Solfrid mistet sønnen: – Jeg bar lenge med meg et absurd håp om at han ville dukke opp, for ingen hadde funnet ham død

– Etter hvert forsto vi at gutten vår hadde falt over bord. Vi fikk vite at det hadde gått omgangssyke, at han hadde følt seg dårlig og skulle gå til lugaren. Sannsynligvis hadde han kastet opp og ramlet i havet. Det var en ulykke. Etter det, ble det stille, sier Solfrid Lorentzen Mathisen (79).

Da jeg som Hjemmet-journalist ut et innlegg på en Facebookside der jeg etterlyste personer som kunne være gode intervjuobjekter var det ett navn som ble foreslått av flere; Solfrid.

«Klok dame som har gitt ut en vakker diktsamling», sto det blant annet.

Solfrid, kalt Sol. Plutselig husket jeg henne.

For det er slik at jeg også vokste opp i Sandnessjøen, der hun har bodd hele sitt voksne liv. Som barn pleide en venninne og jeg å løpe ned skråningen til huset hennes for å låne hundene deres.

Hun var mild, blid, vakker og snill – og alltid like vennlig. Men da jeg plutselig tenkte på henne, og det siste minnet trengte seg på, så jeg en annen dame.

En altfor tynn person med tung sorg i blikket som jeg ikke turte å snakke med.

Vi visste alle hva som hadde skjedd. Hennes eldste sønn, Odd Steinar, hadde reist til sjøs, 18 år gammel. Han var falt over bord og ble aldri funnet.

Nå tar hun imot meg i det samme huset. Smilet er det samme som før hun mistet sin eldste sønn. Bildet av ham står øverst på en hylle med noen hårlokker fra ham i et hjørne av rammen.

– Så koselig å se deg igjen, sier hun og inviterer inn.

Ulykken som endret alt

Odd Steinar var eventyrlysten. Da han ble innkalt til militæret, lå det flere måneder frem i tid, og han hadde lyst til å seile utenriks mens han ventet.

– Han fikk hyre på Sun Viking i Royal Caribbean Cruise Lines. Som mor var jeg livredd for alt som kunne skje. Vi er vel sånn skapt, vi mødre, at vi engster oss og frykter det verste. Han reiste høsten han skulle fylle 18 år og var ventet hjem i mai 1980, forteller Sol.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Men musikkglade Odd Steinar, som skulle komme hjem med et flunkende nytt musikkanlegg, kom aldri hjem.

16. mars fikk foreldrene en telefon fra hyrekontoret om at de ikke fant ham om bord.

Tiden hun skildrer, var så vond at ingen ord kan beskrive det. For alle andre var det åpenbart hvor tøft det var for mammaen, men hva hun gikk gjennom, kunne ingen ane.

Listen over uforklarlige episoder blir lengre og lengre

– Det kom ingen prest og ingen fra helsevesenet, ingen fra politiet, ingen fra skolen, ingen kom for å gi oss informasjon, støtte eller hjelp. Fordi Odd Steinar ikke ble funnet, var det en savnetsak. En hel familie var knust i filler av sjokk og sorg.

Sol hadde det så vondt at hun ikke klarte å spise. Hun klandret seg selv og slet med destruktive tanker over lang tid. Hun klarte ikke å smile. For­tvilet prøvde hun å få snakket med noen utenfor familien, men det passet aldri.

– Heldigvis hadde vi naboer, venner og kollegaer. De stilte opp, men var også i sjokk. Vi klarte ikke å mobilisere til en minnestund. Alt var bare så forferdelig. Jeg bar lenge med meg et absurd håp omat han ville dukke opp, for ingen hadde funnet ham død, minnes hun.

Les også: Trine hadde nesten gitt opp jakten på halvbroren Tom. Så ringte telefonen en julaften

Dårlig samvittighet

Elleve dager etter at Odd Steinar forsvant, ble mange menneskers liv lagt i grus da Alexander Kielland-ulykken krevde 123 menneskeliv.

Sol klarte ikke å ta det innover seg. Det føltes som om det ikke berørte henne. Hun hadde mer enn nok med sin egen sorg. Det føltes som om den spiste henne opp.

– Jeg følte meg kald, og jeg fikk med meg i mediene at pårørende til ulykken fikk god støtte og hjelp. I ettertid har jeg tenkt mye på akkurat dette. Hele tiden rammes mennesker av tragedier.

– Og i hver tragedie der en som er deg kjær, plutselig dør eller blir alvorlig syk, trenger du et system som er der for deg. I store tragedier blir folk sett og systemene mobiliserer med all sin kraft, men pårørende er enkeltindivider og trenger hjelp der og da, konstaterer Sol.

Midt i sorgen slet hun med dårlig samvittighet for sin yngste sønn, Harald Inge. Hun følte hun sviktet ham.

– Oddvar og jeg klarte ikke å hjelpe hverandre engang. Skyldfølelse og negative tanker ødela for oss. Vi sørget ikke på samme måte og gled fra hverandre, sier hun ærlig.

Det ble så ille at de bestemte seg for å være fra hverandre. Men de fant tilbake til hver­andre etter at de begge hadde søkt og fått hjelp hver for seg.

Hytta, som de hadde begynt på før Odd Steinar dro, ble et godt, felles prosjekt.

– Før Odd Steinar reiste til sjøs, var han med på å frakte materialer til hyttetomta på Elsvatn i Hattfjelldal. Da vi samlet oss om å sluttføre prosjektet, ble det terapi. Hytta er kjær for oss alle også i dag, sier Sol.

Faren hennes, som sto henne veldig nær, døde tre år etter at Odd Steinar ble borte.

– Far fikk en vakker begravelse, der mannskoret, elever han hadde hatt og hele bygda stilte opp. Det ble ekstra sterkt fordi presten samtidig la ned en krans på Odd Steinar sin minnestein. Fars ord står på minneplaten. «I troens lys vi ser deg klart i Herrens hender vel bevart», forteller Sol.

Les også: (+) Først dagen etter fødselen fikk far komme på besøk. Da fikk han se barnet sitt gjennom et glassvindu

Gikk på husmorskole

Solfrid ble født i Levanger, der faren gikk på lærerskolen, og ble døpt i Alstadhaug kirke i Skogn.

Sine første leveår bodde hun med foreldrene på Vinstra i Gudbrandsdalen, der faren var lærer i et års tid i 1946.

De bodde på Amundsen hotell i en liten leilighet.

– Jeg husker litt fra tiden der, blant annet at det var stor stas i bygda da kongen skulle opp til Sikkilsdalen på hytta for første gang etter krigen.

– Jeg bærer også med meg minner om personer som var oppmerksomme og snille mot meg, som hotellgutten, som hadde så flott lue, og som pratet og var snill mot meg. Men min beste venn var Peder Engen og katten hans, Tass, forteller Sol.

Familien Lorentzsen flyttet til Søvik, en bygd halvannen mil utenfor Sandnessjøen, og lillesøsteren Berit kom til verden.

– Jeg gikk på realskole i Sandnessjøen og måtte bo på hybel fordi veien til byen var så stygg. Skulle jeg gå gymnaset, måtte jeg til Mosjøen, seks mil unna, så det ble husmorskole i stedet.

Sol har en mild og god stemme, og hun deler med varme og tilstedeværelse. Hun sier at hun ikke var fylt 15 år engang da hun ble kjæresten til Oddvar Mathisen.

Familielivet

De giftet seg da hun var 18 år, og i 1961 fikk de sin første­fødte, Odd Steinar.

Shopping

Klar på 1-2-3: Gi bort en opplevelse i julegave

Fire år senere kom Harald Inge til verden. De bygde hus i Sandnessjøen.

Oddvar arbeidet som kontorsjef på Høvding Skipsopphugging og hun som avdelingsleder på kommunens skattekontor. Siden har hun bodd i det samme huset.

I 1972, midt i det hektiske småbarnslivet ble moren til Sol syk. 54 år gammel fikk hun Guillain-Barré syndrom, en autoimmun sykdom som fører til nerveskade og lammelser.

– Hun ble lammet fra hodet og ned og lå et halvt år på Riks­hospitalet og like lenge på Sunnaas sykehus. Det fantastiske er at hun trente seg opp til å gå igjen og ble 94 år. Hun var et fantastisk menn­eske og mor som jeg beundret og fikk stor støtte av gjennom livet, sier Sol.

Det var gode år da sønnene vokste opp.

Les også: Ingvild flyttet fra Oslo til 100 år gammelt småbruk: – Noen synes nok det er kummerlig her

Ny kjærlighet

Det tok lang tid for livet å bli bedre etter ulykken, men sakte gikk det seg til.

Oddvar hadde sine jaktkamerater, sønnen Harald Inge fikk kjæreste. Sol selv hadde gode venninner som startet en jenteklubb, og hun begynte å synge i et kor.

– Tiden i Alstahaug Sangkor var hva jeg trengte, og samholdet med gode venner var sjelebot.

I flere år koste hun seg i koret. Men da livsledsageren Oddvar døde av hjertesvikt på hytta i 1997, 57 år gammel, mistet Sol sangstemmen.

– Jeg glemmer ikke første gangen jeg var på hytta etter begravelsen. Hunden vår, Zascha, fikk en fantastisk tur med matfar den siste gangen de var sammen der. Nå gikk hun inn med halen mellom beina og var tydelig ulykkelig.

Etter ektemannens bortgang oppdaget Sol at hun fant mye glede i å skrive og spesielt dikt. Hun møtte også igjen en gammel bekjent.

– Etter mange år møtte jeg igjen Olav Marås, og fikk en ny kjærlighet inn i livet. Vi hadde felles interesser og trivdes sammen. Han bakket meg opp med tanke på skrivingen og vi har det veldig fint sammen. Siden har vi vært – og er fortsatt, særboere.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

For knappe to år siden møtte hun tilfeldigvis et mann på
gaten som stoppet henne og sa: «Vet du, Sol, diktene dine rører ved noe i hjertet mitt.»

– Da sendte jeg inn 41 dikt til Lyrikkforlaget, og tenk så glad jeg ble da jeg fikk positivt svar. Reisen er nå trykket i to opplag, og det føles fantastisk.

Nye gleder

Solfrid har erfart at sorg blir lettere å leve med etter hvert, og tar du tiden til hjelp, klarer du etter hvert å se ting du kan glede deg over.

Livet til Sol har hatt sin andel sorger, og spesielt en stor og dyp sorg. Men hun minner om at hvert menneske kan ha et liv som kan fylle en bok på godt og vondt. Det er tilfeldigheter som styrer livet. Men også i sorg kan det plutselig lysne.

– Jeg har en flott sønn og svigerdatter som har gitt meg tre barnebarn. Nå er også oldebarnet Holger kommet, og han farger dagene våre. Alt i alt føler jeg meg heldig, sier Solfrid.

Gabi (3) har kommet alene til Norge med en rød koffert. En dag reagerer pleiemor Hjørdis på en rar lukt fra kofferten

I mange år var Trine en godt bevart hemmelighet