode minner som gir næring til den høye alderen. Gode gener er det også greit å ha.
– Moren min ble 99 år og seks måneder, smiler hun, som nå har levd ti måneder lenger. Else var selv med på å ta vare på moren og holde henne i form.
Dette var i en tid uten dagens gode hjemmesykepleie, da samfunnet hvilte på kvinners utvidede og ubetalte omsorg.
Døtrenes frihet
– Da mamma var syk og ble liggende hjemme, måtte vi søstrene bo hos henne på omgang. Det var krevende, for jeg hadde jo flere barnebarn som jeg også gjerne ville være sammen med.
Dette er grunnen til at Else sa klart ifra at hun ville på sykehjem da kroppen sviktet. Døtrene skulle ikke belemres med dette.
– Nå er begge to i Spania i noen uker. De feirer eldstedatteren min som fyller 70. Tenk det, jeg har en datter på 70.
ullstoffet broren sendte under krigen. Foto: Privat
Kreativ arv
Else mistet sin elskede Knut i 2006. De siste ti årene var han rammet av Alzheimers.
Likevel slapp han aldri taket i sitt livs store kjærlighet.
– Hver eneste dag sa Knut: «Jeg er så glad for at jeg har deg», minnes en takknemlig Else.
Knut var blikkenslager og etablerte egen bedrift. Han inspirerte det yngste barnebarnet som nå fører håndverket videre. Selv har Else inspirert oldebarnet Ingrid på 13.
Da de godt brukte fingrene ikke lenger ville samarbeide, overtok kreative Ingrid symaskinen.
Elses avtrykk
Men Else Marie Johanssons arv kommer til å strekke seg mye lengre enn det.
– Av Else har jeg lært mye om livsglede. Jeg føler at jeg tenker mer positivt etter a
Minnet om solen Else blir også med Hjemmets journalist videre, i mange dager etter møtet.
Jo da, 100-åringen i Fredrikstad er en solid influenser. Hun vet det bare ikke selv.
