sjokkfunn på norsk øy:
Mysteriet på verdens mest isolerte øy: Hvor ble de av?
En tom livbåt ble funnet på verdens mest isolerte øy. Ingen spor røper hvorfra den kom, hvem som var om bord eller hvor de ble av.
Ingen andre steder lever bedre opp til beskrivelsen «In the middle of nowhere» enn Bouvet-øya i Sørishavet.
Øya er norsk territorium og verdens ensomste sted − med god margin. Den 49 kvadratkilometer store isdekte utposten ligger omtrent 2200 km sør for Sør-Afrika. Til nærmeste land, Gough Island, er avstanden 1600 kilometer. 1750 kilometer unna ligger fastlandet på kysten av Antarktis.
Setter man en passerspiss midt på Bouvetøya og lager en sirkel med en radius på 1600 kilometer, så dekker man et område på 8 000 000 kvadratkilometer − nesten like stort som hele Europa.
Dette området inneholder ellers kun åpent hav. Ingen seilingsled for kommersiell skipsfart går forbi. Det var – og er – sjelden noen fartøyer som har noe å gjøre i dette området.
Så hvordan i all verden kom livbåten til øya?
Og hvor ble det av den eller de som var om bord? I 60 år har gåten manglet en løsning.
Funnet i lagunen
1. januar 1958 oppdaget mannskapet på den amerikanske isbryteren Westwind at Bouvetøya plutselig hadde blitt større enn det kartene viste.
Norske geologer slo senere fast at utvidelsen av øya var resultat av et ras. Området som er rundt 700 meter langt, ble gitt navnet Nyrøysa. Det flate partiet som ble dannet av raset gjorde det enklere både å ta seg i land på øya, og å oppholde seg der.
Første påskedag 1964 kom den britiske ishavspatruljeskipet HMS «Protector» glidende inn mot den ødslige «holmen.» Britene var på oppdrag for Sør-Afrika. Landet hadde i mange år ønsket å sette opp en værstasjon på Bouvetøya, men hadde ikke funnet en plass som kunne brukes. Men Nyrøysa kunne brukes.
HMS Protector måtte ligge på været i tre hele døgn før vinden hadde løyet såpass at britene kunne sende opp et helikopter. Å gå i land fra båt er nesten håpløst. 2. april ble en gruppe ledet av britiskfødte Allan Crawford, som var ekspert på Sør-Atlanteren, brakt i land luftveien.
Crawford gjorde selv oppdagelsen, bare minutter etter at han hadde landet:
På det flateste partiet, i en liten lagune et stykke fra sjøen, fant han til sin enorme overraskelse en forlatt båt, en livbåt på om lag 20 fot.
Båten lå på siden i lagunen, bevoktet av en koloni pelsseler, var halvt oversvømt, men fortsatt i god nok stand til å være sjødyktig.
Returnerte uten svar
− Hvilket drama var knyttet til denne merkelige oppdagelsen, undret vi. Ingen markeringer kunne avsløre opprinnelsen eller nasjonaliteten. På steinene hundre meter unna lå en 44 liters trommel og et par årer, noen trebiter og en flyte- eller oppdriftstank av kobber som var åpnet og flatbanket for et eller annet formål.
Slik skildret Crawford selv det han og kollegene hans så midt inne i det øde landskapet.
Båten måtte ha vært dratt inn i lagunen av mennesker.
− Vi tenkte at skipbruddene kunne ha gått i land, og gjorde et kort søk. Men menneskelige levninger fant vi ikke, fortalte Crawford.
Etter bare rundt 45 minutter kom helikopteret tilbake for å hente dem. Med seg tilbake hadde ekspedisjonen steinprøver fra øya, forslag til en tomt for en værstasjon – og en skikkelig gåte.
– Det var et mysterium verdig et Sherlock Holmes-eventyr, skriver den walisiske forfatteren og historikeren Mike Dash på sin private blogg, der han har gått funnet fra 1964 etter i sømmene.
Manglet alle tegn
Båten, som Crawford beskrev som «en livbåt fra en hvalfanger eller et skip», må ha kommet fra et større skip. Men nærmeste kommersiell seilingsled gikk langt over tusen kilometer fra Bouvetøya.
Hvis det virkelig var en livbåt, hvilket skip kom den fra?
Hvordan kunne den ha overlevd en kryssing av Sørishavet?
Båten hadde ingen tegn på at den noen gang hadde båret mast og seil eller motor. De årene Crawford fant, ville knapt vært tilstrekkelig til å drive og styre en tung 20 fots båt.
Og mest urovekkende av alt:
− Hvor hadde det eventuelt blitt av mannskapet?
Historikeren Dash undrer seg også over at funnet av båten ikke vakte mer oppsikt.
– Det er faktisk ingen videre omtale av den mystiske båten, selv om Bouvetøya ble besøkt igjen to år senere, bemerker Dash.
I 1966 viet et team av biologer lagunen betydelig oppmerksomhet og gjorde grundige undersøkelser.
− Men hvis livbåten fortsatt var der, nevnte forskerne den ikke, forteller Mike Dash.
Ingen aviser omtalte gåten for 60 år siden. Opplysninger utover Allan Crawfords nedtegnelser har Dash heller ikke klart å finne, hverken om selve båten eller om gjenstandene som ble funnet på land.
Én av de få som har hørt historien om livbåten på Bouvetøya, er forskeren Bjørn Krafft. Han har tilbrakt mange måneder på isholmen på oppdrag for Norsk Polarinstitutt.
– Jeg har hørt historien, men jeg har aldri sett båten. Jeg tror at den forsvant fra øya ikke mange årene etter at den var oppdaget midt på 60-tallet, sier Krafft.
Hvem eller hva som fjernet båten inne i lagunen, er det så vidt man vet ingen som kan svare på.
Fakta passer ikke
I sin omfattende granskning av mysteriet slår Dash fast det opplagte – at båten må ha kommet til Bouvetøya mellom januar 1955, da Nyrøysa ikke var dannet, og april 1964 da båten ble oppdaget.
At båten lå i en lagune minst 30 meter fra sjøen, indikerer enten at den nådde øya med fullt mannskap, nok til å frakte den over et ganske ulendt underlag, eller at den ble plassert der av en mindre gruppe som ikke hadde tenkt å forlate øya på en stund.
Utover det er alt spekulasjoner. Og det merkeligste er at den håndfull fakta som finnes, ikke helt passer med noen av de åpenbare teoriene.
Hvis båten stammer fra et forlis, som kanskje er nærliggende, hvorfor fantes det hverken utstyr eller rester av døde kropper – langt mindre en leir på stedet?
Det ville ikke være noen god grunn for en gruppe overlevende å flytte fra Nyrøysa, hvor det er snøfritt.
Hvis en gruppe overlevende ble værende i dette lille området og døde der, burde noen spor etter en leirplass, for ikke å nevne tegn på kroppene deres, ha blitt oppdaget.
Men ingen spor etter en leirplass er blitt funnet.
Dash anser det utenkelig at livbåten har kommet til Bouvetøya som følge av et forlis. Øya er nesten umulig å finne, uten seil ville det vært håpløst for folk i en livbåt å ta seg frem dit. Og da måtte man hatt kart, instrumenter og usannsynlig mye flaks.
Hvis det var en livbåt fra et skip, burde det være mulig å finne ut hvilket, men det har ikke skjedd. Den mest åpenbare mangelen ved livbåthypotesen er fraværet både av kropper og en leir.
En teori om at noen kan ha gått i land med to båter, men forlatt øya bare i én eller blitt hentet med helikopter, kan forklare fraværet av kropper og utstyr. Men også denne forklaringen har store hull.
Etterlatt av russere?
Etter omfattende undersøkelser, og studier av skriftlige kilder, er Mike Dash kommet frem til at livbåten kan ha russisk/sovjetisk opprinnelse. Båten må ha blitt etterlatt på Bouvetøya en eller annen gang helt på slutten av 1950-tallet, altså fem-seks år før den ble funnet av Crawfords ekspedisjon.
På denne tiden skal en sovjetisk ekspedisjon ha vært i området med isbryteren «OB». En av forskerne som deltok var biologen G.A. Solyanik, ansatt ved Odessa Biological Station. Han har skrevet en rapport fra turen, blant annet om fugleobservasjoner på Bouvetøya.
– Timingen ser omtrent riktig ut for at en værbitt hvalfanger (livbåten), som ble til overs fra besøket, ble funnet uten identifikasjonsmerker seks eller åtte år senere. På høyden av Den kalde krigen praktiserte sovjeterne utstrakt hemmelighold rundt det meste de drev med. Særlig overraskende ville det derfor ikke være om man oppdaget at Sovjet gjorde ting i Antarktis som britene og sørafrikanerne ikke var klar over, skriver Dash.
Han mener derfor at den mest sannsynlige forklaringen på Allan Crawfords mystiske oppdagelse av 2. april 1964 kan ligge hos noen aldrende russiske ornitologer, eller i en lenge glemt liste i et obskurt eks-sovjetisk arkiv over utstyr levert til isbryteren «OB» .
Bouvetøya
Oppkalt etter den franske oppdagelsesreisende Jean-Baptiste Charles Bouvet de Lozier. Han observerte øya første gang 1. januar 1739, men var ikke mer nøyaktig med posisjoneringen enn at den forsvant igjen i bortimot hundre år.
1. desember 1927 ble Bouvetøya annektert av kaptein Harald Horntvedt. Norvegia-ekspedisjonen gikk som de første i land på øya og inn på øyas sentralplatå, om lag 800 meter over havflaten.
Horntvedt kartla øya grovt, og la igjen litt proviant til hjelp for eventuelle skipbrudne.
Øya ble offisielt norsk biland i 1930.
Et merkelig sted
Selv om Bouvetøya er norsk, gikk det svært lang tid før Norge begynte å ta øya i bruk.
Fra en liten containerstasjon som bare brukes om sommeren, har forskere fra Norsk polarinstitutt (NP) undersøkt og overvåket sel, pingviner og andre fuglearter på Bouvetøya. En av dem som har lang erfaring med å oppholde seg på den forblåste og avsidesliggende flekken er Bjørn Krafft. På begynnelsen av 2000-tallet tilbrakte han flere måneder på øya fordelt på to sesonger.
– Bouvetøya er et merkelig sted å være. Øya er jo en vulkan som fortsatt er aktiv. Mens vi var der steg det hele tiden røyk og damp opp fra bakken. Stadig vekk kunne vi kjenne rystelsene fra mindre jordskjelv. På platået Nyrøysa der vi oppholdt oss, er jordsmonnet porøst, og det raste stadig vekk stein ned fra klippene over oss, så vi måtte bruke hjelm hele tiden. Det var bare flaks at vi ikke ble truffet, sier Krafft.
– Hva slags fasiliteter hadde dere til disposisjon?
– Noen containere som med aggregat og frysere var satt opp slik at vi kunne oppbevare mat og fryse ned prøver vi tok. I tillegg hadde vi en kjøkkencontainer der vi lagde mat og spiste, Og så hadde vi telt til overnatting. Ingen luksustilværelse, men greit nok.
Å gå i land på Bouvetøya er ikke for hvem som helst. Øya er fredet, og man må ha tillatelse. Det mest vanlige er å bli fraktet i land med helikopter fra et større skip. Været i denne delen av Sørishavet er så hardt at det norske stasjonen flere ganger har blitt blåst på sjøen og forsvunnet. Men den er blitt bygget opp igjen hver gang.
Stasjonen er utstyrt med kamera og meteorologiske sensorer som hele året sender data via satellitt. Stasjonen er selvforsynt på energi med vind- og solkraft, som gjør det mulig å drive måleutstyr, også i de lange periodene når stasjonen er ubetjent.
Øya er vanligvis innhyllet i skyer eller tykk tåke. I 1985 opplevde likevel en norsk ekspedisjon helt skyfrie forhold så lenge at de fikk fotografert hele øya med sikte på senere kartproduksjon.
Dyrelivet på øya er dominert av sel, pingviner og andre sjøfugl som hekker i kolonier. Det er et stort antall antarktispelssel på øya, og en del elefantsel. Minst tolv fuglearter hekker på øya, deriblant de to pingvinartene ringpingvin og gulltopp-pingvin.
Kilder: Bouvet.no, mikedashhistory, Norsk Polarinstuttt, Wikipedia
